Month: January 2011

2 Comments

Forsvaret: Norske soldater deltok ikke i kamp der sivile ble drept

  By Reportasje

Verdige ofre i Afghanistan #2

Ifølge lokalbefolkningen ble minst to barn drept og tre sivilpersoner skadd i kamp mellom opprørere og utenlandske og afghanske soldater ved landsbyen Jar-i-Siyah i Ghormach-distriktet sist mandag. Vi fortsetter denne uken med å prøve å finne hva som skjedde.

Jeg ringte i dag Forsvarets operative hovedkvarter i Norge og spurte om norske soldater deltok i kampen ved Jar-i-Siyah. Som avtalt ble mine spørsmål oversendt og besvart via eposter som jeg har limt inn under:

Emne: Spørsmål vedrørende kamper 24.-25. januar i Ghormach

Hei,

Takk for sist. Jeg prøver å finne ut hva som skjedde under kampene ved Jar-i-Siyah i Ghormach 24.-25. januar der sivile afghanere ble drept og skadd. Antall er fortsatt usikkert, men alt tyder på at det var flere enn det ISAF selv har meldt (http://www.isaf.nato.int/article/isaf-releases/afghan-coalition-forces-clear-taliban-from-faryab-province-2.html). Det har vært vanskelig å finne opplysninger om kampene, noe jeg har beskrevet i bloggen min: http://andershammer.com/. Alle opplysninger dere måtte ha om dette, er av interesse.

Men i tillegg vil jeg gjerne sitere svaret deres på to spørsmål:

1. Deltok norske soldater i disse kampene? Enten direkte eller med annen form for bistand?

2. Mener Forsvaret i likhet med ISAFs informasjonsavdeling, at dette var en militær seier der opprørere ble fordrevet fra Faryab?

Svarene vil bli publisert på Afghanistanbloggen (http://andershammer.com/).

Vennlig hilsen,

Anders Hammer

Epost fra Forsvarets operative hovedkvarter:

Hei

Norske soldater ikke var med på denne operasjonen, ei heller i planlegging/støtte.

Når det gjelder ditt andre spørsmål, er ikke denne operasjonen evaluert av norske myndigheter. Du må forholde deg til ISAF.

Mvh

John Espen Lien

Oberstløytnant/Senior talsmann

Forsvarets operative hovedkvarter

ISAF framstiller kamp der sivile ble drept og skadd som seier

  By Reportasje

Verdige ofre i Afghanistan #2

Det internasjonale militæret går svært langt for å skape inntrykk av at krigføringen i Afghanistan fører fram. Denne uken ble en kamp der sivile ble drept og skadd framstilt som en seier. I del to av Afghanistanbloggens serie om verdige ofre skildrer vi starten på arbeidet med å finne ut hva som skjedde ved landsbyen Jar-i-Syah i Ghormach-distriktet sist mandag.

Anders Sømme Hammer

Det er svært vanskelig å gjøre undersøkelser i Ghormach. Her er vi på vei inn i distriktet sammen med afghansk politi. Foto fra video: Anders Sømme Hammer

Onsdag denne uken ble jeg oppringt av en afghansk kamerat som bor i Maimana i Faryab-provinsen der de norske soldatene er utplassert:

– Har du hørt at de utenlandske soldatene har drept sivile i Ghormach?, spurte han.

Jeg svarte nei og stusset. Etter å ha prøvd å følge med på hva som skjer i Ghormach-distriktet i over tre år, trodde jeg at jeg ville fange opp de største hendelsene der. Men jeg tok feil, og jeg skal her prøve å forklare hvorfor.

Men først en kort introduksjon til Ghormach: Norske soldater rykket inn i Ghormach-distriktet høsten 2007. Opprørerne var på frammarsj der og nordmennene ville tvinge dem ut av distriktet. Det ble fryktet at opprørerne ville bruke Ghormach som passasje til Faryab-provinsen og øvrige deler av Nord-Afghanistan. Det norske Forsvaret som presset på for å få ta over det formelle sikkerhetsansvaret for Ghormach, hadde lagt en plan som ikke fungerte. Siden 2007 har situasjonen i Ghormach gått fra vondt til verre. Noen av de kraftigste kampene som norske soldater har vært i noen gang, har nettopp foregått i Ghormach. Nordmennene er blitt støttet av amerikanske soldater og afghanske soldater og politimenn i de mange kampene. I fjor sommer ble amerikanske soldater mye mer aktive i Ghormach. Som en del av president Barack Obamas styrkeopptrapping i Afghanistan, kom rundt 700 flere amerikanske soldater til Faryab. De valgte ut Ghormach som et av deres hovedområder.

Distriktet regnes fortsatt for å være under kontroll av opprørere. En stor del av befolkningen i Ghormach tilhører den etniske gruppen pasthunere som også utgjør kjernen i Taliban. Ghormach ble formelt underlagt Faryab-provinsen i slutten av 2008, men lokalbefolkningen der har liten kontakt med sentraladministrasjonen i Maimana. På reiser i andre deler av Faryab møter jeg mange som påstår at alle som bor i Ghormach er talibanere, og de ønsker ikke de skal få hjelp verken med drikkevann, utdanning eller annen bistand.

