Objektivitet og uavhengighet

Drar du på tur med soldater, får du gratis transport og beskyttelse og isoleres fra sivilbefolkningen. Foto: Anders Sømme Hammer

Anders Sømme Hammer

Jeg synes begrepet objektiv journalistikk høres pompøst ut, og bruker det selv ikke om mitt arbeid. Ofte er begrepet et skjold journalister holder opp når de blir anklaget for å være partiske i dekningen av en sak. Journalisten avfeier kritikken med å vise til at han eller hun bare arbeider i henhold til et sett objektive profesjonskriterier der de er etisk ufeilbarlige og isolert fra egne følelser i sin innsats for det noe diffuse folket. Men alle journalister preges selvfølgelig av sosial bakgrunn, oppvekst, utdanning og politisk  – og for den saks skyld – religiøst standpunkt, og alle andre erfaringer. Valg av kilder, vinkling og språkføring er alle subjektive vurderinger journalister foretar i arbeidet med en sak.

Idemyldringen på morgenmøtet i en nyhetsredaksjon er følelseladet og ikke sjelden tuftet på fordommer og bitterhet. En journalist som for eksempel synes naboungene er frekke, vil ha gjenoppreisning, og finner fram til en forsker som kan bekrefte at unger er mye mer uoppdragne enn før. Og vips så er oppslaget sikret til lørdagsavisen. En journalist som ergrer seg over alle de seriøse joggerne og skiløperne i Oslomarka, kan ringe en filosof og bli fortalt at treningen er et uttrykk for desperasjonen som rammer mennesker som mangler en mening med livet.

I en konflikt påvirkes også journalister av følelser. Soldatbeundrende journalister kan lage saker om heltemodige soldater som risikerer alt for å skape fred og utvikling i Afghanistan. Intervjuer med soldater kombineres med dramatiske skildringer av støv og bombetrusler som viser at journalisten selv er på plass i konfliktområdet. Slike saker blir ofte supplert med intervjuer med afghanske soldater og politimenn og representanter for afghanske myndigheter som samarbeider med soldatene og får penger av dem. Da er det en relativt stor sjanse for at afghanerne vil rose soldatene og bygge opp under heltebildet.

En mer radikal, kall det venstrevridd, journalist kan ha et ønske om å lage en sak som er kritisk til krigen. Journalisten kan da for eksempel intervjue den afghanske aktivisten Malalai Joya (som nylig ble nektet innreise til USA, men nå likevel får dra). Hun vil kunne fortelle at Afghanistan i stor grad styres av kriminelle krigsherrer, og at de internasjonale soldatene har brukt kvinnesak og likestilling som en unnskyldning for å fortsette en krig som ikke fører til fred.

Dette er forenklinger, men det er også ofte konfliktjournalistikk, grove forenklinger av en virkelighet som egentlig ingen har oversikt over, men der journalister ofte vet hva de vil skrive før de reiser ut og gjør intervjuer. Alle tolker krigen ut i fra sitt ståsted og erfaringer og da blir historiene journalistavhengig. Forteller journalistene at de er utelukkende objektive i sitt arbeid, er de enten ikke ærlige, eller så har de et ubevisst forhold til sitt eget følelsesliv.

Jeg har snart bodd fire år i Afghanistan. I denne perioden har jeg blitt stadig mer pessimistisk på Afghanistans vegne. Flere sivilpersoner og soldater blir drept, korrupsjonen er enorm, kvinner undertrykkes på en måte jeg aldri har sett før, og det er ingen tegn på at vi snart vil få en lykkelig slutt på krigen som har vart i snart ti år. Denne pessimismen preger selvsagt også dekningen min. Jeg finner lyspunkter og sjarmerende historier på mikronivå, men generelt føler jeg ikke dette er tiden for en serie med omfattende gladhistorier om militære suksesser, rett og slett fordi jeg ikke opplever denne krigen som en suksess.

Jeg prøver altså ikke å late som jeg er en journalist som ikke påvirkes av egne følelser og holdninger. Men istedenfor å kalle meg selv en objektiv journalist, prøver jeg å arbeide mest mulig uavhengig, noe som også høres pompøst ut, og som det er en stor utfordring å få til. Tilgang er det vanskeligste i et konfliktområde. Det er både dyrt og farlig å reise rundt på egen hånd. Det er alltid vanskelig å vite når du skal si stopp. Det kan Pål Refsdal som ble kidnappet sammen tolken sin her i november 2009 fortelle mer om.

