Monthly Archives: November 2013

Det er mulig å reise på reportasjetur i Afghanistan uten å være omringet av soldater.

Ukritiske heltehistorier om soldater og kronerullingsgenererende TV-aksjonsjournalistikk kan bli fremtidens konfliktrapportering.

Torsdag 28. november kommer boken “Den lengste krigen – Mediedekning av krigen i Afghanistan” der jeg har skrevet et kapittel om hvordan det har vært å arbeide som frilanser i Afghanistan gjennom seks år. Det kan fort virke selvopptatt når du skriver om journalistikk som du selv arbeider med, og det kan skygge for viktigere temaer, for eksempel den pågående forverringen av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Men jeg skriver litt nå, fordi jeg ikke kommer til boklanseringen i Oslo. Jeg er på en rundreise i Afghanistan, en reise som trolig ingen fast ansatte norske journalister ville fått lov til å legge ut på.

Redaktørene er engstelige og har lagt strenge føringer for hva deres egne ansatte kan gjøre i konfliktområder. Så strenge er føringene, at mange områder rett og slett utelukkes. I tillegg reduseres utenriksbudsjettene. Korrespondentstillinger avvikles, og det rykkes sjeldnere ut til selv større begivenheter. Stadig flere journalister låses til skrivebordene. Samtidig fører samarbeid og sparepakker til at mediene publiserer mer av det samme stoffet fra verden utenfor Norge.

Flertallet av norske journalister som har besøkt Afghanistan, har vært på korte turer i regi av Forsvaret og Utenriksdepartementet. Innenfor slike rammer er det vanskelig å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Det har hele tiden vært mulig å reise i deler av Afghanistan og å foreta egne undersøkelser, men det er ikke risikofritt, og få redaktører har prioritert det.

Fortsetter det på denne måten, kan vi få en ny generasjon med fast ansatte utenriksjournalister som ikke har den erfaringen som er nødvendig for å reise i konfliktområder utenom turer som er arrangert av Forsvaret, Utenriksdepartementet eller bistandsorganisasjoner. Da får vi motstandsløse reportasjer om norske soldathelter og kronerullingsgenererende TV-aksjonsjournalistikk. Under uroen i Egypt i august var vi mange frilansere som løp rundt i gatene i Kairo, mens noen av våre fast ansatte kolleger fulgte gatekampene via TV-apparatene på hotellene.

Frilansere leverer mye konfliktstoff som foredles av fast ansatte i redaksjonene, en byttehandel vi ikke alltid kommer spesielt godt ut av. Vi tar større risiko, men får dårligere betalt, og utfører arbeid som andre av og til tar æren for. Dette er med på å tilsløre det åpenbare: uavhengig konfliktrapportering er i ferd med å strupes.

Jeg vil understreke at det fortsatt er fast ansatte som reiser til konfliktområder. Journalist Kristin Solberg har stått på i Pakistan og Afghanistan, og er nå på plass i Kairo for Aftenposten. Sigurd Falkenberg Mikkelsen har reist Midtøsten rundt for NRK i over to år og levert et hav av gode reportasjer og innslag. Solberg og Falkenberg Mikkelsen besitter to av dessverre altfor få korrespondentstillinger. Fredrik Græsvik og Aage Aune rykker ut til kriser og konflikter for TV 2. Harald Henden i VG er en av få andre som også gjør det jevnlig.

Eskil Engdal i Dagens Næringsliv er unik. Han rykker sjelden ut, men reiser i stedet til noen av verdens mest utsatte områder og driver glimrende undersøkende journalistikk. Han er et forbilde som det blir stadig vanskeligere å etterfølge.

I forrige uke ble det kjent at hele 30 journalister er kidnappet eller forsvunnet i Syria, en dyster rekord i konfliktjournalistikkens historie. En stor andel av dem som er tatt til fange, er frilansere som fortsatte å reise i landet etter at de fast ansatte hadde dratt hjem.

Du blir ikke rik av å være frilanser, hadde det ikke være for organisasjoner som Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, hadde jeg ikke vært her nå. Som norske journalister får vi riktignok bedre betalt enn kolleger i de fleste andre land. Våre honorarer ligger langt over de 70 dollarene den italienske frilansjournalisten Francesca Borri får per artikkel fra Syria.

