Henter soldatene hjem fra mislykket oppdrag

“Dere har valgt å reise ut for å forsvare de verdiene samfunnet der hjemme bygger på. For å legge grunnlaget for at afghanske barn en dag skal få føle den samme glede som norske barn føler i dag”, sa statsminister Jens Stoltenberg i sin tale til norske soldater i Maimana i Faryab 17. mai i fjor. Foto: Anders Sømme Hammer

Beslutningen om at norske soldater skal trekkes ut av Faryab-provinsen i 2013, blir kunngjort på et tidspunkt der situasjonen i Faryab er verre enn noen gang siden de norske soldatene i 2005 tok ansvaret for sikkerheten i provinsen.

Kommentar av Anders Sømme Hammer

Kabul: Forsvarsminister Espen Barth Eide har i dag besøkt Afghanistan. I dag og framover vil han og resten av regjeringen si at det går rett vei for det norske Forsvaret i Afghanistan, og legge vekt på at en stadig større del av det norske militære engasjementet går ut på å støtte og å trene afghanske sikkerhetsstyrker. Barth Eide som er en anerkjent akademiker, snakker lite om den faktiske utviklingen i Afghanistan.

Rapporter fra den norske ambassaden og Forsvaret i Afghanistan tegner et langt dystrere bilde av sikkerhetsutviklingen enn det regjeringspolitikere videreformidler.

Lokalbefolkningen i Faryab som nå skal overlates til seg selv, har liten tillit til deres bevæpnede landsmenn. Provinsens politimenn raner og plager folk og krever bestikkelser. Tidligere i år fikk jeg høre en illustrerende historie om hvordan politiet i Qaysar-distriktet i Faryab prøvde å stoppe utdelingen av nødhjelp som representanter for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og afghanske myndigheter var i gang med. Politisjefen i Qaysar kom da og skjelte ut distriktsguvernøren for at hjelpearbeiderne ga hjelp til pasthunere. Politiet i Qaysar er dominert av menn fra den etniske gruppen usbekere, og politisjefen påsto at pasthunerne som fikk hjelp, var talibanere. Usbekere og pasthunere har i mange tiår vært i konflikt i Qaysar. En UNHCR-ansatt ble oppdaget da han filmet politisjefens utskjelling. Han ble banket opp av politimenn og måtte få legebehandling.

Afghanske soldater som Norge planlegger å overføre sikkerhetsansvaret til neste år, kjemper langt mer hensynsløst enn norske soldater. De afghanske soldatene skyter blant annet mot barn, slik Bergens Tidende nylig kunne referere fra en studie ved Institutt for forsvarsstudier.

Norske soldater har de siste årene kjempet sammen med lokale militser i Faryab, ofte kalt arbakier. Det er private hærer som tilhører mektige krigsherrer, som nå er blitt væpnet igjen fordi verken afghanske eller utenlandske soldater har klart å forhindre opprørernes frammarsj. Arbakiene opererer bortimot helt utenfor myndighetenes kontroll. Væpningen av dem er som en oppskrift på en mer intens borgerkrig der det ikke tas hensyn til internasjonale lover for krig.

I mai i år dro jeg til hjembyen til politimannen Samaruddin like utenfor Maimana. Samaruddin er blitt en helgen i Faryab etter at han drepte to amerikanske soldater og så selv ble drept i april i år. Ved alteret som er reist til minne om ham i hjemlandsbyen, samlet flere hundre menn seg daglig i mai. Over 4.000 personer møtte opp til Samaruddins begravelse. Lastebilsjåfører i Faryab fester bilder av ham i vinduene. Historien er med på å vise hvordan Faryab er blitt radikalisert. De antivestlige strømningene er mye tydeligere nå enn for et par år siden.

Kazim Amini som er en velkjent journalist i Faryab, ble i år angrepet med kniv etter at han hadde skrevet kritisk om guvernøren i provinsen.

Jeg har besøkt Faryab et titalls ganger siden 2006, og det er mitt klare inntrykk at lokalbefolkningen der er mye mer engstelige nå enn tidligere. Mange flere unge snakker om å flykte til utlandet.

