Forhandlinger med Taliban kommer til å gå på bekostning av kvinners rettigheter, frykter kvinnen som har skrevet dagens innlegg. Foto: Anders Sømme Hammer
Opptrappingen av krigen i Afghanistan, har ikke ført til fred. Flere og flere mister troen på at opprøret lar seg knuse militært. For hver utenlandske soldat som blir drept, øker presset for å hente soldatene hjem. Fredsforhandlinger med Taliban står igjen som den eneste sannsynlige løsningen. Som Mojib Mehrdad påpekte i sitt innlegg i Afghanistanbloggen i forrige uke, er det mange afghanere som savner den relativt fredelige perioden under Taliban. Vi fortsetter diskusjonen om forhandlinger med et innlegg fra en afghansk kvinne som er redd for at hun igjen kommer til å bli tvunget til å holde seg hjemme hvis det inngås en fredsavtale. På grunn av den dårlige sikkerhetssituasjonen og det sensitive innholdet velger vi å skjule identiteten hennes:
Jeg husker dagen Taliban inntok Mazar-e-Sharif. Mennesker som var blitt skadd, lå i gatene og ropte om hjelp, men ingen kunne gå ut til dem. I mange dager savnet vi lyden av barn i gatene. Taliban begynte å ransake hus på jakt etter våpen. Når de oppdaget at det var flere enn en mann i huset, ble minst en mann ført vekk. Mange forsvant for godt. Hundrevis ble satt i fengsel. Jeg så over hundre kvinner og barn som sto foran fengselsporten i byen. De prøvde å finne ut om de mannlige slektningene deres var døde eller fengslet. Taliban-kommandanten skrek til kvinnene at hvis slektningene tilhørte den etniske gruppen hazaraer, måtte de dø. Det var uaktuelt å løslate en hazara.
Taliban kontrollerte Mazar-e-Sharif i mer enn tre år. Jeg er ett av vitnene til de mange overgrepene som fant sted i denne perioden. Jeg vil fortelle en historie fra min egen familie: Tanten min hadde fire sønner og en av dem flyttet inn i vårt hus. Da Taliban kom og ransaket huset vårt, spurte de bestefaren min om det var gjemt våpen der. Bestefar sa at vi var vanlige folk som ikke hadde våpen. Så oppdaget talibanerne fetteren min. De banket ham opp, mens de spurte ham hvor vi hadde gjemt våpnene. Han gjentok at vi ikke hadde noen. Da bandt talibanerne hendene hans sammen for å ta ham med. Bestefar tagg dem om å la ham få bli, han var ingen soldat, han hadde bare en butikk, han var uskyldig. Men de hørte ikke på ham. Isteden tok de opp mursteiner og slo bestefar i hodet til han besvimte. Moren min sa til dem: ”Dere er ikke mennesker, dere er ikke muslimer. Dere slår en gammel mann som ikke har gjort noe galt.” Da slo talibanerne moren min med geværkolbene.
Vi hørte ikke fra fetteren min på tre dager. Så ble vi endelig fortalt at han var i live.
Da Taliban regjerte i Mazar-e-Sharif, ble kvinner nektet grunnleggende rettigheter. Jeg og tusenvis av andre måtte holde oss hjemme. Jenter og kvinner fikk ikke lov til å gå ut alene. Vi fikk heller ikke lov til å ta utdanning eller jobbe. Da jeg forsto at Taliban ikke ville la meg bevege meg rundt i byen, måtte jeg omstrukturere dagene. Om morgenen gikk jeg over til naboen der jeg fikk skredderopplæring fram til tolv på formiddagen. Så gikk jeg hjem og øvde på det jeg hadde lært. Om kvelden hørte jeg ofte på radio: Radio Iran og BBCs sendinger på persisk. Taliban hadde annonsert at det ikke var lov å høre på disse sendingene. Alle som trosset forbudet, ville bli straffet. Jeg hørte derfor på i smug. Jeg pleide også å lese iranske romaner som jeg fikk fra noen av de få bokhandlene som fortsatt var åpne. Det var broren min som gikk ut og skaffet meg bøkene. Når jeg hører forhandlinger med Taliban blir diskutert, tenker jeg på alle overgrepene fra den gang. Jeg er bekymret for hva som blir resultatet av forhandlinger med dem som sto bak alle disse overgrepene og som tilsynelatende ikke angrer. De virker stolte over det jeg ser som kriminelle handlinger.
Det er blitt oppnevnt et offisielt afghansk Fredsråd som skal forhandle med Taliban. Blant rådsmedlemmene er det flere som ikke er bedre enn Taliban. I perioder de har hatt makt, har de vært ansvarlig for menneskerettighetsbrudd. Og de har vært med på å få innført amnestiloven som har gitt krigsforbrytere immunitet mot straff. Når de går inn for en slik lov, hvordan kan vi da være trygge på at de ikke bare gir etter for Talibans krav som igjen vil frarøve oss grunnleggende rettigheter. Jeg blir ikke overrasket om Taliban blir tilgitt i tråd med amnestiloven og innlemmes i regjeringen. Men det er vanlige folk i Afghanistan som vil måtte betale prisen i form av overgrep.
Jeg er svært opptatt av kvinners rettigheter. Nå er jeg veldig engstelig og forvirret. Jeg frykter at alle våre anstrengelser de siste årene for å bedre våre kår, har vært forgjeves.
