Etnisk mobilisering mot ny konflikt

Afghanske soldater kjempet sammen med canadiske soldater under denne skuddvekslingen i Kandahar. Om noen måneder forlater canadierne Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

 

Etter hvert som sikkerhetssituasjonen blir verre i Afghanistan, blir den etniske mobiliseringen stadig tydeligere.

Anders Sømme Hammer

I mars 2001 dro jeg til den etiopiske byen Adigrat som ligger på grensen til Eritrea i Øst-Afrika. Noen måneder tidligere hadde Etiopia og Eritrea undertegnet en fredsavtale. Krigen som hadde vart i to år fra 1998 til 2000, utspilte seg i stor grad som brutale slagmarkskamper og kostet minst 70.000 mennesker livet. I Adigrat ble jeg slått av de mange hatefulle ytringene om eritreerne som bodde bare noen få mil unna. Det var overdrevne historier om menneskelig ondskap. Det var et hat som så ut til å hente mest styrke fra fantasien og ikke logikken.

Som mange andre unge menn som hadde begynt på en universitetsutdanning, var jeg pompøs, selvhøytidelig og stolt fordi jeg følte jeg forsto mer kompliserte akademiske tekster. I 2003 pakket jeg Machiavellis ”Fyrsten” og en del andre statsvitenskapelig standardverker og dro til Eritrea. Med en bunke bøker reiste jeg rundt i landet i fem uker. Jeg ville prøve å forstå konflikten fra den andre siden av grensen. Jeg ville finne svar på hvorfor de tidligere frihetskjemperne i Eritrea hadde etablert et diktatur. Og jeg ville prøve å forstå hvorfor folk i Etiopia og Eritrea kunne hate hverandre så intenst på tross av at de delte så mye historie.

Jeg skrev ikke mye på den turen. Jeg hadde ikke nok kunnskap om landene, og var heller ikke moden nok til å formulere fornuftige drøftinger.

Det som satt sterkest igjen etter oppholdene i Etiopia og Eritrea var de mange hatefulle ytringene, det som i akademia ofte kalles ”hate speeches”.  Gang på gang møtte jeg folk som ville overbevise meg om at etiopiere eller eritreere var i pakt med djevelen selv. De så spioner overalt og konspirasjonsteoriene var så mange at det var umulig å holde oversikt. Et velkjent nettverk av statlig finansierte informanter, og de mange veikontrollene var med på å bygge opp under frykten og paranoiaen. Det mest skremmende var hvordan mennesker som ellers var gjestfrie og hyggelige, kunne hate nabofolket så sterkt.

Øst-Afrika er et godt stykke unna Afghanistan. Men det som gjør meg urolig nå er at jeg hører stadig flere historier som minner meg om dem jeg hørte i Etiopia og Eritrea.

Jeg blir fortalt grusomme og detaljerte historier om hvordan den ene afghanske etniske gruppen utførte forferdelige overgrep mot den andre under borgerkrigen her på begynnelsen av 1990-tallet. Historiene er fæle og fortelles med en forventning om at jeg skal fordømme den aktuelle etniske gruppen. Men når du leser afghansk historie, innser du at alle de store etniske gruppene har gjennomført grusomme overgrep. Og det virker meningsløst å prøve å ta side.

Denne uken kunne en venn av meg som er tadsjiker fortelle at han er glad for at det utenlandske militæret bomber pasthunere. Fordi ”alle pasthunere er terrorister”. Han snakker da altså om en etnisk gruppe som utgjør rundt 40 prosent av befolkningen her. En annen tadsjiisk venn av meg med universitetsutdanning er også forbannet på pasthunerne. Han mener de ikke er til å stole på, og han påstår de er den eneste grunnen til at det nå er krig her. Dette er ikke faktabaserte utbrudd. I Faryab-provinsen for eksempel der de norske soldatene er utplassert, blir det stadig klarere at mennene som angriper de norske soldatene, kommer fra ulike etniske grupper: De har motiver som er langt mer sammensatte enn dem som lar seg presse inn i Taliban-modellen som militæret lenge har brukt i et forsøk på å framstille dette som de godes kamp mot de onde.

