Month: January 2014

I august 2013 skulle Det muslimske brorskapet i Egypt knuses. Dette er historien om hvordan det opplevdes fra innsiden.

Tekst og foto: Anders Sømme Hammer

26 år gamle Mohammad Abbas sto opp og gned seg i ansiktet, om og om igjen. Så presset han håndflatene mot kinnene og lo av hvor sliten han var. Sangeren, kalte de ham her i teltleiren rundt Rabaa al-Adaweya-moskeen øst i Kairo. Det var ikke lett å sove. Selv nå, klokken halv seks om morgenen, var det godt over 20 varmegrader, fluene stuplandet på mennene som lå på enkle, tynne tepper rundt ham. Mobiler ringte og vekket eierne, og sidemennene ble holdt våkne av høylytte samtaler. Noen av demonstrantene som ennå ikke hadde lagt seg, kom bort for å ta Abbas i hånden og takke ham. Flere ba om å få ta bilde av seg sammen med ham. Han hadde klippet det tykke håret kort, luggen var rett, han var kraftig bygget, godt trent, og kunne minne om den canadiske rapperen Drake. Her i leiren var Abbas stjerne. Om kveldene og nettene sto han på hovedscenen og resiterte bønner og sang om at folk måtte reise seg og kjempe for rettferdighet. Han skrev ikke sangtekstene selv. Noen var Koran-vers og kjente bønner, andre var det en egen arbeidsgruppe som utformet, men det var Abbas som fremførte dem. I tillegg til menn med rosa, røde og sorte parykker som gjorde narr av den egyptiske hæren med selvlagde sketsjer, var han med på å livne opp mellom mer trauste taler på scenen i Rabaa.

Juli hadde akkurat gått over i august. Jeg hadde reist til Kairo etter å ha fått en epost fra en svært bekymret mann jeg kjenner i Det muslimske brorskapet. Han mente demonstrantene når som helst kunne bli massakrert.

Men da jeg ankom to dager senere var det tilsynelatende god stemning i Rabaa-leiren. Teltduker holdt oppe av stenger og tau surret rundt palmetrær, ble forsterket med planker spikret sammen av frivillige håndverkere. På markedet kunne man klippe håret og stusse skjegget, og få kjøpt bredbremmede hatter som beskyttet mot den sterke solen (opptil 38 varmegrader), kontantkort til mobilen, grillede maiskolber, enkle middager og sandwicher, pappkrus med te, vannpistoler og andre skrøpelig plastleker. Ved siden av feltsykehuset var det etablert et apotek med et imponerende medikamentutvalg. Et par dager senere ble det til og med blåst opp et hoppeslott og svømmebasseng for barna ved siden av den ene barrikaderte leirinngangen. Det var som en festival. Ingen hadde ordentlig oversikt, men titusenvis av mennesker sov i leiren. Det var flest menn, men også mange kvinner og barn.

Fire brede veier ledet inn til Rabaa al-Adaweya-moskeen. Vanligvis var dette et travelt trafikknutepunkt i bydelen Nasr City. Nå var veiene stengt for biler i omtrent 800 meters omkrets. Protestleiren var klaustrofobisk gjerdet inn av boligblokker. Blant okkupantene var leger, ingeniører og arbeidsløse, unge og gamle. Alle var ikke med i Det muslimske brorskapet, men alle protesterte mot hærens avsettelse av president Mohammed Morsi.

Denne fredagsmorgenen var Abbas litt rusten i røsten etter fem uker med bønn og sang. Som så ofte holdt han bønnekjedet i den ene hånden. Fra høyttalerne i moskeen ble det meddelt at en kvinne nettopp hadde donert alle smykkene sine til protestaksjonen. Opp veien der Abbas sto og strakk seg, kom en mann gående med sønnen på skuldrene. «Jeg er muslim, ikke terrorist!,» sa han. Den tre år gamle gutten holdt fast i farens hender og gjentok etter ham: «Jeg er muslim, ikke terrorist!» Slagordet var et resultat av de steile frontene i Egypt. Én uke tidligere hadde den egyptiske hærsjefen, general Abdel Fattah al-Sisi, oppfordret befolkningen til å gå ut i gatene og demonstrere for å vise at de godtok at militæret grep inn mot terror og vold. Igjen ble brorskapet stemplet som terrorister. Millioner fulgte den uvanlige demonstrasjonsoppfordringen. Og timer etter angrep sikkerhetsstyrkene brorskapsaktivister rett utenfor protestleiren. Med skarpladde geværer skjøt de mer enn 80 av dem.

3. juli 2013 hadde Egypts president Mohammed Morsi blitt avsatt av hæren. Det muslimske brorskapet svarte på militærkuppet med store demonstrasjoner og sitt ned-aksjoner i to områder i Kairo. Mennene sov tett i tett i Rabaa da jeg la meg der 1. august i år. I søvne rullet noen av dem helt inntil hverandre. Kanskje et kjærlig uttrykk for brorskapet. Eller kanskje de først i søvne tillot seg å gi utløp for frykten de ellers ikke ville vedkjenne seg. Gjennom sommeren 2013 var aksjonistene flere ganger blitt angrepet av egyptiske sikkerhetsstyrker. Rundt 300 menn var blitt drept mellom juni og august.

Sangeren Mohammad Abbas hadde grått av glede da Morsi vant valget i 2012. Ett år senere bare gråt han.

– Kuppet i juli gjorde meg utrolig trist, sa han.

– Egypt har gått tilbake til militærstyret vi hadde under Mubarak.

Som mange egyptere hadde Abbas’ far dratt utenlands som ung for å finne arbeid. Han søkte seg ikke til byggebransjen som flertallet, men ble dyrlege i Saudi-Arabia. Abbas ble født der. Både slektninger og venner var med i Det muslimske brorskapet. Alle de grunnleggende verdiene han brukte som rettesnor i livet, kom fra brorskapet.

