Month: June 2011

– Vi er bare fire unge kvinner som har det moro from Anders Hammer on Vimeo.

I den første minidokumentaren fra Kabul blir vi med på bytur og Facebook.

Prosjektet ble introdusert i forrige uke: Barn og ungdom filmer sine egne liv og forteller om hverdagen i Afghanistan. Som alle afghanere er de unge videoskaperne preget av krigen og den store fattigdommen her. Men som i andre konfliktområder består ikke livene bare av problemer. I diskusjoner har videokursdeltakerne Nargis (18), Siar (13), Soman (11), Abdullah (12), Shuib (20), Sahar (15), Parwana (17) og Sadaf (19) nettopp understreket at de ønsker å gi et mer nyansert bilde av Afghanistan enn det som vanligvis vises på TV. Alt dreier seg ikke om krigen. Og på tross av all elendigheten vil de fortelle at de også kan ha det gøy. De gjør det ved å filme hverdagen sin.

I dag publiserer vi den første minidokumentaren som har tittelen ”Vi er bare fire unge kvinner som har det moro”. Her følger vi Nargis og venninnene hennes når de shopper, er på kafé og chatter på Facebook.

– Restauranten vi går på er et kult sted der vi kan slappe av uten å bli plaget av fremmede. Vi går dit ofte fordi maten er billig, sier Nargis.

I senere dokumentarer vil de unge også fortelle om diskriminering og andre problemer de møter i hverdagen.

I episoden som legges ut i dag, filmer Nargis venninnen Sahar mens hun chatter på Facebook. Nargis sier Facebook er blitt en besettelse for venninnene.

Sadaf (18) som også er med på å lage minidokumentarene ”Kabulkortene”, kaller Facebook det nye hjemmet deres.

–  Vi bor på Facebook, sier Sadaf, som spiller trommer.

Lørdag skulle hun filme konserten til bandet som har vært med på å inspirere henne til å sette seg bak trommesettet, men konserten ble utsatt på grunn av det voldsomme angrepet i Kabul sentrum. Sadaf satser på å møte opp og filme inspirasjonskilden senere denne uken.

Videodokumentarene er et samarbeid mellom Global Video Letters og Afghanistanbloggen.

En av de drepte opprørerne lå i gaten en stund før han ble kjørt bort i en ambulanse.
Alle foto: Anders Sømme Hammer

En afghansk soldat holder vakt ved elven i Kabul sentrum.

En mann som jeg tror var en sivilperson, ble dekket til med et laken.

Det var kaotisk da redningmannskap prøvde å finne skadde. Minst ti sivilpersoner ble skadd i angrepet.

Store blodflekker var spredd i gaten der politistasjonen ligger.

I formiddag ble jeg ringt opp av en venn, Islam. Linjen skurret: – Hvorfor løper alle fra sentrum, hva er det som er skjedd?, sa han.

Anders Sømme Hammer

Linjen ble brutt. Mobilnettet hadde kollapset slik det ofte gjør under angrep. Jeg sjekket Twitter, og så to meldinger om at opprørere hadde gått til angrep i sentrum av Kabul.

På vei inn mot sentrum passerte vi flere tusen mennesker som gikk fort motsatt vei. Bortsett fra fredager, er byen full av mennesker på handletur på denne tiden. Ved en veisperring gikk jeg ut av taxien og fortsatte til fots. Etter å ha blitt sjekket av et par menn fra etterretningspolitiet, kom jeg fram til gaten der tre selvmordsbombere hadde stormet mot politistasjonen. Ved inngangen til gaten lå en av opprørerne. En afghansk militæruniform var halvveis revet av han, under hadde han en tradisjonell lys brun kjortel. Han var skutt flere ganger i ansiktet og hodet. Politiet hadde fattet mistanke og åpnet ild da selvmordsbomberne nærmet seg dem. Bare den ene greide å sprenge seg selv. De andre skjøt mot politiet og folk i handlegaten der politistasjonen ligger. En av angriperne greide å ta seg inn på stasjonen der han kjempet i over to timer før han ble skutt selv. Fem sivilpersoner og fire politimenn ble drept. Los Angeles Times har en fyldig artikkel om angrepet.