Onsdag begynte jeg å lete etter informasjon om hva som hadde skjedd i Ghormach et par dager tidligere. Kampen mellom soldatene og opprørerne var såvidt registrert i et par afghanske og internasjonale medier. Men i en pressemelding fra NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) beskrives kampen ved Jar-i-Syah som en suksess. Tittelen kan ikke misforstås, dette var en militær seier: ”Afghan, Coalition Forces Clear Taliban from Faryab Province”. I de fire første avsnittene beskrives det hvordan afghanske soldater og ”koalisjonsstyrker” som som oftest betyr amerikanske soldater, gjennomførte en ”operasjon” for å ”renske ut” opprørerne fra området ved Jar-i-Syah i Ghormach. Det fortelles at det oppsto kamp der flere opprørere ble drept. Først i det femte avsnittet i pressemeldingen nevnes det at sivilpersoner også ble drept og skadd. Ifølge pressemeldingen ble ett barn drept og et barn, en kvinne og en mann skadd. Det går ikke fram av pressemeldingen om det var opprørere eller soldater som drepte og skadet de sivile. Men i standardisert form fordømmes opprørerne for å ta dekning blant sivile:

”Afghan and coalition forces conduct clearing operations where Taliban insurgents are taking refuge and inflict their will against Afghan civilians. These missions are conducted to support the security and safety of the Afghan people as Afghan and coalition forces use extreme measures to safeguard and protect the populace during security operations,” said U.S. Army Col Rafael Torres, International Security Assistance Force Joint Command Combined Joint Operations Center director.”

Jeg har møtt et titalls menn fra Jar-i-Syah de siste årene. De har fortalt om et område preget av stor usikkerhet og fattigdom. Opprørerne har vært konstant tilstede i Jar-i-Syah de tre og et halvt årene jeg har bodd i Afghanistan. Og en enkelt kamp der noen opprørere blir drept, kommer garantert ikke til å føre til at opprørerne forsvinner fra Jar-i-Syah. Tittelen i ISAF-pressemeldingen er dermed feil. Dette var ingen fordrivelse. Det var et av stadig flere sammenstøt i Ghormach. Men det som uroer meg mest er at en kamp der sivile blir drept og skadd og opprørere fordrives for en kort stund, presenteres som en seier. Hvis dette er perspektivet til de 150.000 utenlandske soldatene som nå er i Afghanistan, er det grunn til bekymring. Pressemeldingen fra ISAF er ikke rablet ned i Faryab, den er sendt ut fra informasjonsavdelingen ved ISAF-hovedkontoret i Kabul.

Mobilnetttet i Ghormach ligger nede store deler av tiden, og jeg anser det som for farlig å reise dit på egen hånd. På tur i følge med militæret vil det være umulig å oppnå reell kontakt med lokalbefolkningen. Jeg har bare vært i Ghormach sammen med afghanske politifolk, og det var ikke så veldig vellyket. Også bortimot alle afghanske journalister vegrer seg for å reise inn i Ghormach der faren for å bli kidnappet eller rammet av angrep er sjeldent stor.

Men de siste dagene har jeg i samarbeid med afghanske venner lykkes med å komme i kontakt med en rekke menn fra Ghormach og Maimana som enten har vært i Jar-i-Syah eller som har kjennskap til hva som skjedde der sist mandag.

Guvernøren i Faryab, Abdul Haq Shafaq, fortalte meg nå i ettermiddag at to og ikke ett barn ble drept i angrepet mandag. En gutt og en jente fra samme familie. I tillegg ble en jente, en sivil kvinne og en sivil mann skadd, og tre opprørere drept, opplyser guvernøren. Gruppen med menn fra Ghormach som lørdag møtte guvernøren i Maimana, fortalte ham at barna ble drept som følge av eksplosjoner som kom fra luften. Guvernør Shafaq sier de er usikre på hvordan type eksplosjoner dette var, men de tror det dreier seg om en form for eksplosiver som er blitt avfyrt eller sluppet fra luften av det utenlandske militæret. Guvernør Shafaq sier det er for tidlig å si om familien til de drepte kommer til å få erstatning.

Tidligere i dag snakket vi med fungerende distriktssjef i Ghormach, Asal Jan. Han sier at kampen mellom opprørerne og soldatene pågikk fra klokken elleve på kvelden mandag 24. januar til klokken fire morgenen etter. Også Jan forteller at to mennesker ble drept. De skal være barna til en vel respektert mann i Ghormach. Jan sier at barna ble drept av skudd eller raketter avfyrt fra helikoptre som ble styrt av de utenlandske soldatene. Jan forteller at en kvinne, en mann og to barn ble skadd.

Haji Bardad bor i Ghormach, og forteller at han møtte noen av de skadde på en helseklinikk i sentrum av distriktet tidligere i uken. De fortalte ham at det ble skutt fra helikoptre. Han ble fortalt at de drepte og skadde sivilpersonene var fra samme familie. Dette er sammenfallende med det som en gruppe menn fra Ghormach vi var i kontakt med i morges fortalte.