Det egyptiske innenriksdepartementet hadde nettopp beordret politiet om å stoppe protestene, og daglig kom det hatske utbrudd og trusler mot menneskene i leirene gjennom de nasjonale mediene. Brorskapsmedlemmene fastholdt at de ville demonstrere frem til Morsi ble gjeninnsatt som president. De dyrket martyrforestillingen, nesten alle jeg møtte sa det samme som Abbas: «Jeg vil ha frihet eller døden,» og «jeg er klar for å dø.»

Da det i august i år var en uke igjen av muslimenes fastemåned ramadan, var Abbas og de andre brorskapsmedlemmene svært opptatt av å understreke at Morsi var valgt av folket, han var den eneste rettmessige lederen. Nå satt ekspresidenten i arrest på hemmelig sted.

Halv tre om natten hadde en del av oss inntatt det som skulle bli det siste måltidet på 16 timer: yoghurt, tomater, squash, og litt brød. Andre prioriterte å sove frem til morgenbønnen litt over klokken tre. Jeg telte ni fluer på nabomannen som hadde trukket et gult laken med teddybjørnmønster over hodet. Sorte vifter dempet heten litt. Abbas var kledd i en tradisjonell mørkegrå kjortel, en galabiya. Jeg møtte ham for første gang på Tahrir-plassen i Kairo sentrum under revolusjonen i 2011. Da var han blant brorskapets medisinstudenter som arbeidet som frivillige i feltsykehuset. Den gang var brorskapet splittet i synet på om de aktivt skulle delta i protestene. En del av de unge var rastløse og ville være synlige deltakere i det historiske opprøret. Noen dager før Mubarak gikk av i februar 2011, fortalte Abbas om CD-en han selv hadde spilt inn. Den het «Jeg vil kvitte meg med alle synder og vende tilbake til Gud.» Senere ga han ut enda en CD, den het «Fjern alle hindringer.» Her sang han om islam, sentrale samfunnsspørsmål, og om hvordan hver enkelt kan gjøre verden til et bedre sted. På Tahrir var Abbas oppspilt og blid fordi brorskapet endelig var i ferd med å bli akseptert som en lovlig politisk organisasjon. To og et halvt år senere var han merket av alvoret.

– Etter dette kuppet kan myndighetene finne på hva som helst, sa han.

Jeg spurte om han ikke var redd. Han svarte: «Hvis jeg dør her, kommer jeg bare til paradis. Jeg frykter ikke døden.» På det tidspunktet trodde jeg det var en talemåte, en tom frase, prentet inn gjennom de mange likelydende talene i leiren. Senere skulle jeg forstå at jeg hadde undervurdert hvor dedikert Abbas og de andre rundt meg var.

 

Fordømte homofile

Første gang jeg møtte den nå avsatte presidenten Morsi var i starten av 2003, halvannen måned før USA invaderte Irak. To medstudenter og jeg gjorde feltarbeid til en semesteroppgave i Kairo og banket på brorskapets dør i Roda-distriktet.[i] Det var ingen skilt som bekreftet at organisasjonen hadde kontor i det ordinære boligkomplekset. Brorskapet var fortsatt offisielt forbudt. «Regjeringen frykter kanskje å miste makten dersom de åpner for at vi får bli et politisk parti,» sa Morsi, som snakket godt engelsk, men hadde stive manerer som uttrykte distanse snarere enn sjenanse. Vi hadde presset oss rundt et bord i det enkle møterommet. Morsi satt med den daværende åndelige lederen i brorskapet, Mohamad Al-ma,moun Al-Hodhaibi, som var 83 år gammel og døde året etter. Morsi fortsatte: «Men Egypt er et muslimsk land og folket er religiøst. Innføringen av sharia, som er vårt viktigste mål, burde derfor være viktig for alle. Allerede nå står det jo også i grunnloven vår at vi skal basere alle lover på sharia. Grunnen til at myndighetene nøler med å akseptere oss, er nok rett og slett bare at de ville ha tapt ethvert valg,» forklarte Morsi litt oppgitt.

Det religiøse aspektet var lett å glemme. Åtte år senere, da jeg var på Tahrir-plassen i Kairo under revolusjonsdagene i 2011, var det de mange unge, urbane egypterne som tok oppmerksomheten: De danset, sang og lagde plakater med revolusjonære slagord på engelsk, samtidig som de la ut meldinger på Twitter og oppdaterte Facebook. Det gjorde det lett for oss journalister, som i stor grad dekket omveltningene fra den fotogene teltleiren i sentrum av hovedstaden. Det er ingen tvil om at opprøret hadde stor symbolsk betydning. Mubaraks avgang inspirerte mennesker i regionen til å reise seg og kreve demokrati. Som i andre land der den arabiske våren blomstret opp, ble konsekvensene altomgripende, men på langt nær så positive som vi ønsket å tro. I Egypt kan vi finne noe av svaret i en meningsmåling som ble gjennomført like før revolusjonen. Den viste at et stort flertall av befolkningen støttet steining som straff for utroskap, amputering for tyveri, og dødsstraff for å konvertere til en annen religion enn islam. Flertallet var altså for ikke-demokratiske, inhumane straffemetoder i tråd med en streng fortolkning av sharia.

Som president hadde Hosni Mubarak villet avverge at landets sterkeste opposisjonsbevegelse ble presset under jorden. Selv om Det muslimske brorskapet formelt var forbudt i hans regjeringstid, ga han brorskapsmedlemmer lov til å stille til parlamentsvalg som uavhengige kandidater. De drev valgkamp under det felles slagordet: «Islam er løsningen.» Da jeg i januar 2004 igjen møtte Mohammed Morsi i Kairo, var han parlamentarisk leder for brorskapets 15 parlamentsmedlemmer. Jeg intervjuet ham og en rekke andre sentrale brorskapsmedlemmer om deres syn på kvinner og homofili.[ii] På den tiden vitset de selv med at de en gang ville komme i posisjon, og de voktet ikke sine ord like vel som etter revolusjonen i 2011, da veien til presidentmakten for første gang reelt åpnet seg. Jeg spurte Morsi om hvorfor brorskapet mener en kvinne ikke kan være president. Han svarte: «En slik posisjon krever en helt spesiell evne til å ta de rette beslutninger. Kvinnene er mer følsomme enn menn. Amming og menstruasjon gjør at de ikke kan reagere normalt på ulike hendelser. De kunne for eksempel komme til å trykke på atombombeknappen i en presset situasjon. Presidentvervet krever mannens fysiske og psykiske overlegenhet. Dette er jo ikke noe spesielt. Vi prøver bare å være realistiske.»

