Category: Kommentar

Det er mulig å reise på reportasjetur i Afghanistan uten å være omringet av soldater.

Ukritiske heltehistorier om soldater og kronerullingsgenererende TV-aksjonsjournalistikk kan bli fremtidens konfliktrapportering.

Torsdag 28. november kommer boken “Den lengste krigen – Mediedekning av krigen i Afghanistan” der jeg har skrevet et kapittel om hvordan det har vært å arbeide som frilanser i Afghanistan gjennom seks år. Det kan fort virke selvopptatt når du skriver om journalistikk som du selv arbeider med, og det kan skygge for viktigere temaer, for eksempel den pågående forverringen av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Men jeg skriver litt nå, fordi jeg ikke kommer til boklanseringen i Oslo. Jeg er på en rundreise i Afghanistan, en reise som trolig ingen fast ansatte norske journalister ville fått lov til å legge ut på.

Redaktørene er engstelige og har lagt strenge føringer for hva deres egne ansatte kan gjøre i konfliktområder. Så strenge er føringene, at mange områder rett og slett utelukkes. I tillegg reduseres utenriksbudsjettene. Korrespondentstillinger avvikles, og det rykkes sjeldnere ut til selv større begivenheter. Stadig flere journalister låses til skrivebordene. Samtidig fører samarbeid og sparepakker til at mediene publiserer mer av det samme stoffet fra verden utenfor Norge.

Flertallet av norske journalister som har besøkt Afghanistan, har vært på korte turer i regi av Forsvaret og Utenriksdepartementet. Innenfor slike rammer er det vanskelig å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Det har hele tiden vært mulig å reise i deler av Afghanistan og å foreta egne undersøkelser, men det er ikke risikofritt, og få redaktører har prioritert det.

Fortsetter det på denne måten, kan vi få en ny generasjon med fast ansatte utenriksjournalister som ikke har den erfaringen som er nødvendig for å reise i konfliktområder utenom turer som er arrangert av Forsvaret, Utenriksdepartementet eller bistandsorganisasjoner. Da får vi motstandsløse reportasjer om norske soldathelter og kronerullingsgenererende TV-aksjonsjournalistikk. Under uroen i Egypt i august var vi mange frilansere som løp rundt i gatene i Kairo, mens noen av våre fast ansatte kolleger fulgte gatekampene via TV-apparatene på hotellene.

Frilansere leverer mye konfliktstoff som foredles av fast ansatte i redaksjonene, en byttehandel vi ikke alltid kommer spesielt godt ut av. Vi tar større risiko, men får dårligere betalt, og utfører arbeid som andre av og til tar æren for. Dette er med på å tilsløre det åpenbare: uavhengig konfliktrapportering er i ferd med å strupes.

Jeg vil understreke at det fortsatt er fast ansatte som reiser til konfliktområder. Journalist Kristin Solberg har stått på i Pakistan og Afghanistan, og er nå på plass i Kairo for Aftenposten. Sigurd Falkenberg Mikkelsen har reist Midtøsten rundt for NRK i over to år og levert et hav av gode reportasjer og innslag. Solberg og Falkenberg Mikkelsen besitter to av dessverre altfor få korrespondentstillinger. Fredrik Græsvik og Aage Aune rykker ut til kriser og konflikter for TV 2. Harald Henden i VG er en av få andre som også gjør det jevnlig.

Eskil Engdal i Dagens Næringsliv er unik. Han rykker sjelden ut, men reiser i stedet til noen av verdens mest utsatte områder og driver glimrende undersøkende journalistikk. Han er et forbilde som det blir stadig vanskeligere å etterfølge.

I forrige uke ble det kjent at hele 30 journalister er kidnappet eller forsvunnet i Syria, en dyster rekord i konfliktjournalistikkens historie. En stor andel av dem som er tatt til fange, er frilansere som fortsatte å reise i landet etter at de fast ansatte hadde dratt hjem.

Du blir ikke rik av å være frilanser, hadde det ikke være for organisasjoner som Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, hadde jeg ikke vært her nå. Som norske journalister får vi riktignok bedre betalt enn kolleger i de fleste andre land. Våre honorarer ligger langt over de 70 dollarene den italienske frilansjournalisten Francesca Borri får per artikkel fra Syria.

Heldigvis finnes det dyktige redaktører som det er hyggelig og givende å arbeide sammen med, de har ofte selv frilanserfaring. Men en del mellomledere og journalistkolleger i Norge er korttenkte i samarbeid med frilansere. Vi behandles bra de dagene det er akutt behov for rapportene våre, til hverdags navigerer vi i en bransje med mye kokkelimonke: Epost besvares ikke. Byliner kuttes, ikke ofte, men det skjer. Og avtaler omgjøres. Drister du deg til å påpeke at du behandles langt dårligere enn dine fast ansatte kolleger, blir du mest sannsynlig stemplet som vrien. Får du plutselig en oppringning fra en journalist i Norge som begynner med å rose jobben du gjør, kan du nesten være sikker på at han eller hun vil ha at du skal gi dem tilgang til kildenettverket ditt. Mennesker de ikke kan komme i kontakt med på egen hånd fordi de ikke reiser i felt.

Jeg har aldri hatt noe ønske om å være frilanser. Men skal du drive med utenriksjournalistikk, må poenget være å reise til utlandet og møte mennesker. Og det ligger i journalistikkens natur å ta en risiko nå og da. Jeg tror egentlig ikke jeg ville anbefalt noen å bli frilanser hvis det ikke hadde vært for at arbeidet vi utfører snart ikke er mulig å gjøre som fast ansatt.

Tirsdag traff jeg igjen Luke Mogelson i Kabul. Han har skrevet det jeg mener er årets beste reportasje. Mogelson og fotografen Joel van Houdt satte seg i en båt sammen med flyktninger som håpet på et nytt liv i Australia. Mogelson sier at han er så glad for at han arbeider for en avis som lar ham bruke tid på saker. Reisen han og van Houdt la ut på var vanvittig og svært viktig, og viser at utenriksjournalistikk kan bli fantastisk bra når det legges ressurser i arbeidet.

Som fotballpionér i Afghanistan ble Khalida Popal (26) truet på livet. Som asylsøker i Norge ble hun trakassert og behandlet som en kriminell. Til årets tredje utgave av tidsskriftet Samtiden skrev  Khalida og jeg en artikkel sammen. Jeg legger ut en kortversjon av artikkelen her på bloggen.

Khalida ble født i Kabul. Hun vokste opp i et av verdens mest kvinneundertrykkende land, herjet av en krig som over 8.000 norske soldater har deltatt i, uten at det har ført til fred. I arbeidet med dokumentarboken ”Heia Kabul!” fulgte jeg Khalida og de andre jentene på fotballaget hennes gjennom ett år frem til de deltok på Norway Cup. I denne perioden ble sikkerhetssituasjonen stadig verre i Kabul. I tillegg møtte de sterk motstand fra slektninger, naboer og andre som ikke ville akseptere at også afghanske jenter kan spille fotball. Men NATOs presseoffiserer og ambassadeansatte i den afghanske hovedstaden brukte jentene hyppig som eksempler på kvinnefrigjøring og fremskritt. De refererte til dem i optimistiske taler. Presseoffiserer la ut videoer og bilder fra fotballkamper mellom soldater og jentene på internett. Som lagleder ble Khalida kraftig eksponert, og gjentatte ganger truet på livet.

Etter å ha deltatt på Norway Cup i 2011 ble Khalida igjen og søkte asyl i Norge. Her trodde hun at hun ville være trygg. Hun hadde ingen idé om hvor vanskelig hun skulle få det på transittmottakene Refstad i Oslo og Hvalsmoen i Hønefoss. Maten var vond, rommene møkkete, helsetilbudet elendig. Men det klart verste var opplevelsen av at de som oppholdt seg der – asylsøkere som har flyktet av politiske og humanitære årsaker – ble behandlet uten verdighet, medfølelse eller vilje til å gjøre ventetiden lettere å utholde for dem. Khalida forteller: ”Hver morgen så jeg ut av vinduet og håpet at jeg skulle slippe vekk. Det hendte jeg bare sto der og gråt, jeg ville ikke at drømmene mine skulle bli knust på dette forferdelige stedet. Det var som om vi skulle behandles som kriminelle fordi vi hadde vært frekke nok til å søke asyl i Norge.”

Khalida hadde så vidt ankommet Refstad før en mann sperret veien til matsalen, gikk altfor tett inntil henne og sa: ”Hvorfor snakker du ikke med meg? Hvorfor er du ikke interessert i meg?” I Afghanistan betyr det at du oppfattes som en prostituert. Etter kort tid skjønte hun at slike sammenstøt, med ukjente menn – mange av dem forvirrede og ustabile asylsøkere – skjedde hele tiden. Uansett hvor hun sto og gikk. Hun var redd hver gang hun skulle på badet, spesielt om kveldene og nettene. Hun fryktet hun skulle bli voldtatt.

Etter et par uker på Refstad ble Khalida sendt videre til Hvalsmoen transittmottak. Også der ble hun plaget av menn. Mannlige asylsøkere prøvde å ta på henne, de ba henne med på rommet, det var åpenbart at de ville ligge med henne, og det skremte henne veldig. Hun måtte slå vekk en mann som trengte seg på. Fra Kabul var hun vant til å bli trakassert av menn på gata, hun var vant til å bli ropt etter. Men dette var verre. I Kabul kan det i det minste være forbipasserende som hjelper deg hvis noen plager deg. Her kunne hun aldri føle seg trygg på om menn som passerte henne i gangen, ville prøve å presse seg inntil og beføle henne. Mange av dem var fra Somalia og Irak og hadde vært på flukt og atskilt fra kvinner i årevis. De hadde ingen anelse om hvordan de skulle oppføre seg. I stedet brukte de stygge ord og klenget seg inntil. De drakk og ble enda mer innpåslitne da de var fulle.

Også på Hvalsmoen gikk noen mer indirekte til verks og prøvde å lure kvinner med fagre løfter. De sa at de hadde kontakter i asylsystemet som kunne få fortgang i prosessen og sørge for at de fikk opphold. Enkelte av kvinnene lot seg blende, de trodde virkelig at dette var menn som kunne hjelpe dem i bytte for seksuelle tjenester. De var desperate etter å få opphold. Senere følte de seg utnyttet og skamfulle. “De var ikke vant til at det gikk an å få til noe uten hjelp fra en mann, og de hadde ingen anelse om hvordan det norske asylsystemet fungerte”, forteller Khalida. De var ikke i stand til å se at de måtte beskytte seg selv, istedenfor å gjøre seg avhengig av andre. Kvinnene mistet kontrollen over seg selv, og disse mennene brukte dem.

I tillegg til trakasseringen, var det ofte slåsskamper og krangling på mottakene. Politiet kom for å pågripe menn mistenkt for å selge narkotika, og brannalarmen gikk stadig vekk. ”Jeg var helt uforberedt på å bli plassert på et sted med så mye kriminalitet og uro. Noen tror man er trygg når man drar til Europa, men enkelte provinser i Afghanistan er tryggere enn det var her”, sier Khalida. ”I Afghanistan truet de meg, de prøvde å stoppe meg fra å jobbe og spille fotball. Det er et land for menn, det er de som hersker. I Norge fortsatte menn å plage meg. Enten ved å være fysisk nærgående, eller fordi jeg ikke går med slør. Særlig de somaliske mennene ved mottaket oppførte seg som om de hadde rett til å fortelle oss kvinner at alt vi gjør er feil, at vi skal bruke hodeslør og ikke ha mannlige venner. Jeg fikk høre at jeg ikke var muslim, fordi jeg ikke dekket til hodet.”

Mennene var det verste med å være på mottaket. Det nest verste var ensomheten. Blander man ensomhet og kjedsomhet, er det kort vei til depresjon. En stund var det irriterende bare å høre andre mennesker snakke, så hun isolerte seg.

”Jeg har en venn som sier at i Europa dreper de deg ikke, de dreper hjernen din ved å plassere deg i mottak og la deg vente lenge uten at du får vite hva som skjer. Når man bor på mottak er det ingenting man skal rekke. Myndighetene overleverer kvinnelige asylsøkere til sultne hunder som oppfører seg som om de aldri har fått mat. Myndighetene kan umulig se smerten og frykten hos kvinnene”, sier Khalida.

Denne artikkelen er basert på en lengre artikkel i Samtiden nummer 3 2013. 

Les også Dagsavisens intervju med Khalida Popal

Av Carsten Jensen

Da jeg våren 2013 reiste rundt i Afghanistan sammen med Anders Sømme Hammer la jeg merke til noe usedvanlig ved hans spørreteknikk.

Vi intervjuet mange ulike mennesker fra alle samfunnslag, brutale krigsherrer som har en makt som vi i et vestlig samfunn har store problemer med å forestille oss, enker med mange barn som lever et liv så usselt at det også ligger hinsides vår forestillingsevne.

Men det var et spørsmål han stilte nesten alle, og det kom hver gang like overraskende på meg. Anders’ stil er nøkternheten. Han legger kjensgjerningene frem med tillit til lesernes egen dømmekraft. Men så skjer plutselig dette uventede. Han spør om noe jeg aldri har hørt andre journalister som arbeider under liknende forhold, spørre om.

“Hva drømmer du om natten?” spør han krigsherren med de mange menneskeliv på samvittigheten.
“Hva drømmer du om natten?” spør han den kvinnelige aktivisten som hver dag utsetter seg for drapstrusler.
“Jeg drømmer om krig,” sier krigsherren.
“Jeg drømmer om en mann som nærmer seg med en skuddklar kalasjnikov,” sier den kvinnelige aktivisten.

For krigsherren er det en god drøm. For kvinnen et mareritt. Men de har begge to, krigsherren og den kvinnelige aktivisten, samme uttrykket i ansiktet når de svarer. Det er ikke kun overraskelse fordi noen aldri tidligere har stilt dem dette spørsmålet. Det er en dypere undring som om de plutselig hører seg selv avsløre noe om deres eget indre liv, som de ikke selv var klar over. Det er ikke kun Anders som oppdager noe om dem. De oppdager også noe om seg selv.

Det er slik Anders Sømme Hammers journalistikk er: en oppdagelsesreise i mer enn en dimensjon.

Det er den samme arbeidsmetode Anders har benyttet i sitt portrett av Afghanistans første kvinnelige fotballandslag. Han er kommet så tett som man kan på Afghanistans tilbaketrukne og skjulte kjønn, skjønt mange av oss, enten vi er fotballfans eller ei, kanskje trodde vi kjente dem fra mediene. De var jo de tøffe jentene som kastet burkaen for å drible seg inn på den samme fotballstadion hvor Talibans religiøse fanatikere stenet kvinner som var mistenkt for utroskap. De driblet seg ikke kun inn på gressmatten, de driblet seg også inn i våre hjerter som symboler på kvinnefrigjøring. Og de driblet seg fremfor alt inn i politikernes taler som gjerne ville forsvare denne krigen i Afghanistan som ikke ville ta slutt. De ble symboler på mange ting, også på at krigen var rettferdig. De ble brukt og misbrukt. Men hva skjedde egentlig med dem?