Haji Burgul som selv bor i Jar-i-Syah forteller at det er kommet ulike opplysninger om hvor mange som er blitt drept og skadd. En del sier at tre av de drepte var opprørere, mens andre har sagt at alle var sivile. Slik usikkerhet er normalt etter angrep i Afghanistan.

Ved kontoret til Den afghanske uavhengige menneskerettskommisjonen (AIHRC) i Maimana får vi opplyst at de sendte en delegasjon til Jar-i-Syah tirsdag 25. januar for å undersøke hvor mange som var blitt drept og skadd, og hvordan det skjedde. På grunn av ulike meldinger om antall drepte og skadde, regner ikke kommisjonen med at den kan konkludere før om noen dager. Men alle anslag for antall drepte er minst to sivilpersoner.

I og med at dette angrepet bortimot ikke er omtalt bortsett fra i ISAFs misvisende pressemelding, publiserer vi de foreløpige opplysningene nå. Angrepet illustrerer hvor vanskelig det er å få informasjon om sivile mennesker som blir drept her, og hvor lite omtale det får. Dette står i sterk kontrast til den massive pressedekningen som følger etter dødelige angrep på norske og øvrige lands soldater. Det er et stor skille mellom fokuset på soldatlivene som går tapt, og drap på sivile som enten ikke, eller bare såvidt, blir registrert.

De neste dagene vil vi prøve å finne ut mer om hva som skjedde mandag, og om norske soldater var innblandet. Kom gjerne med tips.

2 Comments

Ingen nordmenn drept på supermarked i Kabul

  By Reportasje

Minst åtte mennesker ble drept på supermarkedet i Kabul fredag. Foto: Jan Ahmad

Verdige ofre i Afghanistan #1

Afganistanbloggen starter en serie om verdige ofre i krigen. Først tar vi for oss angrepet på supermarkedet i Kabul fredag der ingen nordmenn ble drept.

Anders Sømme Hammer, Kabul

Fredag ettermiddag smalt det i den mest populære butikken for utlendinger i Kabul. Supermarkedet ”Finest” ligger midt i ambassadestrøket. Kundene er stort sett utlendinger, og afghanere med uvanlig god råd. Det ble tidlig meldt at flere av de minst åtte drepte var utenlandske.

Det sies at i utenriksjournalistikken er det ikke plass til mer enn en konflikt av gangen. Men på tross av det pågående opprøret i Egypt, fikk angrepet i Kabul stor oppmerksomhet internasjonalt. The New York Times, BBC og kinesiske CCTV var blant mediene med journalister som rykket ut raskt og dekket angrepet grundig og stort fra åstedet.

Ett barn og to eller tre kvinner skal være blant de drepte på ”Finest”. Foto: Jan Ahmad

I Norge ligger imidlertid nyhetsterskelen høyere. Ingen av ofrene på ”Finest” var norske, så angrepet fikk ikke mye omtale. Over ni år etter invasjonen, skal det fortsatt mye til for at dette blir mer enn en historie om nordmenn i krig i norske medier. Drepte, skadde, dedikerte og misfornøyde soldater får det meste av oppmerksomheten. Rammer ikke volden nordmenn, må den være spesielt spektakulær (les: svært mange må bli drept på en svært brutal måte) for at det skal bli stort mer enn en notis eller i det hele tatt bli nevnt på nyhetssendinger.

I 2011 kommer vi til å høre mye om norske soldater, en del om andre nordmenn i Afghanistan, og litt om afghanere. Ingen norske medier har fast ansatte journalister i Afghanistan. De fleste kommer hit i samarbeid med det norske Forsvaret og Utenriksdepartementet som er svært behjelpelige med å finne nordmenn som kan intervjues. Dermed er målet om å dekke nordmenn i krig nådd.

Siden i fjor sommer har den norske journalisten Yama Wolasmal bodd og arbeidet her i Afghanistan. Wolasmal som snakker perfekt dari og pasthu som er hovedspråkene her, gikk fra TV2 til en kometkarriere som frilanser for internasjonale medier. I går sørget han for breaking news fra angrepet i Kabul. Han avla tre direkete rapporter på TV – betegnende nok på kinesisk TV. Det var ingen kinesere som var blitt drept. Men kinesiske CCTV gir sine 80 millioner seere et litt videre perspektiv på verden enn norske medier.

Angrepet i Kabul er urovekkende. Det er ikke vanlig med så målrettede angrep på sivile i Kabul. Mange sivilpersoner blir drept i Afghanistan. Men det er som oftest fordi de har vært i nærheten av politifolk, soldater, opprørere eller sentrale myndighetspersoner, når angrepene har inntruffet. Eller så har de kjørt på veibomber som hensynsløst er blitt utplassert for å ramme dem opprørerne definerer som fienden. Får vi nå en dreining der sivile blir hovedmål, blir dette året enda mørkere enn fjoråret da det meste gikk galt i Afghanistan. Frykten blant afghanere kommer til å øke betraktelig, men de fleste vil ikke ha noe annet valg enn å sette sin lit til Allah. Utenlandske bistandsarbeidere, FN-ansatte og diplomater kommer enten til å rømme landet, eller om mulig, bevege seg enda mindre utenfor kontorene og gjestehusene i den afghanske hovedstaden. Og flere ansatte kommer til å bli omstasjonert til utlandet. Når enda mer av arbeidet overføres til kontorer så langt unna som Delhi og Dubai, blir de ofte svake båndene til det afghanske samfunnet, enda svakere.