Han lo lenge da han fikk spørsmål om hvorfor brorskapet fordømte homofili: «Dette har jo med menneskenaturen å gjøre. Dette er snakk om dyriske handlinger som er i strid med sivilisasjonen. Jeg kan ikke se noen grunn til at menn skal oppføre seg slik menn og kvinner oppfører seg sammen. Dette er et veldig rart spørsmål som ikke burde stilles. De homofile prøver å stoppe den menneskelige utviklingen. Homofili er ikke menneskelig.» Det er mange som mener det er umenneskelig å fordømme homofili, påpekte jeg. Morsi smilte overbærende og føyde til: «Folk får si hva de vil. Det er latterlig. Du kan like gjerne spørre om kvinner burde ha seg med dyr.»

Høsten 2007 publiserte Det muslimske brorskapet for første gang en detaljert politisk plattform der de slo fast at verken kvinner eller kristne kan bli president. Da lød begrunnelsen at en kvinne ikke kan inneha et slikt verv fordi det ville være «i strid med hennes natur, og sosiale og andre humanitære roller.»[iii]

Brorskapets synspunkter har stor støtte i befolkningen, i Rabaa-leiren forklarte brorskapsaktivisten og sangeren Mohammad Abbas at han ikke blankt ville avvise at en kvinne kunne bli president: «Hvis kvinnen har de nødvendige ferdighetene, er det greit,» sa han. «Men det er svært vanskelig for dem å tilegne seg det. Kvinnene kan ha mange gode egenskaper, til og med flere enn menn. Men det er ikke sikkert at de i så stor grad som nødvendig har styrken og intelligensen som kreves av en president. Menn er grunnleggende sterke, seriøse, og kloke.» Da det gjaldt homofili var Abbas helt på linje med Morsi: «Homofili er ikke naturlig, så selvfølgelig er det syndig. Det samme gjelder utenomekteskapelig forhold mellom menn og kvinner. Homofile må fordømmes kraftig. Flertallet av egyptiske menn er religiøse, og det er veldig dumt å utføre slike handlinger i dette samfunnet. Folk vil ikke akseptere det. Men det er ikke min jobb å dømme og utmåle straffer. Det kan ikke vanlige folk gjøre.»

Rundt i teltene i leiren var det plassert enkle kokeplater, og blå og røde vanndunker, noen av dem var pyntet med potteplanter. Skjorter og bukser var hengt til tørk på passende snorer. Det var trykt opp store plastbannere med bilder av menn og barn som var blitt drept de foregående ukene. Slagord i blodrøde fonter hyllet dem som martyrer. Plakater med Morsi-portretter var supplert med tekst som «We want democracy», «Our legitimate president», «Veterans for Morsi», «Workers for Morsi» og liknende meldinger på arabisk. På mange bilder var ekspresidentens rynker blitt visket ut i redigeringen. Et stort tøybanner som var plassert ved hovedscenen, hadde påskriften «Peaceful». På mange av plakatene som var festet rundt omkring sto det «Peaceful anti coup» og «Hay hay cant’ you see, Sisi kills democracy.» Fra en bod ble det solgte gule, grønne, blå, rosa, lilla og hvite t-skjorter med bilde av Morsi. Over hele leiren var det hengt opp store og små egyptiske flagg. I feltkjøkkener sto menn og hakket kjøtt til middagene som ble spist om natten, og de blandet juice med ulike fruktsmaker som de delte ut gratis i kopper. Pumper som egentlig var laget for sprøytemidler, var blitt fylt med vann, og unge menn gikk rundt og sprutet på folk for å motvirke heteslag. En mann som hadde kledd seg ut som en klovn, sto med en vannflaske og henholdsvis skremte og moret folk ved å sprute dem rett i ansiktet. Karikaturtegninger fra aviser og magasiner som viste hvordan den egyptiske hæren brukte vold og fikk det fremstilt som «et demokratisk kupp» i Vesten, var hengt opp på vegger. Barn ble gitt gassballonger i ulike dyrefasonger og Morsi-pappmasker med hull til øynene. Kvinner med og uten heldekkende sorte nikaber, tok på seg bursdagshatter i papp for å feire en innbilt kommende seier. I et par telt kunne leirbeboerne selv tegne hvordan de opplevde avsettelsen av Morsi. Mens noen menn satt og leste morgenavisene og Koranen, gikk andre frivillige og plukket søppel, mens atter andre spilte fotball. Vakter passet på at bare kvinner og barn fikk adgang til avstengte områder der de sov og slappet av.

Etter over åtte tiår som landets største opposisjonsbevegelse, hadde brorskapet bare fått ett år ved makten. Det var uklart hvor lenge det hadde vært forberedt, men militærkuppet ble gjennomført i løpet av noen få dager i månedsskiftet juni-juli. Utenfra kunne det se ut som om Morsi hadde gjort det han kunne for å mislykkes som president. Han hadde blant annet plassert brorskapsmedlemmer i sentrale myndighetsposisjoner, endret lover for å gi seg selv mer makt, og gått ut offentlig og støttet jihad, altså hellig krig, i Syria. Egypterne var utålmodige, og uroen brorskapet skapte, fikk direkte konsekvenser for husholdningene. Siden revolusjonen i 2011 hadde økonomien vært i fritt fall. Turistnæringen lå nede i store deler av landet. Utenlandske investorer ble skremt vekk av uforutsigbarheten, og inflasjonen var sterk. Samtidig hadde kriminaliteten blitt tredoblet. Flere av dem som opplevde hyppige strømbrudd hjemme sluttet seg til protestene mot Morsi.

