Monthly Archives: August 2011

En død mann løftes inn i en ambulanse etter et angrep i Kabul i juni. Foto: Anders Sømme Hammer

Du kan si mye om Celine Dions musikk, men hun gir en god pekepinn på hvor Afghanistan er på vei.

Anders Sømme Hammer

Kabul: Om våren, sommeren og tidlig høst hører jeg ”My Heart Will Go On” fra filmen Titanic flere ganger om dagen når jeg er hjemme i Kabul. Jeg likte filmen, men er ikke blant dem som har sett den ti ganger. Dem er det mange av i Afghanistan. Også på reiser i Afrika har jeg møtt mange som har Titanic som favorittfilm. I Addis Abeba syntes jeg det var litt morsomt med alle de voksne mennene som gikk rundt med Leonardo DiCaprio-t-skjorter. I Egypt var jeg på ørkensafari. Det anbefaler jeg. Du trenger ikke være spesielt spirituelt anlagt for å bli salig av å ligge i sanden om kvelden og se etter stjerneskudd på en himmel som ikke forstyrres av kunstig lys fra bakken. Men for mange vil det kanskje være enda mer gripende hvis du ikke samtidig hører på Celine Dion. Mitt sterkeste minne fra ørkenturen er sjåføren fra reiseselskapet som var besatt av den canadiske vokalisten, og til og med lot henne synge for fullt ut fra firehjulstrekkeren med de åpne dørene da vi hadde parkert og lagt oss i sanden.

Jeg føler aldri noe behov for å høre på ”My Heart Will Go On”, men låten kommer skjelvende ut av høyttaleren på isvognen som en mann dytter forbi huset mitt tre-fire ganger om dagen i issesongen (dog litt sjeldnere nå som det er Ramadan). Signaturlåten fra Titanic er altså issangen her, og det synes jeg er litt komisk når jeg ikke har bedre ting å tenke på. Forøvrig er det slik at mennene som kjører rundt med gassbeholdere spiller en annen låt om og om igjen for å gjøre alle oppmerksomme på at de er i området. Søppelmennene synger den samme sangen hver gang de kommer med eselvognene så folk skal åpne døren. Og mennene som går rundt og tar skredderoppdrag, gjentar en regle med høy stemme, eller med megafon hvis de har tatt seg råd til en slik. Dette er et enkelt system som fungerer i et svært fattig land.

Det er mulig jeg er treg, men det er først nå det symbolske ved å høre Titanic-låten flere ganger om dagen i Afghanistan har slått meg. Ti år etter den amerikansk-ledede invasjonen, føles det som om vi er om bord på et synkende skip. Titanic var spesialbygd for å tåle en kollisjon med isfjell, men da skipet traff isfjellet, sank det. I Afghanistan har militæreksperter og andre eksperter utarbeidet kompliserte planer for å skape stabilitet, men på tross av det vanvittig antallet milliarder som er brukt på å realisere planene, er Afghanistan blitt stadig mer utrygt. Det er derfor grunn til å ta på alvor advarslene om at Libya ikke nå bør bli et liknende forsøkslaboratorium for utenlandske eksperter.

I mai holdt jeg en tale i Oslo som jeg følte var mer eller mindre et enkelt sammendrag av situasjonen i Afghanistan. Likevel greide jeg å erte på meg enkelte i Forsvaret og andre selvproklamerte eksperter. Jeg skjønner at de som risikerer livet med våpen her har et stort behov for å tro at det nytter, og de kaller seg sjelden eksperter. De mest skråsikre Afghanistan-kommentatorene er som oftest dem som bare er her rundt ti dager i året, hvis de i det hele tatt kommer hit. Nå som det nærmer seg ti års-markeringen for 11. septemberangrepene, vil de snart dukke opp på en radio eller TV nær deg, og i kommentarspaltene i avisene du leser. I tillegg til de enorme humanitære lidelsene, kommer den pågående Afghanistan-krigen til å huskes for hvordan mange relativt smarte folk mislyktes med å lage gode analyser og gode løsninger.

Etter over fire år i Afghanistan synes jeg fortsatt det er vanskelig å svare på hvorfor det har gått galt, og å forklare hva som burde vært gjort annerledes. Det er lett å si at både krigføringen og den sivile innsatsen har vært en fiasko. Det er nå åpenbart for alle bortsett fra informasjonsarbeidere i Forsvaret og Utenriksdepartementet, regjeringspolitikere og en og annen major. Men på tross av årene her, ser jeg fortsatt ingen klare løsninger. Og jeg er glad for at jeg slipper å profilere meg som en Afghanistan-ekspert som må lire av meg noen enkle løsninger som egner seg for gjengivelse. Jeg foretrekker å fortsette å høre på ”My Heart Will Go On”, gjøre intervjuer og prøve å skildre deler av utviklingen. Akkurat når jeg avslutter denne kommentaren får jeg meldinger om at en bombe har eksplodert utenfor en moske i Almar-distriktet i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan. Minst tre mennesker er drept, over 20 såret. Jeg håper virkelig at dette landet ikke vil synke dypere selv om alt tyder på det.