Når jeg går rundt og gjør intervjuer, ser jeg ofte åpenlys rasisme mot den etniske gruppen hazaraer. Det er lite poeng i å gjengi skjellsordene, men de fokuserer på hazaraenes mongolske ansiktstrekk og framføres høyt og skamløst. Noen ganger også supplert med teatralske bevegelser. Hazaraene er tradisjonelt blitt behandlet som tjenestefolk i Afghanistan og er blitt utsatt for systematisk undertrykking. Nå som hazaraer har fått mye bedre tilgang til utdanningssystemet og også innehar politiske posisjoner, foregår det en iherdig intern mobilisering. Den etniske identiteten styrkes for å bygge et forsvar mot framtidig forsøk på undertrykking. Mobiliseringen minner om den som foregår blant etniske minoriteter i diasporaen.

I Kabul driver enkelte pasthunske myndighetspersoner en kamp mot dari som er det etablerte byråkratispråket. De vil ha pasthunske skilt og navn på institusjoner. Og denne ordkrigen brer om seg. Som da en venn av meg i forrige uke brukte dariordet ”danishga” da han delte en taxi og ville kjøre til universitetet her i Kabul. Han fikk beskjed av medpassasjeren om ikke å si ”danishga” (universitetet, altså) fordi det forbindes med farsi som de snakker i nabolandet Iran.

I FN og andre internasjonale organisasjoner snakkes det om hvordan enkelte etniske grupper har kuppet rekrutteringen av lokalt ansatte i ulike avdelinger. De henter slektninger og venner fra sin egen etniske gruppe til de ettertraktede jobbene og trikser med identifikasjonskort for å omgå regelverket som skal forhindre nepotisme. FN betaler langt over afghansk gjennomsnittslønn.

På Facebook dukker det opp stadig flere støttegrupper for de ulike etniske gruppene i Afghanistan. Det er vanskelig å skille mellom sunn og usunn etnisk stolthet. Den norske 17. mai-feiringen ville for eksempel framstått som svært nasjonalistisk hvis den ble kopiert i mange andre land.

Jeg kunne kommet med en rekke flere eksempler på den etniske mobiliseringen. Men det er også viktig å understreke at afghaneres sterke etniske tilhørighet ikke er noe nytt. Det har for eksempel hele tiden vært få ekteskap på tvers av de etniske gruppene. Det kan også være at jeg overdriver styrken i mobiliseringen nå fordi jeg rett og slett ikke har hatt god nok kontakt med lokalsamfunnet tidligere. Uansett er det ikke noe tvil om at mobiliseringen pågår, og jeg tror forklaringen kan være enkel: Det er nå rundt 150.000 utenlandske soldater i Afghanistan. Uavhengig av hvordan sikkerhetssituasjonen utvikler seg, kommer en stor del av soldatene til å reise hjem i løpet av de neste tre årene. Denne krigen er blitt for upopulær i hjemlandene.

Jeg tror verken det blir fred med eller uten de utenlandske soldatene. Men jeg tror vi om noen få år vil se konsekvensene av den pågående etniske mobiliseringen. Det er en utbredt oppfatning om at det bare er din egen etniske gruppe som vil beskytte deg. Verken myndighetene eller de utenlandske soldatene er i stand til det, og angrep vurderes ofte som det beste forsvar. I løpet av noen år vil vi mest sannsynlig få en ny storkonflikt: Og den vil likne på borgerkrigen som herjet Afghanistan på begynnelsen av 1990-tallet da de etniske gruppene angrep hverandre.

 

En relevant artikkel som ble publisert 16. mai: Ethnic Conflict Erupts in Peaceful Corner of Afghanistan, http://www.undispatch.com/ethnic-conflict-erupts-in-peaceful-corner-of-afghanistan

 

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

Comments are closed