– Kommer til å bli blodig
Søndag 11. august i år kom det mange advarsler om at politiet innen kort tid ville sette i gang en aksjon for å fjerne demonstrantene fra protestleirene i Kairo. Ifølge nyhetsmeldinger skulle politimenn omringe leirene, og gi dem som var der tre dager på å dra hjem. De skulle få lov til å gå ut uten å bli pågrepet, men ingen flere ville få komme inn.

Jeg var innstilt på å bli værende i leiren. Det var så mange ulike rapporter om hva som skjedde i Egypt disse ukene, så mye løgn og propaganda fra alle kanter. Myndighetene anklaget blant annet islamistene for å bruke barn som menneskelige skjold, drive terrortrening og gjemme våpen i teltleire i Kairo. Blant brorskapet florerte konspirasjonsteorier om hvordan Israel støttet myndighetene. Jeg stolte bare på det jeg selv kunne se.

På grunn av varmen var det mest aktivitet på hovedscenen i leiren på kvelds- og nattestid. Klokken fire på morgenen gikk Mohammad Abbas opp på scenen, tok plass på en stol og fremførte en lang bønn. Rett foran scenen satt en eldre mann, med stort hennafarget skjegg og hvit turban, som hvilte et vondt ben på en bulkete plasttønne. Han gråt mens han leste i Koranen og hvisket de samme ordene som Abbas. Det var så stille som titusenvis av mennesker kan være når de står presset sammen. Mange så ned, noen strakk armene i v Det raff denne natten somg ble hevdet i medier at våpen var gjemt der. det nå.om de elending  blomm boken allerede nesten er feæret som om de henvendte seg direkte til Gud. Tårene rant, flere av mennene hikstet. De tidligere nettene hadde vært langt lystigere, da hadde menn og kvinner stått adskilt av en midtgang foran scenen. De klappet og ropte slagord i takt med trommeslagene. Nå var festivalstemningen i ferd med å ebbe ut. Denne natten så jeg en god del flere menn som, iført arbeidshjelmer, hadde bevæpnet seg med klubber, bambusrør og jernstenger. Noen bevoktet inngangene, andre gikk nervøst rundt på rekke i leiren. I alt var de rundt 200 stykker. Et par av dem hadde med seg nunchakoer, et slagvåpen jeg ikke hadde sett siden ninjafilmene på 80-tallet, og som neppe ville gjøre stor skade. Jeg så ingen skytevåpen de ukene jeg tilbrakte i leiren. Alle visste imidlertid at politiet og hæren var svært godt bevæpnet, og de hadde allerede vist at de var villige til å skyte.

Abbas var likevel rolig da vi satt sammen på morgenkvisten.

– Politiet er ikke så teite at de vil prøve å ta seg inn i leiren. Det hadde blitt en katastrofe. Da ville hele verden så til de grader fått se at vi ikke har frihet her, sa han. Kameraten hans Mahmod var langt mer usikker. Flere ganger gjennom natten hadde han spurt meg om hva jeg trodde ville skje. Da jeg stilte ham det samme spørsmålet, sa han:

– Det kommer til å bli blodig. De som er her vil ikke gi seg, sa han.

Han var redd. Det virket suicidalt å skulle kjempe med klubber og stein mot godt bevæpnet politimenn og soldater. Men jeg tvilte ikke på at demonstrantene kunne få seg til å gjøre det. «Frihet eller døden,» var ikke bare et slagord for dem. De var faktisk klare for å dø. Det var ikke jeg. Politiet kom ikke denne morgenen som ventet, men det var bare spørsmål om tid. Jeg bestemte meg for å slutte å sove i leiren – jeg oppfattet den som en dødsfelle. Mandag 12. august dro jeg inn til hotellet i sentrum av Kairo. På ettermiddagen vendte jeg tilbake til Rabaa, men ble ikke værende der over natten.

Jeg ventet på en av de best varslede massakrene på flere år. To dager senere startet den.

Etter morgenbønnen onsdag 14. august kom de første meldingene om at mange politimenn og soldater var sett på vei mot Rabaa. Abbas gjorde seg klar til å forsvare leiren. Fra hovedscenen ble det fremsagt bønner. Over teltleiren svevde to politihelikoptre. Abbas følte han var klar for å dø, han hadde lovet seg selv at uansett hva som skjedde, skulle han ikke rømme. Foran hovedinngangene til leirene var sekskantede steiner, som demonstrantene hadde løsnet fra fortauene, stablet oppå hverandre som tårn på rekker. Nå ble de måket ned av menn som kjørte pansrede, beige bulldosere. Teltene i utkanten av Rabaa-leiren ble valset over. Den ujevne kampen mellom politi og demonstranter startet der. Politimennene hadde automatvåpen, pumpehagler og jaktgevær. Og de brukte tåregass som fikk det til å føles som om ansiktet tok fyr. Noen av demonstrantene satt seg ned foran bulldoserne, andre kastet stein og prøvde å treffe politimennene med fyrverkeri. Samtidig startet en aksjon mot den andre protestleiren på al-Nahda-plassen i Kairo. Etter kort tid ble de første skuddene løsnet. Det ble ingen beleiring som ga demonstrantene mulighet til å forlate leirene fredelig. Mens soldatene sikret veiene, gikk politiet for full konfrontasjon og skjøt med skarp ammunisjon. Røyksøyler steg til værs i hovedstaden som et tegn på at krigen var i gang. Sympatisører av demonstrantene gikk ut i gatene og dannet tog med retning protestleirene. På hovedveiene ble de møtt av politi og soldater som hadde etablert sperringer med store kjøretøy. Flere kamper brøt ut.

