Sprengte seg selv på sykehus

En selvmordsbomber sprengte seg selv i resepsjonen på et militærsykehus i Kabul i formiddag. Vi tok bilder i minuttene rett etterpå.

Anders Sømme Hammer

KABUL: Jeg var selv i Wazir Akbar Khan-distriktet der sykehuset ligger, for å ta ut penger da bomben eksploderte like etter klokken tolv. Rett etter det kraftige smellet gikk jeg bort til sykehuset og begynte å ta bilder med mobilkameraet. Bildene er lagt ut her (SE UNDER).

Veien utenfor sykehuset var i ferd med å bli sperret av da jeg kom, og det var ingen journalister eller fotografer som slapp inn på Daud Khan-sykehuset der angrepet skjedde. I motsetningen til ved tidligere angrep var det derfor ikke mulig å fotografere skadene. Men noe av uroen i de påfølgende minuttene kan ses i bildene her. Ifølge foreløpige meldinger ble minst seks mennesker drept og 36 skadd i angrepet. De fleste av ofrene var soldater og sykehuspersonell. Like etter angrepet gikk det rykter om at enda en selvmordsbomber var inne på sykehuset.

Hamid (19) som har en kiosk i gaten der sykehuset ligger, sier han skjønte det var en selvmordsbombe med en gang han hørte eksplosjonen. Han ble redd, men ble likevel igjen for å passe på kiosken så ingen forsynte seg av varene.

Sykepleierstudenten Rohma.

Sykepleierstudenten Rohma (20) sto og så på alle soldatene som kjørte til sykehuset etter angrepet. Han sier dette viser hvor ille det er blitt i Kabul nå.

– Kabul er hovedstaden, og selv ikke her har myndighetene kontroll. Det er enda verre ute i provinsene, sier Rohma.

Han sier han alltid er redd for angrep når han drar til universitetet om morgenen.

– Det er jo håpløst når vi aldri er trygge. Jeg tror det tar minst ti år før det blir bedre, sier Rohma til Afghanistanbloggen.

I begynnelsen av mai erklærte Taliban at de ville starte deres årlige våroffensiv. Afghanistanbloggen har ennå ikke registrert at Taliban eller noen andre opprørsgrupper har tatt på seg ansvaret for angrepet i formiddag.

Det faktum at dagens angrep fant sted inne på et sykehus, er nok et eksempel på at Genevekonvensjonene brytes i krigen i Afghanistan. De siste ukene er en rekke sivilpersoner blitt drept fordi de utenlandske soldatene har trodde de har vært opprørere. Angrepene er fortsatt under etterforskning, og ved noen av tilfellene er de utenlandske soldatene og lokalbefolkningen uenige om de drepte var opprørere eller ikke.

Saken vil bli oppdatert med lenker og flere opplysninger.

OPPDATERING: Taliban tar på seg ansvaret for angrepet.


FLERE BILDER TATT RETT  ETTER ANGREPET:

Noen må gå foran

Pam og Nargis henger sammen så mye som mulig.

For å gjøre livene bedre for jenter i Afghanistan, må noen gå foran og brøyte vei. Vi bestemte oss for å være dem.

Kommentar av Nargis Azaryun (18)

Parwana (17) er min beste venn. Jeg og andre venner kaller henne Pam. Vi møttes for tre år siden da vi tok samme kurs i Kabul. Pam var veldig stilig og snill. Jeg hadde aldri møtt noen liknende.

Vi ble raskt venner og fortalte hverandre alt mulig. Vi var alltid sammen på utkikk etter moro. Underveis møtte vi andre jenter som vi følte vi hadde mye til felles med, så nå er det ikke lenger bare Pam og jeg som henger sammen.

Vi har innført en spesiell dag som vi har kalt ”welgardi”. Et ord vi fant på som minnet oss om det engelske uttrykket ”window shopping”. Vi går rundt og ser på klær, smykker og andre ting i butikkvinduene i Kabul. Dagene sammen med jentene har vært de beste i livet mitt. Når vi ikke har drevet med welgardi, har vi gått på konserter og teater, sett filmer, spist lunsj sammen, besøkt utstillinger og sovet over hos hverandre.

Her i Afghanistan er det ikke vanlig at en jente går på konserter, er med i filmklubber, eller gjør de andre tingene vi driver med. Men vi prøver å skape endringer. Noen av dem som ser at vi går til disse stedene, skjeller oss ut. Det er også dem som viser hvor irriterte de er ved å sende oss sure meldinger på internett. Selv i liberale familier har foreldrene vegret seg for å gi døtrene tillatelse til å gå ut og ha det moro. De har vært redde for at noen skulle snakke negativt om dem. De har trengt noen som kunne gå foran og brøyte vei. Og vi ble enige om at det skulle være oss. Og da får det heller være at folk ser annerledes på oss og kritiserer oss. For planen har virket. I begynnelsen var det bare Pam, jeg og tre andre jenter som gikk ut til disse stedene. Men nå ser vi at gutter har begynt å ta med søstrene sine på konserter. Og det er en stor seier for oss. Det gjør oss veldig glade. Vi er ikke redde for å bli skjelt ut og stemplet. Vi vet at en dag er det noen som vil sette pris på innsatsen vår, enten med blomster eller på andre måter.

