Objektivitet og uavhengighet

Drar du på tur med soldater, får du gratis transport og beskyttelse og isoleres fra sivilbefolkningen. Foto: Anders Sømme Hammer

Anders Sømme Hammer

Jeg synes begrepet objektiv journalistikk høres pompøst ut, og bruker det selv ikke om mitt arbeid. Ofte er begrepet et skjold journalister holder opp når de blir anklaget for å være partiske i dekningen av en sak. Journalisten avfeier kritikken med å vise til at han eller hun bare arbeider i henhold til et sett objektive profesjonskriterier der de er etisk ufeilbarlige og isolert fra egne følelser i sin innsats for det noe diffuse folket. Men alle journalister preges selvfølgelig av sosial bakgrunn, oppvekst, utdanning og politisk  – og for den saks skyld – religiøst standpunkt, og alle andre erfaringer. Valg av kilder, vinkling og språkføring er alle subjektive vurderinger journalister foretar i arbeidet med en sak.

Idemyldringen på morgenmøtet i en nyhetsredaksjon er følelseladet og ikke sjelden tuftet på fordommer og bitterhet. En journalist som for eksempel synes naboungene er frekke, vil ha gjenoppreisning, og finner fram til en forsker som kan bekrefte at unger er mye mer uoppdragne enn før. Og vips så er oppslaget sikret til lørdagsavisen. En journalist som ergrer seg over alle de seriøse joggerne og skiløperne i Oslomarka, kan ringe en filosof og bli fortalt at treningen er et uttrykk for desperasjonen som rammer mennesker som mangler en mening med livet.

I en konflikt påvirkes også journalister av følelser. Soldatbeundrende journalister kan lage saker om heltemodige soldater som risikerer alt for å skape fred og utvikling i Afghanistan. Intervjuer med soldater kombineres med dramatiske skildringer av støv og bombetrusler som viser at journalisten selv er på plass i konfliktområdet. Slike saker blir ofte supplert med intervjuer med afghanske soldater og politimenn og representanter for afghanske myndigheter som samarbeider med soldatene og får penger av dem. Da er det en relativt stor sjanse for at afghanerne vil rose soldatene og bygge opp under heltebildet.

En mer radikal, kall det venstrevridd, journalist kan ha et ønske om å lage en sak som er kritisk til krigen. Journalisten kan da for eksempel intervjue den afghanske aktivisten Malalai Joya (som nylig ble nektet innreise til USA, men nå likevel får dra). Hun vil kunne fortelle at Afghanistan i stor grad styres av kriminelle krigsherrer, og at de internasjonale soldatene har brukt kvinnesak og likestilling som en unnskyldning for å fortsette en krig som ikke fører til fred.

Dette er forenklinger, men det er også ofte konfliktjournalistikk, grove forenklinger av en virkelighet som egentlig ingen har oversikt over, men der journalister ofte vet hva de vil skrive før de reiser ut og gjør intervjuer. Alle tolker krigen ut i fra sitt ståsted og erfaringer og da blir historiene journalistavhengig. Forteller journalistene at de er utelukkende objektive i sitt arbeid, er de enten ikke ærlige, eller så har de et ubevisst forhold til sitt eget følelsesliv.

Jeg har snart bodd fire år i Afghanistan. I denne perioden har jeg blitt stadig mer pessimistisk på Afghanistans vegne. Flere sivilpersoner og soldater blir drept, korrupsjonen er enorm, kvinner undertrykkes på en måte jeg aldri har sett før, og det er ingen tegn på at vi snart vil få en lykkelig slutt på krigen som har vart i snart ti år. Denne pessimismen preger selvsagt også dekningen min. Jeg finner lyspunkter og sjarmerende historier på mikronivå, men generelt føler jeg ikke dette er tiden for en serie med omfattende gladhistorier om militære suksesser, rett og slett fordi jeg ikke opplever denne krigen som en suksess.