De første skadde ble båret til feltsykehuset ved siden av moskeen. Abbas fulgte etter. Som medisinstudent var han godt trent i førstehjelp. Men inne så han at skadene var livstruende, mennene trengte avansert kirurgisk behandling. I 2011 hadde Abbas avbrutt medisinstudiene som han hadde to år igjen av. Han ville vie all tid til revolusjonen. Nå så han at de erfarne legene som var i gang med behandlingen, kunne gjøre langt mer enn ham selv. Han kom bare til å være i veien. I stedet gikk han til den ene hovedinngangen. Der begynte han å kaste stein mot bulldoserne og politimennene som fulgte etter. Han gikk helt i front. Adrenalinet pumpet vekk redselen selv om han så andre menn falle om.

Rett utenfor Rabaa-leiren var også tusenvis i gang med å kjempe imot politiet. Den 46 år gamle ingeniøren Mohammad Roshdi var blant dem som prøvde å ta seg inn i leiren for å hjelpe Abbas og de andre. Så segnet han om, skutt i hodet. Kameraten hans fikk hjelp til å bære ingeniøren inn i en trappeoppgang. Da jeg kom dit, gråt den tretten år gamle sønnen over liket av faren. Ved siden av satt moren og ba. En av mennene som hadde hjulpet til med å bære liket ut av skuddlinjen, knelte, tok tak i hodet på Roshdi og brettet øret hans fremover slik at et lite skuddsår kom til syne. Han hadde bare ett sår, politimannen hadde skutt for å drepe. Omtrent samtidig ble den britiske Sky News-kameramannen Mick Deane skutt i hodet, han døde kort tid etter. Folk skjønte at politiets skarpskyttere hadde gjemt seg i bygninger og derfra valgte ut hvem som skulle dø. Mange begynte å løpe, men de visste ikke hvilken vei som førte til trygghet. Paniske skrik ljomet i gatene.

I en sidegate utenfor Rabaa-leiren hadde politiet nettopp skutt inn tåregass, stadig flere kvinner og menn søkte dekning utenfor huset der liket av Roshdi lå. Han ble båret ut i en bil som skulle ta ham videre til en moske 200 meter nærmere Rabaa. «Vi håper nå at hele verden ser hvordan sivile egyptere blir drept av vårt eget politi,» sa Said Ahmad som var med på å bære Roshdi. «De som blir skutt rundt oss nå er ikke med i Det muslimske brorskapet. De er her fordi de støtter opp om frihet og demokrati!»

Den 48 år gamle kvinnen Amel Abdel Wahab ropte: «Vi er vanlige mennesker som bare går i gata. Nå skyter de helt tilfeldige folk. Alle her er i livsfare.»

Liket av Roshdi ble båret inn i moskeen. Utenfor sto flere hundre menn som hadde trukket seg tilbake fra gatekampene litt lenger ned i veien. De gned seg i øynene og kastet vann i ansiktet etter nok et tåregassangrep. Hele tiden knatret det fra kalasjnikovgeværer og andre skytevåpen. Det var pøler av blod på mosketrappen. Inne lå over 30 skadde menn. De var skutt i hode, bryst, mage og bein. Roshdi ble lagt sammen med andre menn som hadde fått laken over seg. På formiddagen var det syv lik her. Tretten år gamle Amr Ehab sto ved siden av den døde faren og skrek: «Gud er stor, Gud er stor!»

Inne i leiren kastet Abbas stein. Så svei det. Haglet traff ham midt i ansiktet. Han tok seg tilbake til feltsykehuset, og fikk sjekket skuddskadene. Legen sa at han ikke var alvorlig skadd, så han gikk tilbake til inngangen. Der hjalp han til med å løfte opp menn som hadde blitt skutt, de bar dem til sykehuset. Så plukket han opp stein og kastet. Like etter smalt det igjen, blodet rant fra pannen. På sykehuset fikk han surret bandasje rundt hodet. Han var så sint. Noen av hans beste venner var blitt drept, andre hardt skadd. Han hadde ikke forestilt seg at hans egne landsmenn – politimennene – var i stand til å drepe på denne måten. Blødningen ble stoppet og Abbas gikk tilbake for å fortsette å forsvare leiren. Den tredje gangen han ble truffet, svartnet det. Det høyre øye var skadet og han blødde kraftig fra et sår rett ved siden av det venstre øyet. Han ble fulgt til sykehuset og fikk akuttbehandling. Han var fortsatt nesten blind da politiet tok seg inn i sykehuset. Det ble løsnet skudd, Abbas og de andre pasientene ropte at de ikke måtte skyte inne i et sykehus.

Demonstrerte mot drap og ble angrepet
Heller ikke denne dagen så jeg noen demonstranter med skytevåpen, men det hadde Abbas sett. Et par menn skjøt mot politiet med jaktgeværer fra leiren, fortalte han etterpå. De andre brukte steiner og klubber og løp mot politiet som de visste skjøt med skarpt. Etter tolv timer med kamper, fikk politiet kontroll. Demonstrantene som ikke var drept, eller for hardt skadd, marsjerte fredelig ut av leiren. Abbas var blant dem, de var mange tusen, og han ble ikke pågrepet. Leiren ble påtent. Dagen etter så jeg 35 sterkt forbrente lik som hadde blitt løftet opp fra gulvet i den raserte Rabaa-moskeen og restene av telt som nå ble saumfart av fattige mennesker på leting etter klær de kunne bruke, og gjenstander de kunne selge. En stund fungerte El Eman-moskeen i Nasr City i Kairo som likhus, i alt 100 lik var flyttet dit. Teppene på gulvet i moskeen var våte. Av religiøse årsaker gikk alle barbeint eller i sokkelesten. Isklumpene som var lagt oppå likene, smeltet. Vi gikk i likvann.

Opp mot 1000 mennesker ble drept onsdag 14. august, anslår avisen The Guardian. I tillegg ble flere tusen skadd.