Heldigvis finnes det dyktige redaktører som det er hyggelig og givende å arbeide sammen med, de har ofte selv frilanserfaring. Men en del mellomledere og journalistkolleger i Norge er korttenkte i samarbeid med frilansere. Vi behandles bra de dagene det er akutt behov for rapportene våre, til hverdags navigerer vi i en bransje med mye kokkelimonke: Epost besvares ikke. Byliner kuttes, ikke ofte, men det skjer. Og avtaler omgjøres. Drister du deg til å påpeke at du behandles langt dårligere enn dine fast ansatte kolleger, blir du mest sannsynlig stemplet som vrien. Får du plutselig en oppringning fra en journalist i Norge som begynner med å rose jobben du gjør, kan du nesten være sikker på at han eller hun vil ha at du skal gi dem tilgang til kildenettverket ditt. Mennesker de ikke kan komme i kontakt med på egen hånd fordi de ikke reiser i felt.

Jeg har aldri hatt noe ønske om å være frilanser. Men skal du drive med utenriksjournalistikk, må poenget være å reise til utlandet og møte mennesker. Og det ligger i journalistikkens natur å ta en risiko nå og da. Jeg tror egentlig ikke jeg ville anbefalt noen å bli frilanser hvis det ikke hadde vært for at arbeidet vi utfører snart ikke er mulig å gjøre som fast ansatt.

Tirsdag traff jeg igjen Luke Mogelson i Kabul. Han har skrevet det jeg mener er årets beste reportasje. Mogelson og fotografen Joel van Houdt satte seg i en båt sammen med flyktninger som håpet på et nytt liv i Australia. Mogelson sier at han er så glad for at han arbeider for en avis som lar ham bruke tid på saker. Reisen han og van Houdt la ut på var vanvittig og svært viktig, og viser at utenriksjournalistikk kan bli fantastisk bra når det legges ressurser i arbeidet.

Som fotballpionér i Afghanistan ble Khalida Popal (26) truet på livet. Som asylsøker i Norge ble hun trakassert og behandlet som en kriminell. Til årets tredje utgave av tidsskriftet Samtiden skrev  Khalida og jeg en artikkel sammen. Jeg legger ut en kortversjon av artikkelen her på bloggen.

Khalida ble født i Kabul. Hun vokste opp i et av verdens mest kvinneundertrykkende land, herjet av en krig som over 8.000 norske soldater har deltatt i, uten at det har ført til fred. I arbeidet med dokumentarboken ”Heia Kabul!” fulgte jeg Khalida og de andre jentene på fotballaget hennes gjennom ett år frem til de deltok på Norway Cup. I denne perioden ble sikkerhetssituasjonen stadig verre i Kabul. I tillegg møtte de sterk motstand fra slektninger, naboer og andre som ikke ville akseptere at også afghanske jenter kan spille fotball. Men NATOs presseoffiserer og ambassadeansatte i den afghanske hovedstaden brukte jentene hyppig som eksempler på kvinnefrigjøring og fremskritt. De refererte til dem i optimistiske taler. Presseoffiserer la ut videoer og bilder fra fotballkamper mellom soldater og jentene på internett. Som lagleder ble Khalida kraftig eksponert, og gjentatte ganger truet på livet.

Etter å ha deltatt på Norway Cup i 2011 ble Khalida igjen og søkte asyl i Norge. Her trodde hun at hun ville være trygg. Hun hadde ingen idé om hvor vanskelig hun skulle få det på transittmottakene Refstad i Oslo og Hvalsmoen i Hønefoss. Maten var vond, rommene møkkete, helsetilbudet elendig. Men det klart verste var opplevelsen av at de som oppholdt seg der – asylsøkere som har flyktet av politiske og humanitære årsaker – ble behandlet uten verdighet, medfølelse eller vilje til å gjøre ventetiden lettere å utholde for dem. Khalida forteller: ”Hver morgen så jeg ut av vinduet og håpet at jeg skulle slippe vekk. Det hendte jeg bare sto der og gråt, jeg ville ikke at drømmene mine skulle bli knust på dette forferdelige stedet. Det var som om vi skulle behandles som kriminelle fordi vi hadde vært frekke nok til å søke asyl i Norge.”