Etterforskningen av fredagens angrep pågår fortsatt. Det tar tid å undersøke eksplosivrester, og å avhøre vitner. De drepte må identifiseres og familiene må underrettes. En del ulike opplysninger har dukket opp i de mange artiklene og sikkerhetsmeldingene om angrepet. Men foreløpige meldinger tyder på at en mann gikk inn på supermarkedet ”Finest” i Wazir Akbar Khan-bydelen. Det åpnet han ild, før han kastet en granat og antakelig utløste en bombe. Ifølge afghansk etterretning var fire av de drepte filippinske og fire afghanske, blant dem et barn.

Taliban tok på seg ansvaret for angrepet og hevdet angriperen var en mann ved navn Attaullah. Opprørsbevegelsen Hezbi Islami tok også på seg ansvaret for angrepet og hevdet angriperen var en mann ved navn Rafiullah.

Jeg var på det andre Finest-supermarkedet i Kabul og så etter middag da Attaullah, Rafiullah eller en annen mann gikk til angrep. Idet jeg fikk den første sms-advarselen, begynte telefonene å ringe rundt meg. Det ble fryktet at også denne filialen som er bortimot identisk med den i Wazir Akbar Khan, ville bli angrepet. I løpet av et par minutter var det nesten bare de butikkansatte igjen i lokalet. De sto og så på direkte rapporten fra åstedet på afghansk TV.

(For ordens skyld, Yama Wolasmal er ikke bare en dyktig journalist, han er også kamerat av Hammer)

Supermarkedet ”Finest” tiltrekker seg kunder som har råd til dyre importvarer, og blir sett på som et av symbolene på det utenlandske nærværet i Afghanistan. Foto: Jan Ahmad
3 Comments

Staten de unge ikke vil jobbe for

  By Kommentar

Afghanske myndigheter klarer ikke å friste unge med utdanning til å arbeide i det offentlige, skriver Jamqubad Shuola. Foto: Anders Sømme Hammer

Afghanske myndigheters mangel på retning og visjoner fører til at unge universitetsutdannede søker seg fra vekk fra det offentlige.

Jamqubad Shuola (27), poet og journalist

Hvert år avslutter flere tusen unge afghanere studiene og går over i arbeidslivet. Dette er de heldige som har greid å trosse de mange hindringene på veien mot en høyere utdanning i Afghanistan.

Det er et faktum at godt styresett og aktiv statsbygging er avhengig av et jevnt tilsig av kompetent arbeidskraft. Men i løpet av de siste ni årene har vi sett at de fleste universitetsutdannede i Afghanistan går for jobber med høy lønn i organisasjons- og næringslivet. De kan ikke unne seg det privilegium det er å få arbeidsoppgaver som er relevante for utdanningen deres. De unge ønsker bare personlig sikkerhet og prioriterer høyest mulig lønninger, enten det er for en humanitær organisasjon, FN, det internasjonale militæret eller næringslivet. En del av dem ender opp med enkle jobber de er overkvalifiserte for.

Hvis det fortsetter på denne måten, vil den afghanske staten snart stå overfor betydelige rekrutteringsproblemer.

En rekke universitetsutdanninger gir folk ferdigheter som de kunne fått brukt godt i det offentlige. Og ideelt sett kunne de videreført hovedinteressene som de har fått dyrket på universitetet, i arbeidslivet.

Så hvorfor vil ikke de unge jobbe for staten?

På tross av den enorme mengden internasjonal bistand som den afghanske staten har mottatt de siste ni årene, er det ikke blitt staket ut en offentlig strategi. Det er ikke blitt dannet et klart bilde av hva afghansk styresett er, eller i hvilken retning vår nasjon er på vei. Vi mangler en forståelse for hvordan landet vårt endres, og for hva framtiden vil bringe. Og offentlige lønninger er som oftest lave.

Problemet er at når myndighetene ikke evner å skape et klart politisk og økonomisk program, oppstår det en usikkerhet som skremmer unge fra å søke seg til det offentlige. Som ung afghaner blir du opphengt i alle manglene i samfunnet, og sakte men sikkert bygger det seg opp en misnøye med staten. Vi føler dermed at vi ikke har noe annet alternativ enn å søke oss vekk fra det offentlige.

Usikkerheten som preger Afghanistan illustreres ytterligere av at mange av dem som har ressurser til det, prøver å flykte utenlands og starte et nytt liv der. Dette fører til en videre svekkelse av Afghanistan.

Engasjement for staten skapes ikke bare gjennom følelsesladede taler. Afghanske myndigheter må være realistiske og ha et genuint ønske om å inkludere og ansette unge med høyere utdanning. Land som Sør-Korea og Japan som nå er betydelige økonomiske størrelser på det regionale og internasjonale plan, hadde i begynnelsen ikke mye mer enn en utdannet og dedikert ung arbeidsstyrke og en klar offentlig strategi. Også i Vesten har vi sett at land har oppnådd utvikling gjennom strategier der den yngre generasjon har vært sentral.