Dagen etter dro Abbas til lege, en operasjon ble avtalt fem dager senere. Han fikk beskjed om å holde seg i ro frem til da. Dermed gikk han ikke ut fredagen, da mange tusen egyptere demonstrerte mot massedrapene på sivile. Det startet normalt med formiddagsbønn. Den store al Fath-moskeen i Kairo sentrum var stappfull og flere tusen menn, kvinner og barn måtte stå i gaten foran. Det ble uro da noen mente de så skarpskyttere på toppen av et høybygg like ved, men ingen forlot området. I prekenen la imamen vekt på at politiet og soldatene hadde drept sine egne landsmenn to dager før. «Det er ikke folket som setter fyr på Egypt, det er politimenn og soldater,» sa han. Etter bønnen begynte deltakerne å rope slagord: «Ned med Sisi!» og «Hvis vi ikke får friheten vår, vil vi dø som de andre.» Sammen med mange tusen hadde de planer om å ta seg frem til Ramsesplassen i sentrum. Den 21 år gamle psykologistudenten Hossam Eldien fortalte at han ikke var redd for å dø, fordi folket hadde Gud i ryggen. «Vi er ikke med i Det muslimske brorskapet. Vi er vanlige mennesker som krever å få friheten vår tilbake. Vi demonstrerer mot drapene på ubevæpnede sivile og mot militærkuppet,» sa Eldien. Da jeg skulle ta bilde av ham, skjøv han vekk en mann som prøvde å holde en Morsi-plakat foran kameraet. «Vi demonstrerer ikke for Morsi, vi demonstrerer for Gud,» forklarte han.

Et militærhelikopter fløy lavt i sirkel over folkemengden. Demonstranter tok av seg skoene og hyttet med dem mot helikopteret. Et par menn sendte opp fyrverkeri, andre holdt bannere, plakater, megafoner og slo på trommer. De fleste nøyde seg med å rope slagord og hoppe med armene i været. Festivalstemningen var tilbake. Senere skulle TV vise bilder av demonstranter med skytevåpen. Jeg tviler ikke på at noen hadde det, men det må ha vært et forsvinnende lite antall. Blant de mange tusen jeg så rundt moskeen denne dagen, registrerte jeg ingen demonstranter med våpen.

Demonstrasjonstoget stoppet opp, og så dalte tåregassbeholdere inn i folkemengden. Det begynte å smelle fra geværer. Barn, kvinner, og menn løp for livet mens det brant i øynene. Det var flest menn, mange av dem var glattbarberte og kledd i t-skjorter, uten synlige islamisttegn. Sikkerhetsstyrkene skjøt konstant, samtidig som det kom mer tåregass

Etter å ha løpt i ly for kulene og fått skylt tåregassen ut av øynene, gikk jeg bakgater tilbake til al Fath-moskeen. På de store grønne gulvteppene inne lå et titalls menn og vred seg. De var truffet i de mest sårbare delene av kroppen, mange blødde fra hode og bryst. Frivillige prøvde så godt de kunne å gi førstehjelp, men de hadde bare enkelt medisinsk utstyr som bomull og bandasje. En ung mann sprellet og gulpet opp blod. Hele kroppen ristet rett før han døde. I inngangspartiet var 20 drepte menn lagt på rekker, en mørk gutt som må ha vært rundt 14 år lå blant dem. Bare noen av mennene var blitt dekket litt til med laken og skjerf. Armene deres var lagt i kryss. En mann hadde fått ett enkelt skudd i brystet, skytteren hadde siktet på hjertet. Ute fra hovedgatene smalt det fortsatt hele tiden. Over 100 mennesker ble drept.

Om kvelden ble moskeen omringet av sikkerhetsstyrkene. Flere hundre menn samlet seg utenfor og demonstrerte til støtte for hærsjefen Sisi. Morgenen etter tvang sikkerhetsstyrkene seg inn i bygningen. Folkene som hadde oppholdt seg inne, ble ført ut, og måtte beskyttes da Sisi-supporterne prøvde å lynsje dem.

Denne dagen ble det også satt i gang en kampanje mot journalister. På TV hadde myndighetene anklaget utenlandske journalister som rapporterte om volden for å være på parti med brorskapet. Mange journalister ble truet og angrepet, noen ble bortført og andre arrestert. I løpet av én uke ble fem journalister, både utenlandske og egyptiske, drept, og mange skadd. Jeg ble henholdsvis pågrepet av politimenn og soldater, begge gangene fikk jeg gå igjen fordi jeg hadde egyptisk pressekort. Militæret slettet imidlertid bildene jeg hadde i kameraet. Jeg så fire utenlandske journalister sitte i et militærkjøretøy. Jeg prøvde å snakke med dem, men ble stoppet av en offiser.

Det var mye mobb i gatene, menn med kniver, pistoler og hjemmelagde våpen etablerte sikkerhetskontroller og tok loven i egne hender. Noe de ikke kunne ha gjort uten myndighetens stilltiende samtykke. Jeg ble truet av en mann med en klubbe. En annen stakk en stor kniv opp mot brystet mitt og viste at han ville bruke den hvis jeg tok bilder.

Det var ikke mye rom for nyanser disse dagene. Jeg reagerte på medierapporter som fremstilte det som om dette var en kamp mellom to jevnsterke, væpnede grupperinger. Det var kanskje slik det kunne se ut for korrespondenter som rapporterte fra hotellrommene og fulgte hendelsene via statskontrollert TV. I gatene var det ikke tvil om at sikkerhetsstyrkenes maktbruk var helt ute av proporsjoner. Mange av dem jeg så bli drept, utgjorde ikke en alvorlig trussel mot noen.

