Month: April 2011

Afghanske soldater kjempet sammen med canadiske soldater under denne skuddvekslingen i Kandahar. Om noen måneder forlater canadierne Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

Etter hvert som sikkerhetssituasjonen blir verre i Afghanistan, blir den etniske mobiliseringen stadig tydeligere.

Anders Sømme Hammer

I mars 2001 dro jeg til den etiopiske byen Adigrat som ligger på grensen til Eritrea i Øst-Afrika. Noen måneder tidligere hadde Etiopia og Eritrea undertegnet en fredsavtale. Krigen som hadde vart i to år fra 1998 til 2000, utspilte seg i stor grad som brutale slagmarkskamper og kostet minst 70.000 mennesker livet. I Adigrat ble jeg slått av de mange hatefulle ytringene om eritreerne som bodde bare noen få mil unna. Det var overdrevne historier om menneskelig ondskap. Det var et hat som så ut til å hente mest styrke fra fantasien og ikke logikken.

Som mange andre unge menn som hadde begynt på en universitetsutdanning, var jeg pompøs, selvhøytidelig og stolt fordi jeg følte jeg forsto mer kompliserte akademiske tekster. I 2003 pakket jeg Machiavellis ”Fyrsten” og en del andre statsvitenskapelig standardverker og dro til Eritrea. Med en bunke bøker reiste jeg rundt i landet i fem uker. Jeg ville prøve å forstå konflikten fra den andre siden av grensen. Jeg ville finne svar på hvorfor de tidligere frihetskjemperne i Eritrea hadde etablert et diktatur. Og jeg ville prøve å forstå hvorfor folk i Etiopia og Eritrea kunne hate hverandre så intenst på tross av at de delte så mye historie.

Jeg skrev ikke mye på den turen. Jeg hadde ikke nok kunnskap om landene, og var heller ikke moden nok til å formulere fornuftige drøftinger.

Det som satt sterkest igjen etter oppholdene i Etiopia og Eritrea var de mange hatefulle ytringene, det som i akademia ofte kalles ”hate speeches”.  Gang på gang møtte jeg folk som ville overbevise meg om at etiopiere eller eritreere var i pakt med djevelen selv. De så spioner overalt og konspirasjonsteoriene var så mange at det var umulig å holde oversikt. Et velkjent nettverk av statlig finansierte informanter, og de mange veikontrollene var med på å bygge opp under frykten og paranoiaen. Det mest skremmende var hvordan mennesker som ellers var gjestfrie og hyggelige, kunne hate nabofolket så sterkt.

Øst-Afrika er et godt stykke unna Afghanistan. Men det som gjør meg urolig nå er at jeg hører stadig flere historier som minner meg om dem jeg hørte i Etiopia og Eritrea.

Jeg blir fortalt grusomme og detaljerte historier om hvordan den ene afghanske etniske gruppen utførte forferdelige overgrep mot den andre under borgerkrigen her på begynnelsen av 1990-tallet. Historiene er fæle og fortelles med en forventning om at jeg skal fordømme den aktuelle etniske gruppen. Men når du leser afghansk historie, innser du at alle de store etniske gruppene har gjennomført grusomme overgrep. Og det virker meningsløst å prøve å ta side.

Denne uken kunne en venn av meg som er tadsjiker fortelle at han er glad for at det utenlandske militæret bomber pasthunere. Fordi ”alle pasthunere er terrorister”. Han snakker da altså om en etnisk gruppe som utgjør rundt 40 prosent av befolkningen her. En annen tadsjiisk venn av meg med universitetsutdanning er også forbannet på pasthunerne. Han mener de ikke er til å stole på, og han påstår de er den eneste grunnen til at det nå er krig her. Dette er ikke faktabaserte utbrudd. I Faryab-provinsen for eksempel der de norske soldatene er utplassert, blir det stadig klarere at mennene som angriper de norske soldatene, kommer fra ulike etniske grupper: De har motiver som er langt mer sammensatte enn dem som lar seg presse inn i Taliban-modellen som militæret lenge har brukt i et forsøk på å framstille dette som de godes kamp mot de onde.