På vei mot politistasjonen så jeg en død mann i det jeg antar var sivile klær. To menn dekket ham til med et laken. Utenfor politistasjonen var det 50-60 urolige politimenn og soldater. En av soldatene prøvde å slå kameraet mitt med geværkolben. En mann løp ut fra politistasjonen og ropte på en ambulanse. Det var ingen ambulanser utenfor, så i stedet ble en hardt skadd mann lastet baki en varebil. Føttene stakk ut av bakdøra da bilen raste mot sykehuset.

I går ettermiddag var jeg på rusletur i Kabul sammen Christoffer Næss som er på besøk i Kabul i forbindelse med et dokumentarprosjekt vi arbeider med. Vi gikk rundt og tok bilder mens sola gikk ned. Overalt hilste folk på oss, og vi snakket om hvor hyggelig det er her på fredager når folk har fri og koser seg på pikniker, med utendørssjakkspill og fotball. I dag ble vi minnet på hvor plutselig og brutal krigen er.

Kabulkortene, prolog from Anders Hammer on Vimeo.

Barn og ungdom er nå i gang med å filme sine egne liv i Kabul. Mens norske TV-dokumentarer i stor grad har konsentrert seg om å fortelle hvordan norske soldater har det i Afghanistan, ønsker vi at unge afghanere selv skal fortelle om hva som opptar dem.

Sammen med organisasjonen Global Video Letters startet Afghanistanbloggen søndag et videokurs i Kabul. De åtte deltakerne som er i alderen 11-20 år, forteller selv om prosjektet i videoen som er lagt inn over her.

Kort og brev fra Kabul

Med håndholdte kameraer er de nå i gang med å lage korte dokumentarer om sine egne liv. Vi kaller dem Kabulkort. Videoer kommer til å bli lagt ut på Afghanistanbloggen gjennom sommeren. Kabulkortene vil bli supplert med jentenes og guttenes forklaringer av valg og utfordringer underveis. Til slutt vil utdrag fra dokumentarene klippes sammen til et lengre videobrev fra Kabul. Global Video Letters har tidligere gjennomført liknende prosjekter i Rio de Janeiro i Brasil, Birar i India og Bronx i New York, USA.

Vil ikke fokusere på vold

Første kursdag i Kabul så de unge videobrevet fra en favela i Rio. Kabul-gjengen ble fascinert av hvor stolte videoskaperne i Rio er av hjemstedet sitt selv om de lever i en slum.

–  Jeg liker at de fokuserer på det som er positivt. Nå får jeg også lyst til å fortelle om hva som gjør meg glad, sier Parwana (17).

– Jeg er veldig imponert over hvordan de fortalte en historie som ikke gjorde meg trist, sier Sahar (15).

Sadaf (19) sier hun får lyst til å fortelle afghanske barn at de skal elske fred istedenfor våpen.

– Vi skjønte at de som har laget denne filmen ikke har et godt liv økonomisk sett. Du ser at dette ikke er et velstående område, sier Parwana.

– Gatene er dårlige, og livet minner om i Afghanistan – ikke måten de kler seg på, men hvordan de lever. På tross av alt dette forteller kvinnen i begynnelsen av filmen at hun elsker hjemstedet. Da vi så filmen visste vi ikke at dette er et voldelig område. Og det er veldig bra at de ikke valgte å fokusere på det. I Kabul ville jeg i utgangspunktet gått ut og filmet krigen. Men de i Brasil prøvde å vise oss at de elsker landet sitt, og at de har mye de setter pris selv om de bor et sted med mye vold, sier hun.

Kurset i Kabul ledes av Christoffer Næss (28) fra Global Video Letters i samarbeid Anders Sømme Hammer.

Nargis (18) har nettopp gjort et opptak med Soman og sjekker lyden og bildet.

Ramazan (foran) gir alt på morgentreningen.

Basketballdagbøkene # 2

Søndag fortalte vi om jentelaget i Mazar-e-Sharif. Nå blir vi med på morgentrening med guttelaget i Maimana. Og vi har igjen kroket opp med langdistanserulleren Abdul Salam som fortsatt insisterer på at det er mulig å ta seg over fjellet til Kabul.

Anders Sømme Hammer

MAIMANA/MAZAR-E-SHARIF: Klokken er halv seks. Det føles ikke så tidlig når du har sovet ute. Idet strømmen forsvinner og viftene stopper, blir det veldig klamt inne. Sola har stått opp, men det er et par timer til den begynner å varme ordentlig. Det er perfekt for basket. Treningen er i gang.