Khalida hadde så vidt ankommet Refstad før en mann sperret veien til matsalen, gikk altfor tett inntil henne og sa: ”Hvorfor snakker du ikke med meg? Hvorfor er du ikke interessert i meg?” I Afghanistan betyr det at du oppfattes som en prostituert. Etter kort tid skjønte hun at slike sammenstøt, med ukjente menn – mange av dem forvirrede og ustabile asylsøkere – skjedde hele tiden. Uansett hvor hun sto og gikk. Hun var redd hver gang hun skulle på badet, spesielt om kveldene og nettene. Hun fryktet hun skulle bli voldtatt.

Etter et par uker på Refstad ble Khalida sendt videre til Hvalsmoen transittmottak. Også der ble hun plaget av menn. Mannlige asylsøkere prøvde å ta på henne, de ba henne med på rommet, det var åpenbart at de ville ligge med henne, og det skremte henne veldig. Hun måtte slå vekk en mann som trengte seg på. Fra Kabul var hun vant til å bli trakassert av menn på gata, hun var vant til å bli ropt etter. Men dette var verre. I Kabul kan det i det minste være forbipasserende som hjelper deg hvis noen plager deg. Her kunne hun aldri føle seg trygg på om menn som passerte henne i gangen, ville prøve å presse seg inntil og beføle henne. Mange av dem var fra Somalia og Irak og hadde vært på flukt og atskilt fra kvinner i årevis. De hadde ingen anelse om hvordan de skulle oppføre seg. I stedet brukte de stygge ord og klenget seg inntil. De drakk og ble enda mer innpåslitne da de var fulle.

Også på Hvalsmoen gikk noen mer indirekte til verks og prøvde å lure kvinner med fagre løfter. De sa at de hadde kontakter i asylsystemet som kunne få fortgang i prosessen og sørge for at de fikk opphold. Enkelte av kvinnene lot seg blende, de trodde virkelig at dette var menn som kunne hjelpe dem i bytte for seksuelle tjenester. De var desperate etter å få opphold. Senere følte de seg utnyttet og skamfulle. “De var ikke vant til at det gikk an å få til noe uten hjelp fra en mann, og de hadde ingen anelse om hvordan det norske asylsystemet fungerte”, forteller Khalida. De var ikke i stand til å se at de måtte beskytte seg selv, istedenfor å gjøre seg avhengig av andre. Kvinnene mistet kontrollen over seg selv, og disse mennene brukte dem.

I tillegg til trakasseringen, var det ofte slåsskamper og krangling på mottakene. Politiet kom for å pågripe menn mistenkt for å selge narkotika, og brannalarmen gikk stadig vekk. ”Jeg var helt uforberedt på å bli plassert på et sted med så mye kriminalitet og uro. Noen tror man er trygg når man drar til Europa, men enkelte provinser i Afghanistan er tryggere enn det var her”, sier Khalida. ”I Afghanistan truet de meg, de prøvde å stoppe meg fra å jobbe og spille fotball. Det er et land for menn, det er de som hersker. I Norge fortsatte menn å plage meg. Enten ved å være fysisk nærgående, eller fordi jeg ikke går med slør. Særlig de somaliske mennene ved mottaket oppførte seg som om de hadde rett til å fortelle oss kvinner at alt vi gjør er feil, at vi skal bruke hodeslør og ikke ha mannlige venner. Jeg fikk høre at jeg ikke var muslim, fordi jeg ikke dekket til hodet.”

Mennene var det verste med å være på mottaket. Det nest verste var ensomheten. Blander man ensomhet og kjedsomhet, er det kort vei til depresjon. En stund var det irriterende bare å høre andre mennesker snakke, så hun isolerte seg.

”Jeg har en venn som sier at i Europa dreper de deg ikke, de dreper hjernen din ved å plassere deg i mottak og la deg vente lenge uten at du får vite hva som skjer. Når man bor på mottak er det ingenting man skal rekke. Myndighetene overleverer kvinnelige asylsøkere til sultne hunder som oppfører seg som om de aldri har fått mat. Myndighetene kan umulig se smerten og frykten hos kvinnene”, sier Khalida.

Denne artikkelen er basert på en lengre artikkel i Samtiden nummer 3 2013. 

Les også Dagsavisens intervju med Khalida Popal