Khoja Hamidullah (42) og Fahim (25) følger med på TV-serier samtidig som de jobber om kvelden i Qala-e-Fatullah i Kabul.

En ung tyrkisk manns kjærlighet til sin stetante fenger og provoserer i Afghanistan. Samtidig har amerikansk torturaction og kjekke fengselsrømlinger blitt mer populære enn indiske såpeserier.

Kommentar av Taran Khan

I disse dager sørger Kabuls dedikerte TV-seere over tapet av en av deres hemmelige favoritter. Nærmere bestemt den populære tyrkiske serien ”Ishq e Mamnu”, eller ”forbudt kjærlighet” som ble dubbet på dari og vist på den populære kanalen Tolo TV. Serien er en herlig rekke med skandaler som spinner rundt forholdet mellom en ung mann og hans tiltrekkende stetante (gift med den gamle onkelen hans), et pikant trekantdrama som garanterte umiddelbar oppmerksomhet i konservative Afghanistan.

Serien var blitt kraftig redigert før visning for å unngå at man faktisk kunne se umoralen, men publikum ble både henrykte og sjokkerte av de dekadente verdiene som likevel lot seg fortelle. Da serien raste i vei med stadig mer kompliserte intriger, holdt et betydelig antall menn og kvinner pusten på kontorene i byen på formiddagen. Og ikke overraskende ble interessen for dramaet fulgt av intense fordømmelser. Det ble påstått at ungdommens sinn ble forkrøplet, og at Afghanistans framtid var truet. Sjarmerende nok var ofte de største kritikerne de samme som ikke kunne gå glipp av en episode. Til slutt hadde hylekoret blitt så stort at det var umulig å overhøre. For noen uker siden erklærte departementet for informasjon og kultur at de av hensyn til ivaretakelsen av den afghanske kulturen måtte stoppe programmet.

Det er gjennom historien vært mange diskusjoner om at media bidrar til moralsk forfall. Debatten omkring ”Ishq e Mamnu” i Afghanistan minner om de sterke reaksjonene på serien ”Tara” – Indias første såpeserie med en korthåret, moderne kvinne som snakket røft. Og reaksjonene til venner og kolleger her i Kabul i år er ikke så ulike dem til eldre tanter og onkler hjemme i India som pusser brillene og setter seg i favorittstolen for å se ”Emotional Atyachar’. I dette showet settes kjærestepars lojalitet på prøve med den utalte hensikt å gi naive gutter og jenter en leksjon i moral.

Stoppingen av ”Ishq e Mamnu” er likevel en milepel i historien om afghansk mediekontroll som legger føringer for framtidige formiddagssåper. Et fenomen som opptod da alltid dristige Tolo TV begynte å dubbe indiske såper til dari. En av de første serien som kom til Kabul var ”Kyunki Saas Bhi Kabhi Bahu Thi” eller rett og slett ”Tulsi” som den blir kalt overalt. Og da mener vi overalt. På min første tur til Kabul i 2006 ble jeg møtt av en iransk mann som hang over TV-en like ved immigrasjonsskranken på flyplassen og uanstrengt la ut om hvordan de mange feidene i serien kunne løses, mens misunnelige politimenn sto og så på. Taxisjåfører med store, gråe skjegg oppdaterte meg om de indiske kvinnenes nyeste beundrere. Hver kveld kunne du se menn skynde seg hjem med besinkanner til generatorene så de fikk strøm og siste nytt om Virani-familien. Tulsi-interessen overgikk selv årets oppstyr rundt ”Ishq e Mamnu”. Det gikk tvilsomme historier om mullaer som tilpasset bønnetidene til sendetidene, familier som var så oppslukt av det som skjedde på TV at de ikke merket at noen stjal bilen deres, og skinnende sarier dukket opp på alle stilbevisste bryllup i byen. En kollega som ikke hadde generator, husker hvordan hver kveld ble tilbrakt i isbaren som hadde stabil strømtilførsel og TV. Eieren tjente en god slump bare på å ta betalt fra alle som satte seg ned for å se.