For meg er det helt klart at hvis afghanske myndigheter virkelig ønsker å drive statsbygging, må de gjøre seg attraktive for de unge og skape engasjement. Myndighetene må sørge for at det oppstår en følelse av solidaritet og ansvar blant alle afghanere. Det må dannes et inntrykk av dette er vårt land, og at vi bare kan oppnå framgang hvis alle deltar.

Som ledd i en slik prosess må myndighetene legge til rette for at unge mennesker kan tenke kritisk, og få muligheten til å ytre seg og bli hørt. Unge må oppfordres til å delta i politikken, og de må involveres i arbeidet mot korrupsjonen. Nettverk og foreninger for unge må støttes. Og de offentlige lønningene må økes. Dette er avgjørende for å skape forbedringer her.

One Comment

Skal rulle 74 mil for å bli sett

  By Reportasje

Abdul Salam er den desidert raskeste rullestolbrukeren i Maimana. Alle foto: Anders Sømme Hammer

Maimana: I fjor tok Abdul Salam seg 34 mil fra Maimana til Mazar-e-Sharif i rullestol. Nå vil han over fjellet til Kabul.

Anders Sømme Hammer

 

Salam er ikke sur. Han bare liker ikke å smile.

– Jeg vil gjøre folk oppmerksomme på hvordan vi i rullestol har det. Vi må bli synlige. Det er ingen som bryr seg om oss, sier Abdul Salam.

I fjor brukte han tre dager på den 34 mil lange turen fra Maimana til Mazar-e-Sharif i Nord-Afghanistan. Utenlandske hjelpearbeidere våger ikke lenger å kjøre denne strekningen i pansrede biler. Veibomber, kidnappinger og landveisrøvere gjør det for farlig. Afghanske og utenlandske soldater er jevnlig i kamp mot opprørere og kriminelle langs denne veien.

Stupbratt fjell

Salam var redd da han rullet gjennom områder der han visste det var opprørere, men det skremmer ham ikke fra å planlegge en langtur til Kabul. Mens veien mellom Maimana og Mazar-e-Sharif er flat, delvis ørkenlandskap, må Salam ta seg opp det bratte fjellpasset

Mens han venter på neste langtur, konkurrerer Salam mot kameratene i Maimana.

Salang for å komme til Kabul. En augustdag for halvannet år siden satt jeg selv på i en bil som havarerte midt i den bratteste passasjen i Salang. Mang en bilmotor har gitt opp i det samme området.

– Jeg vil ta pauser, svarer Salam når jeg spør hvordan han skal komme seg gjennom Salang.

Lever på tre kroner dagen

Salam var 18 år og politimann. Det var starten på borgerkrigen i Afghanistan. Salam omtaler seg selv som en kriger for den daværende afghanske presidenten Mohammad Najibullah.

– Jeg ville frigjøre landet mitt fra dem som ville ødelegge det. Jeg ble alltid sendt først inn i kamp. Jeg var god, sier Salam.

En natt ble Salam kalt ut til en kontrollpost i Kandahar-provinsen der han var utplassert. På veien gikk han på en mine. Han ble lam fra livet og ned.

– Jeg var stolt da jeg våknet til bevissthet, for jeg hadde forsvart landet mitt. Jeg ville dødd for Najibullah, sier Salam.

Siden den gang har Salam bodd sammen med moren sin i Maimana i Faryab-provinsen i Nordvest-Afghanistan. Han er ikke gift. Han sier han skulle ønske han var det, for da ville han ha hatt barn som kunne ha hjulpet ham nå.

Det afghanske departementet for arbeid, sosiale tjenester, martyrer og handikappede gir Salam en trygd på 1.070 kroner i året. Det blir tre norske kroner dagen. Han nekter å tigge.

– Vi vet at det sendes milliarder av dollar hit, men de kommer ikke oss til gode. I løpet av 20 år har jeg ikke fått noe mer enn den lille trygden. Jeg vet at jeg ville ha fått mer hvis jeg hadde bodd hvor som helst ellers i verden. Under krigen var jeg i frontlinjen og fyrte av raketter, nå er det ingen som bryr seg om meg, sier Salam.

Arbeidsløs

Salam følte seg lenge ubrukelig. Ingen vil ansette en som sitter i rullestol. Så for tre år siden begynte han å trene. Det endret livet hans.

– Jeg føler meg bra når jeg trener, sier Salam.

Han spiller basket og trener på løp over korte og lange distanser.

Vi blir med Salam på et rullestolløp som han arrangerer sammen med funksjonshemmede venner i Maimana. Ni menn møter til start. Noen av dem er mindre enn halvparten så gamle som Salam. Løpet går fra flyplassen til sentrum i Maimana. En strekning på et par kilometer. Salam raser fra alle. Smågutter løper rundt ham og heier. Menn følger etter på motorsykkel og tar bilder av Salam med mobiltelefonene. Salam er konsentrert og roper at folk må slippe ham fram når de kommer for nærme. Framme i mål rett foran kontoret til guvernøren i Faryab er Salam utslitt. Han heller nedpå en flaske vann, mens han får kjeft av afghanske politimenn som sier han lager kaos i gaten. Guvernøren har besøk av amerikanske soldater, og Salam og det spontane publikummet får beskjed om å holde seg unna veien. Salam får medalje og en pokal, så ruller han hjem.

