Er det mulig å unngå at opprøret vokser?

Konflikten mellom Pakistan og India forverrer også sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Her bæres en død mann bort etter et selvmordsangrep utenfor den indiske ambassaden i Kabul. Foto: Anders Sømme Hammer

Afghanere kan ikke fatte hvorfor den over ni år lange krigen ikke har ført fram. Hvis vi ikke får omfattende nasjonale og regionale omveltninger, kommer støtten til opprørerne bare å øke i 2011.

Kommentar av Mojib Mehrdad (26), journalist og forfatter, Kabul

For fire, fem måneder siden var jeg hele tiden på vakt da jeg gikk til kontoret mitt i sentrum av Kabul. Jeg fryktet at hver parkerte bil jeg passerte kunne romme en bombe. Og at enhver sjåfør som kjørte fort, var en selvmordsbomber. Tanken på at opprørere kunne hoppe ut av bilene og forvandle byen til en slagmark, gjorde meg urolig. Jeg og de andre innbyggerne i hovedstaden tenkte konstant på at vi kunne bli drept.

Men i dag har endringer blant sikkerhetsstyrkene, spesielt internt i Innenriksdepartementet som har ansvaret for politiet, ført til en minimal bedring av sikkerhetssituasjonen i Kabul og noen av de andre største byene. Vi har blant annet fått en nedgang i antall selvmordsangrep i Kabul. Men dette betyr på ingen måte at opprøret har opphørt. Det så vi for eksempel da guvernøren i Kunduz ble drept sammen med over et dusin andre sivilpersoner i en moske. Nylig ble 13 mennesker drept i et selvmordsangrep i Kabul. Konflikten forverres og spres. Tidligere relativt trygge områder i landet rammes, dette er spesielt tydelige i den nordlige regionen. I 2010 økte da også volden med 70 prosent i Afghanistan.

Sikkerhet har vært gjennomgangstemaet i afghansk presse de siste ni årene. Afghanske myndigheter har sammen sine internasjonale samarbeidspartnere ikke klart å bekjempe Taliban. Bevegelsen som i 2002 antakelig såvidt talte 5.000 personer, rykker nå inn og tar kontroll over stadig nye distrikter. De utfordrer hele tiden afghanske og utenlandske soldater.

Afghanere kan ikke forstå at på tross av den ni år lange krigen mot terror – og den medfølgende opplæringen av afghanske sikkerhetsstyrker og økningen i antall utenlandske soldater – så blir bare sikkerhetssituasjonen verre. Er opprørerne usynlige? Er innsatsen til det afghanske og internasjonale militæret halvhjertet?

Politiske eksperter mener at vi må se på både nasjonale og regionale faktorer når vi skal forklare sikkerhetssituasjonen i Afghanistan.

Her i Afghanistan er det blitt opprettet et Fredsråd som ledes av tidligere president Burhanuddin Rabbani. Og president Hamid Karzai har oppfordret Taliban-leder Mulla Omar, som han kaller bror, om å komme og diskutere hvordan de kan slutte fred. Men alt tyder på at Taliban kommer til å fortsette å nekte å gå inn i forhandlinger så lenge det er utenlandske soldater på afghansk jord. Opprørerne er fast innstilt på å kjempe mot det de kaller en okkupasjon. I intervjuer har Karzai beskrevet uformelle samtaler med Taliban. Som en del av disse uformelle prosessene vil myndighetene vise godvilje og løslate en del talibanere. Det finnes imidlertid ingen garanti for at ikke disse fortsetter den hellige krigen. Den såkalte Fred- og forsoningskommisjonen som ble ledet av den tidligere mujahedinlederen Sebghatullah Mojadidi, oppfordret Taliban-medlemmer til å forlate bevegelsen i bytte for økonomisk støtte og andre privilegier. Men det viste seg at mange av dem som mottok støtten, igjen sluttet seg til Taliban og kjempet mot myndighetene.

Det internasjonale samfunnet gikk inn i Afghanistan med USA i front. Demokratibygging og krig mot terror var de uttalte målene. Nå har ambisjonene blitt senket. President Barack Obama prioriterer ikke demokratiet. Nå er målet bare at opprørerne og afghanske myndigheter slutter fred.

Forhandlinger med Taliban er ikke problemet. Hovedbekymringen for afghanere er at vi skal miste de rettighetene vi nå har fått til en svært høy pris. Det er en fare for at kvinners rettigheter, ytringsfrihet, og andre sivile rettigheter skal bli ofret ved forhandlingsbordet. Som vi vet, fikk ikke kvinner lov til å gå på skole eller jobbe da Taliban regjerte. Afghanere ble også nektet fri presse, ytringsfrihet, og andre grunnleggende politiske rettigheter.