Skutt i bakholdsangrep

Fareed (24) tar på en basketball for første gang. For tre år siden var han politimann og fikk 11 eller 12 kuler i kroppen da han ble beskutt i et bakholdsangrep. Dette var rett utenfor Maimana som er hovedstaden i Faryab-provinsen nordvest i Afghanistan. Fareed var døden nær, og det tok lang tid før han ble i stand til å sette seg i en rullestol. Han har blitt med på treningen denne morgenen fordi den amerikanske basketspilleren Jess Markt (34) overbeviste ham om at det ville være bra for kroppen. Som vi fortalte søndag, har Markt som spiller på “The New York Rollin’ Knicks”, kommet til Afghanistan for å trene rullestolbrukere i basket.

Det føles godt å få rørt kroppen. Fareed har lyst til å fortsette å trene. I tenårene bodde han en periode i nabolandet Iran, og der holdt han på med kroppsbygging. Men dette er første gang han driver med idrett etter angrepet.

Livet forøvrig er vrient.

– I og med at jeg er handikappet, er det vanskelig å planlegge. Jeg håper jeg får litt hjelp så jeg kan starte en butikk, men det er vanskelig å få hjelp fra myndighetene, sier Fareed som er gift.

Han skal få 470 kroner månedlig i trygd fra myndighetene. Men det går måneder, opptil åtte-ni, mellom hver gang han faktisk får utbetalt penger. Og da har han som regel måttet reise 74 mil til Kabul. Fareed forteller at alle de offentlige kontorene som har ansvaret for utbetalingen til handikappede, tar en del av trygden hans.

– Må trene

Ramazan (17) har spilt basket i to år, Rafee (20) i ett. Når Ramazan ikke spiller, går han i niendeklasse og arbeider som skredder.

– Det er viktig å være sterk når du er handikappet, så jeg må trene, sier Ramazan.

Han falt i bakken da han var ett år gammel. Etter noen år fant foreldrene ut at det var noe alvorlig galt med beina hans.

For fire år siden var Rafee på vei til skolen. Da tråkket han på en mine. Han måtte amputere høyrebeinet under kneet. Rafee går på skole og driver en liten butikk. Mange handikappede sliter med å få seg arbeid i Afghanistan. Ramazan og Rafee er derfor blant de heldigere.

På langtur

Afghanistanbloggen så fram til å møte Abdul Salam igjen i Maimana.

På tross av sine femti år er Abdul Salam den sprekeste rullestolbrukeren i Maimana.

I januar fortalte vi om hvordan han lå i hardtrening for å ta rullestolen over fjellet til Kabul. Det er som nevnt 74 mil som Salam er fast bestemt på å tilbakelegge i rullestol. Salam spiller også basket, men da vi kom til Maimana, hadde han lagt ut på nok en langtur til Mazar-e-Sharif. Dette er en strekning på 34 mil der blir opptil 45 varmegrader. Selve veien er ferdig asfaltert og er blitt mye bedre enn for noen år siden. Men siden i fjor har opprørerne stadig satt opp veikontroller her, og utviklingsorganisasjoner våger ikke å la deres utenlandske ansatte bruke denne veien lenger.

Vi møter Salam senere i Mazar-e-Sharif i stedet. Han er blid og topptrent. Han brukte tre dager på turen fra Maimana til Mazar-e-Sharif. Det var kamper langs veien i disse dagene, og Salam sier han var litt urolig på den ene strekningen. Men det gikk greit, det eneste problemet er at det verker i nakken, og han fått litt vondt i øynene av den sterke sola. Dette er den tredje gangen han har rullet fra Maimana til Mazar. Han sier han ennå ikke har bestemt seg for når han skal rulle til Kabul. Men så fort han føler seg sterk nok og får seg en sponser, skal han gjøre det.

FLERE BILDER:

Fareed føler han har mye å lære, men var godt fornøyd med sin første baskettrening.

Jess Markt (t.v.) har for andre gang kommet fra New York til Maimana for å trene rullestollaget.

Rafee mistet deler av høyrebeinet da han tråkket på en mine.

Jess Markt synes Afghanistan er mye mer skremmende på avstand.

