Uten beskyttelse

Khalida, blogg

Som fotballpionér i Afghanistan ble Khalida Popal (26) truet på livet. Som asylsøker i Norge ble hun trakassert og behandlet som en kriminell. Til årets tredje utgave av tidsskriftet Samtiden skrev  Khalida og jeg en artikkel sammen. Jeg legger ut en kortversjon av artikkelen her på bloggen.

Khalida ble født i Kabul. Hun vokste opp i et av verdens mest kvinneundertrykkende land, herjet av en krig som over 8.000 norske soldater har deltatt i, uten at det har ført til fred. I arbeidet med dokumentarboken ”Heia Kabul!” fulgte jeg Khalida og de andre jentene på fotballaget hennes gjennom ett år frem til de deltok på Norway Cup. I denne perioden ble sikkerhetssituasjonen stadig verre i Kabul. I tillegg møtte de sterk motstand fra slektninger, naboer og andre som ikke ville akseptere at også afghanske jenter kan spille fotball. Men NATOs presseoffiserer og ambassadeansatte i den afghanske hovedstaden brukte jentene hyppig som eksempler på kvinnefrigjøring og fremskritt. De refererte til dem i optimistiske taler. Presseoffiserer la ut videoer og bilder fra fotballkamper mellom soldater og jentene på internett. Som lagleder ble Khalida kraftig eksponert, og gjentatte ganger truet på livet.

Etter å ha deltatt på Norway Cup i 2011 ble Khalida igjen og søkte asyl i Norge. Her trodde hun at hun ville være trygg. Hun hadde ingen idé om hvor vanskelig hun skulle få det på transittmottakene Refstad i Oslo og Hvalsmoen i Hønefoss. Maten var vond, rommene møkkete, helsetilbudet elendig. Men det klart verste var opplevelsen av at de som oppholdt seg der – asylsøkere som har flyktet av politiske og humanitære årsaker – ble behandlet uten verdighet, medfølelse eller vilje til å gjøre ventetiden lettere å utholde for dem. Khalida forteller: ”Hver morgen så jeg ut av vinduet og håpet at jeg skulle slippe vekk. Det hendte jeg bare sto der og gråt, jeg ville ikke at drømmene mine skulle bli knust på dette forferdelige stedet. Det var som om vi skulle behandles som kriminelle fordi vi hadde vært frekke nok til å søke asyl i Norge.”

Khalida hadde så vidt ankommet Refstad før en mann sperret veien til matsalen, gikk altfor tett inntil henne og sa: ”Hvorfor snakker du ikke med meg? Hvorfor er du ikke interessert i meg?” I Afghanistan betyr det at du oppfattes som en prostituert. Etter kort tid skjønte hun at slike sammenstøt, med ukjente menn – mange av dem forvirrede og ustabile asylsøkere – skjedde hele tiden. Uansett hvor hun sto og gikk. Hun var redd hver gang hun skulle på badet, spesielt om kveldene og nettene. Hun fryktet hun skulle bli voldtatt.

Etter et par uker på Refstad ble Khalida sendt videre til Hvalsmoen transittmottak. Også der ble hun plaget av menn. Mannlige asylsøkere prøvde å ta på henne, de ba henne med på rommet, det var åpenbart at de ville ligge med henne, og det skremte henne veldig. Hun måtte slå vekk en mann som trengte seg på. Fra Kabul var hun vant til å bli trakassert av menn på gata, hun var vant til å bli ropt etter. Men dette var verre. I Kabul kan det i det minste være forbipasserende som hjelper deg hvis noen plager deg. Her kunne hun aldri føle seg trygg på om menn som passerte henne i gangen, ville prøve å presse seg inntil og beføle henne. Mange av dem var fra Somalia og Irak og hadde vært på flukt og atskilt fra kvinner i årevis. De hadde ingen anelse om hvordan de skulle oppføre seg. I stedet brukte de stygge ord og klenget seg inntil. De drakk og ble enda mer innpåslitne da de var fulle.

Også på Hvalsmoen gikk noen mer indirekte til verks og prøvde å lure kvinner med fagre løfter. De sa at de hadde kontakter i asylsystemet som kunne få fortgang i prosessen og sørge for at de fikk opphold. Enkelte av kvinnene lot seg blende, de trodde virkelig at dette var menn som kunne hjelpe dem i bytte for seksuelle tjenester. De var desperate etter å få opphold. Senere følte de seg utnyttet og skamfulle. “De var ikke vant til at det gikk an å få til noe uten hjelp fra en mann, og de hadde ingen anelse om hvordan det norske asylsystemet fungerte”, forteller Khalida. De var ikke i stand til å se at de måtte beskytte seg selv, istedenfor å gjøre seg avhengig av andre. Kvinnene mistet kontrollen over seg selv, og disse mennene brukte dem.

I tillegg til trakasseringen, var det ofte slåsskamper og krangling på mottakene. Politiet kom for å pågripe menn mistenkt for å selge narkotika, og brannalarmen gikk stadig vekk. ”Jeg var helt uforberedt på å bli plassert på et sted med så mye kriminalitet og uro. Noen tror man er trygg når man drar til Europa, men enkelte provinser i Afghanistan er tryggere enn det var her”, sier Khalida. ”I Afghanistan truet de meg, de prøvde å stoppe meg fra å jobbe og spille fotball. Det er et land for menn, det er de som hersker. I Norge fortsatte menn å plage meg. Enten ved å være fysisk nærgående, eller fordi jeg ikke går med slør. Særlig de somaliske mennene ved mottaket oppførte seg som om de hadde rett til å fortelle oss kvinner at alt vi gjør er feil, at vi skal bruke hodeslør og ikke ha mannlige venner. Jeg fikk høre at jeg ikke var muslim, fordi jeg ikke dekket til hodet.”

Mennene var det verste med å være på mottaket. Det nest verste var ensomheten. Blander man ensomhet og kjedsomhet, er det kort vei til depresjon. En stund var det irriterende bare å høre andre mennesker snakke, så hun isolerte seg.

”Jeg har en venn som sier at i Europa dreper de deg ikke, de dreper hjernen din ved å plassere deg i mottak og la deg vente lenge uten at du får vite hva som skjer. Når man bor på mottak er det ingenting man skal rekke. Myndighetene overleverer kvinnelige asylsøkere til sultne hunder som oppfører seg som om de aldri har fått mat. Myndighetene kan umulig se smerten og frykten hos kvinnene”, sier Khalida.

Denne artikkelen er basert på en lengre artikkel i Samtiden nummer 3 2013. 

Les også Dagsavisens intervju med Khalida Popal

 

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

Comments are closed