Men i løpet de neste besøkene mine begynte feberen å avta. Dette kan delvis ha å gjøre med at afghaneres interesse for Tulsi, Prerna (fra ”Kasauti Zindagi Ki”) og beslektede serier skyldes at de kjente igjen trekk fra deres egen kultur. Men etter hver som kvinnene fikk flere moralske dilemmaer, inngikk nye ekteskap og karakterer stadig gjenoppsto, mistet mange familier interessen for karakterenes (mange) liv. Nå som strømtilførselen er bedre i Kabul, og kanalene er blitt mange fler, ser folk tilbake til tiden med Tulsi med et overbærende smil, som en venn de er så ferdig med.

Interessant nok ble kvinnene i såpeseriene presset til side av ”24”, en serie som har en intensitet som bare matches av dens aparte historier. Å se Kiefer Sutherland, agent hos den fiktive antiterrornheten CTU og forsvarer av høyrevridde amerikanske verdier, bruke tortur for å beskytte USA mot muslimske terrorister, er ganske sært i landet der USA har gått lengst i forsøket på å gjennomføre en rettferdig krig. Ironien ligger på mange plan. Men Kabul-borgerne tok imot hardtslående Jack Bauer som en av deres egne, og slukte alt av delte TV-skjermer og tikkende klokker som de ble servert. Taxisjåfører klistret opp store røde ”24”-merker i bakrutene med den lett gjenkjennelig digitale fonten – antakelig det mest presise popularitetsbarometeret som er å oppdrive.

Dette var for litt over ett år siden. Nå er det ”Prison Break” som er den mest populære serien, igjen reflektert i klistremerker på taxier og SUV-er som presser seg fram i Kabuls trafikkork. Det er også kommet en spansktalende serie av ukjent opphav som rett og slett bare kalles ”Mafia”. Denne åpner med en blodfarget montasje av skudd, lik og veldreide kvinner, alt framstilt som siluetter. Det kan ha sammenheng med tiårene med krig, med afghanere ser ut til å ha utviklet en spesiell sans for kraftige narkodealere med hestehaler og veldig store våpen.

I tilegg til alt blodet og gørret er det kommet en rekke nye kanaler som tilbyr mer variert familieunderholdning. Det er koreanske komedier med moter som fort blir plukket opp av unge urbane afghanere, fra de smale buksene til det strittende håret. Det er andre tyrkiske serier med mindre sensitive plott. Og det er kommet afghanske såpeserier, blant annet ”Dette husets hemmeligheter”, igjen på Tolo TV. Men selv om publikum har mer å velge mellom, har de mindre kontroll over hva de kan se. Alle bilder av templer, guder, og andre uislamske elementer får et tåkete filter over seg i indiske serier. Det samme gjelder delene av kvinnene som ikke er tildekket, som liv, kløfter og bein. Den puritanske sensuren gir ufrivillig komiske resultater som når frekke musikkvideoer bare viser et kvinneansikt som flyter i en tåkete smørje.

Men selvfølgelig har kreative TV-seere funnet sin vei rundt disse og andre problemer. Også i 2008 innførte myndighetene et forbud mot indiske serier som truet den afghanske kulturen. Da gikk TV-junkiene ganske enkelt over til kabel-TV. Med forbudet mot ”Ishq e Mamnu” ble liknende geriljataktikker tatt i bruk. Episoder blir nå sett på nettet i stedet (i sin helhet og dermed i mye mer spennende versjoner), på satellitt via tyrkisk TV, på pirat-dvd-samlinger (som blir solgt for 3000-4000 afghani – 300-400 kroner) eller via minnepinner som de får fra venner med de rette kontaktene. Det faktum at de færreste forstår den tyrkiske dialogen som ikke er tekstet, demper ikke anstrengelsene for å få fulgt serien videre. Som en fan sa: ”Vi gjør det for å få se bildene”. De som protesterer mot sensur og streng mediekontroll tar dette kanskje ikke så alvorlig, men det er ingen tvil om at vi ser en afghansk kamp for retten til å se middelmådige formiddagssåper fra hele verden.

 Bildet er hentet fra dokumentaren “The Dancing Boys of Afghanistan” av den afghanske journalisten Najibullah Quraishi.

Fester der gutter danser for menn er svært populære i Afghanistan. Jeg vil fortelle hvordan dette organiseres.

Kommentar av Mojib Mehrdad

Ordet “gutt” har en helt spesiell betydning i min kultur. Det brukes selvfølgelig ofte som kontrast til ordet jente. Men på dari har vi uttrykket “bacha bazi” (direkte oversatt “leking med gutter”) som brukes om gutter som danser for menn på fester. Noen av guttene har også sex med mennene. På tross av at det er ulovlig å ha sex med mindreårige i Afghanistan, er dette en svært utbredt og populær festkultur som dyrkes med stor lidenskap. Og det er mange tilfeller av gruppevoldtekter på disse festene.

