Demonstrerte mot trakassering

“Gatetrakassering er synd”, står det på plakaten som Sahar holder. Foto: Anders Sømme Hammer

Rundt 30 unge afghanere deltok i dagens historiske demonstrasjon mot trakassering av kvinner i Kabul. Blant deltakerne var Sadaf (18), Parwana (17), Sahar (15) og Nargis (18) som alle er med på å lage minidokumentarene Kabulkortene.

Dokumentarene som lages med håndholdte kameraer, publiseres på Afghanistanbloggen i samarbeid med Global Video Letters. De unge kvinnene filmet hele veien i dag, og opptakene vil vises i ulike formater framover. Politimenn og et titalls journalister og fotografer fulgte den halvannen time lange markeringen langs de støvete gatene i ettermiddag. Det er ikke tidligere blitt gjennomført en liknende demonstrasjon i Afghanistan. Demonstrantene stoppet trafikken og vekket stor oppsikt, men det gikk fredelig for seg. Nargis som skriver fast for Afghanistanbloggen, skrev denne kommentaren rett før demonstrasjonen startet:

“Jeg kan ikke huske en dag der jeg har kunnet gå på gata uten å føle frykt”

Kommentar av Nargis Azaryun (18)

Vårt folk er rammet av krig. I tillegg blir afghanske kvinner hele tiden diskriminert. Mennene er redde for at hvis kvinner får arbeide og bli en aktiv del av samfunnslivet, vil de selv miste makten og alle mulighetene de har nå. De ønsker at kvinnene skal være som dokker de kan leke med: Kvinnene skal holde seg i huset, lage mat, ta seg av barna og gjøre klar sengen for dem når de kommer hjem.

Det internasjonale samfunnet presser på for at afghanske myndigheter skal gi kvinner jobb i det offentlige. Det legges også press på de mange utviklingsorganisasjonene for at de skal ansette kvinner. Men dessverre er det slik at de fleste kvinnene som får disse jobbene bare brukes som utstillingsdokker. Mennene på kontorene respekterer ikke kvinnene. Og kvinene får ingen makt. De er bare der for å kunne vises fram i tilfelle noen fra det internasjonale samfunnet skulle ta kontakt og spørre om det arbeider kvinner der. Det er så mange organisasjoner her som sier at de arbeider for kvinners rettigheter, men ingen av dem har skapt noen bedringer for afghanske kvinner. Organisasjonene er mer opptatt av å konkurrere om å hanke inn donorpenger enn å skape reelle endringer.

Vi hadde først lyst til å slutte oss til en av disse organisasjonene, men de ville ikke en gang møte oss. Da fikk venninnen vår Noorjahan (hun er med på kafé i første episode av Kabulkortene) ideen om at vi kan starte vår egen organisasjon og virkelig arbeide for kvinners rettigheter.

Det er en skam hvordan kvinner behandles i Kabul og resten av Afghanistan. Kvinner vises ingen respekt utenfor hjemmene. Når vi går på gata, må vi dekke til alt som viser at vi er kvinner. Jeg kan ikke huske en dag der jeg har kunnet gå på gata uten å føle frykt.

Vi er alltid redde for å bli antastet eller få slengt de mest hårreisende bemerkninger etter oss. Forbipasserende menn og butikkeiere sier slibrige ting. Sjåfører henger ut av bilene og ber oss om å bli med dem; Det er det samme som å påstå at vi er prostituerte. Hvis vi svarer dem, strømmer det folk til og spør: ”Kan du ikke bare være stille?” eller ”er dette noe å bry seg om?” Men disse folkene bryr seg ikke en gang om at hvis kvinner blir voldtatt, så får de ingen støtte. Det er ingen organisasjoner de kan henvende seg til og få hjelp av. Kvinnene får selv skylden for at de er blitt voldtatt. Kvinnene blir fortalt at de har kledd seg feil, eller gått på en måte som har oppfordret menn til å voldta dem. Ingen holder mennene ansvarlig. De kan gjøre hva de vil med kvinnene.