Når jeg går rundt og gjør intervjuer, ser jeg ofte åpenlys rasisme mot den etniske gruppen hazaraer. Det er lite poeng i å gjengi skjellsordene, men de fokuserer på hazaraenes mongolske ansiktstrekk og framføres høyt og skamløst. Noen ganger også supplert med teatralske bevegelser. Hazaraene er tradisjonelt blitt behandlet som tjenestefolk i Afghanistan og er blitt utsatt for systematisk undertrykking. Nå som hazaraer har fått mye bedre tilgang til utdanningssystemet og også innehar politiske posisjoner, foregår det en iherdig intern mobilisering. Den etniske identiteten styrkes for å bygge et forsvar mot framtidig forsøk på undertrykking. Mobiliseringen minner om den som foregår blant etniske minoriteter i diasporaen.

I Kabul driver enkelte pasthunske myndighetspersoner en kamp mot dari som er det etablerte byråkratispråket. De vil ha pasthunske skilt og navn på institusjoner. Og denne ordkrigen brer om seg. Som da en venn av meg i forrige uke brukte dariordet ”danishga” da han delte en taxi og ville kjøre til universitetet her i Kabul. Han fikk beskjed av medpassasjeren om ikke å si ”danishga” (universitetet, altså) fordi det forbindes med farsi som de snakker i nabolandet Iran.

I FN og andre internasjonale organisasjoner snakkes det om hvordan enkelte etniske grupper har kuppet rekrutteringen av lokalt ansatte i ulike avdelinger. De henter slektninger og venner fra sin egen etniske gruppe til de ettertraktede jobbene og trikser med identifikasjonskort for å omgå regelverket som skal forhindre nepotisme. FN betaler langt over afghansk gjennomsnittslønn.

På Facebook dukker det opp stadig flere støttegrupper for de ulike etniske gruppene i Afghanistan. Det er vanskelig å skille mellom sunn og usunn etnisk stolthet. Den norske 17. mai-feiringen ville for eksempel framstått som svært nasjonalistisk hvis den ble kopiert i mange andre land.

Jeg kunne kommet med en rekke flere eksempler på den etniske mobiliseringen. Men det er også viktig å understreke at afghaneres sterke etniske tilhørighet ikke er noe nytt. Det har for eksempel hele tiden vært få ekteskap på tvers av de etniske gruppene. Det kan også være at jeg overdriver styrken i mobiliseringen nå fordi jeg rett og slett ikke har hatt god nok kontakt med lokalsamfunnet tidligere. Uansett er det ikke noe tvil om at mobiliseringen pågår, og jeg tror forklaringen kan være enkel: Det er nå rundt 150.000 utenlandske soldater i Afghanistan. Uavhengig av hvordan sikkerhetssituasjonen utvikler seg, kommer en stor del av soldatene til å reise hjem i løpet av de neste tre årene. Denne krigen er blitt for upopulær i hjemlandene.

Jeg tror verken det blir fred med eller uten de utenlandske soldatene. Men jeg tror vi om noen få år vil se konsekvensene av den pågående etniske mobiliseringen. Det er en utbredt oppfatning om at det bare er din egen etniske gruppe som vil beskytte deg. Verken myndighetene eller de utenlandske soldatene er i stand til det, og angrep vurderes ofte som det beste forsvar. I løpet av noen år vil vi mest sannsynlig få en ny storkonflikt: Og den vil likne på borgerkrigen som herjet Afghanistan på begynnelsen av 1990-tallet da de etniske gruppene angrep hverandre.