Mange av journalistene som kommer til Afghanistan løser dette sikkerhetsproblemet ved at de bor og reiser sammen med soldater og blir beskyttet av dem. Dette kalles embedding, og jeg skrev ganske mye om hvilke følesesmessige og økonomiske bindinger dette skaper i boken min Drømmekrigen som kom ut i fjor høst. Embedding kan være greit hvis du ønsker å fortelle soldatenes historier. Altså hva de tenker om krigen de er med på. I 2007 reiste jeg over tre måneder med soldater fra ulike land i Afghanistan, og jeg gikk lei. Det er ganske kjedelig å reise med soldater, de kjeder seg mye når det ikke er kamper, og jeg følte ikke jeg dekket deres opplevelse av krigen på en grundig og systematisk måte. Det var ikke akkurat Armadillo-kvalitet over artiklene mine. Etter å ha skildret en del kamp- og hverdagssituasjoner, syntes jeg jeg begynte å gjenta meg selv. Og det føles meningsløst å ta så stor risiko for stoff jeg ikke var fornøyd med. Etterhvert ble jeg stadig mer overbevist om at sivile afghanere opplever krigen svært annerledes enn de utenlandske soldatene. Og at jeg var nødt til å møte dem på egen hånd for å kunne gi et bredere perspektiv enn det jeg hadde muligheten til sammen med soldatene. Det føltes viktigere, men var mye vanskeligere fordi jeg måtte ordne alt det praktiske selv. Det var også dyrere, da det var jeg og ikke militæret som betalte for reise, kost og losji. Og det var litt mer vrient å selge saker, men det gikk stort sett greit selv om jeg gikk ned i lønn fordi jeg skrev mindre om nordmenn. Fram til i dag har det store flertallet, sikkert 80 prosent av forespørslene jeg har fått fra norske redaksjoner dreid seg om norske soldater. Når norske soldater er blitt skadd eller drept, ringes jeg ned av redaksjoner som ønsker å få tilstedeværelse og skildringer av sorgen. Det er forståelig, men det bidrar i liten grad til å forklare hva som skjer i Afghanistan. Når flaggene henger på halv stang i militærleirene, virker det ufølsomt å komme med mange kritiske spørsmål. Men det er denne dekningen som i stor grad blir prioritert. Det legges svært få ressurser i uavhengig rapportering fra Afghanistan resten av året. Lidelsene og problemene og livet forøvrig for lokalbefolkningen blir underkommunisert. Det fører til at vi i Norge i ikke får høre mange av perspektivene som kan være med på å forklare hvorfor det ikke går bra i Afghanistan.

Fra begynnelsen av 2008 og fram til nå har jeg reist rundt i Afghanistan sammen med tolker og sjåfører. Jeg har møtt sivilpersoner over relativt store deler av landet. Jeg har imidlertid ikke sluttet å møte nordmenn. Innimellom reiser på egen hånd har jeg hoppet jeg på korte arrangerte turer igjen med norske ministere på Afghanistan-besøk, og jeg har besøkt de norske militærleirene. I fjor feiret jeg 17. mai sammen med statsminister Jens Stoltenberg og andre norske journalister i Maimana da Stoltenberg kom på et ti timers besøk til Afghanistan.

Forsvaret driver utstrakt informasjonsstyring her. Da vi lagde en TV-dokumentar for NRKs Brennpunkt-redaksjon i 2008, ble vi stengt ute av den norske militærleiren i Maimana i Faryab-provinsen. Forsvaret argumenterte med at de ikke hadde tillit til Brennpunkt-redaksjonen, og at de alltid ville prioritere sikkerheten til soldatene. Det var rart å bli behandlet som en trussel mot soldatene. Da norske soldater drepte en afghansk mann på motorsykkel i juli 2009, ble også porten til den norske leiren i Maimana stengt, og selv om jeg var i byen, fikk jeg bare gjøre intervjuer via telefon med norske talspersoner. Da var begrunnelsen at soldatene som hadde skutt, måtte vernes. Men det var ikke dem jeg ba om å treffe. Jeg mener Forsvaret kunne ha åpnet for intervjuer i Maimana fordi det var lederne i leiren som var best i stand til å svare på spørsmål i en sak der det var mange uklarheter.