Dette er grunnene til at vi nå har etablert organisasjonen “Young Women for Change” (YWC). I dag demonstrerer vi mot trakassering av kvinner fordi nesten ingen menn syns det er noe problem. Men det er et stort problem fordi mange jenter får ikke gå på skole fordi foreldrene ikke våger å slippe dem ut av huset.

Kvinner utgjør 52 prosent av den afghanske befolkningen. Og det er et stort problem at 52 prosent av befolkningen aldri føler seg trygge når de går ut. Organisasjonene Hadia (se tidligere kommentar av Nargis) og YWC starter derfor denne kampanjen mot gatetrakassering. Vi er innstilt på å gjennomføre dette uansett hva som måtte skje. Om det ikke skaper bedringer for oss, håper vi at vi iallfall kan gjøre det enklere for kommende generasjoner.

FLERE BILDER:


Nargis filmer samtidig som hun og Sadaf blir intervjuet.

Dagens demonstrasjon skapte oppsikt i byen der fortsatt en stor andel av kvinnene beveger seg rundt i burka.
Afghansk politi beskyttet demonstrantene. Denne politimannen har tatt med seg et eksemplar av løpeseddelen der menn gjøres oppmerksomme på at trakasseringen også rammer deres søstre.

Avfeide kritikk med sang

Taliban har tatt på seg ansvaret for drapet på Ahmed Wali Karzai, men det er ikke lagt fram noen bevis. Foto: Anders Sømme Hammer

I går ble Ahmed Wali Karzai skutt. I dag ble han begravet. Da jeg besøkte kongen av Kandahar for to år siden, gikk det meste av tiden med til sang og klovning.

Anders Sømme Hammer

– Det er som en tromme. Tam, tam, tam, tam, sang han.

Jeg hadde nettopp spurt Ahmed Wali Karzai om hvorfor han stadig ble anklaget for å være en narkobaron. Jeg trodde jeg skulle få kjeft eller bli kastet ut. I stedet sang han: “Narkoselger, narkoselger, narkoselger”. ( “Dope dealer, dope dealer, dope dealer”, hørtes like rart ut på engelsk).

Intervjuet gikk ikke spesielt bra. Jeg hadde vært skjerpet, nervøs og innstilt på å stille direkte spørsmål om de mange anklagene om at han var dypt innblandet i korrupsjon og narkohandel. Men jeg var ikke forberedt på å bli sunget for av mannen som det ble sagt kontrollerte Sør-Afghanistan. Edderkoppen med det kompliserte nettet av stammeledere, utenlandske offiserer, amerikanske etterretningsagenter, kriminelle, opprørere og myndighetspersoner. Halvbroren til president Hamid Karzai. Kongen av Kandahar.

Da det viste seg at en av mine venner i Kandahar var en gammel venn av Wali Karzai, var det enkelt å få audiens. Etter en kort telefonsamtale og tre sikkerhetskontroller, var vi framme i et av Wali Karzais mange hus. På puter, sofaer og stoler i venterommet, gangene og møterommet satt menn i kø for å få snakke med Wali Karzai. Vi slapp forbi dem alle sammen. Wali Karzai plasserte meg i en to-seters sofa. Han satt i en stor gyllen stol ved siden av. Han fiklet med et bønnekjede og snakket og sang høyt. Mennene rundt oss lo. Mitt intervju ble brukt som lett kveldsunderholdning

– Hør på meg min venn. Jeg har ingenting med narkotika å gjøre. Dette er politisk motiverte anklager som vil fortsette å komme så lenge Hamid Karzai er president. Journalistene må bare putte litt krydder i artiklene sine for at noen skal gidde å lese dem. De vet de skaper interesse hvis de skriver om meg, sa Wali Karzai.

Han var selv leder for provinsrådet i Kandahar, et lokalt politisk styringsorgan. Jeg var i Kandahar i august 2009 for å dekke innspurten til presidentvalget. Det ble sagt at Wali Karzai styrte halvbrorens valgkamp i provinsen med fusk og trusler. Mitt forsøk på å konfrontere Wali Karzai med dette førte heller ikke til annet enn vitsing.