Jeg prøver altså ikke å late som jeg er en journalist som ikke påvirkes av egne følelser og holdninger. Men istedenfor å kalle meg selv en objektiv journalist, prøver jeg å arbeide mest mulig uavhengig, noe som også høres pompøst ut, og som det er en stor utfordring å få til. Tilgang er det vanskeligste i et konfliktområde. Det er både dyrt og farlig å reise rundt på egen hånd. Det er alltid vanskelig å vite når du skal si stopp. Det kan Pål Refsdal som ble kidnappet sammen tolken sin her i november 2009 fortelle mer om.

Mange av journalistene som kommer til Afghanistan løser dette sikkerhetsproblemet ved at de bor og reiser sammen med soldater og blir beskyttet av dem. Dette kalles embedding, og jeg skrev ganske mye om hvilke følesesmessige og økonomiske bindinger dette skaper i boken min Drømmekrigen som kom ut i fjor høst. Embedding kan være greit hvis du ønsker å fortelle soldatenes historier. Altså hva de tenker om krigen de er med på. I 2007 reiste jeg over tre måneder med soldater fra ulike land i Afghanistan, og jeg gikk lei. Det er ganske kjedelig å reise med soldater, de kjeder seg mye når det ikke er kamper, og jeg følte ikke jeg dekket deres opplevelse av krigen på en grundig og systematisk måte. Det var ikke akkurat Armadillo-kvalitet over artiklene mine. Etter å ha skildret en del kamp- og hverdagssituasjoner, syntes jeg jeg begynte å gjenta meg selv. Og det føles meningsløst å ta så stor risiko for stoff jeg ikke var fornøyd med. Etterhvert ble jeg stadig mer overbevist om at sivile afghanere opplever krigen svært annerledes enn de utenlandske soldatene. Og at jeg var nødt til å møte dem på egen hånd for å kunne gi et bredere perspektiv enn det jeg hadde muligheten til sammen med soldatene. Det føltes viktigere, men var mye vanskeligere fordi jeg måtte ordne alt det praktiske selv. Det var også dyrere, da det var jeg og ikke militæret som betalte for reise, kost og losji. Og det var litt mer vrient å selge saker, men det gikk stort sett greit selv om jeg gikk ned i lønn fordi jeg skrev mindre om nordmenn. Fram til i dag har det store flertallet, sikkert 80 prosent av forespørslene jeg har fått fra norske redaksjoner dreid seg om norske soldater. Når norske soldater er blitt skadd eller drept, ringes jeg ned av redaksjoner som ønsker å få tilstedeværelse og skildringer av sorgen. Det er forståelig, men det bidrar i liten grad til å forklare hva som skjer i Afghanistan. Når flaggene henger på halv stang i militærleirene, virker det ufølsomt å komme med mange kritiske spørsmål. Men det er denne dekningen som i stor grad blir prioritert. Det legges svært få ressurser i uavhengig rapportering fra Afghanistan resten av året. Lidelsene og problemene og livet forøvrig for lokalbefolkningen blir underkommunisert. Det fører til at vi i Norge i ikke får høre mange av perspektivene som kan være med på å forklare hvorfor det ikke går bra i Afghanistan.

Fra begynnelsen av 2008 og fram til nå har jeg reist rundt i Afghanistan sammen med tolker og sjåfører. Jeg har møtt sivilpersoner over relativt store deler av landet. Jeg har imidlertid ikke sluttet å møte nordmenn. Innimellom reiser på egen hånd har jeg hoppet jeg på korte arrangerte turer igjen med norske ministere på Afghanistan-besøk, og jeg har besøkt de norske militærleirene. I fjor feiret jeg 17. mai sammen med statsminister Jens Stoltenberg og andre norske journalister i Maimana da Stoltenberg kom på et ti timers besøk til Afghanistan.