– Det har vært krig her i 30 år, men det har bare ført til at folk er blitt skadd. Alle må lære seg å respektere hverandre og leve i fred, sier Salam.
No comments

Tiden vi ikke vil tilbake til

  By Kommentar

Forhandlinger med Taliban kommer til å gå på bekostning av kvinners rettigheter, frykter kvinnen som har skrevet dagens innlegg. Foto: Anders Sømme Hammer

Opptrappingen av krigen i Afghanistan, har ikke ført til fred. Flere og flere mister troen på at opprøret lar seg knuse militært. For hver utenlandske soldat som blir drept, øker presset for å hente soldatene hjem. Fredsforhandlinger med Taliban står igjen som den eneste sannsynlige løsningen. Som Mojib Mehrdad påpekte i sitt innlegg i Afghanistanbloggen i forrige uke, er det mange afghanere som savner den relativt fredelige perioden under Taliban. Vi fortsetter diskusjonen om forhandlinger med et innlegg fra en afghansk kvinne som er redd for at hun igjen kommer til å bli tvunget til å holde seg hjemme hvis det inngås en fredsavtale. På grunn av den dårlige sikkerhetssituasjonen og det sensitive innholdet velger vi å skjule identiteten hennes:

Jeg husker dagen Taliban inntok Mazar-e-Sharif. Mennesker som var blitt skadd, lå i gatene og ropte om hjelp, men ingen kunne gå ut til dem. I mange dager savnet vi lyden av barn i gatene. Taliban begynte å ransake hus på jakt etter våpen. Når de oppdaget at det var flere enn en mann i huset, ble minst en mann ført vekk. Mange forsvant for godt. Hundrevis ble satt i fengsel. Jeg så over hundre kvinner og barn som sto foran fengselsporten i byen. De prøvde å finne ut om de mannlige slektningene deres var døde eller fengslet. Taliban-kommandanten skrek til kvinnene at hvis slektningene tilhørte den etniske gruppen hazaraer, måtte de dø. Det var uaktuelt å løslate en hazara.

Taliban kontrollerte Mazar-e-Sharif i mer enn tre år. Jeg er ett av vitnene til de mange overgrepene som fant sted i denne perioden. Jeg vil fortelle en historie fra min egen familie: Tanten min hadde fire sønner og en av dem flyttet inn i vårt hus. Da Taliban kom og ransaket huset vårt, spurte de bestefaren min om det var gjemt våpen der. Bestefar sa at vi var vanlige folk som ikke hadde våpen. Så oppdaget talibanerne fetteren min. De banket ham opp, mens de spurte ham hvor vi hadde gjemt våpnene. Han gjentok at vi ikke hadde noen. Da bandt talibanerne hendene hans sammen for å ta ham med. Bestefar tagg dem om å la ham få bli, han var ingen soldat, han hadde bare en butikk, han var uskyldig. Men de hørte ikke på ham. Isteden tok de opp  mursteiner og slo bestefar i hodet til han besvimte. Moren min sa til dem: ”Dere er ikke mennesker, dere er ikke muslimer. Dere slår en gammel mann som ikke har gjort noe galt.” Da slo talibanerne moren min med geværkolbene.

Vi hørte ikke fra fetteren min på tre dager. Så ble vi endelig fortalt at han var i live.

Da Taliban regjerte i Mazar-e-Sharif, ble kvinner nektet grunnleggende rettigheter. Jeg og tusenvis av andre måtte holde oss hjemme. Jenter og kvinner fikk ikke lov til å gå ut alene. Vi fikk heller ikke lov til å ta utdanning eller jobbe. Da jeg forsto at Taliban ikke ville la meg bevege meg rundt i byen, måtte jeg omstrukturere dagene. Om morgenen gikk jeg over til naboen der jeg fikk skredderopplæring fram til tolv på formiddagen. Så gikk jeg hjem og øvde på det jeg hadde lært. Om kvelden hørte jeg ofte på radio: Radio Iran og BBCs sendinger på persisk. Taliban hadde annonsert at det ikke var lov å høre på disse sendingene. Alle som trosset forbudet, ville bli straffet. Jeg hørte derfor på i smug. Jeg pleide også å lese iranske romaner som jeg fikk fra noen av de få bokhandlene som fortsatt var åpne. Det var broren min som gikk ut og skaffet meg bøkene. Når jeg hører forhandlinger med Taliban blir diskutert, tenker jeg på alle overgrepene fra den gang. Jeg er bekymret for hva som blir resultatet av forhandlinger med dem som sto bak alle disse overgrepene og som tilsynelatende ikke angrer. De virker stolte over det jeg ser som kriminelle handlinger.

