Kabul Dreams holder med jevne mellomrom konserter i Kabul. Senere i år håper de på å gi ut sitt første album og dra på turne i de største byene i Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer
Gutta i bandet Kabul Dreams pleide å høre på russisk punk, pakistansk Sufi-rock og Metallica. Men da de kom over Nirvana og Radiohead, fikk de helt nye ideer om hvordan de kan lage musikk.
Anders Sømme Hammer
Sulieman Qardash, Siddique Ahmad og Mujtaba Habibi spiller i Kabul Dreams. Gruppen som bærer tittelen ”Afghanistans første rockeband”. Det siste året er gutta stadig blitt oppsøkt av utenlandske journalister og nå er de selv lei av reportasjene som som regel begynner slik: ”Da Taliban regjerte i Afghanistan, var musikk forbudt, men nå spiller tre unge afghanske menn vestliginspirert rock”. En av Afghanistanbloggens kjerneverdier er at vi skal unngå å kjede folk, så vi hoppet over ”Rock i Afghanistan? Er det mulig?-biten og snakket med vokalist og gitarist Sulieman (21) og bassist Siddique (30) om inspirasjonskildene og forholdet til fansen.
Aldri hørt noe liknende Nirvana
A: Hvilke band liker dere?
Sulieman: Jeg liker Nirvana.
A: Hvorfor det?
Sulieman: Jeg liker tekstene deres.
A: De er ganske triste.
Sulieman: Ja, de er triste. Ordene er enkle, men de har så mye mening. Jeg var 14 år da jeg hørte Nirvana for første gang. Du kan ikke forestille deg hvordan det var. Det hørtes helt fantastisk ut. Jeg var midt i tenårene, og jeg visste ikke mye om musikk, men jeg likte den skurrete lyden og de teite rytmene. Og støyen de laget. Det var veldig annerledes andre band jeg hadde hørt. Jeg pleide å høre på punk da som NOFX, new wave punk, og punkpop som Blink-182 og Sum 41. Det var fem-seks år siden.
Sulieman bodde i Usbekistan i over åtte år. Han flyttet tilbake til Kabul i 2008.
Sulieman: Etter at jeg sluttet på musikkskolen, begynte jeg å høre på britpop og indiepop.
A: Hvilke britpopband liker du?
Sulieman: Jeg liker Coldplay og Travis og så liker jeg Radiohead veldig godt. Radiohead lager så annerledes musikk.
A: Hvilket Radiohead-album liker du best?
Sulieman: In Rainbows. Det albumet var noe helt nytt for meg. Jeg hadde ikke hørt slik musikk før. Jeg tenkte bare, hvordan skal de klare å spille dette live. Det var så mange elektroniske lyder. Men så så jeg dem live på internett. Og de gjorde faktisk en utrolig god jobb. Tekstene er så annerledes. De er enkle. Men når du hører på tekstene sammen med musikken deres, kan du forstå ting. Da jeg hørte Radiohead for første gang var 16 år, og jeg skjønte ikke hva de drev med, men det var likevel interessant. Men så etter noen år begynte jeg å høre på dem som en musiker. Og da begynte jeg å skjønne hva de ville uttrykke. Det var jo slik at alle likte Radiohead fordi de gjorde noe nytt, men jeg skjønte først ikke hva de gjorde.
A: Hvilke andre band er du inspirert av?
Sulieman: Jeg liker veldig godt grunge og lett britpop. Når du hører på Kabul Dreams-låter, kan du høre noen grungete låter, og noen er veldig new wave-aktig som fra 1980-årene.
A: Mener du som Duran Duran?
Sulieman: Nei (ler.) Ikke som Duran Duran.
A: The Cure?
Sulieman: Ja, mer som The Cure. En av låtene våre er inspirert av dem. Jeg liker veldig godt ”Boys Don’t Cry”. Jeg ble inspirert til å skrive en låt vi har som heter ”Julie”.
A: Hvorfor ble du inspirert?
Sulieman: Sangen var enkel, få akkorder, uten noe fjas eller flinkis-greier. De spilte rett fram uten å gjøre seg til. Og vi gjør det samme i vår låt.
A: Du var ett år da Smells Like Teen Spirit kom ut. Hvordan oppdaget du grungen?
Sulieman: Jeg vokste opp i et russiske punkbandmiljø i Usbekistan.
A: Hvordan er et russisk punkbandmiljø?
Sulieman: De pleide å høre på Tarakany! og den type musikk. Men så fikk jeg Nirvana-låter på en minnepinne av en venn. Dagen etter spurte han meg hva jeg syntes. Og jeg sa bare det var veldig bra. Jeg hadde aldri hørt noe liknende.