Hvis man kan forestille seg en fotballbane som ligger i en skråning, og hvis man kan forestille seg et lag som alltid blir tildelt den banehalvdelen som ligger ved foten av bakken, så begynner man å ha en idé om de hindringene jentene fra Kabul kjemper mot.
De skal overvinne et fjell av motstand og den de møter fra motspillerne på banen, er den minste. De er i krig med en nedarvet, dypt konservativ tradisjon, med ondsinnede fordommer og sjokkerende omgivelser. Og fremfor alt er de viklet inn i et politisk spill de ikke kan slippe unna, og hvor det ikke er hensynet til deres talent, lykke eller fremgang som deres bakmenn er mest opptatt av.

Det er en usedvanlig historie, og det er en usedvanlig bok skrevet av en journalist som ikke bare er blant de mest kunnskapsrike og kompromissløse når det gjelder den innviklede krigen i Afghanistan. Anders Sømme Hammer eier også en ektefølt lydhørhet som tillater ham å komme tett på de unges drømmer og håp.

“Heia Kabul!” er et portrett av et land vi vet altfor lite om, skjønt vi har vært i krig i det. Men det er også et portrett av unge mennesker i den vanskelige prøvetiden hvor en uoverskuelig verden åpner seg for første gang med sine farlige invitasjoner.
Anders Sømme Hammer kommer bak kulissene i mer enn en forstand. Ikke kun maktspillets kulisser, men også der de unge sårbare menneskene gjemmer seg når de mister kontrollen med deres virkelighet.
Vi har alle et medansvar for krigen i Afghanistan. “Heia Kabul!” er et portrett av en flokk jenter hvis liv vi lekte med.

Kommentar av
Nargis Azaryun

I går hadde bestevenninnen min og jeg bestemt oss for at vi skulle kjøpe gaver til mødrene våre som vi kunne overrekke i forbindelse med feiringen av Kvinnedagen. Da jeg kom hjem til venninnen min, så hun skuffet ut. Jeg tenkte at det ville være bedre å sitte ned og snakke litt istedenfor å gå og handle med en gang. Hun kokte te og spurte: “Har du hørt om de nye vedtektene fra Ulama-rådet?” (Dette er det øverste organet for religiøse spørsmål i Afghanistan). Jeg spurte om hun mente regelen om at en ugift kvinne og mann ikke skal kunne gå ute sammen etter klokken ni på kvelden. Venninnen min sa: ”Nei, det er kommet nye føringer om at kvinner blant annet ikke skal kunne reise uten følge av en mannlig slektning, kvinner og menn skal være i separate rom på jobben, og det skal være egne jente- og gutteklasser på videregående skole og universitetet.”

Jeg ble så trist da jeg hørte dette. Jeg hadde bare et spørsmål: Er ulamaens vedtekter blitt innført som lov? Venninnen min mener at de først må behandles av nasjonalforsamlingen, men president Hamid Karzai har allerede uttalt seg positivt om ulamaens føringer, og ulamaen har bred støtte i nasjonalforsamlingen.

Hvis disse vedtektene virkelig blir innført, føles det som om vi settes ti år tilbake i Afghanistan. Så hva betyr 8. mars for en afghansk kvinne som meg? Hva skal jeg feire? Jeg ville være glad i dag, men er det ikke. Men jeg er nødt til å være optimist og kan bare håpe at mange nok vil protestere.

Les tidligere innlegg av Nargis her, her og her.

Les også om hvordan Kvinnedagen ble markert med fallskjermhopp i Kabul for ett år siden.

– gutten som satt sammen med faren norske soldater drepte

Khal (t.v.) og onkelen Nak Mohammad går sammen til Choras grav hver onsdag. Alle foto: Anders Sømme Hammer

Kommentar av Anders Sømme Hammer

Afghanistan, 25. juli 2009

De to norske soldatene skyter mot hodet og magen til den ubevæpnede mannen. Den ni år gamle sønnen som sitter bakpå motorsykkelen, blir utrolig nok ikke truffet. Rundt en time senere blir mannen lagt på operasjonsbordet i militærleiren utenfor byen Maimana i Nord-Afghanistan. Der dør han.

Forsvaret innvilger seg et 24-timers forsprang før de sender ut pressemelding. Dette er kritisk. Forsvaret må utforme en beskrivelse av hendelsesforløpet som sikrer at drapet rettferdiggjøres i Norge. Det må skapes sympati for soldatene. Taktikken er å gå offensivt ut med detaljert informasjon. Da øker sjansen for at journalister ikke stiller kritiske spørsmål.

Dette er en komplisert sak, og tiden er knapp. Sympatien er endeløs når det er norske soldater som blir drept. Nå er det norske soldater som har tatt liv. Klokken tikker. Men dette er Afghanistan, og Forsvarets beskrivelser av virkeligheten utfordres sjelden. Soldatene må renvaskes. Og da får heller de etterlatte til den drepte klare seg selv. Dette bør gå.

Utdraget over er begynnelsen på boken min ”Drømmekrigen”. Der fortelles historien om hvordan det norske Forsvaret vegret seg for å gi erstatning til den ni år gamle gutten Khal og familien hans etter at norske soldater drepte den 45 år gamle redskapssliperen Chora.

Dagene etter skytingen prioriterte Forsvaret å formidle at soldatene hadde gjort det eneste riktige. De ville ikke engang møte de etterlatte. Forsvaret ønsket ikke å utelukke at mannen som ble drept, kunne ha vært opprører. Det ble understreket at han ikke hadde stanset motorsykkelen selv om soldatene hadde gjort stoppsignaler. Jeg dro til Faryab og intervjuet Khal og familien, afghanske myndigheter og vitner. Jeg fikk ikke lov til å komme inn og gjøre intervjuer i den norske militærleiren der de som var ansvarlig for skytingen oppholdt seg. Avslaget ble begrunnet med at Forsvaret måtte ta hensyn til soldatene som hadde drept mannen. Da jeg møtte guvernøren i Faryab, Abdul Haq Shafaq, var han mer opptatt av at det skulle tas hensyn til Khals familie. Han slo fast at det ikke var tvil om at Chora var uskyldig, han hadde ikke hatt noe med opprørere å gjøre. Guvernøren mente at Chora ikke kunne ha forstått soldatenes stoppsignaler, og påpekte at nordmennene var nødt til å gi lokalbefolkningen opplæring i slike signaler. Deretter oppfordret guvernøren det norske Forsvaret til å ta ansvar og gi erstatning fordi soldatene hadde drept hovedforsørgeren i en familie.

Det endte med at familien fikk 8.000 dollar. I tillegg fikk de støtte til blant annet husdyrhold og håndarbeid fra to organisasjoner. Noe av støtten ble øremerket utdanning for Khal og den to år eldre søsteren Hanifa. Hadde ikke vi skrevet en serie artikler om drapet i Dagbladet i juli og august 2009, ville neppe Forsvaret ha gitt familien erstatning. Sivile afghanere som rammes av de utenlandske soldatenes angrep, er bortimot maktesløse. Det er flere eksempler på at etterlatte først får hjelp hvis drapene får presseomtale i soldatenes hjemland.

Saken fortsetter under bildet

Khal og søsteren Hanifa bor enkelt sammen med onklene Nak Mohammad og Maullah Dad (t.v.) og 15 andre slektninger. Dette bildet ble tatt under forrige besøk i januar 2010.

Et utdrag fra historien om Khal og familien er med i leselystaksjonen ”Rein tekst” som arrangeres av Foreningen !les i den videregående skole dette skoleåret. Der slutter historien i januar 2010. I forbindelse med innspillingen av dokumentarserien ”Krigens pris” dro jeg i oktober i år tilbake og møtte igjen Khal og familien på landsbygda i Faryab. Opptak fra møtet vises i episode tre av Afghanistan-serien som sendes på TV 2. kl 21.40 onsdag 30. november.

Dette var første gang jeg var hjemme hos familien på over halvannet år. Khal er blitt 12 år, og har vokst mye, slik man kan se på bildene her.

Saken fortsetter under bildet

Khal oktober 2011.                                                                         Khal juli 2009.

Selv om Khal fortsatt er en forsiktig gutt, snakker han mye mer enn sist gang. Han husker faren som en sterk mann. Khal beskriver hvordan han og faren hadde kjøpt litt godteri på markedet og var på vei hjem, da de norske soldatene åpnet ild. Han husker at de falt av motorsykkelen, og at faren ble fraktet vekk i et helikopter. Men på spørsmål om hvordan det føltes å miste faren, stopper det opp.

– Han blødde, svarer Khal.

Etter at Chora ble drept, har broren Nak Mohammad hatt ansvar for Khal og de tre søsknene. Han forteller at barna har det tøft fordi han tjener lite penger som løsarbeider på byggeprosjekter, og må dele alt mellom Choras og sine egne barn.

– Chora var den eldste av oss tre brødrene. Han hadde en skikkelig jobb som redskapssliper, og han sysselsatte oss også. Det er som om noen har brukket vingene våre, sier Nak Mohammad.

Han sier han ville gitt alt i verden for at Chora skulle komme tilbake.

Da jeg møtte Mohammad i juli 2009, sa han at familien ikke ønsket hevn, og at han ikke var sint på soldatene som drepte broren. De ønsket bare hjelp. Nå forteller Mohammad at han egentlig ønsket hevn den første perioden etter drapet. Som en del av den afghanske kulturen følte han seg forpliktet til å drepe dem som hadde drept broren. Hevn er sentralt i Afghanistan. Men da Mohammad møtte Faryab-guvernør Shafaq, ble han fortalt at det overhodet ikke ville være noen mulighet for å få hevn. Soldatene som skjøt Chora ville heller ikke bli straffet. De utenlandske soldatene var ikke engang pliktig til å hjelpe familien, så de ville være heldig om de fikk erstatning.

– Jeg overlot til Gud å avgjøre hva som skulle skje. Han er flinkest til å løse problemer, sier Mohammad.

Han forteller at familien har igjen 1.100 av de 8.000 dollarene de fikk i erstatning fra det norske Forsvaret. De siste pengene vil han spare så lenge han kan for å sikre at Khal og de andre barna får det mest nødvendige i oppveksten. I år har Faryab vært rammet av en alvorlig tørke, og Mohammad har solgt en av de tre kuene for å få penger til mel. De har ikke hatt råd til å bygge det nye huset som de hadde kjøpt tomt til sist gang jeg traff dem. Khal og søsteren Hanifa går fortsatt på skole. De hadde ikke fått skolegang før faren ble drept, og går nå i andre klasse. Jeg kom uanmeldt til familien, og det så like fattigslig ut som forrige gang jeg var der. 13 barn og seks voksne bor i det lille huset. Mohammad har ikke hørt fra det norske Forsvaret siden høsten 2009. Han skulle ønske de hadde fortsatt å følge opp og hjelpe Khal og søsknene.

Etter at jeg i 2009 skrev at familien ville få erstatning, ble jeg kontaktet av flere personer, blant annet med bakgrunn fra Forsvaret i Afghanistan, som mente jeg måtte forstå at Choras barn ville få det bedre etter at faren deres ble drept. Min far døde en måned før faren til Khal. Jeg tror ingen som opplever å miste foreldre, vil prøve å framstille det som noe positivt for andre.

I et enkelt forsvar for krigen i Afghanistan har noen i Norge tøffet seg med påstander om at krigsmotstandere ikke forstår nødvendigheten av krig. Det er slik du argumenterer hvis du ikke har sett uskyldige bli drept. Jeg kan forstå at soldater girer seg opp med primitive rop før de går ut i kamp. Jeg skjønner også at det er spennende for dem å komme fra trygge Norge og oppleve kampsituasjoner de tidligere bare har sett på film og i dataspill. Og jeg kan forstå at de har behov for å tro at de bidrar til å gjøre det bedre i Afghanistan. Men for afghanere er ikke denne krigen et spennende avbrekk. De lever i konstant utrygghet.

Uansett om du er nordmann eller afghaner fører tap av nære slektninger til en enorm sorg. Og afghanere som blir skadd eller mister familiemedlemmer får langt dårligere oppfølging enn nordmenn. Forstår du ikke det, forstår du ikke krigen i Afghanistan.

Nak Mohammad og Khal ber for Chora.

De tøffeste gutta pusser på stilen med et velformulert klistremerke i bakruta. Foto: Anders Sømme Hammer

I et svært konservativt samfunn settes det høye krav til sjekkekunsten. Det er på sin plass å dele triksene til de mest drevne unge i Kabul.

Kommentar av Taran Khan

1. Skaff deg en mobiltelefon. Ikke hvilken som helst mobil, men en kinesisk som vrir om guttestemmer til jentestemmer, og vice versa (sistnevnte er dyrere, og dette er ikke oppspinn). Veldig nyttig for å gjøre den første kontaktfasen med motsatte kjønn så smidig som mulig. Også hendig for gutter og unge menn som har en kjæreste, eller til og med er forlovet med en jente, som har en mobil som kontrolleres av mistenksomme foreldre eller brødre.
2. Skaff deg flere mobiler. Du har et simkort for venner og et for bermen.
3. Facebook. Selvfølgelig. Men registrer deg med falskt navn og bilde. Ikke bare for å holde unna de slibrige (gjelder spesielt jentene), men også så søskenbarna dine i Canada ikke ringer Kabul og forteller om alle meldingene du har lagt ut i løpet av arbeids-/skoledagen.
4. Inngå et veddemål. Dette er den nyeste sjekketrenden. En gutt sykler opp til en jente som sitter i en bil og snapper solbrillene fra henne. Når hun tar ham igjen, unnskylder han på høfligste vis og sier han var nødt til å gjøre det fordi det var et veddemål. En veldig god måte å bryte isen på.
5. Dette er litt gammeldags. De som kommer fra spesielt konservative familier, kan snakke med venner av jenta for å høre hva jenta synes om framstøtet ditt. En gutt var overlykkelig da informanten kunne fortelle at jenta svarte på hans erklæringer om evig kjærlighet med å si at hun ”ikke hater ham”.
6. Dette er reservert machogutta. Meddel dine usømmelige hensikter eller tøffe image i bakruta på bilen. Klistremerkene inkluderer blant annet meldinger som: ”Don’t cry girls I will be back” (se over) og ”Mafia War – FBI” (se under). Den litt mer kostbare typen kan velge: ”No girls no tension”.
7. Dette er viktig for jenter. En jente som er kjent for å kle seg stilig, kan bli ringt opp av noen som åpenbart kjenner henne, som ber henne ta på seg en burka. Den vil gjøre henne ”enda vakrere”.
8. Krasj blandede bryllup, altså fester der menn og kvinner feirer sammen. Slike steder er ikke bare nyttig for tanten din som opptrer som Kirsten Giftekniv, men med guarden nede, og et skjørt som ikke rekker helt ned til anklene, er jentene lettere å få kontakt med enn noen gang ellers i livet.
9. Dette er fortsatt den enkleste måten å bli kjent med en jente: Gift deg med henne.

