– gutten som satt sammen med faren norske soldater drepte
Khal (t.v.) og onkelen Nak Mohammad går sammen til Choras grav hver onsdag. Alle foto: Anders Sømme Hammer
Kommentar av Anders Sømme Hammer
Afghanistan, 25. juli 2009
De to norske soldatene skyter mot hodet og magen til den ubevæpnede mannen. Den ni år gamle sønnen som sitter bakpå motorsykkelen, blir utrolig nok ikke truffet. Rundt en time senere blir mannen lagt på operasjonsbordet i militærleiren utenfor byen Maimana i Nord-Afghanistan. Der dør han.
Forsvaret innvilger seg et 24-timers forsprang før de sender ut pressemelding. Dette er kritisk. Forsvaret må utforme en beskrivelse av hendelsesforløpet som sikrer at drapet rettferdiggjøres i Norge. Det må skapes sympati for soldatene. Taktikken er å gå offensivt ut med detaljert informasjon. Da øker sjansen for at journalister ikke stiller kritiske spørsmål.
Dette er en komplisert sak, og tiden er knapp. Sympatien er endeløs når det er norske soldater som blir drept. Nå er det norske soldater som har tatt liv. Klokken tikker. Men dette er Afghanistan, og Forsvarets beskrivelser av virkeligheten utfordres sjelden. Soldatene må renvaskes. Og da får heller de etterlatte til den drepte klare seg selv. Dette bør gå.
Utdraget over er begynnelsen på boken min ”Drømmekrigen”. Der fortelles historien om hvordan det norske Forsvaret vegret seg for å gi erstatning til den ni år gamle gutten Khal og familien hans etter at norske soldater drepte den 45 år gamle redskapssliperen Chora.
Dagene etter skytingen prioriterte Forsvaret å formidle at soldatene hadde gjort det eneste riktige. De ville ikke engang møte de etterlatte. Forsvaret ønsket ikke å utelukke at mannen som ble drept, kunne ha vært opprører. Det ble understreket at han ikke hadde stanset motorsykkelen selv om soldatene hadde gjort stoppsignaler. Jeg dro til Faryab og intervjuet Khal og familien, afghanske myndigheter og vitner. Jeg fikk ikke lov til å komme inn og gjøre intervjuer i den norske militærleiren der de som var ansvarlig for skytingen oppholdt seg. Avslaget ble begrunnet med at Forsvaret måtte ta hensyn til soldatene som hadde drept mannen. Da jeg møtte guvernøren i Faryab, Abdul Haq Shafaq, var han mer opptatt av at det skulle tas hensyn til Khals familie. Han slo fast at det ikke var tvil om at Chora var uskyldig, han hadde ikke hatt noe med opprørere å gjøre. Guvernøren mente at Chora ikke kunne ha forstått soldatenes stoppsignaler, og påpekte at nordmennene var nødt til å gi lokalbefolkningen opplæring i slike signaler. Deretter oppfordret guvernøren det norske Forsvaret til å ta ansvar og gi erstatning fordi soldatene hadde drept hovedforsørgeren i en familie.
Det endte med at familien fikk 8.000 dollar. I tillegg fikk de støtte til blant annet husdyrhold og håndarbeid fra to organisasjoner. Noe av støtten ble øremerket utdanning for Khal og den to år eldre søsteren Hanifa. Hadde ikke vi skrevet en serie artikler om drapet i Dagbladet i juli og august 2009, ville neppe Forsvaret ha gitt familien erstatning. Sivile afghanere som rammes av de utenlandske soldatenes angrep, er bortimot maktesløse. Det er flere eksempler på at etterlatte først får hjelp hvis drapene får presseomtale i soldatenes hjemland.
Saken fortsetter under bildet
Khal og søsteren Hanifa bor enkelt sammen med onklene Nak Mohammad og Maullah Dad (t.v.) og 15 andre slektninger. Dette bildet ble tatt under forrige besøk i januar 2010.
Et utdrag fra historien om Khal og familien er med i leselystaksjonen ”Rein tekst” som arrangeres av Foreningen !les i den videregående skole dette skoleåret. Der slutter historien i januar 2010. I forbindelse med innspillingen av dokumentarserien ”Krigens pris” dro jeg i oktober i år tilbake og møtte igjen Khal og familien på landsbygda i Faryab. Opptak fra møtet vises i episode tre av Afghanistan-serien som sendes på TV 2. kl 21.40 onsdag 30. november.