Forsvaret driver utstrakt informasjonsstyring her. Da vi lagde en TV-dokumentar for NRKs Brennpunkt-redaksjon i 2008, ble vi stengt ute av den norske militærleiren i Maimana i Faryab-provinsen. Forsvaret argumenterte med at de ikke hadde tillit til Brennpunkt-redaksjonen, og at de alltid ville prioritere sikkerheten til soldatene. Det var rart å bli behandlet som en trussel mot soldatene. Da norske soldater drepte en afghansk mann på motorsykkel i juli 2009, ble også porten til den norske leiren i Maimana stengt, og selv om jeg var i byen, fikk jeg bare gjøre intervjuer via telefon med norske talspersoner. Da var begrunnelsen at soldatene som hadde skutt, måtte vernes. Men det var ikke dem jeg ba om å treffe. Jeg mener Forsvaret kunne ha åpnet for intervjuer i Maimana fordi det var lederne i leiren som var best i stand til å svare på spørsmål i en sak der det var mange uklarheter.

Min erfaring er at Forsvaret er veldig behjelpelig hvis jeg arbeider med saker som de tror de vil ha interesse av å få ut. Når jeg arbeider med saker som Forsvaret opplever som mer kritiske, får jeg merkbart mindre hjelp og færre klare svare. Alt som bryter med budskapene i Forsvarets egen informasjonstrategi, er det vanskelig å få svar på. Min fordel er at jeg reiser mye på egen hånd i Afghanistan, utenfor Forsvarets kontroll. Det er nødvendig for å prøve å dekke krigen i Afghanistan skikkelig. Jeg er dermed heller ikke avhengig av å samarbeide med Forsvaret for å snakke med mennesker som på ulike måter har fått merke at Norge har sendt soldater til Afghanistan.

Det er åpenbart at Forsvaret har en hel del begrensninger for hva de vil gi innsyn i i Afghanistan. Jeg skjønner det er noe informasjon som kan sette soldatenes liv i fare hvis det kommer ut, men jeg mener Forsvaret legger lokk på langt mer enn det. Forsvaret svarer når jeg ringer dem, og verken boken min eller innlegg som dette, vil føre til at jeg havner på svartelisten som det internasjonale militæret opererer med her. Det er en liste over journalister og fotografer militæret mener har brutt avtalene de har inngått når de har intervjuet, fotografert eller reist med soldater. Jeg er vel mer i den situasjonen nå at jeg ikke blir invitert til planlagte militæroperasjoner som Forsvaret ønsker å være så trygge som mulig på kan bli formidlet på en fordelaktig måte til det norske folk.

Det er viktig å understreke at det ikke bare er Forsvaret som utfordrer forsøk på uavhengig rapportering her. Det er skjedd en sterk kommersialisering av bistandsbransjen det siste tiåret. I likhet med militæret, flyr hjelpeorganisasjoner journalister rundt for å få fortalt sine historier. Og det virker som om en del journalister som er kritiske til militærets informasjonsarbeid, ikke synes det er problematisk å samarbeide tett med bistandsorganiasjonenes infohær og la dem ta regningen. Hjelpeorganisasjonene legger opp til at det skal fortelles elendighetshistorier som igjen skal føre til at det blir enklere for dem å drive innsamlingsarbeid. Hjelpesorganisasjonene deler også ut pressestipender for at journalister skal dra til landene der de har prosjekter og lage reportasjer om organisasjonenes gode hjelpere. Jeg mener dette også er med på å svekke den uavhengig journalistikken, og jeg søker ikke på slike stipender. Mens jeg har bodd i Afghanistan har jeg sagt nei til oppdrag for TV 2s innsamlingsprogram “Artistgallaen” og NRKs TV-aksjon fordi jeg ikke har lyst til å drive en type elendighetsjournalistikk som skal generere penger. Organisasjonene som mottar penger fra disse programmene, har store, profesjonelle info- og innsamlingsavdelinger som selv kan ta seg av innsamlingsarbeidet. Noen journalister hopper også fram og tilbake og arbeider som informasjonsarbeidere for hjelpeorganisasjoner i perioder. Jeg mener det er ugreit. Jeg er heller ikke medlem av et politisk parti. Det er ingen klare svar på hva som er riktig. Men det er greit å ha tenkt over disse problemstillingene, for hvis du begynner å arbeide med utenriksjournalistikk, får du raskt tilbud om reiser fra organisasjoner som har større budsjetter enn redaksjonene du jobber for.