Ta gjerne også en titt på bakrutesamlingen vår.

Afghanske soldater og politi har formelt hatt ansvaret for sikkerheten i Kabul siden august 2008, men de utenlandske soldatene dukker som regel opp etter angrep. Foto: Anders Sømme Hammer

Hvis dagens tilstander i Afghanistan var målet da utlendingene kom, kunne de heller blitt hjemme.

Kommentar av Nasima Azkiya (27)

Det er veldig tøft å bo et sted der det er umulig å gjette hva som kommer til å skje, og der det er umulig å legge skikkelige framtidsplaner. Du ser bare at det blir verre dag for dag, men det er ingenting du kan gjøre. Vi må bare akseptere at vi har det veldig vanskelig.

I dag er det akkurat ti år siden USA og allierte gikk til angrep for å kaste Taliban-regimet i Afghanistan. Før 7. oktober 2001 hadde en stor del av den afghanske befolkningen tilpasset seg Taliban og deres undertrykkende styresett. De visste at hvis de brøt noen av Talibans lover og regler, ville de bli straffet hardt. Men etter invasjonen av Afghanistan og innrykket av utenlandske bistandsarbeidere, diplomater og konsulenter, fikk vi glimt av en annen verden. Folk ble veldig optimistiske, vi kunne føle hvordan håpet spredde seg. Mange afghanere vendte tilbake fra utlandet. Millioner av jenter og kvinner som bare hadde vært hjemme da Taliban regjerte, gikk ut og begynte å studere og arbeide. Alle var så glade, og så lyst på framtiden. Det ble laget en ny grunnlov og vi fikk en ny regjering. Det internasjonale samfunnet bisto Afghanistan og skapte store forhåpninger om en bedre framtid. Ingen trodde at det kunne snu og at mørket igjen ville senke seg over landet.

Men ti år senere ser vi hvordan det bare blir verre og verre. Ingen kan føle seg trygge noe sted nå, ikke engang inne i Presidentpalasset. Myndighetene snakker om forhandlinger med Taliban, en gruppe som mange forbinder med diskriminering og undertrykking. Nå mister stadig flere troen på framtiden. Spesielt mange unge snakker om at de bare vil flykte til et annet land. Og folk mister troen på det internasjonale samfunnet. De føler seg lurt av utlendingene som startet en krig for å gjøre det bedre. Utlendingene skapte håp og forventninger, men nå vil de bare trekke seg ut. Folk er forvirret. Mange spør seg om hvorfor utlendingene støtter forhandlinger som igjen vil gi Taliban politisk makt i Afghanistan, og så bare dra før krigen er avsluttet. Hvis dette var planen fra begynnelsen av, hadde det vært bedre om utlendingene ikke kom og skapte alle disse forventningene. Vi ser nå en negativ utvikling som fører til at vi aldri igjen vil stole på noen som kommer hit. Ingen vet hva som kommer til å skje nå, men folk frykter det verste. Derfor er så mange så skuffet.

Alle foto: Anders Sømme Hammer

Afghanistans tidligere president Burhanuddin Rabbani ble drept i et selvmordsangrep hjemme i Kabul tirsdag. Utsiktene til fred blir nå om mulig enda dårligere.

Kommentar av Anders Sømme Hammer

Foreløpige meldinger går ut på at Rabbani ble drept da han skulle møte to menn som representerte Taliban. En av mennene skal ha gjemt en bombe i turbanen som han detonerte da han klemte Rabbani. I år er en rekke attentater blitt gjennomført med slike turbanbomber. Det anses som uislamsk og krenkende å ransake en manns turban her.

Rabbani var formann i det nasjonale fredsrådet i Afghanistan og hadde ansvaret for å prøve å skape fred mellom opprørerne og myndighetene. En stilling han ikke nødvendigvis var spesielt godt skikket til da han tidligere som brutal krigsherre og president framsto som en av Talibans største fiender. De siste ukene hadde han markert seg med kraftige fordømmelser av opprørernes selvmordsangrep.

BBC, The Wall Street Journal, The New York Times, Foreign Policy  og The Guardian har bred dekning av attentatet og Rabbanis fortid. Her diskuteres blant annet hvordan drapet vil skape problemer for fredsforhandlinger med opprørere. En prosess som allerede så ut til å gå svært dårlig under Rabbanis ledelse. Men det er ingen tvil om at drapet på Rabbani er nok et tegn på at Afghanistan er i full oppløsning som jeg blant annet har vært inne på blant her, her, her og her.

Det er også verdt å merke seg de svært lite forsonende uttalelsene fra menn som var sentrale da Nordalliansen kjempet mot Taliban, og som i dag fortsatt har stor innflytelse i Afghanistan. Ahmed Wali Massoud, broren til Nordalliansen-lederen Ahmad Shah Massoud som ble drept 9. september 2001, sier til The Guardian: “This absolutely shows that peace with the Taliban is dead”. Mens tidligere presidentkandidat Abdullah Abdullah sier til The New York Times: “This is a lesson for all of us that we shouldn’t fool ourselves that this group, who has carried out so many crimes against the people of Afghanistan, are willing to make peace.”

Jeg oppfatter slike uttalelser som et forvarsel om en ny voldsom etnisk borgerkrig, et tema som ble drøftet på denne bloggen i april.

Jeg bor i omtrent 20 minutters gangavstand fra Rabbanis hjem, og etter angrepet i går gikk jeg ut med kameraet. Det er ikke lett å ta bilder i mørket, det er heller ikke lett å bevege seg etter angrep. Mange nervøse politimenn og soldater vifter og kjefter med våpen. Hovedveien og enda flere sidegater enn vanlig er sperret av i ambassadeområdet der Rabbani ble drept. I går kveld gikk det ut meldinger fra ambassader om at det også hadde vært uro i etterkant av angrepet og folk fikk beskjed om å holde seg innendørs. Det er bare en uke siden jeg sist var i ambassadeområdet og tok bilder av drepte og skadde mennesker da opprørere gikk til angrep og holdt byen i sjakk i 20 timer. På tross av de ugunstige forholdene synes jeg bildene jeg har lagt inn over viser noe av usikkerheten som preget Kabul rett etter angrepet.

Mandag ettermiddag og kveld møtte jeg to gode afghanske venner som ble svært skremt av det lange angrepet i Kabul i forrige uke. Vi var alle enige om at sikkerhetssituasjonen er blitt betraktelig verre siden i fjor, og tirsdag kveld tekstet vi hverandre om hvordan vi bare kan vente enda mer uro framover. “Det blir verre her”. Det er regla du stadig må gjenta som reporter i Afghanistan. Noen timer etter angrepet tirsdag mottok jeg en epost fra NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) der de kom med sin autopilotmelding: “To those who offer only death and destruction to the Afghan people, our message is clear: you will not prevail. You will not stop the Afghan people from taking their destiny in their own hands and you will not shake the resolve of the international and Afghan partnership. We will continue to work shoulder to shoulder to provide a better and safer future for the Afghan people.” Det lyder hult og virkelighetsfjernt nå som det blir verre og de utenlandske soldatene skal trekkes ut. Mange afghanere føler ikke at utlendingene står skulder ved skulder med dem. Utlendingene har gitt opp og er på vei hjem. Nok en gang vil Afghanistan overlates til seg selv, og en internasjonal krig vil avløses av en ny intens borgerkrig.

Denne høsten skal det nesten ukentlig arrangeres Afghanistan-seminarer i Norge. Jeg er blitt invitert til en del av dem, men prioriterer å arbeide i Afghanistan. Men jeg vil likevel være frekk nok til å bemerke at en del av paneldeltakerne ikke har beveget seg uten væpnet beskyttelse i Afghanistan. Og enda færre har de ti siste årene vært her på mer enn korte, gjerne årlige, turer, som først og fremst bidrar til at de i debatten kan legge inn ”da jeg selv var i Afghanistan”, ”jeg har selv vært X antall ganger i Afghanistan” etc. Jeg tenker da på en del politikere, forskere, synsere og representanter for Forsvaret. Noen av dem kommer med uttalelser om framgang i Afghanistan som bare ville fungert på stand up-show her hvis slikt eksisterte. Det er kleint å påpeke manglende felterfaring når jeg selv har bodd her i fire og et halvt år. Men jeg gjør det likevel fordi jeg synes en del av analysene av utviklingen i Afghanistan i Norge er merkelige, urealistiske spinndoktorpåstander på lavt nivå, og bygger på erfaring som ligger langt unna forskningsmetodene vi lærte om som grunnfagsstudenter på Blindern. Jeg er sikker på at en del av dem som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn det de gir uttrykk for offentlig. Men jeg tror de ville hatt større kvaler med å framstille ønsketenkning som analyser hvis de beveget seg ute blant folk og så hvor tøft de nå har det her.

En død mann løftes inn i en ambulanse etter et angrep i Kabul i juni. Foto: Anders Sømme Hammer

Du kan si mye om Celine Dions musikk, men hun gir en god pekepinn på hvor Afghanistan er på vei.

Anders Sømme Hammer

Kabul: Om våren, sommeren og tidlig høst hører jeg ”My Heart Will Go On” fra filmen Titanic flere ganger om dagen når jeg er hjemme i Kabul. Jeg likte filmen, men er ikke blant dem som har sett den ti ganger. Dem er det mange av i Afghanistan. Også på reiser i Afrika har jeg møtt mange som har Titanic som favorittfilm. I Addis Abeba syntes jeg det var litt morsomt med alle de voksne mennene som gikk rundt med Leonardo DiCaprio-t-skjorter. I Egypt var jeg på ørkensafari. Det anbefaler jeg. Du trenger ikke være spesielt spirituelt anlagt for å bli salig av å ligge i sanden om kvelden og se etter stjerneskudd på en himmel som ikke forstyrres av kunstig lys fra bakken. Men for mange vil det kanskje være enda mer gripende hvis du ikke samtidig hører på Celine Dion. Mitt sterkeste minne fra ørkenturen er sjåføren fra reiseselskapet som var besatt av den canadiske vokalisten, og til og med lot henne synge for fullt ut fra firehjulstrekkeren med de åpne dørene da vi hadde parkert og lagt oss i sanden.

Jeg føler aldri noe behov for å høre på ”My Heart Will Go On”, men låten kommer skjelvende ut av høyttaleren på isvognen som en mann dytter forbi huset mitt tre-fire ganger om dagen i issesongen (dog litt sjeldnere nå som det er Ramadan). Signaturlåten fra Titanic er altså issangen her, og det synes jeg er litt komisk når jeg ikke har bedre ting å tenke på. Forøvrig er det slik at mennene som kjører rundt med gassbeholdere spiller en annen låt om og om igjen for å gjøre alle oppmerksomme på at de er i området. Søppelmennene synger den samme sangen hver gang de kommer med eselvognene så folk skal åpne døren. Og mennene som går rundt og tar skredderoppdrag, gjentar en regle med høy stemme, eller med megafon hvis de har tatt seg råd til en slik. Dette er et enkelt system som fungerer i et svært fattig land.

Det er mulig jeg er treg, men det er først nå det symbolske ved å høre Titanic-låten flere ganger om dagen i Afghanistan har slått meg. Ti år etter den amerikansk-ledede invasjonen, føles det som om vi er om bord på et synkende skip. Titanic var spesialbygd for å tåle en kollisjon med isfjell, men da skipet traff isfjellet, sank det. I Afghanistan har militæreksperter og andre eksperter utarbeidet kompliserte planer for å skape stabilitet, men på tross av det vanvittig antallet milliarder som er brukt på å realisere planene, er Afghanistan blitt stadig mer utrygt. Det er derfor grunn til å ta på alvor advarslene om at Libya ikke nå bør bli et liknende forsøkslaboratorium for utenlandske eksperter.

I mai holdt jeg en tale i Oslo som jeg følte var mer eller mindre et enkelt sammendrag av situasjonen i Afghanistan. Likevel greide jeg å erte på meg enkelte i Forsvaret og andre selvproklamerte eksperter. Jeg skjønner at de som risikerer livet med våpen her har et stort behov for å tro at det nytter, og de kaller seg sjelden eksperter. De mest skråsikre Afghanistan-kommentatorene er som oftest dem som bare er her rundt ti dager i året, hvis de i det hele tatt kommer hit. Nå som det nærmer seg ti års-markeringen for 11. septemberangrepene, vil de snart dukke opp på en radio eller TV nær deg, og i kommentarspaltene i avisene du leser. I tillegg til de enorme humanitære lidelsene, kommer den pågående Afghanistan-krigen til å huskes for hvordan mange relativt smarte folk mislyktes med å lage gode analyser og gode løsninger.

Etter over fire år i Afghanistan synes jeg fortsatt det er vanskelig å svare på hvorfor det har gått galt, og å forklare hva som burde vært gjort annerledes. Det er lett å si at både krigføringen og den sivile innsatsen har vært en fiasko. Det er nå åpenbart for alle bortsett fra informasjonsarbeidere i Forsvaret og Utenriksdepartementet, regjeringspolitikere og en og annen major. Men på tross av årene her, ser jeg fortsatt ingen klare løsninger. Og jeg er glad for at jeg slipper å profilere meg som en Afghanistan-ekspert som må lire av meg noen enkle løsninger som egner seg for gjengivelse. Jeg foretrekker å fortsette å høre på ”My Heart Will Go On”, gjøre intervjuer og prøve å skildre deler av utviklingen. Akkurat når jeg avslutter denne kommentaren får jeg meldinger om at en bombe har eksplodert utenfor en moske i Almar-distriktet i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan. Minst tre mennesker er drept, over 20 såret. Jeg håper virkelig at dette landet ikke vil synke dypere selv om alt tyder på det.

Khoja Hamidullah (42) og Fahim (25) følger med på TV-serier samtidig som de jobber om kvelden i Qala-e-Fatullah i Kabul.

En ung tyrkisk manns kjærlighet til sin stetante fenger og provoserer i Afghanistan. Samtidig har amerikansk torturaction og kjekke fengselsrømlinger blitt mer populære enn indiske såpeserier.