Som afghanere er det vårt ansvar å arbeide for endringer i samfunnet. Spesielt viktig er det å få endret flere hundre år gamle tradisjoner som hindrer at jenter får sine demokratiske rettigheter og kan bevege og ytre seg fritt. Hvis ikke vi arbeider for endringer, kommer ingen andre til å gjøre det. Vi er generasjonen som må være villige til å ta en risiko. Det er ingen annen måte vi kan prøve å gjøre det bedre for den neste generasjonen.

Pam var blant de beste elevene på skolen, og hun har fått et stipend for å studere i utlandet fra august. Jeg kommer til å savne henne masse, men jeg vet at hun kommer til å få en god karriere. Og det vil bli veldig fint for henne å se hvordan folk har det i andre land. Hun vil lære masse, og jeg er sikker på at hun vil bli enda mer motivert til å skape store endringer i Afghanistan.

Vi må ikke alltid bli diktert

”Hadia”-medlemmene Sahar (15, t.v.) og Nargis (18) viser fram smykker, vesker og klær som kvinnelige innsatte har laget. Foto: Privat

Afghanistanbloggen følger opp Kawa Sahabs innlegg om afghansk ungdom og utviklingshjelp.

 

”Hadia” betyr gave og er navnet på en frivillig organisasjon som prøver å gjøre livet lettere for unge afghanere. Jeg vil fortelle om hvordan vi driver enkelt utviklingsarbeid.

Kommentar av Nargis Azaryun (18)

Jeg kom i kontakt med ”Hadia” i 2005. Da var jeg på et kurs og møtte en jente som heter Zubaida. Vi snakket masse, og hun fortalte meg om ”Hadia” og ba meg bli med på et møte senere på dagen. Vi gikk til en restaurant. Der møtte vi to gutter og to jenter. Vi snakket om hvordan livet er for unge i Afghanistan, og hvorfor det er behov for en organisasjon som ”Hadia”. Målet med organisasjonen er å samle unge, hjelpe dem på ulike måter og gjøre dem bevisste på egne og familiens valg. Alle på restauranten ønsket å arbeide for endringer og fortelle andre unge at dette er tiden for å forbedre dette landet. Dessverre er det slik at mange her bare sitter og venter på at noen skal hjelpe dem. ”Hadia” venter ikke på noen, og vil inspirere andre til å stole på egne evner og hjelpe seg selv.

– Føler oss nyttige og stolte

Jeg ble med i ”Hadia”. Vi har startet ulike prosjekter, gjennomført møter og hatt morsomme fester der unge møtes og samler inn penger så vi kan hjelpe flere. Vi arbeider for det beste for landet og folket vårt. En ærlig jobb som gjør at vi føler oss nyttige og stolte.

”Hadia” ble grunnlagt i Herat-provinsen i Vest-Afghanistan i 2005. I starten var det bare det bare fire-fem medlemmer, men etter hvert har vi vokst, og nå har vi 20 medlemmer i Kabul og seks i Herat. Da vi var blitt ordentlig etablert, begynte vi å jobbe med et barnehjem i Herat. Det er et stort hus der også unge som bor hjemme hos fattige familier kan komme og få hjelp. Vi begynte å jobbe med 40 barn som er mellom fire og 16 år.

Etter mange diskusjoner i Kabul, bestemte vi oss for å ta med noen lærere og gi barna kurs i tegning, sying, sløyd og leksehjelp.

For å samle inn penger så vi kunne utvide arbeidet, har vi gjennomført flere arrangementer. Det siste var en konsert, der en venn av et av medlemmene som ville være med på å hjelpe barna, opptrådte. Med konsertinntektene og noen ekstra bidrag fra medlemmer, kjøpte vi varme klær til barna og betalt for kursene.

Vennene våre i Herat sender oss tingene de unge lager, som vi stiller ut og selger. Inntektene går tilbake til barna som lommepenger og mer utstyr.

Under høytider som nyttår og Eid og i ferier reiser vi på besøk til barna i Herat. Vi ser på hva de har laget, ser filmer, spiser lunsj og gjør andre morsomme ting sammen. Barna kommer fra fattige familier, men med pengene de får, kan de fortsette å gå på skolen og studere.

I fjor begynte vi å samarbeide med kvinnelige innsatte i Kabul og det fungerte. Kvinnene i fengslene har som regel rømt hjemmefra, og noen av dem er blitt anklaget for å ha drept slektninger som har misbrukt dem. De kan allerede sy og lage smykker, så vi selger det de lager og gir dem pengene så de har litt til dagen de løslates.