Min erfaring er at Forsvaret er veldig behjelpelig hvis jeg arbeider med saker som de tror de vil ha interesse av å få ut. Når jeg arbeider med saker som Forsvaret opplever som mer kritiske, får jeg merkbart mindre hjelp og færre klare svare. Alt som bryter med budskapene i Forsvarets egen informasjonstrategi, er det vanskelig å få svar på. Min fordel er at jeg reiser mye på egen hånd i Afghanistan, utenfor Forsvarets kontroll. Det er nødvendig for å prøve å dekke krigen i Afghanistan skikkelig. Jeg er dermed heller ikke avhengig av å samarbeide med Forsvaret for å snakke med mennesker som på ulike måter har fått merke at Norge har sendt soldater til Afghanistan.

Det er åpenbart at Forsvaret har en hel del begrensninger for hva de vil gi innsyn i i Afghanistan. Jeg skjønner det er noe informasjon som kan sette soldatenes liv i fare hvis det kommer ut, men jeg mener Forsvaret legger lokk på langt mer enn det. Forsvaret svarer når jeg ringer dem, og verken boken min eller innlegg som dette, vil føre til at jeg havner på svartelisten som det internasjonale militæret opererer med her. Det er en liste over journalister og fotografer militæret mener har brutt avtalene de har inngått når de har intervjuet, fotografert eller reist med soldater. Jeg er vel mer i den situasjonen nå at jeg ikke blir invitert til planlagte militæroperasjoner som Forsvaret ønsker å være så trygge som mulig på kan bli formidlet på en fordelaktig måte til det norske folk.

Det er viktig å understreke at det ikke bare er Forsvaret som utfordrer forsøk på uavhengig rapportering her. Det er skjedd en sterk kommersialisering av bistandsbransjen det siste tiåret. I likhet med militæret, flyr hjelpeorganisasjoner journalister rundt for å få fortalt sine historier. Og det virker som om en del journalister som er kritiske til militærets informasjonsarbeid, ikke synes det er problematisk å samarbeide tett med bistandsorganiasjonenes infohær og la dem ta regningen. Hjelpeorganisasjonene legger opp til at det skal fortelles elendighetshistorier som igjen skal føre til at det blir enklere for dem å drive innsamlingsarbeid. Hjelpesorganisasjonene deler også ut pressestipender for at journalister skal dra til landene der de har prosjekter og lage reportasjer om organisasjonenes gode hjelpere. Jeg mener dette også er med på å svekke den uavhengig journalistikken, og jeg søker ikke på slike stipender. Mens jeg har bodd i Afghanistan har jeg sagt nei til oppdrag for TV 2s innsamlingsprogram “Artistgallaen” og NRKs TV-aksjon fordi jeg ikke har lyst til å drive en type elendighetsjournalistikk som skal generere penger. Organisasjonene som mottar penger fra disse programmene, har store, profesjonelle info- og innsamlingsavdelinger som selv kan ta seg av innsamlingsarbeidet. Noen journalister hopper også fram og tilbake og arbeider som informasjonsarbeidere for hjelpeorganisasjoner i perioder. Jeg mener det er ugreit. Jeg er heller ikke medlem av et politisk parti. Det er ingen klare svar på hva som er riktig. Men det er greit å ha tenkt over disse problemstillingene, for hvis du begynner å arbeide med utenriksjournalistikk, får du raskt tilbud om reiser fra organisasjoner som har større budsjetter enn redaksjonene du jobber for.

For meg blir det feil å blande aktivisme, veldedighet og journalistikk. Det er vanskelig nok å prøve gjøre en god jobb som journalist, og jeg er stort sett ikke fornøyd med den jobben jeg gjør.

Dette var mitt innlegg for journaliststudenter ved Høgskolen i Oslo 25.03. 2011. Temaet for seminaret var “Er det mulig å dekke kriger og konflikter objektivt”?

Lesetips og inspirasjon: Innlegget mitt er spesielt preget av at jeg i fjor leste ”Göran Rosenbergs bok ”Tanker om journalistikk” som også er gitt ut på norsk. Boken er et relativt kraftig oppgjør med moderne nyhetsjournalistikk og den anbefales. Men det advares om at det er en fare for at leseren vil miste lysten til å arbeide som journalist.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

8 Comments

  1. I find it puzzling that the situation Afghani civilians find themselves in is not more widely reported in the media here (in Norway) – and this post deserves to be read by far more people than have chanced upon your blog as you raise some interesting and important ethical issues about reporting from conflict areas that should not be swept under the carpet by news editors. Please keep sharing your experiences.