Så hvordan har krigen mot terror ført oss hit at det overveies å gi etter for krav fra Taliban? Politiske eksperter mener at USA ikke forstod situasjonen i Afghanistan. Etter 11. september 2001 ble alt analysert i et terrorperspektiv. Dermed ble det ikke tatt skikkelig tak i problemene som har forhindret framgang og utvikling etter Taliban-regimets fall. Fattigdom, etniske og språklige ulikheter, stammekonflikter og motstand mot USAs nærvær i regionen og øvrige regionale spenninger – spesielt Pakistans fiendtlige innstilling overfor Afghanistan og India – er helt sentrale faktorer for å forstå dagens situasjon. Og dette må ses i sammenheng med den enorme korrupsjonen i Afghanistan, og afghanske myndigheters manglende evne til å dekke innbyggernes grunnleggende behov.

Afghaneres misnøye med styresettet har ikke vært større enn nå, antakelig selv ikke på 1990-tallet da henholdsvis krigsherrer og Taliban regjerte. Innbyggerne i fjerntliggende områder, spesielt i Sør- og Sørvest-Afghanistan er svært frustrerte over den omfattende korrupsjonen i justisvesenet. Siden sentralmakten er så svak, løser folk sine problemer med hjelp fra Taliban eller gjennom andre uformelle kanaler. I det formelle statssystemet er det bare mektige mennesker som bestikker myndighetspersoner som vinner fram.

Afghanere har mistet troen på myndighetene. De ser få grunner til at de ikke skal gripe til våpen og kjempe sammen med Taliban mot de korrupte menneskene som er satt til å styre dem. En mann i Musa Qala i Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan, som lever i fattigdom og utrygghet, og som har mistet slektninger i luftangrep utført av det internasjonale militæret, slutter seg fort til Taliban. Når myndighetene svikter, vokser opprøret.

En annen hovedårsak til usikkerheten i Afghanistan er Pakistans støtte til Taliban. Pakistan har fortsatt å bruke Taliban som et strategisk våpen i deres regionale maktkamp. Fra Quetta i Pakistan styres talibanere i hele landet. Og de flere titusen religiøse skolene i Pakistan er potensielle rekrutteringsanstalter for Taliban. Med ytterligere støtte fra arabiske land, skaper disse religiøse skolene et betydelig antall fundamentalister. Afghanske myndigheter har gang på gang lagt fram bevis på at terrorleirer er støttet av pakistansk etterretning. Men USA har ikke presset pakistanske myndigheter til å sette en stopper for støtten. Pakistanske myndigheter holder ikke løftene om å bekjempe terrorisme, som de alltid setter en svært høy pris for. I dag er Pakistan en frihavn for Taliban.

Mange afghanere er utmattet og desillusjonerte. De har mistet håpet om en bedre framtid. Antall fattige, arbeidsløse og narkomane øker for hver dag. Ifølge anslag har mer enn 50 prosent av befolkningen psykiske lidelser. Samtidig tilrøver ressurssterke afghanere seg landets ressurser og verdier. De stjeler utviklingshjelpen som er ment for vanlige afghanere. Ansatte i hjelpeorganisasjoner, bankpersonell, forretningsfolk, myndighetspersoner, narkobaroner og medieeiere er bundet sammen gjennom korrupsjon og kriminelle nettverk. De nyter godt av flommen av utviklingshjelp, mens slektningene deres koser seg i luksus i trygge Europa.

Når vi tar alt dette i betraktning, må vi spørre oss: Hvordan er det mulig å gjøre folk mer tilfredse og forhindre ytterligere usikkerhet? Hvordan kan vi sørge for at ikke flere slutter seg til Taliban? For faktum er at vanlige folk allerede sammenlikner dagens styresett med Taliban-regiment og lovpriser hvordan Taliban effektivt sørget for fred da de styrte.

Det er helt avgjørende at folket får mer makt slik at de kan være med på å bestemme hva myndighetene foretar seg på deres vegne. Dette må innebære en reformering av offentlig sektor som fører til at korrupsjonen stoppes. Pakistan må presses til å stoppe støtten til opprørsgrupper. Og det må oppnås enighet mellom landene i regionene om hvordan de skal forholde seg til Taliban. I tillegg må vi få en bedre koordinering mellom afghanske myndigheter og internasjonale militæret.