For meg blir det feil å blande aktivisme, veldedighet og journalistikk. Det er vanskelig nok å prøve gjøre en god jobb som journalist, og jeg er stort sett ikke fornøyd med den jobben jeg gjør.

Dette var mitt innlegg for journaliststudenter ved Høgskolen i Oslo 25.03. 2011. Temaet for seminaret var “Er det mulig å dekke kriger og konflikter objektivt”?

Lesetips og inspirasjon: Innlegget mitt er spesielt preget av at jeg i fjor leste ”Göran Rosenbergs bok ”Tanker om journalistikk” som også er gitt ut på norsk. Boken er et relativt kraftig oppgjør med moderne nyhetsjournalistikk og den anbefales. Men det advares om at det er en fare for at leseren vil miste lysten til å arbeide som journalist.

Trosset truslene og feiret

Said Nasser blandet indisk dans med komedie og gjorde stor suksess. Alle foto: Anders Sømme Hammer

Ballongselgerne lyste opp i ellers støvete Kabul.

Ewad (f.v.), Arian og Hamidullah fikk nye leker i dag.

Khan Aghas døtre hadde på seg favorittkjolene, fra venstre: Elaha (8), Fariza (10) og Rubina (6).

Fra i dag skriver vi år 1390 i Afghanistan. Mange barn feiret det med karusell.

Mens utlendingene fikk beskjed om å låse seg inne, gikk titusenvis av afghanere ut i gatene i Kabul i dag for å feire nyttår.

Anders Sømme Hammer

Kabul: Det begynte å smelle klokken sju i morges. I år hadde naboguttene pakket inn  kinaputtene så godt at de hørtes ut som geværskudd. Den første dagen i det nye persiske året 1390 fikk da også et sterkt militært preg i Kabul. I tråd med tradisjonen får gutter nye plastgeværer som de bruker til å leke krig i gatene. Men oppkjøringen til dagens feiring har i tillegg vært preget av en strøm av advarsler om selvmordsangrep. Mer enn 13.000 afghanske politimenn og soldater har i dag vært ute i gatene i Kabul.

Nye skandalebilder på vei

Utenlandske hjelpearbeidere hadde fått beskjed om å holde seg unna alle steder med folkemengder i dag. Isoleringen av det internasjonale miljøet i den afghanske hovedstaden ble ytterligere markant i går da FN-ansatte og mange av hjelpearbeiderne fikk beskjed om bare å holde seg hjemme. Det fryktes enda mer uro og opptøyer i Afghanistan fordi det tyske magasinet Der Spiegel skal trykke bilder som viser hvordan amerikanske soldater poserer med sivile afghanere de har drept. Bildene sammenliknes med dem som lakk ut fra Abu Ghraib-fengselet i Irak. Da Taliban dessuten, men ikke overraskende, erklærte at det er uislamsk å feire nyttår, skulle man kanskje tro at afghanere ville velge å feire rolig hjemme. Men slik er det ikke i Afghanistan. Her trosser innbyggerne farene og insisterer på å ha det moro, selv om de vet at beskyttelsen de får er dårlig.

Ikke ulikt 17. mai

Mange tusen mennesker samlet seg i morges ved moskeen i Karte Sakhi-området i Kabul. Etter at de religiøse talene og ritualene var unnagjort, var det barnas dag. Feiringen er ikke helt ulik 17. mai i Norge. Barna tok karuseller, kjøpte ballonger, lekte med drager og plastgevær, skjøt med luftgevær og spiste is.

Hamidullah (70) hadde tatt med nevøene Ewad (6) og Hamidullah (7) og naboen Arian (6) til Karte Sakhi. Hamidullah og Ewad var for anledningen kledd i hvite dresser og røde skjorter. Arian og Hamidullah fikk hvert sitt plastgevær av onkel Hamidullah. Ewad fikk et plasthelikopter. I ettermiddag spiste de nyttårsretten haft-e-mewa som direkte oversatt blir sju frukter, som enkelt og greit forklarer ingrediensene i denne tørkede fruktsalaten.