– Hvorfor skulle vi fuske? Det er de andre kandidatene som er nødt til å fukse. Karzai kommer til å få 98 prosent av stemmene i Kandahar, sa Wali Karzai som fikk rett i at halvbroren ville gjøre det godt og få flertall i Kandahar.

Da jeg hadde vært i Kandahar tre måneder tidligere, bodde jeg sammen med en amerikansk journalistkamerat som ble kjeftet huden full av Wali Karzai. Journalisten hadde stilt mer eller mindre de samme spørsmålene som meg. 90 prosent av verdens opium og heroin blir produsert i Afghanistan, det meste sør i landet. Og da kameraten min spurte om hvorfor det ble sagt at Wali Karzai kontrollerte mye av produksjonen og handelen,  fikk han beskjed om “å se til helvete å komme seg ut.” Wali Karzai hadde ofte journalister på besøk. Flere prøvde seg på kritiske intervjuer, men den afghanske fikseren som tilrettela intervjuet for kameraten min, ble skremt. Han hadde aldri sett Wali Karzai så sint før. Fikseren og journalisten ble enige om at det var på tide å ta flyet tilbake til Kabul. Det kan ha vært vår felles venn, eller rett og slett Wali Karzais dagsform, som førte til at jeg fikk en annen behandling.

I går ble Wali Karzai skutt i hodet av en av sine nærmeste kommandanter. Tusenvis av mennesker og presidenten selv møtte i dag opp til begravelsen i Kandahar.

Det er ingen tvil om at drapet vil få store konsekvenser for maktfordelingen i Sør-Afghanistan. Wali Karzai var den mektigste der, og de mange advarslene om en forestående voldelig maktkamp, virker sannsynlige. Men jeg våger ikke å gjette på annet enn at det blir kaotisk og brutalt. Hvis Afghanistan var et mennesket, er sammenbruddet inntruffet i år. Paranoiaen sprer seg. Det er helt uforutsigbart her. Det er lett å stille diagnosen, men ingen ser ut til å ha medisinen.

Andre Kabulkort

Abdullah (t.h.) forklarer hva han har lyst til å filme sammen med Shuib.

 

– Det går bra, men jeg tjener bare til det daglige brød from Anders Hammer on Vimeo.

I det andre Kabulkortet forteller gutter og unge menn at de håper alle får muligheten til å ta en skikkelig utdanning.

En tredel av afghanske barn arbeider. Gul Ahmed er blant dem. Han sluttet på skolen da han flyttet fra Jalalabad i Øst-Afghanistan til den afghanske hovedstaden Kabul.

Shuib (20) intervjuer Gul Ahmed og kollegaen med et håndholdt kamera i en dagligvarehandel i Kabul.

I forrige Kabulbrev fulgte vi jenter på fritiden i Kabul. I det andre Kabulbrevet møter de ferske videojournalistene Shuib (20) og Abdullah (12) afghanske gutter og unge menn. De snakker om arbeid, utdanning og trening. Guttene og de unge mennene tror utdanning er nøkkelen til en bedre framtid for Afghanistan, men de er nødt til å jobbe for å brødfø seg selv og familien.

Shuib var litt skeptisk til å gå ut og snakke med fremmede. Han var engstelig for at noen skulle bli mistenksomme eller sinte. Volden blir åpenbar når bomber eksploderer i Kabul. Men det er også en hverdagsvold i gatene som skremmer mange: Menn slår menn, voksne slår barn og gutter slår gutter. Du ser det ikke hver dag, men du ser det ofte.

Men da Shuib gikk ut sammen med Abdullah, møtte de bare imøtekommende unge.

– Jeg likte dette veldig godt og har lyst til å filme mer, sier Abdullah.

Videodokumentarene er et samarbeid mellom Global Video Letters og Afghanistanbloggen.

Min fantastiske fetter

Sayed Mohammad Yazdanaparast er blitt radiokjendis. Foto: Nasima Azkiya

Fetteren min Sayed Mohammad Yazdanaparast er blind. Likevel er han hyperaktiv som journalist og aktivist.