Danseguttene har ulik bakgrunn. Noen danser fordi familiene er fattige, de ser ingen andre måter å skaffe inntekter på. Andre gutter blir utpekt til å danse av militærkommandanter, som vi har mange av i Afghanistan. Dette er som regel vakre gutter på mellom ti og 18 år. Når kommandantene oppdager dem,  tas de bort fra familiene med makt, eller de blir kjøpt. Guttene som altså ofte kommer fra fattige kår, får nye klær og av og til også motorsykkel eller sjåfør med bil.

Homofili fordømmes offisielt i Afghanistan, men i motsetning til andre gutter, blir ikke danseguttene utstøtt av samfunnet hvis det blir kjent at de har sex med menn. Men når de blir 18 år, mister guttene markedsverdien. Noen blir deprimerte og begynner med narkotika, mens andre selv blir små kommandanter og etablerer egne danseguttgrupper.

Interessen for gutter kan spores langt tilbake i regionen vår. I tusenvis av år har for eksempel menn skrevet dikt om gutter. Molana Balkhi (Rumi ) og Hafiz som er de mest populære dikterne i Afghanistan, skrev veldig mye om gutter. Og det er en velkjent historie at dikteren Vahshie Bafeghi ble drept på grunn av sitt forhold til en gutt.

Selv om danseguttfester er forbudt ifølge islam, er dette svært ubredt blant kommandanter som nyter stor respekt i lokalsamfunnet. Kommandantene ser på guttene som elskere og de hyller dem når de danser med tilrop som for eksempel “du brenner meg/du dreper meg”.

Disse forholdene mellom gutter og menn er spesielt utbredt fordi kvinnene er tildekket og så vanskelig tilgjengelige. Før i tiden var guttene ofte tilknyttet konger eller restauranter. Nå har ordningen spredt seg, spesielt i Nord-Afghanistan. Og det jeg skriver her er basert på samtaler med venner som kjenner til ordningen i dette området. Der konkurrerer kommandanter, narkobaroner, og andre mektige menn gjennom hunde- og hønekamper og den tradisjonelle hestesporten buzkashi. Mennene kjemper hardt om de beste hestene, hundene og hønene. Men de kjemper enda hardere om de mest populære og vakreste guttene. Noen ganger har denne konkurransen tragiske utfall. Det er eksempler på at en mann har prøvd å kidnappe en annen manns gutt; og det har endt med at gutten eller mannen er blitt drept.

Guttene opptrer på ulike fester. I bryllup er det som regel en kommandant som tar med en gutt han eier. Gutten begynner å danse etter middag. På enkelte fester kan det være over seks kommandanter som har tatt med seg gutter. Hver av guttene danser etter tur i mellom 20 og 30 minutter. Guttene konkurrerer om å få mest mulig oppmerksomhet og å gjøre eieren sin stolt. Disse guttene får som regel kallenavn etter eieren. Hvis eieren for eksempel heter Mahmud og gutten Ahmad, blir kallenavet Mahmuds Ahmad, eller kommandant Mahmuds Ahmad. Noen ganger blir guttene også omtalt som hestene til kommandantene.
Den mest populære musikken på festene er Parde Awal. Det er navnet på rolig musikk, som framføres mest i bryllup nå om dagen. Mens en mann synger, og gutten danser, roper og synger de andre tilhørerrne hyllester til kommandanten som eier gutten. Han hylles ofte for sin skjønnhet og sjenerøsitet. Det kysses og klemmes.

Festene holdes som regel i store festlokaler, gjestehus eller i hager. En person blir valgt til å lede festen. Hans ansvar er å tørke svette av guttene som danser, organisere applausen, samle inn penger som blir kastet mot guttene og sørge for å ordne opp hvis det oppstår gnisninger blant publikum.

Gjestene sitter i rekker organistert etter hvor mye penger og makt de har. I første rekke sitter som regel rike mennesker som kommandanter, og eldrerepresentanter. Guttene har ofte på seg dyre kvinneklær og på beina har de et slags smykke som lager lyd mens de danser. Guttene er ofte sterkt sminket, de har kvinnesandaler, og når festen starter har de et stort sjal som dekker ansiktet. Guttene tar ikke vekk sjalet før tilhørerne ber dem gjøre det. Og når de så gjør det, bryter det ut vill jubel. På slutten av festen er det mange som vil ha tørklene som er blitt brukt til å tørke bort guttenes svette. Noen kysser sjalene, mens andre lukter på dem og beholder dem.