Dette var første gang jeg var hjemme hos familien på over halvannet år. Khal er blitt 12 år, og har vokst mye, slik man kan se på bildene her.
Saken fortsetter under bildet
Khal oktober 2011. Khal juli 2009.
Selv om Khal fortsatt er en forsiktig gutt, snakker han mye mer enn sist gang. Han husker faren som en sterk mann. Khal beskriver hvordan han og faren hadde kjøpt litt godteri på markedet og var på vei hjem, da de norske soldatene åpnet ild. Han husker at de falt av motorsykkelen, og at faren ble fraktet vekk i et helikopter. Men på spørsmål om hvordan det føltes å miste faren, stopper det opp.
– Han blødde, svarer Khal.
Etter at Chora ble drept, har broren Nak Mohammad hatt ansvar for Khal og de tre søsknene. Han forteller at barna har det tøft fordi han tjener lite penger som løsarbeider på byggeprosjekter, og må dele alt mellom Choras og sine egne barn.
– Chora var den eldste av oss tre brødrene. Han hadde en skikkelig jobb som redskapssliper, og han sysselsatte oss også. Det er som om noen har brukket vingene våre, sier Nak Mohammad.
Han sier han ville gitt alt i verden for at Chora skulle komme tilbake.
Da jeg møtte Mohammad i juli 2009, sa han at familien ikke ønsket hevn, og at han ikke var sint på soldatene som drepte broren. De ønsket bare hjelp. Nå forteller Mohammad at han egentlig ønsket hevn den første perioden etter drapet. Som en del av den afghanske kulturen følte han seg forpliktet til å drepe dem som hadde drept broren. Hevn er sentralt i Afghanistan. Men da Mohammad møtte Faryab-guvernør Shafaq, ble han fortalt at det overhodet ikke ville være noen mulighet for å få hevn. Soldatene som skjøt Chora ville heller ikke bli straffet. De utenlandske soldatene var ikke engang pliktig til å hjelpe familien, så de ville være heldig om de fikk erstatning.
– Jeg overlot til Gud å avgjøre hva som skulle skje. Han er flinkest til å løse problemer, sier Mohammad.
Han forteller at familien har igjen 1.100 av de 8.000 dollarene de fikk i erstatning fra det norske Forsvaret. De siste pengene vil han spare så lenge han kan for å sikre at Khal og de andre barna får det mest nødvendige i oppveksten. I år har Faryab vært rammet av en alvorlig tørke, og Mohammad har solgt en av de tre kuene for å få penger til mel. De har ikke hatt råd til å bygge det nye huset som de hadde kjøpt tomt til sist gang jeg traff dem. Khal og søsteren Hanifa går fortsatt på skole. De hadde ikke fått skolegang før faren ble drept, og går nå i andre klasse. Jeg kom uanmeldt til familien, og det så like fattigslig ut som forrige gang jeg var der. 13 barn og seks voksne bor i det lille huset. Mohammad har ikke hørt fra det norske Forsvaret siden høsten 2009. Han skulle ønske de hadde fortsatt å følge opp og hjelpe Khal og søsknene.
Etter at jeg i 2009 skrev at familien ville få erstatning, ble jeg kontaktet av flere personer, blant annet med bakgrunn fra Forsvaret i Afghanistan, som mente jeg måtte forstå at Choras barn ville få det bedre etter at faren deres ble drept. Min far døde en måned før faren til Khal. Jeg tror ingen som opplever å miste foreldre, vil prøve å framstille det som noe positivt for andre.
I et enkelt forsvar for krigen i Afghanistan har noen i Norge tøffet seg med påstander om at krigsmotstandere ikke forstår nødvendigheten av krig. Det er slik du argumenterer hvis du ikke har sett uskyldige bli drept. Jeg kan forstå at soldater girer seg opp med primitive rop før de går ut i kamp. Jeg skjønner også at det er spennende for dem å komme fra trygge Norge og oppleve kampsituasjoner de tidligere bare har sett på film og i dataspill. Og jeg kan forstå at de har behov for å tro at de bidrar til å gjøre det bedre i Afghanistan. Men for afghanere er ikke denne krigen et spennende avbrekk. De lever i konstant utrygghet.
Uansett om du er nordmann eller afghaner fører tap av nære slektninger til en enorm sorg. Og afghanere som blir skadd eller mister familiemedlemmer får langt dårligere oppfølging enn nordmenn. Forstår du ikke det, forstår du ikke krigen i Afghanistan.
Nak Mohammad og Khal ber for Chora.
