Abdul Salam er den desidert raskeste rullestolbrukeren i Maimana. Alle foto: Anders Sømme Hammer
Maimana: I fjor tok Abdul Salam seg 34 mil fra Maimana til Mazar-e-Sharif i rullestol. Nå vil han over fjellet til Kabul.
Anders Sømme Hammer
Salam er ikke sur. Han bare liker ikke å smile.
– Jeg vil gjøre folk oppmerksomme på hvordan vi i rullestol har det. Vi må bli synlige. Det er ingen som bryr seg om oss, sier Abdul Salam.
I fjor brukte han tre dager på den 34 mil lange turen fra Maimana til Mazar-e-Sharif i Nord-Afghanistan. Utenlandske hjelpearbeidere våger ikke lenger å kjøre denne strekningen i pansrede biler. Veibomber, kidnappinger og landveisrøvere gjør det for farlig. Afghanske og utenlandske soldater er jevnlig i kamp mot opprørere og kriminelle langs denne veien.
Stupbratt fjell
Salam var redd da han rullet gjennom områder der han visste det var opprørere, men det skremmer ham ikke fra å planlegge en langtur til Kabul. Mens veien mellom Maimana og Mazar-e-Sharif er flat, delvis ørkenlandskap, må Salam ta seg opp det bratte fjellpasset
Mens han venter på neste langtur, konkurrerer Salam mot kameratene i Maimana.
Salang for å komme til Kabul. En augustdag for halvannet år siden satt jeg selv på i en bil som havarerte midt i den bratteste passasjen i Salang. Mang en bilmotor har gitt opp i det samme området.
– Jeg vil ta pauser, svarer Salam når jeg spør hvordan han skal komme seg gjennom Salang.
Lever på tre kroner dagen
Salam var 18 år og politimann. Det var starten på borgerkrigen i Afghanistan. Salam omtaler seg selv som en kriger for den daværende afghanske presidenten Mohammad Najibullah.
– Jeg ville frigjøre landet mitt fra dem som ville ødelegge det. Jeg ble alltid sendt først inn i kamp. Jeg var god, sier Salam.
En natt ble Salam kalt ut til en kontrollpost i Kandahar-provinsen der han var utplassert. På veien gikk han på en mine. Han ble lam fra livet og ned.
– Jeg var stolt da jeg våknet til bevissthet, for jeg hadde forsvart landet mitt. Jeg ville dødd for Najibullah, sier Salam.
Siden den gang har Salam bodd sammen med moren sin i Maimana i Faryab-provinsen i Nordvest-Afghanistan. Han er ikke gift. Han sier han skulle ønske han var det, for da ville han ha hatt barn som kunne ha hjulpet ham nå.
Det afghanske departementet for arbeid, sosiale tjenester, martyrer og handikappede gir Salam en trygd på 1.070 kroner i året. Det blir tre norske kroner dagen. Han nekter å tigge.
– Vi vet at det sendes milliarder av dollar hit, men de kommer ikke oss til gode. I løpet av 20 år har jeg ikke fått noe mer enn den lille trygden. Jeg vet at jeg ville ha fått mer hvis jeg hadde bodd hvor som helst ellers i verden. Under krigen var jeg i frontlinjen og fyrte av raketter, nå er det ingen som bryr seg om meg, sier Salam.
Arbeidsløs
Salam følte seg lenge ubrukelig. Ingen vil ansette en som sitter i rullestol. Så for tre år siden begynte han å trene. Det endret livet hans.
– Jeg føler meg bra når jeg trener, sier Salam.
Han spiller basket og trener på løp over korte og lange distanser.
Vi blir med Salam på et rullestolløp som han arrangerer sammen med funksjonshemmede venner i Maimana. Ni menn møter til start. Noen av dem er mindre enn halvparten så gamle som Salam. Løpet går fra flyplassen til sentrum i Maimana. En strekning på et par kilometer. Salam raser fra alle. Smågutter løper rundt ham og heier. Menn følger etter på motorsykkel og tar bilder av Salam med mobiltelefonene. Salam er konsentrert og roper at folk må slippe ham fram når de kommer for nærme. Framme i mål rett foran kontoret til guvernøren i Faryab er Salam utslitt. Han heller nedpå en flaske vann, mens han får kjeft av afghanske politimenn som sier han lager kaos i gaten. Guvernøren har besøk av amerikanske soldater, og Salam og det spontane publikummet får beskjed om å holde seg unna veien. Salam får medalje og en pokal, så ruller han hjem.
One Comment