Kommentar av Taran Khan

I disse dager sørger Kabuls dedikerte TV-seere over tapet av en av deres hemmelige favoritter. Nærmere bestemt den populære tyrkiske serien ”Ishq e Mamnu”, eller ”forbudt kjærlighet” som ble dubbet på dari og vist på den populære kanalen Tolo TV. Serien er en herlig rekke med skandaler som spinner rundt forholdet mellom en ung mann og hans tiltrekkende stetante (gift med den gamle onkelen hans), et pikant trekantdrama som garanterte umiddelbar oppmerksomhet i konservative Afghanistan.

Serien var blitt kraftig redigert før visning for å unngå at man faktisk kunne se umoralen, men publikum ble både henrykte og sjokkerte av de dekadente verdiene som likevel lot seg fortelle. Da serien raste i vei med stadig mer kompliserte intriger, holdt et betydelig antall menn og kvinner pusten på kontorene i byen på formiddagen. Og ikke overraskende ble interessen for dramaet fulgt av intense fordømmelser. Det ble påstått at ungdommens sinn ble forkrøplet, og at Afghanistans framtid var truet. Sjarmerende nok var ofte de største kritikerne de samme som ikke kunne gå glipp av en episode. Til slutt hadde hylekoret blitt så stort at det var umulig å overhøre. For noen uker siden erklærte departementet for informasjon og kultur at de av hensyn til ivaretakelsen av den afghanske kulturen måtte stoppe programmet.

Det er gjennom historien vært mange diskusjoner om at media bidrar til moralsk forfall. Debatten omkring ”Ishq e Mamnu” i Afghanistan minner om de sterke reaksjonene på serien ”Tara” – Indias første såpeserie med en korthåret, moderne kvinne som snakket røft. Og reaksjonene til venner og kolleger her i Kabul i år er ikke så ulike dem til eldre tanter og onkler hjemme i India som pusser brillene og setter seg i favorittstolen for å se ”Emotional Atyachar’. I dette showet settes kjærestepars lojalitet på prøve med den utalte hensikt å gi naive gutter og jenter en leksjon i moral.

Stoppingen av ”Ishq e Mamnu” er likevel en milepel i historien om afghansk mediekontroll som legger føringer for framtidige formiddagssåper. Et fenomen som opptod da alltid dristige Tolo TV begynte å dubbe indiske såper til dari. En av de første serien som kom til Kabul var ”Kyunki Saas Bhi Kabhi Bahu Thi” eller rett og slett ”Tulsi” som den blir kalt overalt. Og da mener vi overalt. På min første tur til Kabul i 2006 ble jeg møtt av en iransk mann som hang over TV-en like ved immigrasjonsskranken på flyplassen og uanstrengt la ut om hvordan de mange feidene i serien kunne løses, mens misunnelige politimenn sto og så på. Taxisjåfører med store, gråe skjegg oppdaterte meg om de indiske kvinnenes nyeste beundrere. Hver kveld kunne du se menn skynde seg hjem med besinkanner til generatorene så de fikk strøm og siste nytt om Virani-familien. Tulsi-interessen overgikk selv årets oppstyr rundt ”Ishq e Mamnu”. Det gikk tvilsomme historier om mullaer som tilpasset bønnetidene til sendetidene, familier som var så oppslukt av det som skjedde på TV at de ikke merket at noen stjal bilen deres, og skinnende sarier dukket opp på alle stilbevisste bryllup i byen. En kollega som ikke hadde generator, husker hvordan hver kveld ble tilbrakt i isbaren som hadde stabil strømtilførsel og TV. Eieren tjente en god slump bare på å ta betalt fra alle som satte seg ned for å se.

Men i løpet de neste besøkene mine begynte feberen å avta. Dette kan delvis ha å gjøre med at afghaneres interesse for Tulsi, Prerna (fra ”Kasauti Zindagi Ki”) og beslektede serier skyldes at de kjente igjen trekk fra deres egen kultur. Men etter hver som kvinnene fikk flere moralske dilemmaer, inngikk nye ekteskap og karakterer stadig gjenoppsto, mistet mange familier interessen for karakterenes (mange) liv. Nå som strømtilførselen er bedre i Kabul, og kanalene er blitt mange fler, ser folk tilbake til tiden med Tulsi med et overbærende smil, som en venn de er så ferdig med.

Interessant nok ble kvinnene i såpeseriene presset til side av ”24”, en serie som har en intensitet som bare matches av dens aparte historier. Å se Kiefer Sutherland, agent hos den fiktive antiterrornheten CTU og forsvarer av høyrevridde amerikanske verdier, bruke tortur for å beskytte USA mot muslimske terrorister, er ganske sært i landet der USA har gått lengst i forsøket på å gjennomføre en rettferdig krig. Ironien ligger på mange plan. Men Kabul-borgerne tok imot hardtslående Jack Bauer som en av deres egne, og slukte alt av delte TV-skjermer og tikkende klokker som de ble servert. Taxisjåfører klistret opp store røde ”24”-merker i bakrutene med den lett gjenkjennelig digitale fonten – antakelig det mest presise popularitetsbarometeret som er å oppdrive.

Dette var for litt over ett år siden. Nå er det ”Prison Break” som er den mest populære serien, igjen reflektert i klistremerker på taxier og SUV-er som presser seg fram i Kabuls trafikkork. Det er også kommet en spansktalende serie av ukjent opphav som rett og slett bare kalles ”Mafia”. Denne åpner med en blodfarget montasje av skudd, lik og veldreide kvinner, alt framstilt som siluetter. Det kan ha sammenheng med tiårene med krig, med afghanere ser ut til å ha utviklet en spesiell sans for kraftige narkodealere med hestehaler og veldig store våpen.

I tilegg til alt blodet og gørret er det kommet en rekke nye kanaler som tilbyr mer variert familieunderholdning. Det er koreanske komedier med moter som fort blir plukket opp av unge urbane afghanere, fra de smale buksene til det strittende håret. Det er andre tyrkiske serier med mindre sensitive plott. Og det er kommet afghanske såpeserier, blant annet ”Dette husets hemmeligheter”, igjen på Tolo TV. Men selv om publikum har mer å velge mellom, har de mindre kontroll over hva de kan se. Alle bilder av templer, guder, og andre uislamske elementer får et tåkete filter over seg i indiske serier. Det samme gjelder delene av kvinnene som ikke er tildekket, som liv, kløfter og bein. Den puritanske sensuren gir ufrivillig komiske resultater som når frekke musikkvideoer bare viser et kvinneansikt som flyter i en tåkete smørje.

Men selvfølgelig har kreative TV-seere funnet sin vei rundt disse og andre problemer. Også i 2008 innførte myndighetene et forbud mot indiske serier som truet den afghanske kulturen. Da gikk TV-junkiene ganske enkelt over til kabel-TV. Med forbudet mot ”Ishq e Mamnu” ble liknende geriljataktikker tatt i bruk. Episoder blir nå sett på nettet i stedet (i sin helhet og dermed i mye mer spennende versjoner), på satellitt via tyrkisk TV, på pirat-dvd-samlinger (som blir solgt for 3000-4000 afghani – 300-400 kroner) eller via minnepinner som de får fra venner med de rette kontaktene. Det faktum at de færreste forstår den tyrkiske dialogen som ikke er tekstet, demper ikke anstrengelsene for å få fulgt serien videre. Som en fan sa: ”Vi gjør det for å få se bildene”. De som protesterer mot sensur og streng mediekontroll tar dette kanskje ikke så alvorlig, men det er ingen tvil om at vi ser en afghansk kamp for retten til å se middelmådige formiddagssåper fra hele verden.

 Bildet er hentet fra dokumentaren “The Dancing Boys of Afghanistan” av den afghanske journalisten Najibullah Quraishi.

Fester der gutter danser for menn er svært populære i Afghanistan. Jeg vil fortelle hvordan dette organiseres.

Kommentar av Mojib Mehrdad

Ordet “gutt” har en helt spesiell betydning i min kultur. Det brukes selvfølgelig ofte som kontrast til ordet jente. Men på dari har vi uttrykket “bacha bazi” (direkte oversatt “leking med gutter”) som brukes om gutter som danser for menn på fester. Noen av guttene har også sex med mennene. På tross av at det er ulovlig å ha sex med mindreårige i Afghanistan, er dette en svært utbredt og populær festkultur som dyrkes med stor lidenskap. Og det er mange tilfeller av gruppevoldtekter på disse festene.

Danseguttene har ulik bakgrunn. Noen danser fordi familiene er fattige, de ser ingen andre måter å skaffe inntekter på. Andre gutter blir utpekt til å danse av militærkommandanter, som vi har mange av i Afghanistan. Dette er som regel vakre gutter på mellom ti og 18 år. Når kommandantene oppdager dem,  tas de bort fra familiene med makt, eller de blir kjøpt. Guttene som altså ofte kommer fra fattige kår, får nye klær og av og til også motorsykkel eller sjåfør med bil.

Homofili fordømmes offisielt i Afghanistan, men i motsetning til andre gutter, blir ikke danseguttene utstøtt av samfunnet hvis det blir kjent at de har sex med menn. Men når de blir 18 år, mister guttene markedsverdien. Noen blir deprimerte og begynner med narkotika, mens andre selv blir små kommandanter og etablerer egne danseguttgrupper.

Interessen for gutter kan spores langt tilbake i regionen vår. I tusenvis av år har for eksempel menn skrevet dikt om gutter. Molana Balkhi (Rumi ) og Hafiz som er de mest populære dikterne i Afghanistan, skrev veldig mye om gutter. Og det er en velkjent historie at dikteren Vahshie Bafeghi ble drept på grunn av sitt forhold til en gutt.

Selv om danseguttfester er forbudt ifølge islam, er dette svært ubredt blant kommandanter som nyter stor respekt i lokalsamfunnet. Kommandantene ser på guttene som elskere og de hyller dem når de danser med tilrop som for eksempel “du brenner meg/du dreper meg”.

Disse forholdene mellom gutter og menn er spesielt utbredt fordi kvinnene er tildekket og så vanskelig tilgjengelige. Før i tiden var guttene ofte tilknyttet konger eller restauranter. Nå har ordningen spredt seg, spesielt i Nord-Afghanistan. Og det jeg skriver her er basert på samtaler med venner som kjenner til ordningen i dette området. Der konkurrerer kommandanter, narkobaroner, og andre mektige menn gjennom hunde- og hønekamper og den tradisjonelle hestesporten buzkashi. Mennene kjemper hardt om de beste hestene, hundene og hønene. Men de kjemper enda hardere om de mest populære og vakreste guttene. Noen ganger har denne konkurransen tragiske utfall. Det er eksempler på at en mann har prøvd å kidnappe en annen manns gutt; og det har endt med at gutten eller mannen er blitt drept.

Guttene opptrer på ulike fester. I bryllup er det som regel en kommandant som tar med en gutt han eier. Gutten begynner å danse etter middag. På enkelte fester kan det være over seks kommandanter som har tatt med seg gutter. Hver av guttene danser etter tur i mellom 20 og 30 minutter. Guttene konkurrerer om å få mest mulig oppmerksomhet og å gjøre eieren sin stolt. Disse guttene får som regel kallenavn etter eieren. Hvis eieren for eksempel heter Mahmud og gutten Ahmad, blir kallenavet Mahmuds Ahmad, eller kommandant Mahmuds Ahmad. Noen ganger blir guttene også omtalt som hestene til kommandantene.
Den mest populære musikken på festene er Parde Awal. Det er navnet på rolig musikk, som framføres mest i bryllup nå om dagen. Mens en mann synger, og gutten danser, roper og synger de andre tilhørerrne hyllester til kommandanten som eier gutten. Han hylles ofte for sin skjønnhet og sjenerøsitet. Det kysses og klemmes.

Festene holdes som regel i store festlokaler, gjestehus eller i hager. En person blir valgt til å lede festen. Hans ansvar er å tørke svette av guttene som danser, organisere applausen, samle inn penger som blir kastet mot guttene og sørge for å ordne opp hvis det oppstår gnisninger blant publikum.

Gjestene sitter i rekker organistert etter hvor mye penger og makt de har. I første rekke sitter som regel rike mennesker som kommandanter, og eldrerepresentanter. Guttene har ofte på seg dyre kvinneklær og på beina har de et slags smykke som lager lyd mens de danser. Guttene er ofte sterkt sminket, de har kvinnesandaler, og når festen starter har de et stort sjal som dekker ansiktet. Guttene tar ikke vekk sjalet før tilhørerne ber dem gjøre det. Og når de så gjør det, bryter det ut vill jubel. På slutten av festen er det mange som vil ha tørklene som er blitt brukt til å tørke bort guttenes svette. Noen kysser sjalene, mens andre lukter på dem og beholder dem.

“Gatetrakassering er synd”, står det på plakaten som Sahar holder. Foto: Anders Sømme Hammer

Rundt 30 unge afghanere deltok i dagens historiske demonstrasjon mot trakassering av kvinner i Kabul. Blant deltakerne var Sadaf (18), Parwana (17), Sahar (15) og Nargis (18) som alle er med på å lage minidokumentarene Kabulkortene.

Dokumentarene som lages med håndholdte kameraer, publiseres på Afghanistanbloggen i samarbeid med Global Video Letters. De unge kvinnene filmet hele veien i dag, og opptakene vil vises i ulike formater framover. Politimenn og et titalls journalister og fotografer fulgte den halvannen time lange markeringen langs de støvete gatene i ettermiddag. Det er ikke tidligere blitt gjennomført en liknende demonstrasjon i Afghanistan. Demonstrantene stoppet trafikken og vekket stor oppsikt, men det gikk fredelig for seg. Nargis som skriver fast for Afghanistanbloggen, skrev denne kommentaren rett før demonstrasjonen startet:

“Jeg kan ikke huske en dag der jeg har kunnet gå på gata uten å føle frykt”

Vårt folk er rammet av krig. I tillegg blir afghanske kvinner hele tiden diskriminert. Mennene er redde for at hvis kvinner får arbeide og bli en aktiv del av samfunnslivet, vil de selv miste makten og alle mulighetene de har nå. De ønsker at kvinnene skal være som dokker de kan leke med: Kvinnene skal holde seg i huset, lage mat, ta seg av barna og gjøre klar sengen for dem når de kommer hjem.

Det internasjonale samfunnet presser på for at afghanske myndigheter skal gi kvinner jobb i det offentlige. Det legges også press på de mange utviklingsorganisasjonene for at de skal ansette kvinner. Men dessverre er det slik at de fleste kvinnene som får disse jobbene bare brukes som utstillingsdokker. Mennene på kontorene respekterer ikke kvinnene. Og kvinene får ingen makt. De er bare der for å kunne vises fram i tilfelle noen fra det internasjonale samfunnet skulle ta kontakt og spørre om det arbeider kvinner der. Det er så mange organisasjoner her som sier at de arbeider for kvinners rettigheter, men ingen av dem har skapt noen bedringer for afghanske kvinner. Organisasjonene er mer opptatt av å konkurrere om å hanke inn donorpenger enn å skape reelle endringer.