Jeg dro sist til Faryab i oktober i år i forbindelse med opptak til dokumentarserien ”Krigens pris” som nettopp ble vist på TV 2. Samme dagen som vi gjorde et av intervjuene som er med i serien, ble en åtte år gammel gutt drept av en selvmordsbomber i Maimana. Angrepet var rettet mot etterretningssjefen i byen som senere døde av skadene. Jeg skrev en artikkel om selvmordsangrepet etter at jeg hadde møtt onkelen til den åtte år gamle gutten som selvmordsbomberen lurte til å sitte sammen med seg.

I fjor kom Taliban med klare trusler mot utviklingsorganisasjoner i Faryab som ikke ville betalte skatt til dem. Det siste halvannet året har det vært minst seks kidnappinger av hjelpearbeidere i provinsen. Flere av hjelpearbeiderne har arbeidet med norskfinansierte prosjekter. Kidnappingene har fått lite oppmerksomhet fordi dette dreier seg om afghanere, og ikke utlendinger, og fordi organisasjonenes sikkerhetsrådgivere har ment at omtale ville redusere sjansene for å lykkes med forhandlinger. I midten av november ble to afghanske hjelpearbeidere som ble kidnappet i Faryab i oktober, funnet drept.

Da vi kjørte fra Faryab etter TV-opptakene i oktober, fortalte sjåføren at kulehullene i bilen var fra da han ble beskutt av opprørere på den samme veien noen uker tidligere. Gjennom  2010 ble opprørerne svært synlige i Faryab. I en blogg tillater jeg meg å sitere min egen rapport til NRK om situasjonen i Faryab der jeg blant annet forteller om hvordan ”[d]et er satt opp veisperringer på morgenen og ettermiddagen. Opprørerne sjekker biler og identifikasjonspapirer, og holder korte prekener hvor de ber folk slutte seg til hellig krig.” Jeg har for øvrig skrevet flere reportasjer for norske aviser i år om sikkerhetsutviklingen i Faryab, få av dem ligger på nett, men det gjør iallfall denne artikkelen om hvordan frykten sprer seg i provinsen.

I forbindelse med den pågående Afghanistan-konferansen i Bonn i Tyskland, arbeider politikerne og deres spinndoktorer på spreng for å skape et inntrykk av det går rett vei i Afghanistan. For å påstå noe slikt må du slutte å forholde deg til virkeligheten i Afghanistan. Politikerne ønsker gjenvalg, og vil hente soldatene hjem fra en krig som blir stadig mer upopulær i Norge og øvrige NATO-land.

Norske soldater kom til Faryab på vegne av NATO for å skape sikkerhet i provinsen. Det har de ikke oppnådd. I 2013 reiser de hjem.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

One Comment

  1. Det er alltid lett å kritisere krig, og det er lett å si at vi ikke bør blande oss i andres konflikter. Moralsk sett er krig er feil.
    Når vi likevel har valgt å blande oss, er det viktig med støtte fra folket for menneskene som direkte går inn i konflikten. Dette er forståelig; det er ikke de personlig som har valgt at Norge skal blande seg; det er de folkevalgte på vegne av hele folket.

    Dessto viktigere er det å se situasjonen med et kritisk øye, og ikke minst se den fysiske situasjonen man har foran seg, ikke bare det som står på papiret. Jeg har akkurat lest Drømmekrigen og du har med den vekket en stor interesse for dette temaet i meg. Du fortsetter å skrive om de tingene staten ikke ønsker at du skal skrive om. Du gjør nøyaktig det en journalist etter min mening skal gjøre.
    Å gjengi det Forsvaret legger frem, gir oss lesere bare en (ikke akkurat fullt så objektiv) side av saken. Mange nøyer seg med dette, og ønsker ikke vite mer om det som skjer i Afghanistan. Det er for langt bort og “det skjer jo noe der hver dag”. Takk for at du gir oss som har interesse for mer enn bare glansbildene, litt mer å tenke på. Jeg mener det er ekstremt viktig med journalistikk som gjør mer enn å skrive det mektige mennesker ønsker at skal bli skrevet. At mediene blir kalt den 4. statsmakt fungerer når mennesker som deg tør å utfordre og kritisere i sitt arbeid. Du risikerer mye, og går i dybden til viktige ting som svært få har mulighet eller mot til å gjøre. Takk!
    (At man må bla nesten halvveis ned på forsidene til de store, norske nettavisene for å finne små ruter om de tragiske angrepene som har vært i Afghanistan i dag, gjør meg også opprørt. Hvordan kan noen påstå at situasjonen har bedret seg så kraftig?)

Leave a Reply

Your email address will not be published.