Nasima Azkiya (27), menneskerettighetsarbeider, Afghanistan

Jeg har kjent ham siden vi var bitte små. Vi pleide å leke sammen. Han var så rolig da. Han var verken frekk eller slem som en del andre barn. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men jeg likte måten han oppførte seg på. Men for hver gang vi møttes, kunne jeg se hvordan han fikk stadig dårligere syn. Da han var blitt 11 år, var han helt blind.

Landskjent programleder

Men det hindret ikke Sayed fra å bli journalist og nyhetsanker i lokalradioen i Mazar-e-Sharif. Et av hans mest kjente programmer kalles ”Folket spør og myndighetene svarer”. I dette programmet inviterer han myndighetspersoner og folk ringer inn og stiller spørsmål på direkten. Sayed er veldig flink til å få talspersoner for departementene, parlamentarikere og andre myndighetspersoner til å stille opp. Nå er Sayed blitt berømt, ikke bare her i byen, men i hele Afghanistan. Han imponerer alle med sine utgreiinger, og når han ber om svar fra myndighetene. Og han blir ofte intervjuet selv.

Han er også blitt en talsperson for funksjonshemmede. Dessuten er han sjefredaktør for et magasin som heter ”Omidehamzisty” som direkte oversatt betyr håp om sameksistens. Det tar for seg funksjonshemmedes rettigheter og aktiviteter.

Vil inn på universitetet

Sayed var mye hjemme i den første perioden han var blind. Da lyttet han til BBC-programmer på farsi og ble interessert i radio. Så kom familien i kontakt med en organisasjon som drev med blindeskriftopplæring. Dermed lærte Sayed å lese og skrive blindeskrift. Organisasjonen måtte innstille virksomheten da Taliban tok kontroll i Afghanistan, og Sayed måtte igjen holde seg hjemme. Da begynte han å følge nøye med på nyhetsprogrammer om Afghanistan og nabolandene. I denne perioden ble han også interessert i persiske dikt. Da jeg og andre kusiner og fettere kom på besøk til Sayed, ba han oss alltid om å lese dikt for ham. Han skrev dem ned i blindeskrift. Når han så var alene igjen, leste han dikt og andre historier vi hadde lest for ham.

Da Taliban-regimet ble styrtet, kom Sayed i kontakt med Den svenske Afghanistankomiteen og tok del i deres undervisningsprogrammer. Etter at han hadde tatt ulike fag der, ville han tilbake til den vanlige grunnskolen. Det virket da helt umulig. Men Sayed hadde et møte med sjefen for utdanningsetaten her i Mazar. Ikke bare greide Sayed å overbevise sjefen om at han skulle få gå på skolen. Det ble også åpnet for at andre funksjonshemmede skulle få gå på ordinære skoler. Sayed besto eksamen til sjuende klasse og begynte i åttende klasse. Den svenske Afghanistankomiteen hadde en skriver for blindeskrift som hjalp Sayed og de andre i timene. Sammen med kusiner og fettere, tastet jeg inn skolebøker som komiteen skrev ut i blindeskrift.

Neste år vil Sayed avslutte videregående skole. Nå arbeider han for å komme inn på universitetet. Han har møtt lederen for universitetet i Balkh-provinsen som Mazar tilhører. Han har også hatt møter med andre myndighetspersoner for å overbevise dem om å slippe til funksjonshemmede på universitetet.

– Ikke et hinder

Sayed går rundt i byen og hjemme uten stokk. Han arbeider hardt for at funksjonhemmedes rettigheter skal bli anerkjent. Det er spesielt mange funksjonshemmede i Afghanistan. Sayed gjør alt dette frivillig, ingen betaler ham. Han har et slagord: ”Et handikap er ikke et hinder”.

– Vi kan studere, vi kan arbeide, vi kan gjøre mye nyttig for landet vårt, sier Sayed.

Han følger nøye med på den sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle utviklingen og har sine klare meninger om alt sammen. Mange spør ham hvordan han greier å huske så mye. Ikke bare kan han referere statistikk for alt mulig i Afghanistan. Han husker også telefonnumrene til alle han har kontakt med. Det er utrolig.

Dette er bare et kort referat av noe av det Sayed er involvert i. Han er bare 23 år gammel, og vi kan vente oss mye av ham i årene framover.