Bananselgeren Sadr (32) var blant de mange som hadde tatt fri for å feire i dag.

– Jeg håper alle afghanere blir venner i år, så får vi fred og utvikling og flere arbeidsplasser, sier Sadr, som ikke var redd fordi han i dag så politimenn overalt.

På den store gravplassen ved Karte Sakhi underholdt Said Nasser (28) kameratene med indisk dans. For å skru opp stemningen ekstra la Nasser inn noen overdrevne rumpevrikk og litt kjortelvifting.

– Hadde jeg hatt penger, skulle jeg ha danset hver dag, sier Nasser som er arbeidsløs.

Sirkusbarn i byen

Alle foto: Anders Sømme Hammer

Muchtaba (12) liker å klovne. Lørdag hadde han og 70 andre barn forestilling for gutter og jenter i Kabul.

Kabul: – Når jeg blir stor skal jeg bli skuespiller. Jeg blir så glad når jeg spiller, sier Muchtaba.

Drømmen er å få filmroller.

– Jeg vil spille i filmer som har et godt budskap, sier Muchtaba.

Lørdag hadde han en sentral rolle i sirkusforestillingen for barn i Kabul sentrum. Muchtaba er klovn og sjonglør på sirkuset der det nærmeste de kommer dyr er Muchtabas motspiller som gir seg ut for å være en dalmatiner. Og så mye mer hyggelig det er med sketsjer, tennisballer, sang og akrobatikk enn dresserte hunder og elefanter slik det var da jeg var på sirkus sist for 25 år siden.

– Trenger kjærlighet

Muchtaba er et av 350 barn som er med i gruppen ”Mobile Mini Circus for Children”. Sher Khan (31) har arbeidet med sirkuset i ni år.

– Barna trenger kjærlighet og muligheten til å ha det moro, sier Khan, som allerede som barn bestemte seg for å bli sirkusartist.

Nå har han tittelen ”kunstnerisk rådgiver” i organisasjonen som har barnegrupper i Kabul, Herat, Ghor og Bamiyan i Afghanistan. Snart skal også barn i den nordøstlige provinsen Badakhshan få spille og turne.

Fotoserie

Det er bortimot umulig å skrive om afghanske barn som har det moro og underholder hverandre uten å bruke klisjeer. Vi vier derfor mer plass til bilder enn tekst denne gangen. Og blir du ikke det minste rørt av disse bildene, er det på tide at du tar deg litt fri, gå iallfall en tur.

Flere bilder fra forestillingen:

Hoppet for kvinner og fred

Fareed A. Lafta var strålende fornøyd og klemte alle som hadde lyst på en klem etter hoppet. Alle foto: Anders Sømme Hammer

Irakiske Fareed A. Lafta (31) kastet seg i dag ut over Kabul for fred og afghanske kvinner. Nå står et konfliktområde i Midtøsten for tur.

Anders Sømme Hammer

Kabul: De siste ukene har det kommet en strøm av advarsler om angrep i den afghanske hovedstaden Kabul. I dag var det varslet at en politiskole skulle bli utsatt for et selvmordsangrep. I helgen løp kunder ut av kjøpesentre og butikker i Kabul sentrum da det ble meldt at selvmordsbombere kunne slå til når som helst. På grunn av den elendige sikkerhetssituasjonen ble det planlagte 8. mars-toget diskré lagt til i går – 7. mars.

– Føles så herlig

Irakiske Fareed A. Lafta reddet dermed Kvinnedagen da han i dag vippet seg ut av et helikopter, svevde fritt i 20 sekunder før han utløste skjermen og spant rundt og utførte noen stunts. Afganistanbloggen var med på å løpe ham i møte da han traff bakken på Ghazni-stadion.