    • Thank you for the comments. I think the attack on the UN in Mazar today will have grave consequences for the international presence in Afghanistan. It will now be important to cover and try to find out how this demonstration could end this way.

      • Ole Christian

        Svært inspirerende blogginnlegg. Jeg tillater meg å skrive ned mine umiddelbare refleksjoner over temaet.

        Vi har en idee om at “det objektive” er “det sanne”. “objektivitet” er et ideal som blir forsøkt nådd innenfor mange ulike områder og grener av samfunnet. Helsesektoren, Vitenskapssektoren, mediasektoren mm.

        Denne innrømmelsen/erkjennelsen din, over manglende objektivitet kan sammenlignes med Sokrates erkjennelse: “jeg vet at jeg ikke vet”. Oraklet i Delphi kalte da også Sokrates for “den som vet mest.”

        For det er klart det er slik, at den som ser seg selv der andre ser objektivite størrelser, ser noe langt viktigere og kanskje sannere.

        Det er også andre viktige elementer som spiller inn i dette temaet, dette med at det obbjektive er “uegentlig”. Selvom man aldri kan være helt objektiv, og helt uegentlig, så mister man kvalitet, når man forsøker å kunne dekke kvantitet. For en slagmark har farger, lukter, etikk, følelser, og som gir reaksjoner i den som observerer.

        -Det må være viktig å vise kroppens reaksjoner på det som spiller seg ut, da blir kroppens fysiske persepsjonspunkt helt essensielt for hvordan kroppen reagerer.

        Alt det som ikke sees, det som ikke dekkes er en tredje faktor som blir berørt av det subjektive, egentlige, og ikke av det objektive, uegentlige.
        Subjektet er klar over at det befinner seg et sted, til en tid, og er klar over begrensningene dette medfører.
        Objektivitet er en rapportering av det som befinner seg et sted til en tid, sett fra et persepsjonspunkt som er “fixed”.

        Handler journalistiskk kun om å dekke situasjonen som utspiller seg forran kameraene, eller skal også situasjonen settes inn i riktig kontekst, bakgrunnen for hendelsen, hendelsens representativtet, hendelsenes konsekvenser. Skal journalister også dekke makroperspektivet, og sette mikrohendelsen inn i det? -Da trenger journalisten å bruke så mye av seg selv som mulig. Han trenger å maksimere det subjektivte.

  2. En ting er sikkert: situasjonen i dagens Afghanistan blir ikke skildret særlig godt i norske medier. Utenlandske medier er noe bedre, men likevel politisert. Fokuset på enkelthendelser fjerner oppmerksomheten fra det store bildet. Men det er enkelthendelser som fenger. Det er enkelthendelser som skaper inntekter. Det er enkelthendelser som skaper oppmerksomhet. På godt – og på vondt. Derfor setter i alle fall jeg pris på den innsatsen du, og enkelte andre frilansere, gjør i Afghanistan. Selv om du ikke selv er fornøyd.

    • Takk. Afghanistan har i år havnet i skyggen av opprøret i Midtøsten og tsunamien i Japan selv om utviklingen har vært svært dramatisk her. Angrepet på FN i Mazar i dag kom etter måneder med veldig mange advarsler om forestående angrep på sivile utlendinger. Og vi, journalister, må nå prøve å forstå, forklare og dekke hvordan dette kunne skje. Dette vil utvilsomt få store følger for det internasjonale nærværet her.

  3. Takk for nok en interessant og viktig blogg-artikkel. Jeg anbefalte nylig bloggen din til en venn som i likhet med meg er litt over gjennomsnittlig interessert i verden der ute. Vedkommende var begeistret og sa det var den første virkelig viktige bloggen han hadde sett på lang tid.