Flertallet av afghanere er analfabeter, og en stor del lever i absolutt fattigdom. Det beste som kan gjøres for å legge grunnlaget for fred, er å bekjempe fattigdommen og analfabetismen. Da kan det etableres tillit mellom folket og myndighetene. Det er helt avgjørende.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

4 Comments

  1. Kjempe flott innlegg, tusen takk. Det er vanskelig å bidra med kommentarer uten å høres helt overfladisk ut fordi situasjonen, som du beskriver, er så kompleks. Men jeg skal prøve litt. . . . !!
    Jeg tror fokuset på forbindelsen mellom geopolitikk (innflyttelsen og politiske mål av Pakistan, India, Iran, osv) og ikke-statlige aktører (Taliban) har blitt skikkelig undervurdert fram til nå. Jeg også tror at NATO landene sliter med deres egne politiske mål, mellom å bruke militærmakt og å bidra med bistand, alt for å bygge opp Afghanistan etter deres forventninger. Når vi har land som Norge som er mer opptatt av at deres militære skal ikke blande seg opp i det deres sivile holder på med (internpolitikk), istedenfor å få alt bedre koordinering mellom Afghanere, afghanske mydigheter, NGOer og militære så er det ikke overraskende at de internasjonale er veldig skuffende for afghanere.
    Hva gjør man da? Myndighetene er svake eller ikke tilstede, NGOer (særlig internasjonale) nesten “tar over” for å prøve å tilfredsstille behovene blant befolkningene, men dette gjør ikke myndighetene sterkere. Og noen ganger blir ikke behovet tilfredsstilt likevel. Å overføre arbeidet til i hvert fall afghanske NGOer er ikke tilfredsstillende til mange av de internasjonale fordi de stoler ikke på de afghanske . . . . .
    De internasjonale militærene prøver å støtte ANA og ANP, med opp og ned resultater (med ANA vises det fremgang, men med ANP er det fortsatt mixed . . . ). Og så er det dårlig oversikt over hva egentlig gjøres blant NGOene fordi de er redd for at deres prosjekter blir “brukt” av militære eller at de blir knyttet opp til militære mål, eller blir brukt av de forskjellige NATO landene for å vise at “de gjør noe”.
    Jeg har overhodet ikke noe løsning, men *tror* at hvis de internasjonale innsatsene kunne blitt bedre koordinert og fokusert (jobber mot det samme målet, f.eks) kanskje kan det hjelpe bedre enn det som har skjedd så langt . . . . .

    • Hei,
      Jeg skal oversette kommentarene dine til Mehrdad. Jeg er helt enig med deg i at dette er svært komplekst, og det vil nok ta tid før det internasjonale samfunnet går inn på et liknende gigaprosjekt. Afghanistan-debatten bærer ofte preg av fordeling av skyld, de ulike aktørene skylder på hverandre, som f.eks. når militæret og utviklingsorganisasjoner snakker på autopilot om hvorfor nasjonsbyggingen ikke har lykkes her. I tillegg til vennskapene, kommer jeg til å huske årene her som et studium i fiasko. Mange intensjoner som er godt ment, har ikke fungert, men ofte virket mot sin hensikt. Militæret, utviklingorganisasjonene, diplomatene, de afghanske myndighetene, forskerne, journalistene og alle de private aktørene har til en stor grad mislykkes med å finne en løsning som fungerer. Og når situasjonen er så kaotisk som nå, er det ingen garanti for at vi får analyser og konklusjoner som kan motvirke at noe liknende skjer igjen.
      anders

  2. He he he – ok, when Mehrdad writes, I should maybe comment in english? The thing is, here we have all of these actors, aid organizations (humanitarian and development), military, military, diplomats, the afghan government, we researchers and journalists, etc etc . . . . . . individually, no, they do not have *the* answer. But what baffles me is that given that there are different actors with different insights that are valuable, we do not give more effort to combining these forces, under the guidance of a common goal (hopefully to support the afghan population). It is not just that the different actors blame each other (here I find the worst contributors are the NGOs and the military – they are engaged in turf battles, and the Norwegian government does not want to admit that it is part of the problem having a political agenda in Afghanistan – which the military fight for – while at the same time fronting a humanitarian profile as if it is an NGO itself), but they each consider themselves entirely and perfectly right, as if they have nothing to learn from each other, as if they never do harm. The arrogance is the worst of it. Argh.

  3. Pingback: Tiden vi ikke vil tilbake til | Afghanistanbloggen

Leave a Reply

Your email address will not be published.