(Saken fortsetter under bildet)
Kabul Dreams hadde leid inn tre kameramenn til den siste konserten i Kabul. Redigeringen av konsertvideoen gjør de selv. Foto: Anders Sømme Hammer
Kontroversiell sufirock
Siddique bodde i Pakistan i 18 år før han flyttet tilbake til Afghanistan.
A: Hører du på samme musikk om Sulieman?
Siddique: Rocken var veldig fersk da jeg var tenåring i Pakistan og en ny scene vokste fram der. Du hadde band som var inspirert av Metallica og Scorpions og den slags og de begynte å blande rock med tradisjonell sufimusikk, en fusjon – de lagde sufirock. Det var slik jeg først hørte rock fra disse bandene som Junoon. Jeg husker det var mange debatter på tv om rockemusikk. Det var kontroversielt fordi bandene brukte noen religiøse sufitekster og dikt og framførte dem som et rockeband. Noen folk sa at det ikke var bra. Jeg hørte selvfølgelig også på Beatles. Og siden jeg spilte fiolin og piano før jeg spilte bass, så hørte jeg også på klassisk musikk. Og etter at jeg ble interessert i rock, hørte jeg masse på Metallica og den type band.
A: Hva hører du på nå?
Siddique: Radiohead, Coldplay og 3 Doors Down.
A: Hvor finner dere ny musikk?
Siddique: Mest på internett fordi denne type musikk selger ikke godt her. De har mest pop i musikkbutikkene: indisk, tyrkisk, og afghansk pop.
Sulieman: De har noe rock i butikkene, men de vet ikke hva det er, så de kaller det bare ”utenlandsk musikk”. Noen ganger finner vi originale cd-er med gode band. Vi fant for eksempel Jet og Nickelback her. De solgte dem for en og to dollar. I Europa og USA koster de mer enn 10 dollar. Det var morsomt da vi fant de cdene i her.
Vil ikke rømme
A: Dere skriver låter om deres egne liv. De virker personlige når dere framfører dem.
Sulieman: Synes du det?
A: Ja, dere synger om kjærlighet og om å stikke av. Føler dere at dere skriver personlige låter?
Sulieman: Noen ganger skriver jeg om meg selv, og noen ganger skriver jeg om andre. Hvis du er en god venn av meg og forteller meg om livet ditt, hvordan dagen din har vært eller hvordan du gjorde det slutt med kjæresten, og jeg blir rørt, så kan jeg skrive om det. Men når det gjelder ”I Wanna Runaway” (en Kabul Dreams-singel) … Jeg jobber for TV (han er nyhetsanker), jeg studerer og jeg spiller i et band. Hver gang jeg går på jobb i TV-stasjonen, leser jeg dårlige nyheter. For eksempel: det har vært et selvmordsangrep i Kandahar. Fem mennesker er blitt drept. Og så går jeg til universitetet, og så får jeg høre den samme historien om igjen. De snakker om angrepet i Kandahar, og hvordan mennesker ble drept der. Så da jeg skrev ”I Wanna Runaway”, mente jeg at jeg ville rømme fra dette. Ikke at jeg skulle rømme ut av landet.
Siddique: Du ville rømme fra disse historiene.
Sulieman: En kamerat sa til meg: det høres ut som om du vil rømme fra Afghanistan. Men jeg vil ikke det. Jeg har vært flyktning, men jeg vil ikke rømme nå.
Siddique: Jeg tror vi gjør en forskjell her. Det er ikke så mange folk som oss her. Vi driver med noe nytt, og vi kan skape endringer. Men hadde vi vært i et annet land, tror jeg ikke det ville ha skjedd. For det er tusenvis av folk som oss der.
Sulieman: Det er en million band der ute.
Siddique: Og ingen ville brydd seg om oss. Drar jeg til Pakistan, er det mange tusen som meg, til og med flinkere folk på mange måter. Men her er det ikke mange. Og det gjelder for alle områder. Leger, ingeniører. Vi mangler mye kompetanse. Og når vi er her kan vi gjøre mye, og vi kan være rollemodeller for andre
A: Hvem er fansen deres?
Siddique: Det er mest unge, utdannede afghanere fra byer som Mazar-e-Sharif, Herat og Kabul. Vi har ikke spredd oss til landsbygda ennå. Denne type musikk er veldig ny her. Men jeg synes dette er en god start. I begynnelsen visste ingen om oss, men når vi skal ha konserter nå, så ringer folk oss en uke i forkant og maser om hvordan de kan få billetter. Og nå som vi har begynt å synge på egne språk (de gir snart ut en ep med fem sanger på de afghanske språkene pasthu, usbekisk og dari) så tror jeg vi kommer til å vokse enda mer.
Musikkvideoer:
2 Comments