En relevant artikkel som ble publisert 16. mai: Ethnic Conflict Erupts in Peaceful Corner of Afghanistan, http://www.undispatch.com/ethnic-conflict-erupts-in-peaceful-corner-of-afghanistan

Afghanistan har trolig verdens strengeste seksualmoral. Foto: Anders Sømme Hammer

Mangel på sex får alvorlige konsekvenser. Jeg vil prøve å forklare hvordan det fungerer i Afghanistan.

Kommentar av Mojib Mehrdad (26), journalist og forfatter, Kabul

Jeg skriver verken som psykolog eller forsker på seksuell adferd. Jeg skriver som en 26 år gammel mann bosatt i tradisjonelle Afghanistan. Jeg vil fortelle om mine egne og andre unges erfaringer.

Undertrykkingen av seksualdriften har vi arvet fra foreldregenerasjonen som selv slet med fysiske og psykiske problemer da de var unge.

Selv om seksualdriften er universell og en naturlig del av oss, blir jeg skamfull når jeg tenker på hvordan jeg har forholdt meg til den. Hvorfor blir jeg sjenert når jeg skal beskrive dette? Jeg har ikke greid å kvitte meg med skammen. Den har ikke religiøse røtter, de er sosiale. Smertene som følger av avholdenhet kjenner vi både i kropp og sjel.

I de mer urbane delene av Afghanistan er det riktignok ikke alle som lar seg stoppe av skammen. Noen mener at alt i livet er gitt til oss fra Gud, og når de gjør noe galt, løser de det med å be til Gud dag og natt for å bli kvitt skyldfølelsen. Men hva med dem som ikke greier å tenke på denne måten? De som må bære denne tunge børen ved å være avholden. Det føles som å være bundet på hender og føtter og ligge der i ørkenen rett ved en oase. Og det eneste du kan gjøre hele dagen er å se på vannet.

I Afghanistan er det bare en lovlig måte å ha sex på, og det er å gifte seg. Det betyr at enhver seksuell erfaring før ekteskap er forbundet med skam. Ikke nok med det, du kan også bli straffet hardt. Hvis en ugift jente og en gutt blir tatt for å ha sex, risikerer de 100 piskeslag. Hvis en gift mann eller kvinne blir tatt for utroskap, kan de bli steinet.

Men selv ikke slike strenge straffer stopper den seksuelle omgangen. Mange gutter og jenter har sex før ekteskap. I noen tilfeller der foreldrene får vite om forholdet, må gutten og jenta gifte seg å unngå straff.

Det er heller ikke uvanlig at gutter har sex med hverandre. Og noen kvinner som er ulykkelig gift, har sex med venninner i samme situasjon.

Noen ganger får undertrykkingen av driftene tragiske utfall. Noen velger å ha sex med dyr. Det går historier om dem som har seg med esler, geiter og høner. Og noen voldtar.  Barnevoldtekter er et utbredt problem i Afghanistan.

Mange blir gift uten at de kjenner hverandre. Etter en periode der det mest presserende seksuelle behovet er blitt tilfredsstilt, innser en del at ektefellen ikke er den rette. Det fører til mange ulykkelige ekteskap. Felles barn og press fra familien fører til at de likevel fortsetter å bo sammen, selv om de ikke fungerer godt som hustru og mann. Dette oppleves antakelig tøffest for kvinnen. De fleste menn finner seg en elskerinne i slike situasjoner, og det skaper ytterligere lidelser for hustruen.  Kvinnene isoleres. De få som selv velger å være utro, straffes svært hardt hvis det oppdages. Men kvinnene innfinner seg som regel med den sørgelige situasjonen. Trøsten blir å prøve å gjøre livet best mulig for barna og andre i familien.

Når en afghansk kvinne mister jomfrudommen, mister hun også sin verdi. Og når hun giftes for andre eller tredje gang – det er mange enker i Afghanistan – må hun bare akseptere den hun måtte få. Siden kvinnene er økonomisk avhengig av menn, har de færreste mulighet til leve alene. Kvinner velger dessuten å bli værende i ekteskapene av hensyn til barna. Kvinnene bryr seg ofte mer om barna enn mennene.