– Det føles så herlig. Jeg er så glad, sier Lafta idet han løsner skjermen fra ryggen.

Riktignok føltes det enda litt bedre da han hoppet i fallskjerm over Bagdad i 2009, men han ble tross alt født der.

Vanskeligst for kvinner

Lafta som kom til Kabul i forrige uke, hadde vært nervøs på grunn av alle truslene om angrep. Han var spesielt glad for at fredshoppet ble lagt til Kvinnedagen forteller han Afghanistanbloggen.

– Det var et veldig godt hopp, og jeg håper jeg kan skape håp om fred, sier Lafta.

På hvilken måte henger fallskjermhopp og Kvinnedagen sammen?

– Dette er en veldig viktig dag å markere. Jeg gjør dette for afghanske kvinner og barn. Jeg vil spre fred og kjærlighet. Det er kvinnene som har de største problemene i Midtøsten og Østen, og vi må bidra til at de kan få ta utdanning og jobbe, sier Lafta som bærer tittelen kaptein.

– Et veldig fint hopp

Studenten Tabasom (18) var svært imponert over hoppet til Lafta.

Tabasom (18) har selv lyst til å hoppe i fallskjerm over Kabul.

– Det var et veldig fint hopp. Jeg får lyst til å hoppe selv!, sier Tabasom.

I timene før hoppet gikk det rykter om at det var en afghansk kvinne som skulle kaste seg ut i fallskjerm i Kabul. Noe som garantert ville blitt husket i et av verdens mest kvinneundertrykkende land. Men det var ingen av tilskuerne som var synlig skuffet da det viste seg at var en irakisk mann som tok av seg hjelmen.

– Dette er en veldig viktig dag. Situasjonen er blitt bedre for kvinner i Afghanistan, men det kan bli bedre, sier Tabasom.

Hopper snart igjen

Tidligere har Fareed Lafta også hoppet i fallskjerm over blant annet Mount Everest og Dubai.

Fareed A. Lafta ropte av glede idet han landet.

Hvor skal du hoppe neste gang?

– Det skal bli et sted i Midtøsten snart. Men jeg vil ikke si hvor. Men det blir et av stedene der det er konflikt nå, sier Lafta.

Han sier at utsikten fra himmelen i dag var fantastisk, og han håper Kabul og resten av Afghanistan snart blir gjenoppbygget.

Fareed Laftas egne bilder fra hoppet skal etter hvert legges ut her: http://www.skateistan.org/

Hyllet opprøret i Midtøsten

Foto: Anders Sømme Hammer

”Ungdommer i Iran, Egypt, Tunisia og Libya… Takk for at dere viser oss en utvei!”, sto det på en av plakatene i demonstrasjonen i Kabul i dag. Protester mot det utenlandske militæret blandes nå med krav om reformer inspirert av opprøret i Midtøsten.

Anders Sømme Hammer

Kabul: Det amerikanske luftangrepet som kostet ni barn livet i Kunar-provinsen i Øst-Afghanistan tirsdag, har utløst kraftige protester i Afghanistan. I formiddag møtte rundt 300 mennesker opp til en demonstrasjon i Kabul sentrum.

– USA og NATO snakker hele tiden om menneskerettigheter. Samtidig dreper de barna våre, sier Ahmad Sharg (31) til Afghanistanbloggen i rundkjøringen bak hotell Serena. Sharg er selv fra Kunar og representerer partiet Hambastagi.

Trodde barn var opprørere

I tirsdagens angrep drepte amerikanske kamphelikoptre ni barn de trodde var opprørere. Barna sanket ved da helikoptrene angrep. USAs president Barack Obama og NATOs øverstkommanderende i Afghanistan, David Petraeus, har beklaget barnedrapene.

Ahmad Sharg var med på å organisere dagens demonstrasjon.

Etter angrepet dro Ahmad Sharg fra Kabul til Kunar for å hente bilder av mennesker som er blitt drept i amerikanske luftangrep den siste måneden. Disse bildene ble så forstørret til plakater som demonstrantene holdt opp i dag. Ifølge Sharg er over 65 sivilpersoner blitt drept i amerikanske angrep i Kunar den siste måneden.