– Må bli uavhengige

Vi i ”Hadia” startet med ingenting, og nå blir vi større for hver dag som går.

Vi mottar ingen ekstern støtte. Organisasjonen drives av unge afghanere med våre egne penger. All hjelp går fra afghanere til afghanere. Og det er det jeg elsker med ”Hadia”. Vi afghanere må bli uavhengige. Vi trenger ikke alltid andre som skal fortelle oss hva vi skal gjøre. ”Hadia” er vårt forsøk på å gjenoppbygge Afghanistan, og vi tror måten vi jobber på, gir gode resultater. Og vi er ikke avhengig av støtte fra utenlandske organisasjoner eller donorer for å få det til.

”Hadia”-medlemmene tar oppstilling på scenen før en konsert i Kabul. Foto: Privat

Ungdommen prioriteres ikke

En narkoman har flatet ut i Kabul. Analfabeter fristes til rusmisbruk og opprør i Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

 

Afghanske myndigheter og det internasjonale samfunnet satser ikke på dem som kunne ha blitt Afghanistans redning.

Kommentar av Kawa Sahab (30), menneskerettsaktivist

Ungdommen er framtiden i ethvert land. I Afghanistan er dessuten flertallet av befolkningen unge. På tross av dette fokuserer ikke afghanske myndigheter på ungdommen, og de prioriteres heller ikke av internasjonale donorer.

Vi kan analysere utfordringene og problemene til afghanske ungdommer ved å dele dem inn i tre grupper:

* De som har gått på skole eller universitetet og som nå er arbeidsløse

* De som er analfabeter og arbeidsløse

* De som arbeider

 

For dyre privatskoler

Først vil jeg diskutere situasjonen for dem som er ferdig med videregående, men som ikke har lykkes med å komme inn på universitetet fordi de ikke har bestått den tøffe opptaksprøven. Dette dreier seg om rundt 75.0000 unge kvinner og menn dette året. Afghanske myndigheter greier ikke å hjelpe dem til å få andre jobber. Mange har ikke råd til å studere ved private universiteter. Og de får heller ikke arbeide for statlige eller ikke-statlige organisasjoner. Det første de blir spurt om når de søker organisasjonsjobb, er om de har relevant arbeidserfaring, noe de som regel ikke har.

Mange av dem som har fått ta universitetsutdanning, har samme problemer som dem som har måttet slutte etter videregående. Myndighetene kan ikke tilby dem stabile jobber. Når de skal ut og søke jobber, er de første spørsmålene: hvilken relevant arbeidserfaring har de, og kan de engelsk eller kan de bruke en datamaskin? Men mange av dem som går på universitetet, sliter med økonomien, og de har derfor ikke hatt råd til private språktimer eller datakurs.

Disse unge mister håpet, blir rastløse og greier ikke å legge gode planer for framtiden. De vil rømme og prøver å komme til Europa: De tror de kan oppnå alt mulig der. De er ikke klar over hvor utspekulerte menneskesmuglerne er, og de mange farene på veien.

 

Lett å manipulere analfabeter

Så har vi de arbeidsløse analfabetene. Det er så lett å manipulere dem. Det er et veldig høyt antall slike unge i Afghanistan. De fleste har ikke kunnet studere på grunn av borgerkrigen, dårlig økonomi og andre problemer. De evner ikke å løse problemene de støter på i samfunnet. En del av dem ender opp som opprørere eller narkomane: to grupper som skaper enorme problemer for Afghanistan, ikke bare innenlands, men også i forhold til utlandet.

Noen av disse ungdommene prøver å emigrere til nabolandene, spesielt Iran og Pakistan, for å få arbeid. Der kommer noen av dem i også i kontakt med opprørsbevegelser og narkomiljøer. Og noen utsettes vold og får andre alvorlige problemer.

 

Ungdom med ambisjoner

Den tredje gruppen består av unge med høyere utdanning og arbeid. Dette er en gruppe som er godt motiverte til å prøve å skape endringer. De har ikke høy lønn, men har ofte godt pågangsmot. Men verken myndighetene eller det internasjonale samfunnet vier disse unge særlig oppmerksomhet. Ingen er klare for å satse på dem selv om de aktive, og har store ambisjoner for seg selv og for Afghanistan. De har kompetanse og vilje til å skape avgjørende endringer i samfunnslivet. De kan fungere som friskt blod i årene i det framtidige styret i Afghanistan. De kan bygge er nytt og stabilt Afghanistan. Det er noen organisasjoner her som har lyst til å fokusere på disse unge og arbeide med dem. De prøver å hjelpe dem med studier, arbeid og andre deler av livet. Disse organisasjonene trenger støtte fra donorer. Men donorene ønsker å arbeide med saker som kan gi store resultater på kort sikt.

Men det er en kjent sak at ungdomsarbeid må virke over tid før det gir skikkelige resultater.