Ifølge statistikk fra helsemyndighetene her har rundt to tredeler av den afghanske befolkningen en form for psykisk lidelse. En stor del av befolkningen er unge. Som ung selv tror jeg at mange av problemene skyldes seksuell frustrasjon. Jeg har selv sett hvordan denne undertrykkingen gjør unge venner sjenerte og lager problemer når de prøver å knytte sosiale bånd. Mange unge fungerer ikke godt på arbeidsplassen. De er nervøse og trøtte, og har problemer med å overholde forpliktelser. Noen prøver å trøste seg med opium, alkohol eller andre rusmidler. Mange lever med sorg og anger. Og det er disse som er framtiden til dette landet. Jeg tror ikke vi tar dette på alvor. Vi er et samfunn bygget på strenge prinsipper, og vi er villige til å ofre alt for prinsippene. De tas så alvorlige her at hvis en familie oppdager at datteren har hatt et utenomekteskapelig forhold, kan de komme til å drepe henne.

Ingen var i stand til å beskytte de ansatte da demonstranter gikk til angrep på FN-kontoret i Mazar-e-Sharif. Foto: Anders Sømme Hammer

Det er umulig å forutsi hva som kommer til å skje i Afghanistan i ukene framover, vi vet bare at det blir enda verre.

Anders Sømme Hammer

Som omtalt tidligere i Afghanistanbloggen, har det vært et dramatisk stemningsskifte i Afghanistan i år. Det startet med selvmordsangrepet på et supermarked i Kabul i slutten av januar. Påfølgende hensynsløse opprørsangrep som har tatt livet av over 150 sivilpersoner, har skapt en mye større frykt enn tidligere. Samtidig har det internasjonale militærets drap på sivilpersoner ført til stadig kraftigere protester.

Angrepet på FN-kontoret i Mazar-e-Sharif fredag, der den norske militærrådgiveren Siri Skare og seks andre FN-ansatte ble drept, fører oss over i en ny fase der håpet om fred og utvikling kommer til å bli enda fjernere.

Jeg blir stadig avbrutt når jeg skriver dette. Venner og bekjente i ulike deler av Afghanistan ringer og forteller om demonstrasjoner og angrep og advarer om planlagte angrep på vestlige statsborgere. En kamerat av meg fra Maimana ringte i morges og fortalte at to amerikanske soldater nettopp hadde blitt skutt av en afghansk politimann. Tre timer senere ble angrepet bekreftet av lokale myndigheter og NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF). Det er svært spent i Faryab-provinsen nå, og det går mange rykter om at det planlegges flere angrep på utlendinger.

All uroen knyttes til Koran-brenningen i USA. Afghanske myndigheter prøver nå å stoppe alle tilløp til demonstrasjoner.

Koran-brenningen har ført til et enormt sinne her. I går møtte jeg en afghansk mann i Mazar-e-Sharif som ble skutt i armen og magen under angrepet på FN-kontoret. Han hadde ingen kommentar da jeg spurte hva han følte for de FN-ansatte som ble drept. Men selv om han pustet tungt og hadde store smerter, fyrte han seg opp da jeg spurte om Koran-brenningen: ”Koranen vår er gitt til oss fra Gud og profeten. Hvis vi ikke forsvarer Koranen, hvordan muslimer er vi da? Hvis de setter fyr på Koranen igjen, vil afghanere bli enda sintere, og vi vil få flere voldelige protester”. Mannen, som heter Mohammad og er 28 år, sa han tidligere hadde støttet utlendingene, men nå vil han at alle skal forlate Afghanistan. ”Vi har hjulpet NATO mye, men de setter fyr på våre hus og herjer med oss akkurat slik de vil,” sa han.

Jeg møtte militærrådgiveren Siri Skare for to måneder siden. Vi tok samme fly. Skare var oppriktig opptatt av, og godt informert om, sikkerhetsutviklingen i Nord-Afghanistan. Selv om Skare tilhørte Forsvaret, var FN-kontoret der hun arbeidet, det største symbolet på det internasjonale sivile nærværet i byen.