– Vi er nødt til å fortelle verden hva som skjer i Kunar, sier Sharg.

Han mener at hvis andre land slutter å blande seg inn i Afghanistan, er det mulig for afghanske myndigheter å slutte fred med Taliban.

– De utenlandske soldatene må trekke seg ut av Afghanistan. De skaper ikke fred. USA og NATO dreper ikke Taliban, de dreper uskyldige sivile, sier Sharg.

Inspirasjon fra Midtøsten

Dagens demonstrasjon var todelt: i en stor klynge sto mennene som blant annet satte fyr på en dukke som skulle symbolisere president Obama. I en mindre klynge sto kvinner og ropte slagord. En av kvinnene brukte en megafon til å fortelle demonstrantene: ”Vi må lære av demonstrasjonene i Tunisia, Egypt og Libya. Vi må tale med én stemme og kreve forandring!”.

Fotoserie fra demonstrasjonen:

Alle foto: Anders Sømme Hammer

Vinter i Kabul

Vinteren kom sent til Kabul i år. Men nå laver snøen ned i perioder. Etter lang tid med mye alvorlig stoff på denne bloggen, bryter vi litt opp med en snøfotoserie. (Bildene er tatt med mobilkamera av Anders Sømme Hammer).

Mørkeste perioden på fire år

Angrepet på kjøpesenteret Kabul City Centre 14. februar er ett av sju selvmordsangrep i Afghanistan på under fire uker. Foto: Anders Sømme Hammer

En rekke angrep på sivilpersoner de siste ukene har ført til at modige afghanere gir etter for frykten.

Kommentar av Anders Sømme Hammer

Kabul: ”For første gang snakker kollegene mine om at de er redde for at noen skal ta seg inn i redaksjonen og skyte oss”. Det fortalte en afghansk journalistvenn meg i går kveld. Jeg hadde nettopp sagt at jeg føler dette er den mørkeste perioden i løpet av mine snart fire år i Afghanistan. Rett etterpå fikk jeg melding om at det går rykter om at det er ti selvmordsbombere som er klare til angrep i byen Herat i Vest-Afghanistan. Slike rykter er konstant i omløp i Afghanistan nå.

Aldri tidligere har så mange venner fortalt meg at de er redde her i Afghanistan. Det er endringene i opprørernes angrepstaktikk som skaper uroen. Jeg liker ikke ordene ”terrorister” og ”terrorisme”. De misbrukes så ofte politisk og strategisk at de nesten er tømt for mening. Men det er terrorismens vesen vi nå ser i Afghanistan der hensynsløse angrep på uskyldige sprer frykt og endrer folks psyke. Det blir meningsløst å betegne det som noe annet selv om jeg framover også helst vil unngå å bruke ordene.

Opprørerne har de siste årene drept tusenvis av sivile. Drapstallene varierer kraftig, og det er ingen som har nøyaktig oversikt. Det nye i år er en rekke angrep direkte rettet mot sivilpersoner. Ifølge The New York Times er 116 afghanere blitt drept i sju selvmordsangrep i løpet av mindre enn fire uker (artikkelen ligger ikke åpent tilgjengelig på nettet).

Det startet med angrepet på kjøpesenteret ”Finest” i Kabul fredag 28. januar som vi tidligere har omtalt på Afghanistanbloggen. Og i de påfølgende ukene har vi sett brutale angrep over hele landet, senest i helgen. På lørdag ble tre sivilpersoner drept og 25 skadet da en selvmordsbomber sprengte seg selv under en buzkashi-konkurranse i Shirin Tagab-distriktet i Faryab-provinsen. Buzkashi er en tradisjonell afghansk hestesport som samler tusenvis av tilskuere hver helg i vinter- og vårhalvåret, spesielt mange barn.

