Staten de unge ikke vil jobbe for

Afghanske myndigheter klarer ikke å friste unge med utdanning til å arbeide i det offentlige, skriver Jamqubad Shuola. Foto: Anders Sømme Hammer

Afghanske myndigheters mangel på retning og visjoner fører til at unge universitetsutdannede søker seg fra vekk fra det offentlige.

Jamqubad Shuola (27), poet og journalist

Hvert år avslutter flere tusen unge afghanere studiene og går over i arbeidslivet. Dette er de heldige som har greid å trosse de mange hindringene på veien mot en høyere utdanning i Afghanistan.

Det er et faktum at godt styresett og aktiv statsbygging er avhengig av et jevnt tilsig av kompetent arbeidskraft. Men i løpet av de siste ni årene har vi sett at de fleste universitetsutdannede i Afghanistan går for jobber med høy lønn i organisasjons- og næringslivet. De kan ikke unne seg det privilegium det er å få arbeidsoppgaver som er relevante for utdanningen deres. De unge ønsker bare personlig sikkerhet og prioriterer høyest mulig lønninger, enten det er for en humanitær organisasjon, FN, det internasjonale militæret eller næringslivet. En del av dem ender opp med enkle jobber de er overkvalifiserte for.

Hvis det fortsetter på denne måten, vil den afghanske staten snart stå overfor betydelige rekrutteringsproblemer.

En rekke universitetsutdanninger gir folk ferdigheter som de kunne fått brukt godt i det offentlige. Og ideelt sett kunne de videreført hovedinteressene som de har fått dyrket på universitetet, i arbeidslivet.

Så hvorfor vil ikke de unge jobbe for staten?

På tross av den enorme mengden internasjonal bistand som den afghanske staten har mottatt de siste ni årene, er det ikke blitt staket ut en offentlig strategi. Det er ikke blitt dannet et klart bilde av hva afghansk styresett er, eller i hvilken retning vår nasjon er på vei. Vi mangler en forståelse for hvordan landet vårt endres, og for hva framtiden vil bringe. Og offentlige lønninger er som oftest lave.

Problemet er at når myndighetene ikke evner å skape et klart politisk og økonomisk program, oppstår det en usikkerhet som skremmer unge fra å søke seg til det offentlige. Som ung afghaner blir du opphengt i alle manglene i samfunnet, og sakte men sikkert bygger det seg opp en misnøye med staten. Vi føler dermed at vi ikke har noe annet alternativ enn å søke oss vekk fra det offentlige.

Usikkerheten som preger Afghanistan illustreres ytterligere av at mange av dem som har ressurser til det, prøver å flykte utenlands og starte et nytt liv der. Dette fører til en videre svekkelse av Afghanistan.

Engasjement for staten skapes ikke bare gjennom følelsesladede taler. Afghanske myndigheter må være realistiske og ha et genuint ønske om å inkludere og ansette unge med høyere utdanning. Land som Sør-Korea og Japan som nå er betydelige økonomiske størrelser på det regionale og internasjonale plan, hadde i begynnelsen ikke mye mer enn en utdannet og dedikert ung arbeidsstyrke og en klar offentlig strategi. Også i Vesten har vi sett at land har oppnådd utvikling gjennom strategier der den yngre generasjon har vært sentral.

For meg er det helt klart at hvis afghanske myndigheter virkelig ønsker å drive statsbygging, må de gjøre seg attraktive for de unge og skape engasjement. Myndighetene må sørge for at det oppstår en følelse av solidaritet og ansvar blant alle afghanere. Det må dannes et inntrykk av dette er vårt land, og at vi bare kan oppnå framgang hvis alle deltar.

Som ledd i en slik prosess må myndighetene legge til rette for at unge mennesker kan tenke kritisk, og få muligheten til å ytre seg og bli hørt. Unge må oppfordres til å delta i politikken, og de må involveres i arbeidet mot korrupsjonen. Nettverk og foreninger for unge må støttes. Og de offentlige lønningene må økes. Dette er avgjørende for å skape forbedringer her.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

3 Comments

  1. Hei Anders. Jeg synes boken og bloggen din gir verdifulle perspektiver på Afghanistans utfordringer. Emnet i denne artikkelen er spesielt interessant. Også i Faryab kan det virke som om “braindrain” av utdannede mennesker med potensiale for å gjøre en jobb for GIROA, velger NGOer, andre internasjonale organisasjoner, ISAF eller prøver lykken i Iran istedet. Dette er en utfordring for provinsmyndighetene, som prøver å stable linje-ministeriene på beina.
    Arbeidsutvandring fra Afghanistan er et interessant tema, spesielt hvilke perspektiver innbyggerne tar med seg hjem fra sine jobb opphold utenlands regionalt(for de som returnerer, vel å merke). Faryab har (som du sikkert kjenner til) et firesifret antall innbyggere som jobber i Iran i perioder hvert år. Det hadde vært interessant med en artikkel som viser deres perspektiver, begrunnelser for å reise, erfaringer fra Iran, hvordan de sees på ved tilbakekomst, deres perspektiver på myndighetene/ statsprosjektet og tanker om fremtiden i Afghanistan.

    Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg er tidligere ansatt i Forsvaret og har flere opphold i Faryab og andre steder i Afghanistan bak meg. (Bruker derfor ikke mitt eget navn). Jeg er i dag sivil, men følger utviklingen med stor interesse.

    Lykke til videre med journalistarbeidet, bloggen og prosjektene dine. Jeg synes arbeidet du gjør er svært viktig.

    Mvh
    James

  2. The reason that everybody likes planning is that nobody has to do anything.

Leave a Reply

Your email address will not be published.