Sayed Mohammad Yazdanaparast er blitt radiokjendis. Foto: Nasima Azkiya
Fetteren min Sayed Mohammad Yazdanaparast er blind. Likevel er han hyperaktiv som journalist og aktivist.
Nasima Azkiya (27), menneskerettighetsarbeider, Afghanistan
Jeg har kjent ham siden vi var bitte små. Vi pleide å leke sammen. Han var så rolig da. Han var verken frekk eller slem som en del andre barn. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men jeg likte måten han oppførte seg på. Men for hver gang vi møttes, kunne jeg se hvordan han fikk stadig dårligere syn. Da han var blitt 11 år, var han helt blind.
Landskjent programleder
Men det hindret ikke Sayed fra å bli journalist og nyhetsanker i lokalradioen i Mazar-e-Sharif. Et av hans mest kjente programmer kalles ”Folket spør og myndighetene svarer”. I dette programmet inviterer han myndighetspersoner og folk ringer inn og stiller spørsmål på direkten. Sayed er veldig flink til å få talspersoner for departementene, parlamentarikere og andre myndighetspersoner til å stille opp. Nå er Sayed blitt berømt, ikke bare her i byen, men i hele Afghanistan. Han imponerer alle med sine utgreiinger, og når han ber om svar fra myndighetene. Og han blir ofte intervjuet selv.
Han er også blitt en talsperson for funksjonshemmede. Dessuten er han sjefredaktør for et magasin som heter ”Omidehamzisty” som direkte oversatt betyr håp om sameksistens. Det tar for seg funksjonshemmedes rettigheter og aktiviteter.
Vil inn på universitetet
Sayed var mye hjemme i den første perioden han var blind. Da lyttet han til BBC-programmer på farsi og ble interessert i radio. Så kom familien i kontakt med en organisasjon som drev med blindeskriftopplæring. Dermed lærte Sayed å lese og skrive blindeskrift. Organisasjonen måtte innstille virksomheten da Taliban tok kontroll i Afghanistan, og Sayed måtte igjen holde seg hjemme. Da begynte han å følge nøye med på nyhetsprogrammer om Afghanistan og nabolandene. I denne perioden ble han også interessert i persiske dikt. Da jeg og andre kusiner og fettere kom på besøk til Sayed, ba han oss alltid om å lese dikt for ham. Han skrev dem ned i blindeskrift. Når han så var alene igjen, leste han dikt og andre historier vi hadde lest for ham.
Da Taliban-regimet ble styrtet, kom Sayed i kontakt med Den svenske Afghanistankomiteen og tok del i deres undervisningsprogrammer. Etter at han hadde tatt ulike fag der, ville han tilbake til den vanlige grunnskolen. Det virket da helt umulig. Men Sayed hadde et møte med sjefen for utdanningsetaten her i Mazar. Ikke bare greide Sayed å overbevise sjefen om at han skulle få gå på skolen. Det ble også åpnet for at andre funksjonshemmede skulle få gå på ordinære skoler. Sayed besto eksamen til sjuende klasse og begynte i åttende klasse. Den svenske Afghanistankomiteen hadde en skriver for blindeskrift som hjalp Sayed og de andre i timene. Sammen med kusiner og fettere, tastet jeg inn skolebøker som komiteen skrev ut i blindeskrift.
Neste år vil Sayed avslutte videregående skole. Nå arbeider han for å komme inn på universitetet. Han har møtt lederen for universitetet i Balkh-provinsen som Mazar tilhører. Han har også hatt møter med andre myndighetspersoner for å overbevise dem om å slippe til funksjonshemmede på universitetet.
– Ikke et hinder
Sayed går rundt i byen og hjemme uten stokk. Han arbeider hardt for at funksjonhemmedes rettigheter skal bli anerkjent. Det er spesielt mange funksjonshemmede i Afghanistan. Sayed gjør alt dette frivillig, ingen betaler ham. Han har et slagord: ”Et handikap er ikke et hinder”.
– Vi kan studere, vi kan arbeide, vi kan gjøre mye nyttig for landet vårt, sier Sayed.
Han følger nøye med på den sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle utviklingen og har sine klare meninger om alt sammen. Mange spør ham hvordan han greier å huske så mye. Ikke bare kan han referere statistikk for alt mulig i Afghanistan. Han husker også telefonnumrene til alle han har kontakt med. Det er utrolig.
Dette er bare et kort referat av noe av det Sayed er involvert i. Han er bare 23 år gammel, og vi kan vente oss mye av ham i årene framover.