Vi hadde først lyst til å slutte oss til en av disse organisasjonene, men de ville ikke en gang møte oss. Da fikk venninnen vår Noorjahan (hun er med på kafé i første episode av Kabulkortene) ideen om at vi kan starte vår egen organisasjon og virkelig arbeide for kvinners rettigheter.

Det er en skam hvordan kvinner behandles i Kabul og resten av Afghanistan. Kvinner vises ingen respekt utenfor hjemmene. Når vi går på gata, må vi dekke til alt som viser at vi er kvinner. Jeg kan ikke huske en dag der jeg har kunnet gå på gata uten å føle frykt.

Vi er alltid redde for å bli antastet eller få slengt de mest hårreisende bemerkninger etter oss. Forbipasserende menn og butikkeiere sier slibrige ting. Sjåfører henger ut av bilene og ber oss om å bli med dem; Det er det samme som å påstå at vi er prostituerte. Hvis vi svarer dem, strømmer det folk til og spør: ”Kan du ikke bare være stille?” eller ”er dette noe å bry seg om?” Men disse folkene bryr seg ikke en gang om at hvis kvinner blir voldtatt, så får de ingen støtte. Det er ingen organisasjoner de kan henvende seg til og få hjelp av. Kvinnene får selv skylden for at de er blitt voldtatt. Kvinnene blir fortalt at de har kledd seg feil, eller gått på en måte som har oppfordret menn til å voldta dem. Ingen holder mennene ansvarlig. De kan gjøre hva de vil med kvinnene.

Dette er grunnene til at vi nå har etablert organisasjonen “Young Women for Change” (YWC). I dag demonstrerer vi mot trakassering av kvinner fordi nesten ingen menn syns det er noe problem. Men det er et stort problem fordi mange jenter får ikke gå på skole fordi foreldrene ikke våger å slippe dem ut av huset.

Kvinner utgjør 52 prosent av den afghanske befolkningen. Og det er et stort problem at 52 prosent av befolkningen aldri føler seg trygge når de går ut. Organisasjonene Hadia (se tidligere kommentar av Nargis) og YWC starter derfor denne kampanjen mot gatetrakassering. Vi er innstilt på å gjennomføre dette uansett hva som måtte skje. Om det ikke skaper bedringer for oss, håper vi at vi iallfall kan gjøre det enklere for kommende generasjoner.

FLERE BILDER:

Nargis filmer samtidig som hun og Sadaf blir intervjuet.

Dagens demonstrasjon skapte oppsikt i byen der fortsatt en stor andel av kvinnene beveger seg rundt i burka.

Afghansk politi beskyttet demonstrantene. Denne politimannen har tatt med seg et eksemplar av løpeseddelen der menn gjøres oppmerksomme på at trakasseringen også rammer deres søstre.

Taliban har tatt på seg ansvaret for drapet på Ahmed Wali Karzai, men det er ikke lagt fram noen bevis. Foto: Anders Sømme Hammer

I går ble Ahmed Wali Karzai skutt. I dag ble han begravet. Da jeg besøkte kongen av Kandahar for to år siden, gikk det meste av tiden med til sang og klovning.

Anders Sømme Hammer

– Det er som en tromme. Tam, tam, tam, tam, sang han.

Jeg hadde nettopp spurt Ahmed Wali Karzai om hvorfor han stadig ble anklaget for å være en narkobaron. Jeg trodde jeg skulle få kjeft eller bli kastet ut. I stedet sang han: “Narkoselger, narkoselger, narkoselger”. ( “Dope dealer, dope dealer, dope dealer”, hørtes like rart ut på engelsk).

Intervjuet gikk ikke spesielt bra. Jeg hadde vært skjerpet, nervøs og innstilt på å stille direkte spørsmål om de mange anklagene om at han var dypt innblandet i korrupsjon og narkohandel. Men jeg var ikke forberedt på å bli sunget for av mannen som det ble sagt kontrollerte Sør-Afghanistan. Edderkoppen med det kompliserte nettet av stammeledere, utenlandske offiserer, amerikanske etterretningsagenter, kriminelle, opprørere og myndighetspersoner. Halvbroren til president Hamid Karzai. Kongen av Kandahar.

Da det viste seg at en av mine venner i Kandahar var en gammel venn av Wali Karzai, var det enkelt å få audiens. Etter en kort telefonsamtale og tre sikkerhetskontroller, var vi framme i et av Wali Karzais mange hus. På puter, sofaer og stoler i venterommet, gangene og møterommet satt menn i kø for å få snakke med Wali Karzai. Vi slapp forbi dem alle sammen. Wali Karzai plasserte meg i en to-seters sofa. Han satt i en stor gyllen stol ved siden av. Han fiklet med et bønnekjede og snakket og sang høyt. Mennene rundt oss lo. Mitt intervju ble brukt som lett kveldsunderholdning

– Hør på meg min venn. Jeg har ingenting med narkotika å gjøre. Dette er politisk motiverte anklager som vil fortsette å komme så lenge Hamid Karzai er president. Journalistene må bare putte litt krydder i artiklene sine for at noen skal gidde å lese dem. De vet de skaper interesse hvis de skriver om meg, sa Wali Karzai.

Han var selv leder for provinsrådet i Kandahar, et lokalt politisk styringsorgan. Jeg var i Kandahar i august 2009 for å dekke innspurten til presidentvalget. Det ble sagt at Wali Karzai styrte halvbrorens valgkamp i provinsen med fusk og trusler. Mitt forsøk på å konfrontere Wali Karzai med dette førte heller ikke til annet enn vitsing.

– Hvorfor skulle vi fuske? Det er de andre kandidatene som er nødt til å fukse. Karzai kommer til å få 98 prosent av stemmene i Kandahar, sa Wali Karzai som fikk rett i at halvbroren ville gjøre det godt og få flertall i Kandahar.

Da jeg hadde vært i Kandahar tre måneder tidligere, bodde jeg sammen med en amerikansk journalistkamerat som ble kjeftet huden full av Wali Karzai. Journalisten hadde stilt mer eller mindre de samme spørsmålene som meg. 90 prosent av verdens opium og heroin blir produsert i Afghanistan, det meste sør i landet. Og da kameraten min spurte om hvorfor det ble sagt at Wali Karzai kontrollerte mye av produksjonen og handelen,  fikk han beskjed om “å se til helvete å komme seg ut.” Wali Karzai hadde ofte journalister på besøk. Flere prøvde seg på kritiske intervjuer, men den afghanske fikseren som tilrettela intervjuet for kameraten min, ble skremt. Han hadde aldri sett Wali Karzai så sint før. Fikseren og journalisten ble enige om at det var på tide å ta flyet tilbake til Kabul. Det kan ha vært vår felles venn, eller rett og slett Wali Karzais dagsform, som førte til at jeg fikk en annen behandling.

I går ble Wali Karzai skutt i hodet av en av sine nærmeste kommandanter. Tusenvis av mennesker og presidenten selv møtte i dag opp til begravelsen i Kandahar.

Det er ingen tvil om at drapet vil få store konsekvenser for maktfordelingen i Sør-Afghanistan. Wali Karzai var den mektigste der, og de mange advarslene om en forestående voldelig maktkamp, virker sannsynlige. Men jeg våger ikke å gjette på annet enn at det blir kaotisk og brutalt. Hvis Afghanistan var et mennesket, er sammenbruddet inntruffet i år. Paranoiaen sprer seg. Det er helt uforutsigbart her. Det er lett å stille diagnosen, men ingen ser ut til å ha medisinen.

Pam og Nargis henger sammen så mye som mulig.

For å gjøre livene bedre for jenter i Afghanistan, må noen gå foran og brøyte vei. Vi bestemte oss for å være dem.

Kommentar av Nargis Azaryun (18)

Vi ble raskt venner og fortalte hverandre alt mulig. Vi var alltid sammen på utkikk etter moro. Underveis møtte vi andre jenter som vi følte vi hadde mye til felles med, så nå er det ikke lenger bare Pam og jeg som henger sammen.

Vi har innført en spesiell dag som vi har kalt ”welgardi”. Et ord vi fant på som minnet oss om det engelske uttrykket ”window shopping”. Vi går rundt og ser på klær, smykker og andre ting i butikkvinduene i Kabul. Dagene sammen med jentene har vært de beste i livet mitt. Når vi ikke har drevet med welgardi, har vi gått på konserter og teater, sett filmer, spist lunsj sammen, besøkt utstillinger og sovet over hos hverandre.

Her i Afghanistan er det ikke vanlig at en jente går på konserter, er med i filmklubber, eller gjør de andre tingene vi driver med. Men vi prøver å skape endringer. Noen av dem som ser at vi går til disse stedene, skjeller oss ut. Det er også dem som viser hvor irriterte de er ved å sende oss sure meldinger på internett. Selv i liberale familier har foreldrene vegret seg for å gi døtrene tillatelse til å gå ut og ha det moro. De har vært redde for at noen skulle snakke negativt om dem. De har trengt noen som kunne gå foran og brøyte vei. Og vi ble enige om at det skulle være oss. Og da får det heller være at folk ser annerledes på oss og kritiserer oss. For planen har virket. I begynnelsen var det bare Pam, jeg og tre andre jenter som gikk ut til disse stedene. Men nå ser vi at gutter har begynt å ta med søstrene sine på konserter. Og det er en stor seier for oss. Det gjør oss veldig glade. Vi er ikke redde for å bli skjelt ut og stemplet. Vi vet at en dag er det noen som vil sette pris på innsatsen vår, enten med blomster eller på andre måter.

Som afghanere er det vårt ansvar å arbeide for endringer i samfunnet. Spesielt viktig er det å få endret flere hundre år gamle tradisjoner som hindrer at jenter får sine demokratiske rettigheter og kan bevege og ytre seg fritt. Hvis ikke vi arbeider for endringer, kommer ingen andre til å gjøre det. Vi er generasjonen som må være villige til å ta en risiko. Det er ingen annen måte vi kan prøve å gjøre det bedre for den neste generasjonen.

Pam var blant de beste elevene på skolen, og hun har fått et stipend for å studere i utlandet fra august. Jeg kommer til å savne henne masse, men jeg vet at hun kommer til å få en god karriere. Og det vil bli veldig fint for henne å se hvordan folk har det i andre land. Hun vil lære masse, og jeg er sikker på at hun vil bli enda mer motivert til å skape store endringer i Afghanistan.

”Hadia”-medlemmene Sahar (15, t.v.) og Nargis (18) viser fram smykker, vesker og klær som kvinnelige innsatte har laget. Foto: Privat

Afghanistanbloggen følger opp Kawa Sahabs innlegg om afghansk ungdom og utviklingshjelp.

”Hadia” betyr gave og er navnet på en frivillig organisasjon som prøver å gjøre livet lettere for unge afghanere. Jeg vil fortelle om hvordan vi driver enkelt utviklingsarbeid.

Kommentar av Nargis Azaryun (18)

Jeg kom i kontakt med ”Hadia” i 2005. Da var jeg på et kurs og møtte en jente som heter Zubaida. Vi snakket masse, og hun fortalte meg om ”Hadia” og ba meg bli med på et møte senere på dagen. Vi gikk til en restaurant. Der møtte vi to gutter og to jenter. Vi snakket om hvordan livet er for unge i Afghanistan, og hvorfor det er behov for en organisasjon som ”Hadia”. Målet med organisasjonen er å samle unge, hjelpe dem på ulike måter og gjøre dem bevisste på egne og familiens valg. Alle på restauranten ønsket å arbeide for endringer og fortelle andre unge at dette er tiden for å forbedre dette landet. Dessverre er det slik at mange her bare sitter og venter på at noen skal hjelpe dem. ”Hadia” venter ikke på noen, og vil inspirere andre til å stole på egne evner og hjelpe seg selv.

– Føler oss nyttige og stolte

Jeg ble med i ”Hadia”. Vi har startet ulike prosjekter, gjennomført møter og hatt morsomme fester der unge møtes og samler inn penger så vi kan hjelpe flere. Vi arbeider for det beste for landet og folket vårt. En ærlig jobb som gjør at vi føler oss nyttige og stolte.

”Hadia” ble grunnlagt i Herat-provinsen i Vest-Afghanistan i 2005. I starten var det bare det bare fire-fem medlemmer, men etter hvert har vi vokst, og nå har vi 20 medlemmer i Kabul og seks i Herat. Da vi var blitt ordentlig etablert, begynte vi å jobbe med et barnehjem i Herat. Det er et stort hus der også unge som bor hjemme hos fattige familier kan komme og få hjelp. Vi begynte å jobbe med 40 barn som er mellom fire og 16 år.

Etter mange diskusjoner i Kabul, bestemte vi oss for å ta med noen lærere og gi barna kurs i tegning, sying, sløyd og leksehjelp.

For å samle inn penger så vi kunne utvide arbeidet, har vi gjennomført flere arrangementer. Det siste var en konsert, der en venn av et av medlemmene som ville være med på å hjelpe barna, opptrådte. Med konsertinntektene og noen ekstra bidrag fra medlemmer, kjøpte vi varme klær til barna og betalt for kursene.

Vennene våre i Herat sender oss tingene de unge lager, som vi stiller ut og selger. Inntektene går tilbake til barna som lommepenger og mer utstyr.

Under høytider som nyttår og Eid og i ferier reiser vi på besøk til barna i Herat. Vi ser på hva de har laget, ser filmer, spiser lunsj og gjør andre morsomme ting sammen. Barna kommer fra fattige familier, men med pengene de får, kan de fortsette å gå på skolen og studere.

I fjor begynte vi å samarbeide med kvinnelige innsatte i Kabul og det fungerte. Kvinnene i fengslene har som regel rømt hjemmefra, og noen av dem er blitt anklaget for å ha drept slektninger som har misbrukt dem. De kan allerede sy og lage smykker, så vi selger det de lager og gir dem pengene så de har litt til dagen de løslates.

– Må bli uavhengige

Vi i ”Hadia” startet med ingenting, og nå blir vi større for hver dag som går.

Vi mottar ingen ekstern støtte. Organisasjonen drives av unge afghanere med våre egne penger. All hjelp går fra afghanere til afghanere. Og det er det jeg elsker med ”Hadia”. Vi afghanere må bli uavhengige. Vi trenger ikke alltid andre som skal fortelle oss hva vi skal gjøre. ”Hadia” er vårt forsøk på å gjenoppbygge Afghanistan, og vi tror måten vi jobber på, gir gode resultater. Og vi er ikke avhengig av støtte fra utenlandske organisasjoner eller donorer for å få det til.

”Hadia”-medlemmene tar oppstilling på scenen før en konsert i Kabul. Foto: Privat

En narkoman har flatet ut i Kabul. Analfabeter fristes til rusmisbruk og opprør i Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

Afghanske myndigheter og det internasjonale samfunnet satser ikke på dem som kunne ha blitt Afghanistans redning.