Demokratiforkjemper støttet angrepet
Men selv om volden var grusom, kviet mange intellektuelle og liberale seg for å ta avstand fra hvordan myndighetene angrep Det muslimske brorskapet. Perspektivene varierte en del, men besøket hos forfatteren Alaa Al Aswany var illustrerende. Han har skrevet den rørende romanen Yacoubian-bygningen, som er solgt i mer enn én million eksemplarer, utgitt i over 100 land og adaptert til en svært populær film. Da vi møttes, hadde han akkurat gått i gang med en ny roman. Han er utdannet tannlege, og kjederøykte ved siden av tannlegestolen på kontoret som han har beholdt, til tross for den enorme suksessen. Aswany var sentral under revolusjonen i 2011, og før det hadde han vært med på å stifte demokratibevegelsen Kefaya. Etter å ha rost den norske velferdsmodellen, understrekte han at revolusjonen i Egypt ikke på noen måte hadde visnet. I likhet med mange vestlige utenriksministre ville han ikke kalle avsettelsen av president Morsi et militærkupp: «Det var en revolusjon med støtte fra militæret,» sa han. Da jeg spurte om hva han syntes om at sikkerhetsstyrkene skjøt egyptere, påpekte han at det var bevist at folk var blitt torturert og drept av demonstrantene i protestleirene i Kairo. «Disse folkene er bevæpnet, og de skyter mennesker. Ingen stat ville akseptert det. Selvfølgelig er det trist når mennesker blir drept hvor som helst i verden. Men i London og Oslo ville myndighetene gjort det samme. Og det er Det muslimske brorskapet som har ansvaret.»

Han sammenliknet brorskapets valgseier i 2012 med nazistenes frammarsj i Tyskland på 1920- og 1930-tallet. «Hitler oppløste systemet for å beholde makten selv. Brorskapet prøvde å gjøre det samme da Morsi var president,» sa Aswany. For å forstå brorskapet må man skille mellom islam og politisk islam, mente han. «Islam er en religion. Som kristendommen og jødedommen kan den forklare meningen med livet, hva som skjer etter døden, og menneskelige verdier. Politisk islam går ut på å bruke religion til politikk, og det har jeg alltid vært imot. Forskjellen mellom brorskapet og Osama bin Laden er ikke veldig stor. Både bin Laden og brorskapet sverger til politisk islam. Bin Laden brukte terror direkte, mens brorskapet brukte demokratiet. Da de kom til makten, styrte de som fascister. Problemet er at alle muslimer ses som potensielle terrorister i Vesten. Det viktigste er å avklare om en mann bare er muslim eller en som tror på politisk islam. Er han det siste, må du være på vakt. Brorskapet drepte statsministeren i 1948, og de drepte en dommer som hadde dømt flere brorskapsmedlemmer til fengsel. Al Qaida og brorskapet er forskjellig i grad, ikke i natur, skjønner du?» Aswany tente en ny Merit-sigarett. Han hadde sendt bud etter et par bokser med brus som ble levert på døren. Så fulgte en analyse der ledere i brorskapet ble sammenliknet med Benito Mussolini. Konklusjonen var at religiøs fascisme utføres av dem som monopoliserer sannheten, og mener at de har rett til å tvinge sine fortolkninger på andre med vold. «Det er en perfekt oppsummering av brorskapets mål,» sa Aswany. «Morsi gjennomførte et presidentkupp i november 2012, da han kom med et dekret som innebar at hans beslutninger skulle heves over loven og ikke kunne prøves i retten. Heldigvis var vi i stand til å ta i bruk revolusjonære virkemidler for å bli kvitt ham».

– Drevet av hevnlyst
Etter å ha fulgt brorskapsmedlemmer i flere uker, fortsatte jeg rundturen blant deres motstandere. Det måtte skje på dagtid, for myndighetene hadde innført portforbud mellom klokken syv om kvelden og seks om morgenen. Kairo som vanligvis var som livligst når sola var gått ned, hadde mistet rytmen.

Under revolusjonen i 2011 gikk Karima Kamal rundt på Tahrir-plassen og delte ut avisen Al Masry Al-Youm. Hun har skrevet seks bøker, og blant annet tatt for seg kristne kopteres utsatte posisjon i Egypt. Hun arbeider fortsatt som kommentator i Al Masry Al-Youm. Det var tirsdag 20. august da jeg kom til redaksjonslokalene. Etter stengingen av protestleirene ble det drevet en klappjakt på brorskapsledere. I nyhetssendingen på TV-en, som var festet til veggen på Kamals kontor, ble det fortalt at lederen for brorskapet, Mohammed Badie, hadde blitt pågrepet i Kairo. Badies sønn, Ammar, var blitt drept i sammenstøt med politi og soldater den foregående fredagen. Søndagen hadde 38 brorskapsmedlemmer blitt drept av politiet under et angivelig fluktforsøk fra et fengsel i Kairo.

Kamal mente politiet hadde ventet altfor lenge før de grep inn mot protestleirene. Gjennom sommeren hadde demonstrantene fått tid til å bygge barrikader og utvide leirene. «Ikke alle i Rabaa var bevæpnet. Det var ikke bare brorskapsmedlemmer der, noen av dem var fredelige, og noen hadde bare steiner, klubber og kjepper, men det var også folk med skytevåpen. Og politiet var nødt til å slå tilbake. Eller så hadde folkene blitt værende i leirene for alltid. Det er helt utrolig at europeiske land og USA nå kritiserer politiaksjonen, når vi vet hvor hardt de selv slår ned på voldelige grupperinger,» sa Kamal. Jeg spurte hva hun følte om at så mange var blitt drept i løpet av den siste uken. «Mange politimenn, i alt 102, og noen vanlige mennesker er blitt drept. Det er trist. Men jeg vil spørre USA og alle andre som er i krig mot terror om hva man skal gjøre med folk som vifter med al Qaida-flagg slik noen av demonstrantene gjorde. Flere hadde bilder av bin Laden hengende rundt halsen. Vi er i samme situasjon som USA var etter 11. september 2001. USA drepte bin Laden. Hvis dere hater vold, hvorfor forhandlet dere ikke med bin Laden?»

I løpet av uken etter angrepet på protestleirene hadde menneskerettighetsorganisasjonen Egyptian Initiative for Personal Rights registrert over 80 angrep på kirker og kristne institusjoner i Egypt. Dette var hevn etter angrepene på Det muslimske brorskapet. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) fortalte prester og biskoper at de hadde ringt politiet da de ble angrepet, det hadde vært fånyttes. Minst tre mennesker var blitt drept i angrepene. I en rapport fra HRW som kom ut samme uke, sto det at sikkerhetsstyrkene i Egypt begikk de groveste uberettigede voldshandlingene i landets moderne historie da de angrep protestleirene 14. august.