På mandag ble minst 14 sivilpersoner drept og tolv skadet da to bomber eksploderte under en en hundekamp i Arghandab-distriktet i Kandahar-provinsen. For to uker siden omtalte vi på Afghanistanbloggen hvordan det populære kjøpesenteret Kabul City Centre ble rammet av et selvmordsangrep.

Det er imidlertid angrepet på Kabul Bank i Jalalabad i Øst-Afghanistan 19. februar som har skapt mest frykt. TV-kanalen Tolo TV fikk tilgang til bilder fra overvåkingskameraer som viser hvordan en mann i politiuniform skyter tilfeldige bankkunder på kloss hold med et kalasjnikovgevær. Videoen ligger fortsatt på internett, men jeg lar være å lenke til den fordi det er noe av det verste jeg har sett på lenge. Bankkunder vinkes inn i et av rommene i banken. Noen av dem skytes idet de løper inn. Når så en gruppe menn og kvinner har krøpet sammen på gulvet, står mannen i politiuniformen og skyter personer i klyngen. Sju menn med selvmordsvester skal ha deltatt i angrepet som kostet minst 38 mennesker livet. Den ene av mennene skal ha ventet med å gå til angrep til etter at helsepersonell ankom åstedet.
Opprørerne har dermed lykkes med å skape rekordstor frykt. Tidligere har de konsentrert angrepene mot politi og afghanske og utenlandske soldater. Angrepene har også rammet mange sivile, men de har som oftest ikke vært hovedmålene.
Her i Kabul der innbyggerne tidligere har vist en imponerende evne til å gjenoppta dagliglivet kort tid etter angrep, snakker nå mange om at de er redde for å gå ut og handle. De holder seg hjemme de travleste handledagene og unngår de største kjøpesentrene. Frykten siver inn i folk jeg kjenner som tidligere har virket uredde på tross av all uroen.

I Kabul stenges enda flere gater, og murene rundt bygninger som disponeres av utlendinger og afghanske myndigheter blir enda høyere. Flere dårlig utdannede politimenn settes ut i gatene der de bruker mye av tiden på å plage eller tulle med folk. Det eneste synlige resultatet er at trafikkorken blir enda verre. Ingen klarer å hindre at angrepene fortsetter.

Jeg er usikker på i hvilken grad denne situasjonen for den afghanske sivilbefolkningen kommer til å speiles i Norge. Usikkerheten har tre årsaker:

* Det pågående opprøret i Midtøsten er historisk og vil binde opp store deler av de norske redaksjonenes utenriksbudsjetter i år. Da er det fortsatt Forsvarets velregisserte billigturer som kommer til å føre flest norske journalister til Afghanistan. Og da er det den norske soldatvirkeligheten som skildres, ett liv svært annerledes sivile afghaneres.

* Journalister som meg og kommentatorer vil bli anklaget for bare å fokusere på det negative. Spesielt fra folk i militæret vil vi få klager på at vi ikke forteller gladhistorier om at flere afghanske jenter går på skole, og at mange afghanere samarbeider med og liker de utenlandske soldatene. Og fram til de utenlandske soldatene overlater afghanerne til seg selv, kommer militærsjefer og deres alltid optimistiske talspersoner til å fortsette å si at de ser håp og takknemlighet i afghanske barns øyne når de er ute på patruljer.

* Færre norske soldater blir nå drept og skadet. Det er ikke noe som skaper mer oppmerksomhet om Afghanistan i Norge, enn når nordmenn rammes av krigen. Ingen nordmenn er blitt drept i Afghanistan siden fire norske soldater ble drept av en veibombe i Almar-distriktet i Faryab 27. juni 2010. Dette skyldes antakelig innrykket av rundt 700 amerikanske soldater i Faryab-provinsen i fjor som har ført til at norske soldater er ute på færre kampoppdrag. Det er varslet en ytterligere nedtrapping neste år, og dermed vil Afghanistan antakelig få enda mindre oppmerksomhet i Norge.

Dette er også grunnene til at vi vil fortsette å dekke sikkerhetsutviklingen for sivile på Afghanistanbloggen.