Kommentar av Kawa Sahab (30), menneskerettsaktivist

Ungdommen er framtiden i ethvert land. I Afghanistan er dessuten flertallet av befolkningen unge. På tross av dette fokuserer ikke afghanske myndigheter på ungdommen, og de prioriteres heller ikke av internasjonale donorer.

Vi kan analysere utfordringene og problemene til afghanske ungdommer ved å dele dem inn i tre grupper:

* De som har gått på skole eller universitetet og som nå er arbeidsløse

* De som er analfabeter og arbeidsløse

* De som arbeider

For dyre privatskoler

Først vil jeg diskutere situasjonen for dem som er ferdig med videregående, men som ikke har lykkes med å komme inn på universitetet fordi de ikke har bestått den tøffe opptaksprøven. Dette dreier seg om rundt 75.0000 unge kvinner og menn dette året. Afghanske myndigheter greier ikke å hjelpe dem til å få andre jobber. Mange har ikke råd til å studere ved private universiteter. Og de får heller ikke arbeide for statlige eller ikke-statlige organisasjoner. Det første de blir spurt om når de søker organisasjonsjobb, er om de har relevant arbeidserfaring, noe de som regel ikke har.

Mange av dem som har fått ta universitetsutdanning, har samme problemer som dem som har måttet slutte etter videregående. Myndighetene kan ikke tilby dem stabile jobber. Når de skal ut og søke jobber, er de første spørsmålene: hvilken relevant arbeidserfaring har de, og kan de engelsk eller kan de bruke en datamaskin? Men mange av dem som går på universitetet, sliter med økonomien, og de har derfor ikke hatt råd til private språktimer eller datakurs.

Disse unge mister håpet, blir rastløse og greier ikke å legge gode planer for framtiden. De vil rømme og prøver å komme til Europa: De tror de kan oppnå alt mulig der. De er ikke klar over hvor utspekulerte menneskesmuglerne er, og de mange farene på veien.

Lett å manipulere analfabeter

Så har vi de arbeidsløse analfabetene. Det er så lett å manipulere dem. Det er et veldig høyt antall slike unge i Afghanistan. De fleste har ikke kunnet studere på grunn av borgerkrigen, dårlig økonomi og andre problemer. De evner ikke å løse problemene de støter på i samfunnet. En del av dem ender opp som opprørere eller narkomane: to grupper som skaper enorme problemer for Afghanistan, ikke bare innenlands, men også i forhold til utlandet.

Noen av disse ungdommene prøver å emigrere til nabolandene, spesielt Iran og Pakistan, for å få arbeid. Der kommer noen av dem i også i kontakt med opprørsbevegelser og narkomiljøer. Og noen utsettes vold og får andre alvorlige problemer.

Ungdom med ambisjoner

Den tredje gruppen består av unge med høyere utdanning og arbeid. Dette er en gruppe som er godt motiverte til å prøve å skape endringer. De har ikke høy lønn, men har ofte godt pågangsmot. Men verken myndighetene eller det internasjonale samfunnet vier disse unge særlig oppmerksomhet. Ingen er klare for å satse på dem selv om de aktive, og har store ambisjoner for seg selv og for Afghanistan. De har kompetanse og vilje til å skape avgjørende endringer i samfunnslivet. De kan fungere som friskt blod i årene i det framtidige styret i Afghanistan. De kan bygge er nytt og stabilt Afghanistan. Det er noen organisasjoner her som har lyst til å fokusere på disse unge og arbeide med dem. De prøver å hjelpe dem med studier, arbeid og andre deler av livet. Disse organisasjonene trenger støtte fra donorer. Men donorene ønsker å arbeide med saker som kan gi store resultater på kort sikt.

Men det er en kjent sak at ungdomsarbeid må virke over tid før det gir skikkelige resultater.

Afghanske soldater kjempet sammen med canadiske soldater under denne skuddvekslingen i Kandahar. Om noen måneder forlater canadierne Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

Etter hvert som sikkerhetssituasjonen blir verre i Afghanistan, blir den etniske mobiliseringen stadig tydeligere.

Anders Sømme Hammer

I mars 2001 dro jeg til den etiopiske byen Adigrat som ligger på grensen til Eritrea i Øst-Afrika. Noen måneder tidligere hadde Etiopia og Eritrea undertegnet en fredsavtale. Krigen som hadde vart i to år fra 1998 til 2000, utspilte seg i stor grad som brutale slagmarkskamper og kostet minst 70.000 mennesker livet. I Adigrat ble jeg slått av de mange hatefulle ytringene om eritreerne som bodde bare noen få mil unna. Det var overdrevne historier om menneskelig ondskap. Det var et hat som så ut til å hente mest styrke fra fantasien og ikke logikken.

Som mange andre unge menn som hadde begynt på en universitetsutdanning, var jeg pompøs, selvhøytidelig og stolt fordi jeg følte jeg forsto mer kompliserte akademiske tekster. I 2003 pakket jeg Machiavellis ”Fyrsten” og en del andre statsvitenskapelig standardverker og dro til Eritrea. Med en bunke bøker reiste jeg rundt i landet i fem uker. Jeg ville prøve å forstå konflikten fra den andre siden av grensen. Jeg ville finne svar på hvorfor de tidligere frihetskjemperne i Eritrea hadde etablert et diktatur. Og jeg ville prøve å forstå hvorfor folk i Etiopia og Eritrea kunne hate hverandre så intenst på tross av at de delte så mye historie.

Jeg skrev ikke mye på den turen. Jeg hadde ikke nok kunnskap om landene, og var heller ikke moden nok til å formulere fornuftige drøftinger.

Det som satt sterkest igjen etter oppholdene i Etiopia og Eritrea var de mange hatefulle ytringene, det som i akademia ofte kalles ”hate speeches”.  Gang på gang møtte jeg folk som ville overbevise meg om at etiopiere eller eritreere var i pakt med djevelen selv. De så spioner overalt og konspirasjonsteoriene var så mange at det var umulig å holde oversikt. Et velkjent nettverk av statlig finansierte informanter, og de mange veikontrollene var med på å bygge opp under frykten og paranoiaen. Det mest skremmende var hvordan mennesker som ellers var gjestfrie og hyggelige, kunne hate nabofolket så sterkt.

Øst-Afrika er et godt stykke unna Afghanistan. Men det som gjør meg urolig nå er at jeg hører stadig flere historier som minner meg om dem jeg hørte i Etiopia og Eritrea.

Jeg blir fortalt grusomme og detaljerte historier om hvordan den ene afghanske etniske gruppen utførte forferdelige overgrep mot den andre under borgerkrigen her på begynnelsen av 1990-tallet. Historiene er fæle og fortelles med en forventning om at jeg skal fordømme den aktuelle etniske gruppen. Men når du leser afghansk historie, innser du at alle de store etniske gruppene har gjennomført grusomme overgrep. Og det virker meningsløst å prøve å ta side.

Denne uken kunne en venn av meg som er tadsjiker fortelle at han er glad for at det utenlandske militæret bomber pasthunere. Fordi ”alle pasthunere er terrorister”. Han snakker da altså om en etnisk gruppe som utgjør rundt 40 prosent av befolkningen her. En annen tadsjiisk venn av meg med universitetsutdanning er også forbannet på pasthunerne. Han mener de ikke er til å stole på, og han påstår de er den eneste grunnen til at det nå er krig her. Dette er ikke faktabaserte utbrudd. I Faryab-provinsen for eksempel der de norske soldatene er utplassert, blir det stadig klarere at mennene som angriper de norske soldatene, kommer fra ulike etniske grupper: De har motiver som er langt mer sammensatte enn dem som lar seg presse inn i Taliban-modellen som militæret lenge har brukt i et forsøk på å framstille dette som de godes kamp mot de onde.

Når jeg går rundt og gjør intervjuer, ser jeg ofte åpenlys rasisme mot den etniske gruppen hazaraer. Det er lite poeng i å gjengi skjellsordene, men de fokuserer på hazaraenes mongolske ansiktstrekk og framføres høyt og skamløst. Noen ganger også supplert med teatralske bevegelser. Hazaraene er tradisjonelt blitt behandlet som tjenestefolk i Afghanistan og er blitt utsatt for systematisk undertrykking. Nå som hazaraer har fått mye bedre tilgang til utdanningssystemet og også innehar politiske posisjoner, foregår det en iherdig intern mobilisering. Den etniske identiteten styrkes for å bygge et forsvar mot framtidig forsøk på undertrykking. Mobiliseringen minner om den som foregår blant etniske minoriteter i diasporaen.

I Kabul driver enkelte pasthunske myndighetspersoner en kamp mot dari som er det etablerte byråkratispråket. De vil ha pasthunske skilt og navn på institusjoner. Og denne ordkrigen brer om seg. Som da en venn av meg i forrige uke brukte dariordet ”danishga” da han delte en taxi og ville kjøre til universitetet her i Kabul. Han fikk beskjed av medpassasjeren om ikke å si ”danishga” (universitetet, altså) fordi det forbindes med farsi som de snakker i nabolandet Iran.

I FN og andre internasjonale organisasjoner snakkes det om hvordan enkelte etniske grupper har kuppet rekrutteringen av lokalt ansatte i ulike avdelinger. De henter slektninger og venner fra sin egen etniske gruppe til de ettertraktede jobbene og trikser med identifikasjonskort for å omgå regelverket som skal forhindre nepotisme. FN betaler langt over afghansk gjennomsnittslønn.

På Facebook dukker det opp stadig flere støttegrupper for de ulike etniske gruppene i Afghanistan. Det er vanskelig å skille mellom sunn og usunn etnisk stolthet. Den norske 17. mai-feiringen ville for eksempel framstått som svært nasjonalistisk hvis den ble kopiert i mange andre land.

Jeg kunne kommet med en rekke flere eksempler på den etniske mobiliseringen. Men det er også viktig å understreke at afghaneres sterke etniske tilhørighet ikke er noe nytt. Det har for eksempel hele tiden vært få ekteskap på tvers av de etniske gruppene. Det kan også være at jeg overdriver styrken i mobiliseringen nå fordi jeg rett og slett ikke har hatt god nok kontakt med lokalsamfunnet tidligere. Uansett er det ikke noe tvil om at mobiliseringen pågår, og jeg tror forklaringen kan være enkel: Det er nå rundt 150.000 utenlandske soldater i Afghanistan. Uavhengig av hvordan sikkerhetssituasjonen utvikler seg, kommer en stor del av soldatene til å reise hjem i løpet av de neste tre årene. Denne krigen er blitt for upopulær i hjemlandene.

Jeg tror verken det blir fred med eller uten de utenlandske soldatene. Men jeg tror vi om noen få år vil se konsekvensene av den pågående etniske mobiliseringen. Det er en utbredt oppfatning om at det bare er din egen etniske gruppe som vil beskytte deg. Verken myndighetene eller de utenlandske soldatene er i stand til det, og angrep vurderes ofte som det beste forsvar. I løpet av noen år vil vi mest sannsynlig få en ny storkonflikt: Og den vil likne på borgerkrigen som herjet Afghanistan på begynnelsen av 1990-tallet da de etniske gruppene angrep hverandre.

En relevant artikkel som ble publisert 16. mai: Ethnic Conflict Erupts in Peaceful Corner of Afghanistan, http://www.undispatch.com/ethnic-conflict-erupts-in-peaceful-corner-of-afghanistan

Afghanistan har trolig verdens strengeste seksualmoral. Foto: Anders Sømme Hammer

Mangel på sex får alvorlige konsekvenser. Jeg vil prøve å forklare hvordan det fungerer i Afghanistan.

Kommentar av Mojib Mehrdad (26), journalist og forfatter, Kabul

Jeg skriver verken som psykolog eller forsker på seksuell adferd. Jeg skriver som en 26 år gammel mann bosatt i tradisjonelle Afghanistan. Jeg vil fortelle om mine egne og andre unges erfaringer.

Undertrykkingen av seksualdriften har vi arvet fra foreldregenerasjonen som selv slet med fysiske og psykiske problemer da de var unge.

Selv om seksualdriften er universell og en naturlig del av oss, blir jeg skamfull når jeg tenker på hvordan jeg har forholdt meg til den. Hvorfor blir jeg sjenert når jeg skal beskrive dette? Jeg har ikke greid å kvitte meg med skammen. Den har ikke religiøse røtter, de er sosiale. Smertene som følger av avholdenhet kjenner vi både i kropp og sjel.

I de mer urbane delene av Afghanistan er det riktignok ikke alle som lar seg stoppe av skammen. Noen mener at alt i livet er gitt til oss fra Gud, og når de gjør noe galt, løser de det med å be til Gud dag og natt for å bli kvitt skyldfølelsen. Men hva med dem som ikke greier å tenke på denne måten? De som må bære denne tunge børen ved å være avholden. Det føles som å være bundet på hender og føtter og ligge der i ørkenen rett ved en oase. Og det eneste du kan gjøre hele dagen er å se på vannet.

I Afghanistan er det bare en lovlig måte å ha sex på, og det er å gifte seg. Det betyr at enhver seksuell erfaring før ekteskap er forbundet med skam. Ikke nok med det, du kan også bli straffet hardt. Hvis en ugift jente og en gutt blir tatt for å ha sex, risikerer de 100 piskeslag. Hvis en gift mann eller kvinne blir tatt for utroskap, kan de bli steinet.

Men selv ikke slike strenge straffer stopper den seksuelle omgangen. Mange gutter og jenter har sex før ekteskap. I noen tilfeller der foreldrene får vite om forholdet, må gutten og jenta gifte seg å unngå straff.

Det er heller ikke uvanlig at gutter har sex med hverandre. Og noen kvinner som er ulykkelig gift, har sex med venninner i samme situasjon.

Noen ganger får undertrykkingen av driftene tragiske utfall. Noen velger å ha sex med dyr. Det går historier om dem som har seg med esler, geiter og høner. Og noen voldtar.  Barnevoldtekter er et utbredt problem i Afghanistan.

Mange blir gift uten at de kjenner hverandre. Etter en periode der det mest presserende seksuelle behovet er blitt tilfredsstilt, innser en del at ektefellen ikke er den rette. Det fører til mange ulykkelige ekteskap. Felles barn og press fra familien fører til at de likevel fortsetter å bo sammen, selv om de ikke fungerer godt som hustru og mann. Dette oppleves antakelig tøffest for kvinnen. De fleste menn finner seg en elskerinne i slike situasjoner, og det skaper ytterligere lidelser for hustruen.  Kvinnene isoleres. De få som selv velger å være utro, straffes svært hardt hvis det oppdages. Men kvinnene innfinner seg som regel med den sørgelige situasjonen. Trøsten blir å prøve å gjøre livet best mulig for barna og andre i familien.