Kamal, som selv er kopter, fortalte at kristne hadde blitt truet i taler fra hovedscenen på Rabaa: «De aksepterer ikke at kristne har de samme borgerrettighetene som dem selv, og de ville straffe oss for behandlingen de selv hadde fått. Morsi sa at de kristne var deres brødre, men det var ikke sant. De så på oss som annenrangsborgere, sa hun. Ifølge kommentatoren hadde mange terrorister vendt tilbake fra Afghanistan da Morsi styrte, og presidenten hadde gitt palestinske Hamas-medlemmer lett tilgang til landet. «Det var et mareritt. Brorskapet er ikke en lokal organisasjon, men en del av en global, fanatisk gruppering. Hadde de hatt makten ett år til, ville de ødelagt hele landet. Den eneste redningen var å fjerne Morsi fra makten,» sa Kamal.

På en kafé i den finere bydelen Mohandeseen, møtte jeg 33 år gamle Elham Eidarous. Hun er med i Sosialistenes allianseparti. Den frittalende aktivisten har vært på to norgesbesøk. Under revolusjonen i 2011 byttet hun og mannen på å være på Tahrir-plassen og hjemme med den lille sønnen. Eidarous mente brorskapet hadde utnyttet revolusjonen i 2011 til å prøve å lage en islamistisk stat. Hun så seg nødt til å reagere, fordi hun ønsket demokrati og et minimum av respekt for menneskerettighetene. «Det er blitt stygt nå, det er som en borgerkrig, men vi kunne ikke vente med å fjerne Morsi.»

Hun har studert menneskerettigheter og grunnloven ved universitetet, og mente Det muslimske brorskapet ønsket å ødelegge alt hun elsket fordi de blandet religion og politikk. «De ville skape en religiøs stat som Iran med en dæsj av Saudi-Arabia.» Likevel støttet hun ikke angrepene på protestleirene. «Angrepene er den dummeste beslutningen tatt av dette regimet. Myndighetene var drevet av hevnlyst. Nå er det ingen vilje til forhandlinger lenger, begge sider ønsker å knuse den andre.» Hun refererte til en rapport fra Amnesty International fra 2. august om at minst fem mennesker hadde blitt torturert og funnet drept i nærheten av protestleirene. Morsi-tilhengere var mistenkt for å stå bak. Men hun kritiserte også sterkt politiet og hæren. «Sikkerhetsstyrkene skjøt vilt mot demonstrantene. Staten skulle ikke ha brukt terroristenes virkemidler.»

Også Amr Abdulrahman i organisasjonen Egyptian Initiative for Personal Rights var svært bekymret for utviklingen. Det muslimske brorskapet er ikke så fredelige som en del tror, påpekte han. «Jeg var på Tahrir i 2011. Det var et fantastisk fellesskap der vi stolte på hverandre. Fra 1997 til 2001 hadde jeg vært med i en venstreradikal gruppe på universitetet og da var islamistene fiendene våre. Ti år senere demonstrerte vi side om side mot Mubarak. Under et angrep på Tahrir ble jeg skadet i beinet, da ble jeg båret til sykehuset av en mann med stort skjegg som så ut som en jihadist. Det var rørende.»

Han mente at militærregimet hadde gått til angrep på 30 prosent av befolkningen, det vil si Det muslimske brorskapet og deres sympatisører. «Det er millioner av mennesker som er villig til å gå ut i gatene og kjempe for brorskapet,» sa han. Ifølge menneskerettighetsarbeideren foretok myndighetene et alvorlig feilgrep da de angrep protestleirene. «Nå brytes kommandostrukturen i brorskapet ned, og ulike undergrupper vil operere på egen hånd. Dermed blir det langt vanskeligere å få forhandlet frem avtaler og bindende våpenhvile. De burde funnet en løsning mens demonstrantene var samlet.»

Abdulrahman var bekymret over hvordan mange han så på som liberale, støttet sikkerhetsstyrkenes voldsomme maktbruk: «Tilliten mellom demokratiforkjemperne og islamistene som oppsto under revolusjonen i 2011 er borte. Nå er det vanskelig å finne en liberal middelklasseegypter som bryr seg om å beskytte islamistenes rettigheter. En stor del av den liberale middelklassen støtter militærregimet,» sa han.

Fortsatte å kjempe
Etter de mange pågripelsene av brorskapsmedlemmene gikk Mohammad Abbas i skjul mens han kom til hektene. Han var sikker på at mobilen hans ble avlyttet. Halvannen uke etter angrepet på protestleirene møttes vi i en av Kairos forsteder. Han hadde vondt i kroppen. Et blodkar var sprukket i høyre øye, sår etter hagl var spredt i ansiktet og på armene og resten av kroppen. Men han fremsto som like kampvillig som før. Han understrekte at brorskapet uansett ville fortsette å kjempe med slagord og steiner. «Nå pågriper politiet lederne i brorskapet, og de som har organisert demonstrasjonene. Myndighetene skjønner ikke at dette ikke er brorskapets revolusjon, men hele folkets,» sa han.

Han avsluttet: «Så fort jeg er i form, skal jeg ut i gatene og demonstrere igjen.»

Jeg lot være å påpeke hvor farlig jeg mente planene hans var. Utover høsten fortsatte uroen i Egypt. Som før gikk det i bølger. Etter dager med voldsomme sammenstøt, roet det seg litt igjen, uten at de grunnleggende konfliktene var blitt løst.

«Fascistisk nasjonalisme,» er begrepet den britisk-egyptiske journalisten Sarah Carr har brukt for å skildre stemningen blant motstanderne av brorskapet i tiden etter angrepene på protestleirene. En form for fundamentalisme er blitt erstattet av en annen.

Denne artikkelen sto på trykk i det siste nummeret av Samtiden, nr. 4 2013.