    Jeg har lest boken din, og synes din selvkritikk er betydelig overdrevet. Mer enn noen annen norsk journalist har du bidratt til en balansert og kritisk vinkling av situasjonen i Afghanistan. Vrøvlet (unnskyld uttrykket) som embeddede VG-journalister gulper opp om heltemodige norske soldater (jeg tviler ikke på at gutta er heltemodige, men vi trenger en balansert vinkling), bidrar til en sterk opinionsbyggende effekt for det norske Forsvaret, noe som er svært velkomment i en organisasjon som lenge har slitt med redusert anseelse. Jeg anbefaler boken til alle jeg kjenner som jeg tror kan være i stand til å ta til seg det som fremkommer i den. For den store majoriteten er det imidlertid dessverre lite trolig at dine ytringer kommer til å vinne noe grobunn. Folk vil mye heller høre at det går bra, og at norske soldater er godt likt og dyktige (helst bedre enn Bundeswehr, de ubrukelig og feige tyskerne, som bomber tankbiler og ikke gidder å hjelpe til i Mazaar e Sharif). Ikke desto mindre er ditt arbeid helt utrolig viktig, og jeg vil som leser og kritisk borger takke deg for den uvurderlige innsatsen du har gjort til nå, og håper at dette kan være et bidrag til din motivasjon til å fortsette jobben.

    Jeg leste i en av artiklene dine at du fortsatt ikke har funnet det forsvarlig å møte opprørsledere til intervju, og at du vedgikk at dette var en svakhet ved din journalistikk. Først av alt, det er ikke vanskelig å forstå at du er nødt til å ta slike forholdsregler, ikke minst med tanke på Pål Refsdal. Jeg ser likevel frem til den dagen du lykkes å skaffe tilfredsstillende omstendigheter for et intervju, og bringer oss denne vinklingen.

    Til slutt har jeg et spørsmål til deg, kanskje litt på siden av temaet, og muligens et dumt spørsmål:
    Jeg har en viss interesse for militærhistorie, men er fullstendig lekmann og har ingen fagkompetanse på området. Dog kan det nok fastslås som et faktum at forsyningssituasjonen er fundamentalt viktig i enhver militær konfrontasjon.

    De internasjonale styrkene i Afghanistan får sine forsyninger over landeveien over Khyber (ca. 2/3 til 3/4 av totalen) og luftveien fra Sentral-Asia (Manas i Bishkek, 1/4 til 1/3), med forbehold om at denne informasjonen er noe i nærheten av korrekt. Som alle vet, er det en farefull ferd over land fra Pakistan, og NATO / USA bruker private eskortetjenester, enten de er vestlige sikkerhetsselskaper eller lokale krigsherrer. Jeg vet ikke hvor mange soldater og sikkerhetsfolk som må forsynes i Afghanistan, men det er sikkert nærmere 200 000, i tillegg til forsyningshjelp til afghanske myndigheter.

    Så til spørsmålet:
    Hva gjør “vi” dersom
    a)Ruten bryter sammen pga. geriljaangrep eller at krigsherrene vender seg mot NATO, eller
    b)Regimet i Pakistan bryter sammen og slutter å akseptere forsyninger transit?

    Er det andre enn meg som med frykt ser på dette scenariet, at den internasjonale styrken får brutt sine forsyningslinjer? Riktignok finnes fortsatt luftveien, men med betydelig redusert kapasitet, og situasjonen i Kirgisistan er jo også preget av usikkerhet. Har du noen gang hørt dette scenariet bli diskutert av militære sjefer i Afghanistan? Eller er jeg for pessimistisk? Er dette et helt umulig scenarie?

    Igjen takk for godt journalistisk arbeid.
    Med vennlig hilsen, Audun Lien

    • takk for rosen! forsyningsruten via pakistan blir jo stadig angrepet, men jeg vet for lite hva som vil skje hvis denne blir stengt lenger enn det som har vært tilfelle fram til nå, så jeg ville da bare måtte gjette for å svare på spørsmålene. men jeg skal legge ut linker hvis jeg kommer over drøftinger av dette. mvh, anders

  4. Hm, det minner meg om situasjonen i Kosovo i 2002 da Forsvaret hadde invitert og betalt reisen for at Morten Abel skulle ha konsert i Kosovo. Jeg fikk Forsvaret på nakken etter at jeg skrev artikkelen Abel rocket for Kosovo for Dagbladet. Abel kunne egentlig tenke seg å være med meg og Torgrim Halvari ut i Pristina og ta noen øl, men han fikk ikke lov av Forsvaret.

    Her er det Abel sier i artikkelen:

    – Det var gøy å kjøre SISU (KFOR-styrkens pansrede
    personellkjøretøyer), men jeg savnet å ha mer kontakt med
    flere sivile i Kosovo. Jeg kunne godt tenke meg en tur til
    Pristina for å treffe vanlige folk.

Leave a Reply

Your email address will not be published.