Det er blitt oppnevnt et offisielt afghansk Fredsråd som skal forhandle med Taliban. Blant rådsmedlemmene er det flere som ikke er bedre enn Taliban. I perioder de har hatt makt, har de vært ansvarlig for menneskerettighetsbrudd. Og de har vært med på å få innført amnestiloven som har gitt krigsforbrytere immunitet mot straff. Når de går inn for en slik lov, hvordan kan vi da være trygge på at de ikke bare gir etter for Talibans krav som igjen vil frarøve oss grunnleggende rettigheter. Jeg blir ikke overrasket om Taliban blir tilgitt i tråd med amnestiloven og innlemmes i regjeringen. Men det er vanlige folk i Afghanistan som vil måtte betale prisen i form av overgrep.

Jeg er svært opptatt av kvinners rettigheter. Nå er jeg veldig engstelig og forvirret. Jeg frykter at alle våre anstrengelser de siste årene for å bedre våre kår, har vært forgjeves.

4 Comments

Er det mulig å unngå at opprøret vokser?

  By Kommentar

Konflikten mellom Pakistan og India forverrer også sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Her bæres en død mann bort etter et selvmordsangrep utenfor den indiske ambassaden i Kabul. Foto: Anders Sømme Hammer

Afghanere kan ikke fatte hvorfor den over ni år lange krigen ikke har ført fram. Hvis vi ikke får omfattende nasjonale og regionale omveltninger, kommer støtten til opprørerne bare å øke i 2011.

Kommentar av Mojib Mehrdad (26), journalist og forfatter, Kabul

For fire, fem måneder siden var jeg hele tiden på vakt da jeg gikk til kontoret mitt i sentrum av Kabul. Jeg fryktet at hver parkerte bil jeg passerte kunne romme en bombe. Og at enhver sjåfør som kjørte fort, var en selvmordsbomber. Tanken på at opprørere kunne hoppe ut av bilene og forvandle byen til en slagmark, gjorde meg urolig. Jeg og de andre innbyggerne i hovedstaden tenkte konstant på at vi kunne bli drept.

Men i dag har endringer blant sikkerhetsstyrkene, spesielt internt i Innenriksdepartementet som har ansvaret for politiet, ført til en minimal bedring av sikkerhetssituasjonen i Kabul og noen av de andre største byene. Vi har blant annet fått en nedgang i antall selvmordsangrep i Kabul. Men dette betyr på ingen måte at opprøret har opphørt. Det så vi for eksempel da guvernøren i Kunduz ble drept sammen med over et dusin andre sivilpersoner i en moske. Nylig ble 13 mennesker drept i et selvmordsangrep i Kabul. Konflikten forverres og spres. Tidligere relativt trygge områder i landet rammes, dette er spesielt tydelige i den nordlige regionen. I 2010 økte da også volden med 70 prosent i Afghanistan.

Sikkerhet har vært gjennomgangstemaet i afghansk presse de siste ni årene. Afghanske myndigheter har sammen sine internasjonale samarbeidspartnere ikke klart å bekjempe Taliban. Bevegelsen som i 2002 antakelig såvidt talte 5.000 personer, rykker nå inn og tar kontroll over stadig nye distrikter. De utfordrer hele tiden afghanske og utenlandske soldater.

Afghanere kan ikke forstå at på tross av den ni år lange krigen mot terror – og den medfølgende opplæringen av afghanske sikkerhetsstyrker og økningen i antall utenlandske soldater – så blir bare sikkerhetssituasjonen verre. Er opprørerne usynlige? Er innsatsen til det afghanske og internasjonale militæret halvhjertet?

Politiske eksperter mener at vi må se på både nasjonale og regionale faktorer når vi skal forklare sikkerhetssituasjonen i Afghanistan.

Her i Afghanistan er det blitt opprettet et Fredsråd som ledes av tidligere president Burhanuddin Rabbani. Og president Hamid Karzai har oppfordret Taliban-leder Mulla Omar, som han kaller bror, om å komme og diskutere hvordan de kan slutte fred. Men alt tyder på at Taliban kommer til å fortsette å nekte å gå inn i forhandlinger så lenge det er utenlandske soldater på afghansk jord. Opprørerne er fast innstilt på å kjempe mot det de kaller en okkupasjon. I intervjuer har Karzai beskrevet uformelle samtaler med Taliban. Som en del av disse uformelle prosessene vil myndighetene vise godvilje og løslate en del talibanere. Det finnes imidlertid ingen garanti for at ikke disse fortsetter den hellige krigen. Den såkalte Fred- og forsoningskommisjonen som ble ledet av den tidligere mujahedinlederen Sebghatullah Mojadidi, oppfordret Taliban-medlemmer til å forlate bevegelsen i bytte for økonomisk støtte og andre privilegier. Men det viste seg at mange av dem som mottok støtten, igjen sluttet seg til Taliban og kjempet mot myndighetene.

Det internasjonale samfunnet gikk inn i Afghanistan med USA i front. Demokratibygging og krig mot terror var de uttalte målene. Nå har ambisjonene blitt senket. President Barack Obama prioriterer ikke demokratiet. Nå er målet bare at opprørerne og afghanske myndigheter slutter fred.