Afghanistanbloggen har vært med på rullestolbaskettrening i Nord-Afghanistan. I dag møter vi jentelaget i Mazar-e-Sharif.

Anders Sømme Hammer

Mazar-e-Sharif: – Hei! Hvordan har dere det?, sier Jess Markt (34).

Han er amerikansk, basketspiller og sitter i rullestol. I New York spiller han på “The New York Rollin’ Knicks”. Nå har han kommet til Mazar-e-Sharif i Nord-Afghanistan for å trene byens jentelag og guttelag i rulletstolbasket.

Jentene hilser lavt på Jess. Det tar litt tid før de slapper av nok til å bruke utestemmene. Men etter hvert tar de i.

– Ok, først skal vi gå gjennom noen av de grunnleggende reglene i rullestolbasket, sier Jess.

– For det første, dere trenger bare å sprette en gang for annenhver gang dere dytter stolen, sier han.

Jentene blir glade. De er vant til å sprette for hvert dytt.

Jess tar så for seg de vanligste kasteteknikkene. Dette er andre gang Jess har kommet til Afghanistan for å trene med rullestolbrukere. Han mener de afghanske spillerne generelt er for ivrige etter å skyte. Nå snakker han om hvor viktig det er å sende og spille seg tett opp til kurven. Da øker sjansen betraktelig for å få poeng.

Føler seg normal

Kamila (17) er kaptein på jentelaget i Mazar. Hun er veldig fornøyd med å ha besøk av Jess, og sier hun lærer mye. Kamila har spilt i halvannet år. Hun fikk poliomyelitt som liten og har aldri kunnet gå.

– Før var jeg alltid trist. Jeg var bare hjemme og gjorde ingenting. Foreldrene mine var redde for at andre barn ville mobbe meg hvis de så meg. Det var vanskelig å få tak i en rullestol. Men etter at jeg fikk den, og begynte å være ute, føler jeg meg normal. Jeg tenker ikke at jeg er handikappet. Jeg kan gjøre husarbeid og alt mulig annet, sier Kamila.

Hun sier at alle naboene er stolte av henne fordi hun nå ruller på egen hånd til Den blå moskeen og andre steder i Mazar. Hvis noen sier noe stygt til henne, svarer hun bare. Hun er ikke redd lenger.

– Basket er veldig god trening, vi blir sterkere. Så jeg vil fortsette å spille. Vi får snart en større og jevnere bane, og det gleder jeg meg veldig til, sier Kamila.

Hennes største drøm er å få gå på universitetet og bli lege. Hun ønsker å oppfordre alle andre afghanske jenter som ikke kan gå, til å komme seg ut, og bli en del samfunnet, som hun sier.

Lagvenninnen Salah (17) sier hun vil bli journalist. Men det er vanskelig i Afghanistan fordi det er så mange som ikke liker at kvinner er på TV. Salah har spilt i ett år. Hun liker det så godt fordi alle vennene hennes også spiller.

Kamila vil understreke at hun aldri klager eller synes synd på seg selv.

– Jeg er aldri sliten. Når jeg setter meg mål, når jeg dem, sier Kamila.

– Elsker folket

Jess er svært imponert over jentene i Mazar, og han sier det føles veldig bra å være tilbake igjen i Afghanistan.

– Jeg elsker folket her, jeg elsker spillerne. Afghanistan er veldig annerledes enn slik du får inntrykk av gjennom nyhetene i USA, sier Jess.

Han var litt nervøs rett før han dro, fordi det kom så mange meldinger om angrep og kamper i Afghanistan da. Men forloveden og resten av familien er mye mer bekymret enn ham selv.

Det var en kvinne som hadde filmet rullestolbasketlaget i Maimana i Nord-Afghanistan, som fikk Jess til å komme til Afghanistan første gang. Hun reiste rundt i USA og viste opptak fra treningen i Maimana, og spurte om noen kunne tenke seg å komme og trene. Jess så ingen grunn til at det ikke skulle være han.

Til uka forteller vi om hvordan det gikk da Jess trente sammen med guttelaget i Maimana, og vi får et gjensyn med Salam som fortsatt trener for å kunne rulle fra Maimana til Kabul.

Kamila (spilleren nærmest ballen) rykker mot kurven mens Jess Markt (med fløyte) og de andre spillerne ruller etter.

FLERE BILDER FRA TRENINGEN