I Mazar-e-Sharif har jeg prøvd å få svar på hvorfor ikke angrepet på FN-kontoret ble stoppet. Fram til i går ettermiddag var 36 mennesker blitt pågrepet etter angrepet, en stor del av dem kommer fra Mazar-e-Sharif. Afghansk politi, det norske Forsvaret og FN er blant dem som nå gjennomfører separate etterforskninger. Det er åpenbart at en rekke sikkerhetsrutiner har sviktet. Blant hovedspørsmålene er: Hvorfor stoppet ikke afghansk politi demonstrantene? Hvorfor ankom utenlandske soldater FN-kontoret så sent?

I går traff jeg sikkerhetssjefen for politiet i Mazar-e-Sharif, Abdul Rahoof Taj. Han sa at politiet som var tilstede ved FN-kontoret, ikke kunne gjøre annet enn å fyre av varselskudd opp i luften. ”Det var ikke en, to, tre, eller hundre eller fem hundre mennesker. Det var mer enn to-tre tusen mennesker. Hvis politiet hadde skutt mot menneskene, ville flere enn tusen ha blitt drept”, sa han.

Det faktum at en gruppe hovedsaklig lokale menn hisset seg opp og gjennomførte et så brutalt angrep på FN, vil få store konsekvenser for aktiviteten til de internasjonale organisasjonene her. Mazar-e-Sharif har lenge vært regnet som en av de tryggeste og mest provestlige byene i Afghanistan. Fra sommeren er det meningen at afghanske sikkerhetsstyrker selv skal ha ansvaret for sikkerheten i byen. Dette skal markere starten på overføringen av sikkerhetsansvaret fra NATO og USA til Afghanistan.

Utad vil det meldes at arbeidet til FN og andre hjelpeorganisasjoner mer eller mindre fortsetter som før i Afghanistan. Men alle som er i kontakt med disse organisasjonene, vet at dette angrepet kommer til å føre til at mye arbeid utsettes eller skrinlegges. Etter angrepet på et gjestehus i Kabul der fem FN-ansatte ble drept i oktober 2009, var det en god del utlendinger jeg kjenner som forlot Afghanistan. De hadde nådd grensen for hvor stor fare de ville utsette seg for. Det er all grunn til å tro at det samme vil skje i ukene framover. De som ikke flytter herfra, vil få enda mindre kontakt med afghanere. De vil nå stort sett bare få lov til å bevege seg mellom de bevoktede kontorene og gjestehusene deres. I et så komplekst land, er det avgjørende å ha nær kontakt med lokalbefolkningen for å prøve å forstå hva som skjer.

Jeg anbefaler disse sakene for dem som vil lese mer om hvordan angrepet i Mazar-e-Sharif vil redusere aktiviteten til de internasjonale organisasjonene: The Guardian , UN Dispatch.

Jeg mener det er hevet over enhver tvil at det blir verre i Afghanistan. Det var også det jeg ble fortalt da jeg nylig var på rundreise og møtte lokalbefolkningen i Faryab-provinsen. Jeg ble derfor overrasket da forsvarssjef Harald Sunde og den amerikanske ambassadøren i Norge, Barry White, hevdet det motsatte i Aftenposten fredag. Jeg håper for deres skyld at etterretningsarbeiderne deres gir dem et mer reellt bilde av situasjonen enn det de selv beskriver i artikkelen. Det er på høy tid at skjønnmalingen opphører. Det går ikke bedre i Afghanistan. Krisen er total for de internasjonale organisasjonene og militæret, og afghanere lever i konstant frykt. Og alt tyder på at det blir verre i ukene framover.

Vi har i dag mottatt mobilbilder tatt under demonstrasjonen i Mazar-e-Sharif. Vi publiserer ikke bilder av de drepte.