Når en afghansk kvinne mister jomfrudommen, mister hun også sin verdi. Og når hun giftes for andre eller tredje gang – det er mange enker i Afghanistan – må hun bare akseptere den hun måtte få. Siden kvinnene er økonomisk avhengig av menn, har de færreste mulighet til leve alene. Kvinner velger dessuten å bli værende i ekteskapene av hensyn til barna. Kvinnene bryr seg ofte mer om barna enn mennene.

Ifølge statistikk fra helsemyndighetene her har rundt to tredeler av den afghanske befolkningen en form for psykisk lidelse. En stor del av befolkningen er unge. Som ung selv tror jeg at mange av problemene skyldes seksuell frustrasjon. Jeg har selv sett hvordan denne undertrykkingen gjør unge venner sjenerte og lager problemer når de prøver å knytte sosiale bånd. Mange unge fungerer ikke godt på arbeidsplassen. De er nervøse og trøtte, og har problemer med å overholde forpliktelser. Noen prøver å trøste seg med opium, alkohol eller andre rusmidler. Mange lever med sorg og anger. Og det er disse som er framtiden til dette landet. Jeg tror ikke vi tar dette på alvor. Vi er et samfunn bygget på strenge prinsipper, og vi er villige til å ofre alt for prinsippene. De tas så alvorlige her at hvis en familie oppdager at datteren har hatt et utenomekteskapelig forhold, kan de komme til å drepe henne.

Ingen var i stand til å beskytte de ansatte da demonstranter gikk til angrep på FN-kontoret i Mazar-e-Sharif. Foto: Anders Sømme Hammer

Det er umulig å forutsi hva som kommer til å skje i Afghanistan i ukene framover, vi vet bare at det blir enda verre.

Anders Sømme Hammer

Som omtalt tidligere i Afghanistanbloggen, har det vært et dramatisk stemningsskifte i Afghanistan i år. Det startet med selvmordsangrepet på et supermarked i Kabul i slutten av januar. Påfølgende hensynsløse opprørsangrep som har tatt livet av over 150 sivilpersoner, har skapt en mye større frykt enn tidligere. Samtidig har det internasjonale militærets drap på sivilpersoner ført til stadig kraftigere protester.

Angrepet på FN-kontoret i Mazar-e-Sharif fredag, der den norske militærrådgiveren Siri Skare og seks andre FN-ansatte ble drept, fører oss over i en ny fase der håpet om fred og utvikling kommer til å bli enda fjernere.

Jeg blir stadig avbrutt når jeg skriver dette. Venner og bekjente i ulike deler av Afghanistan ringer og forteller om demonstrasjoner og angrep og advarer om planlagte angrep på vestlige statsborgere. En kamerat av meg fra Maimana ringte i morges og fortalte at to amerikanske soldater nettopp hadde blitt skutt av en afghansk politimann. Tre timer senere ble angrepet bekreftet av lokale myndigheter og NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF). Det er svært spent i Faryab-provinsen nå, og det går mange rykter om at det planlegges flere angrep på utlendinger.

All uroen knyttes til Koran-brenningen i USA. Afghanske myndigheter prøver nå å stoppe alle tilløp til demonstrasjoner.

Koran-brenningen har ført til et enormt sinne her. I går møtte jeg en afghansk mann i Mazar-e-Sharif som ble skutt i armen og magen under angrepet på FN-kontoret. Han hadde ingen kommentar da jeg spurte hva han følte for de FN-ansatte som ble drept. Men selv om han pustet tungt og hadde store smerter, fyrte han seg opp da jeg spurte om Koran-brenningen: ”Koranen vår er gitt til oss fra Gud og profeten. Hvis vi ikke forsvarer Koranen, hvordan muslimer er vi da? Hvis de setter fyr på Koranen igjen, vil afghanere bli enda sintere, og vi vil få flere voldelige protester”. Mannen, som heter Mohammad og er 28 år, sa han tidligere hadde støttet utlendingene, men nå vil han at alle skal forlate Afghanistan. ”Vi har hjulpet NATO mye, men de setter fyr på våre hus og herjer med oss akkurat slik de vil,” sa han.

Jeg møtte militærrådgiveren Siri Skare for to måneder siden. Vi tok samme fly. Skare var oppriktig opptatt av, og godt informert om, sikkerhetsutviklingen i Nord-Afghanistan. Selv om Skare tilhørte Forsvaret, var FN-kontoret der hun arbeidet, det største symbolet på det internasjonale sivile nærværet i byen.

I Mazar-e-Sharif har jeg prøvd å få svar på hvorfor ikke angrepet på FN-kontoret ble stoppet. Fram til i går ettermiddag var 36 mennesker blitt pågrepet etter angrepet, en stor del av dem kommer fra Mazar-e-Sharif. Afghansk politi, det norske Forsvaret og FN er blant dem som nå gjennomfører separate etterforskninger. Det er åpenbart at en rekke sikkerhetsrutiner har sviktet. Blant hovedspørsmålene er: Hvorfor stoppet ikke afghansk politi demonstrantene? Hvorfor ankom utenlandske soldater FN-kontoret så sent?

I går traff jeg sikkerhetssjefen for politiet i Mazar-e-Sharif, Abdul Rahoof Taj. Han sa at politiet som var tilstede ved FN-kontoret, ikke kunne gjøre annet enn å fyre av varselskudd opp i luften. ”Det var ikke en, to, tre, eller hundre eller fem hundre mennesker. Det var mer enn to-tre tusen mennesker. Hvis politiet hadde skutt mot menneskene, ville flere enn tusen ha blitt drept”, sa han.

Det faktum at en gruppe hovedsaklig lokale menn hisset seg opp og gjennomførte et så brutalt angrep på FN, vil få store konsekvenser for aktiviteten til de internasjonale organisasjonene her. Mazar-e-Sharif har lenge vært regnet som en av de tryggeste og mest provestlige byene i Afghanistan. Fra sommeren er det meningen at afghanske sikkerhetsstyrker selv skal ha ansvaret for sikkerheten i byen. Dette skal markere starten på overføringen av sikkerhetsansvaret fra NATO og USA til Afghanistan.

Utad vil det meldes at arbeidet til FN og andre hjelpeorganisasjoner mer eller mindre fortsetter som før i Afghanistan. Men alle som er i kontakt med disse organisasjonene, vet at dette angrepet kommer til å føre til at mye arbeid utsettes eller skrinlegges. Etter angrepet på et gjestehus i Kabul der fem FN-ansatte ble drept i oktober 2009, var det en god del utlendinger jeg kjenner som forlot Afghanistan. De hadde nådd grensen for hvor stor fare de ville utsette seg for. Det er all grunn til å tro at det samme vil skje i ukene framover. De som ikke flytter herfra, vil få enda mindre kontakt med afghanere. De vil nå stort sett bare få lov til å bevege seg mellom de bevoktede kontorene og gjestehusene deres. I et så komplekst land, er det avgjørende å ha nær kontakt med lokalbefolkningen for å prøve å forstå hva som skjer.

Jeg anbefaler disse sakene for dem som vil lese mer om hvordan angrepet i Mazar-e-Sharif vil redusere aktiviteten til de internasjonale organisasjonene: The Guardian , UN Dispatch.

Jeg mener det er hevet over enhver tvil at det blir verre i Afghanistan. Det var også det jeg ble fortalt da jeg nylig var på rundreise og møtte lokalbefolkningen i Faryab-provinsen. Jeg ble derfor overrasket da forsvarssjef Harald Sunde og den amerikanske ambassadøren i Norge, Barry White, hevdet det motsatte i Aftenposten fredag. Jeg håper for deres skyld at etterretningsarbeiderne deres gir dem et mer reellt bilde av situasjonen enn det de selv beskriver i artikkelen. Det er på høy tid at skjønnmalingen opphører. Det går ikke bedre i Afghanistan. Krisen er total for de internasjonale organisasjonene og militæret, og afghanere lever i konstant frykt. Og alt tyder på at det blir verre i ukene framover.

Vi har i dag mottatt mobilbilder tatt under demonstrasjonen i Mazar-e-Sharif. Vi publiserer ikke bilder av de drepte.

Drar du på tur med soldater, får du gratis transport og beskyttelse og isoleres fra sivilbefolkningen. Foto: Anders Sømme Hammer

Anders Sømme Hammer

Jeg synes begrepet objektiv journalistikk høres pompøst ut, og bruker det selv ikke om mitt arbeid. Ofte er begrepet et skjold journalister holder opp når de blir anklaget for å være partiske i dekningen av en sak. Journalisten avfeier kritikken med å vise til at han eller hun bare arbeider i henhold til et sett objektive profesjonskriterier der de er etisk ufeilbarlige og isolert fra egne følelser i sin innsats for det noe diffuse folket. Men alle journalister preges selvfølgelig av sosial bakgrunn, oppvekst, utdanning og politisk  – og for den saks skyld – religiøst standpunkt, og alle andre erfaringer. Valg av kilder, vinkling og språkføring er alle subjektive vurderinger journalister foretar i arbeidet med en sak.

Idemyldringen på morgenmøtet i en nyhetsredaksjon er følelseladet og ikke sjelden tuftet på fordommer og bitterhet. En journalist som for eksempel synes naboungene er frekke, vil ha gjenoppreisning, og finner fram til en forsker som kan bekrefte at unger er mye mer uoppdragne enn før. Og vips så er oppslaget sikret til lørdagsavisen. En journalist som ergrer seg over alle de seriøse joggerne og skiløperne i Oslomarka, kan ringe en filosof og bli fortalt at treningen er et uttrykk for desperasjonen som rammer mennesker som mangler en mening med livet.

I en konflikt påvirkes også journalister av følelser. Soldatbeundrende journalister kan lage saker om heltemodige soldater som risikerer alt for å skape fred og utvikling i Afghanistan. Intervjuer med soldater kombineres med dramatiske skildringer av støv og bombetrusler som viser at journalisten selv er på plass i konfliktområdet. Slike saker blir ofte supplert med intervjuer med afghanske soldater og politimenn og representanter for afghanske myndigheter som samarbeider med soldatene og får penger av dem. Da er det en relativt stor sjanse for at afghanerne vil rose soldatene og bygge opp under heltebildet.

En mer radikal, kall det venstrevridd, journalist kan ha et ønske om å lage en sak som er kritisk til krigen. Journalisten kan da for eksempel intervjue den afghanske aktivisten Malalai Joya (som nylig ble nektet innreise til USA, men nå likevel får dra). Hun vil kunne fortelle at Afghanistan i stor grad styres av kriminelle krigsherrer, og at de internasjonale soldatene har brukt kvinnesak og likestilling som en unnskyldning for å fortsette en krig som ikke fører til fred.

Dette er forenklinger, men det er også ofte konfliktjournalistikk, grove forenklinger av en virkelighet som egentlig ingen har oversikt over, men der journalister ofte vet hva de vil skrive før de reiser ut og gjør intervjuer. Alle tolker krigen ut i fra sitt ståsted og erfaringer og da blir historiene journalistavhengig. Forteller journalistene at de er utelukkende objektive i sitt arbeid, er de enten ikke ærlige, eller så har de et ubevisst forhold til sitt eget følelsesliv.

Jeg har snart bodd fire år i Afghanistan. I denne perioden har jeg blitt stadig mer pessimistisk på Afghanistans vegne. Flere sivilpersoner og soldater blir drept, korrupsjonen er enorm, kvinner undertrykkes på en måte jeg aldri har sett før, og det er ingen tegn på at vi snart vil få en lykkelig slutt på krigen som har vart i snart ti år. Denne pessimismen preger selvsagt også dekningen min. Jeg finner lyspunkter og sjarmerende historier på mikronivå, men generelt føler jeg ikke dette er tiden for en serie med omfattende gladhistorier om militære suksesser, rett og slett fordi jeg ikke opplever denne krigen som en suksess.

Jeg prøver altså ikke å late som jeg er en journalist som ikke påvirkes av egne følelser og holdninger. Men istedenfor å kalle meg selv en objektiv journalist, prøver jeg å arbeide mest mulig uavhengig, noe som også høres pompøst ut, og som det er en stor utfordring å få til. Tilgang er det vanskeligste i et konfliktområde. Det er både dyrt og farlig å reise rundt på egen hånd. Det er alltid vanskelig å vite når du skal si stopp. Det kan Pål Refsdal som ble kidnappet sammen tolken sin her i november 2009 fortelle mer om.

Mange av journalistene som kommer til Afghanistan løser dette sikkerhetsproblemet ved at de bor og reiser sammen med soldater og blir beskyttet av dem. Dette kalles embedding, og jeg skrev ganske mye om hvilke følesesmessige og økonomiske bindinger dette skaper i boken min Drømmekrigen som kom ut i fjor høst. Embedding kan være greit hvis du ønsker å fortelle soldatenes historier. Altså hva de tenker om krigen de er med på. I 2007 reiste jeg over tre måneder med soldater fra ulike land i Afghanistan, og jeg gikk lei. Det er ganske kjedelig å reise med soldater, de kjeder seg mye når det ikke er kamper, og jeg følte ikke jeg dekket deres opplevelse av krigen på en grundig og systematisk måte. Det var ikke akkurat Armadillo-kvalitet over artiklene mine. Etter å ha skildret en del kamp- og hverdagssituasjoner, syntes jeg jeg begynte å gjenta meg selv. Og det føles meningsløst å ta så stor risiko for stoff jeg ikke var fornøyd med. Etterhvert ble jeg stadig mer overbevist om at sivile afghanere opplever krigen svært annerledes enn de utenlandske soldatene. Og at jeg var nødt til å møte dem på egen hånd for å kunne gi et bredere perspektiv enn det jeg hadde muligheten til sammen med soldatene. Det føltes viktigere, men var mye vanskeligere fordi jeg måtte ordne alt det praktiske selv. Det var også dyrere, da det var jeg og ikke militæret som betalte for reise, kost og losji. Og det var litt mer vrient å selge saker, men det gikk stort sett greit selv om jeg gikk ned i lønn fordi jeg skrev mindre om nordmenn. Fram til i dag har det store flertallet, sikkert 80 prosent av forespørslene jeg har fått fra norske redaksjoner dreid seg om norske soldater. Når norske soldater er blitt skadd eller drept, ringes jeg ned av redaksjoner som ønsker å få tilstedeværelse og skildringer av sorgen. Det er forståelig, men det bidrar i liten grad til å forklare hva som skjer i Afghanistan. Når flaggene henger på halv stang i militærleirene, virker det ufølsomt å komme med mange kritiske spørsmål. Men det er denne dekningen som i stor grad blir prioritert. Det legges svært få ressurser i uavhengig rapportering fra Afghanistan resten av året. Lidelsene og problemene og livet forøvrig for lokalbefolkningen blir underkommunisert. Det fører til at vi i Norge i ikke får høre mange av perspektivene som kan være med på å forklare hvorfor det ikke går bra i Afghanistan.