Forhandlinger med Taliban er ikke problemet. Hovedbekymringen for afghanere er at vi skal miste de rettighetene vi nå har fått til en svært høy pris. Det er en fare for at kvinners rettigheter, ytringsfrihet, og andre sivile rettigheter skal bli ofret ved forhandlingsbordet. Som vi vet, fikk ikke kvinner lov til å gå på skole eller jobbe da Taliban regjerte. Afghanere ble også nektet fri presse, ytringsfrihet, og andre grunnleggende politiske rettigheter.

Så hvordan har krigen mot terror ført oss hit at det overveies å gi etter for krav fra Taliban? Politiske eksperter mener at USA ikke forstod situasjonen i Afghanistan. Etter 11. september 2001 ble alt analysert i et terrorperspektiv. Dermed ble det ikke tatt skikkelig tak i problemene som har forhindret framgang og utvikling etter Taliban-regimets fall. Fattigdom, etniske og språklige ulikheter, stammekonflikter og motstand mot USAs nærvær i regionen og øvrige regionale spenninger – spesielt Pakistans fiendtlige innstilling overfor Afghanistan og India – er helt sentrale faktorer for å forstå dagens situasjon. Og dette må ses i sammenheng med den enorme korrupsjonen i Afghanistan, og afghanske myndigheters manglende evne til å dekke innbyggernes grunnleggende behov.

Afghaneres misnøye med styresettet har ikke vært større enn nå, antakelig selv ikke på 1990-tallet da henholdsvis krigsherrer og Taliban regjerte. Innbyggerne i fjerntliggende områder, spesielt i Sør- og Sørvest-Afghanistan er svært frustrerte over den omfattende korrupsjonen i justisvesenet. Siden sentralmakten er så svak, løser folk sine problemer med hjelp fra Taliban eller gjennom andre uformelle kanaler. I det formelle statssystemet er det bare mektige mennesker som bestikker myndighetspersoner som vinner fram.

Afghanere har mistet troen på myndighetene. De ser få grunner til at de ikke skal gripe til våpen og kjempe sammen med Taliban mot de korrupte menneskene som er satt til å styre dem. En mann i Musa Qala i Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan, som lever i fattigdom og utrygghet, og som har mistet slektninger i luftangrep utført av det internasjonale militæret, slutter seg fort til Taliban. Når myndighetene svikter, vokser opprøret.

En annen hovedårsak til usikkerheten i Afghanistan er Pakistans støtte til Taliban. Pakistan har fortsatt å bruke Taliban som et strategisk våpen i deres regionale maktkamp. Fra Quetta i Pakistan styres talibanere i hele landet. Og de flere titusen religiøse skolene i Pakistan er potensielle rekrutteringsanstalter for Taliban. Med ytterligere støtte fra arabiske land, skaper disse religiøse skolene et betydelig antall fundamentalister. Afghanske myndigheter har gang på gang lagt fram bevis på at terrorleirer er støttet av pakistansk etterretning. Men USA har ikke presset pakistanske myndigheter til å sette en stopper for støtten. Pakistanske myndigheter holder ikke løftene om å bekjempe terrorisme, som de alltid setter en svært høy pris for. I dag er Pakistan en frihavn for Taliban.

Mange afghanere er utmattet og desillusjonerte. De har mistet håpet om en bedre framtid. Antall fattige, arbeidsløse og narkomane øker for hver dag. Ifølge anslag har mer enn 50 prosent av befolkningen psykiske lidelser. Samtidig tilrøver ressurssterke afghanere seg landets ressurser og verdier. De stjeler utviklingshjelpen som er ment for vanlige afghanere. Ansatte i hjelpeorganisasjoner, bankpersonell, forretningsfolk, myndighetspersoner, narkobaroner og medieeiere er bundet sammen gjennom korrupsjon og kriminelle nettverk. De nyter godt av flommen av utviklingshjelp, mens slektningene deres koser seg i luksus i trygge Europa.

Når vi tar alt dette i betraktning, må vi spørre oss: Hvordan er det mulig å gjøre folk mer tilfredse og forhindre ytterligere usikkerhet? Hvordan kan vi sørge for at ikke flere slutter seg til Taliban? For faktum er at vanlige folk allerede sammenlikner dagens styresett med Taliban-regiment og lovpriser hvordan Taliban effektivt sørget for fred da de styrte.

Det er helt avgjørende at folket får mer makt slik at de kan være med på å bestemme hva myndighetene foretar seg på deres vegne. Dette må innebære en reformering av offentlig sektor som fører til at korrupsjonen stoppes. Pakistan må presses til å stoppe støtten til opprørsgrupper. Og det må oppnås enighet mellom landene i regionene om hvordan de skal forholde seg til Taliban. I tillegg må vi få en bedre koordinering mellom afghanske myndigheter og internasjonale militæret.

Flertallet av afghanere er analfabeter, og en stor del lever i absolutt fattigdom. Det beste som kan gjøres for å legge grunnlaget for fred, er å bekjempe fattigdommen og analfabetismen. Da kan det etableres tillit mellom folket og myndighetene. Det er helt avgjørende.