Fra begynnelsen av 2008 og fram til nå har jeg reist rundt i Afghanistan sammen med tolker og sjåfører. Jeg har møtt sivilpersoner over relativt store deler av landet. Jeg har imidlertid ikke sluttet å møte nordmenn. Innimellom reiser på egen hånd har jeg hoppet jeg på korte arrangerte turer igjen med norske ministere på Afghanistan-besøk, og jeg har besøkt de norske militærleirene. I fjor feiret jeg 17. mai sammen med statsminister Jens Stoltenberg og andre norske journalister i Maimana da Stoltenberg kom på et ti timers besøk til Afghanistan.

Forsvaret driver utstrakt informasjonsstyring her. Da vi lagde en TV-dokumentar for NRKs Brennpunkt-redaksjon i 2008, ble vi stengt ute av den norske militærleiren i Maimana i Faryab-provinsen. Forsvaret argumenterte med at de ikke hadde tillit til Brennpunkt-redaksjonen, og at de alltid ville prioritere sikkerheten til soldatene. Det var rart å bli behandlet som en trussel mot soldatene. Da norske soldater drepte en afghansk mann på motorsykkel i juli 2009, ble også porten til den norske leiren i Maimana stengt, og selv om jeg var i byen, fikk jeg bare gjøre intervjuer via telefon med norske talspersoner. Da var begrunnelsen at soldatene som hadde skutt, måtte vernes. Men det var ikke dem jeg ba om å treffe. Jeg mener Forsvaret kunne ha åpnet for intervjuer i Maimana fordi det var lederne i leiren som var best i stand til å svare på spørsmål i en sak der det var mange uklarheter.

Min erfaring er at Forsvaret er veldig behjelpelig hvis jeg arbeider med saker som de tror de vil ha interesse av å få ut. Når jeg arbeider med saker som Forsvaret opplever som mer kritiske, får jeg merkbart mindre hjelp og færre klare svare. Alt som bryter med budskapene i Forsvarets egen informasjonstrategi, er det vanskelig å få svar på. Min fordel er at jeg reiser mye på egen hånd i Afghanistan, utenfor Forsvarets kontroll. Det er nødvendig for å prøve å dekke krigen i Afghanistan skikkelig. Jeg er dermed heller ikke avhengig av å samarbeide med Forsvaret for å snakke med mennesker som på ulike måter har fått merke at Norge har sendt soldater til Afghanistan.

Det er åpenbart at Forsvaret har en hel del begrensninger for hva de vil gi innsyn i i Afghanistan. Jeg skjønner det er noe informasjon som kan sette soldatenes liv i fare hvis det kommer ut, men jeg mener Forsvaret legger lokk på langt mer enn det. Forsvaret svarer når jeg ringer dem, og verken boken min eller innlegg som dette, vil føre til at jeg havner på svartelisten som det internasjonale militæret opererer med her. Det er en liste over journalister og fotografer militæret mener har brutt avtalene de har inngått når de har intervjuet, fotografert eller reist med soldater. Jeg er vel mer i den situasjonen nå at jeg ikke blir invitert til planlagte militæroperasjoner som Forsvaret ønsker å være så trygge som mulig på kan bli formidlet på en fordelaktig måte til det norske folk.

Det er viktig å understreke at det ikke bare er Forsvaret som utfordrer forsøk på uavhengig rapportering her. Det er skjedd en sterk kommersialisering av bistandsbransjen det siste tiåret. I likhet med militæret, flyr hjelpeorganisasjoner journalister rundt for å få fortalt sine historier. Og det virker som om en del journalister som er kritiske til militærets informasjonsarbeid, ikke synes det er problematisk å samarbeide tett med bistandsorganiasjonenes infohær og la dem ta regningen. Hjelpeorganisasjonene legger opp til at det skal fortelles elendighetshistorier som igjen skal føre til at det blir enklere for dem å drive innsamlingsarbeid. Hjelpesorganisasjonene deler også ut pressestipender for at journalister skal dra til landene der de har prosjekter og lage reportasjer om organisasjonenes gode hjelpere. Jeg mener dette også er med på å svekke den uavhengig journalistikken, og jeg søker ikke på slike stipender. Mens jeg har bodd i Afghanistan har jeg sagt nei til oppdrag for TV 2s innsamlingsprogram “Artistgallaen” og NRKs TV-aksjon fordi jeg ikke har lyst til å drive en type elendighetsjournalistikk som skal generere penger. Organisasjonene som mottar penger fra disse programmene, har store, profesjonelle info- og innsamlingsavdelinger som selv kan ta seg av innsamlingsarbeidet. Noen journalister hopper også fram og tilbake og arbeider som informasjonsarbeidere for hjelpeorganisasjoner i perioder. Jeg mener det er ugreit. Jeg er heller ikke medlem av et politisk parti. Det er ingen klare svar på hva som er riktig. Men det er greit å ha tenkt over disse problemstillingene, for hvis du begynner å arbeide med utenriksjournalistikk, får du raskt tilbud om reiser fra organisasjoner som har større budsjetter enn redaksjonene du jobber for.

For meg blir det feil å blande aktivisme, veldedighet og journalistikk. Det er vanskelig nok å prøve gjøre en god jobb som journalist, og jeg er stort sett ikke fornøyd med den jobben jeg gjør.

Dette var mitt innlegg for journaliststudenter ved Høgskolen i Oslo 25.03. 2011. Temaet for seminaret var “Er det mulig å dekke kriger og konflikter objektivt”?

Lesetips og inspirasjon: Innlegget mitt er spesielt preget av at jeg i fjor leste ”Göran Rosenbergs bok ”Tanker om journalistikk” som også er gitt ut på norsk. Boken er et relativt kraftig oppgjør med moderne nyhetsjournalistikk og den anbefales. Men det advares om at det er en fare for at leseren vil miste lysten til å arbeide som journalist.

Mens menn beveger seg fritt rundt, forventes det ofte at kvinner gjør minst mulig ut av seg i Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

Frykten for at afghanere skal hoppe av i Vesten, gjør det vanskeligere å skolere menneskerettighetsarbeidere.

Nasima Azkiya (27), menneskerettighetsarbeider, Afghanistan

Denne gangen vil jeg skrive om hvilke utfordringer en ung kvinne som meg møter når jeg prøver å arbeide utenfor hjemmet, og til og med prøver å reise utenlands. Det er ikke lett, spesielt ikke når jeg arbeider med kvinnespørsmål og andre menneskerettigheter.

Etter ni år med en regjering uten Taliban, har kvinner fortsatt svært mange problemer i Afghanistan. Som alle vet, tar det tid å skape endringer når vi prøver å forbedre kvinners situasjon og menneskerettighetsforhold generelt. Dette er utviklingsprosjekter som må virke over tid. Og de synlige resultatene er ofte få i det korte løp. Men jeg har stor tro på at vi kan få til positive endringer her, men det er ikke lett.

Det blir riktignok gitt en del pengestøtte til menneskerettighetsorganisasjoner fra donorland, men det er ikke nok for å skape de nødvendige endringene. På grunn av den dårlige sikkerhetssituasjonen på landsbygda, blir det meste av det støttede arbeidet lagt til de afghanske byene. Det er i seg selv en stor begrensning. Men også i byene er det mange problemer, spesielt for kvinnelige menneskerettighetsarbeidere: konservativt kjønnsrollemønster, faren for angrep og trakassering og manglende økonomisk støtte og beskyttelse fra afghanske myndigheter er bare noen av problemene kvinnene får når de prøver å arbeide med menneskerettigheter.

I tillegg oppstår det problemer i forhold til landene som støtter menneskerettighetsarbeidet. Som en naturlig del av samarbeidet inviteres lokalt ansatte afghanere til koordineringsmøter og kurs i donorlandene. Arrangementer som det ofte ikke er mulig å gjennomføre i Afghanistan. Men i de vestlige landene hersker det en frykt for at hvis en afghaner får visum, vil ikke hun eller han reise hjem igjen. Slik er det ikke. Mange som ønsker å dra, gjør det fordi de vil skaffe seg ferdigheter som kan gjøre dem bedre skikket til å løse arbeidsoppgavene i Afghanistan. I fjor måtte jeg selv avlyse en tur til Skandinavia fordi jeg ikke fikk utstedt visum i Kabul. Mange får det samme problemet fordi en del av landene som støtter utviklingsprosjekter i Afghanistan, ikke utsteder visum fra Kabul. Når du møter opp ved ambassadene i den afghanske hovedstaden, får du bare beskjed om å dra til Islamabad i Pakistan istedet. I Kabul kan de bare gi visum til dem som er blitt invitert av de respektive landenes utenriksdepartementer. Det hjelper ikke om du da er blitt invitert av anerkjente institusjoner i hjemlandene deres.

Men det er veldig vanskelig å dra til Islamabad. Pakistan er ikke stabilt, spesielt ikke for en afghansk kvinne som reiser alene. Da er det eneste alternativet å avlyse turen. Dermed har vi en situasjon der landene som støtter menneskerettighetsarbeid i Afghanistan, har visumrutiner som gjør det enda vanskeligere å lykkes med arbeidet.

Afghanske myndigheter klarer ikke å friste unge med utdanning til å arbeide i det offentlige, skriver Jamqubad Shuola. Foto: Anders Sømme Hammer

Afghanske myndigheters mangel på retning og visjoner fører til at unge universitetsutdannede søker seg fra vekk fra det offentlige.

Jamqubad Shuola (27), poet og journalist

Hvert år avslutter flere tusen unge afghanere studiene og går over i arbeidslivet. Dette er de heldige som har greid å trosse de mange hindringene på veien mot en høyere utdanning i Afghanistan.

Det er et faktum at godt styresett og aktiv statsbygging er avhengig av et jevnt tilsig av kompetent arbeidskraft. Men i løpet av de siste ni årene har vi sett at de fleste universitetsutdannede i Afghanistan går for jobber med høy lønn i organisasjons- og næringslivet. De kan ikke unne seg det privilegium det er å få arbeidsoppgaver som er relevante for utdanningen deres. De unge ønsker bare personlig sikkerhet og prioriterer høyest mulig lønninger, enten det er for en humanitær organisasjon, FN, det internasjonale militæret eller næringslivet. En del av dem ender opp med enkle jobber de er overkvalifiserte for.

Hvis det fortsetter på denne måten, vil den afghanske staten snart stå overfor betydelige rekrutteringsproblemer.

En rekke universitetsutdanninger gir folk ferdigheter som de kunne fått brukt godt i det offentlige. Og ideelt sett kunne de videreført hovedinteressene som de har fått dyrket på universitetet, i arbeidslivet.

Så hvorfor vil ikke de unge jobbe for staten?

På tross av den enorme mengden internasjonal bistand som den afghanske staten har mottatt de siste ni årene, er det ikke blitt staket ut en offentlig strategi. Det er ikke blitt dannet et klart bilde av hva afghansk styresett er, eller i hvilken retning vår nasjon er på vei. Vi mangler en forståelse for hvordan landet vårt endres, og for hva framtiden vil bringe. Og offentlige lønninger er som oftest lave.

Problemet er at når myndighetene ikke evner å skape et klart politisk og økonomisk program, oppstår det en usikkerhet som skremmer unge fra å søke seg til det offentlige. Som ung afghaner blir du opphengt i alle manglene i samfunnet, og sakte men sikkert bygger det seg opp en misnøye med staten. Vi føler dermed at vi ikke har noe annet alternativ enn å søke oss vekk fra det offentlige.

Usikkerheten som preger Afghanistan illustreres ytterligere av at mange av dem som har ressurser til det, prøver å flykte utenlands og starte et nytt liv der. Dette fører til en videre svekkelse av Afghanistan.

Engasjement for staten skapes ikke bare gjennom følelsesladede taler. Afghanske myndigheter må være realistiske og ha et genuint ønske om å inkludere og ansette unge med høyere utdanning. Land som Sør-Korea og Japan som nå er betydelige økonomiske størrelser på det regionale og internasjonale plan, hadde i begynnelsen ikke mye mer enn en utdannet og dedikert ung arbeidsstyrke og en klar offentlig strategi. Også i Vesten har vi sett at land har oppnådd utvikling gjennom strategier der den yngre generasjon har vært sentral.

For meg er det helt klart at hvis afghanske myndigheter virkelig ønsker å drive statsbygging, må de gjøre seg attraktive for de unge og skape engasjement. Myndighetene må sørge for at det oppstår en følelse av solidaritet og ansvar blant alle afghanere. Det må dannes et inntrykk av dette er vårt land, og at vi bare kan oppnå framgang hvis alle deltar.

Som ledd i en slik prosess må myndighetene legge til rette for at unge mennesker kan tenke kritisk, og få muligheten til å ytre seg og bli hørt. Unge må oppfordres til å delta i politikken, og de må involveres i arbeidet mot korrupsjonen. Nettverk og foreninger for unge må støttes. Og de offentlige lønningene må økes. Dette er avgjørende for å skape forbedringer her.

Forhandlinger med Taliban kommer til å gå på bekostning av kvinners rettigheter, frykter kvinnen som har skrevet dagens innlegg. Foto: Anders Sømme Hammer

Opptrappingen av krigen i Afghanistan, har ikke ført til fred. Flere og flere mister troen på at opprøret lar seg knuse militært. For hver utenlandske soldat som blir drept, øker presset for å hente soldatene hjem. Fredsforhandlinger med Taliban står igjen som den eneste sannsynlige løsningen. Som Mojib Mehrdad påpekte i sitt innlegg i Afghanistanbloggen i forrige uke, er det mange afghanere som savner den relativt fredelige perioden under Taliban. Vi fortsetter diskusjonen om forhandlinger med et innlegg fra en afghansk kvinne som er redd for at hun igjen kommer til å bli tvunget til å holde seg hjemme hvis det inngås en fredsavtale. På grunn av den dårlige sikkerhetssituasjonen og det sensitive innholdet velger vi å skjule identiteten hennes:

Jeg husker dagen Taliban inntok Mazar-e-Sharif. Mennesker som var blitt skadd, lå i gatene og ropte om hjelp, men ingen kunne gå ut til dem. I mange dager savnet vi lyden av barn i gatene. Taliban begynte å ransake hus på jakt etter våpen. Når de oppdaget at det var flere enn en mann i huset, ble minst en mann ført vekk. Mange forsvant for godt. Hundrevis ble satt i fengsel. Jeg så over hundre kvinner og barn som sto foran fengselsporten i byen. De prøvde å finne ut om de mannlige slektningene deres var døde eller fengslet. Taliban-kommandanten skrek til kvinnene at hvis slektningene tilhørte den etniske gruppen hazaraer, måtte de dø. Det var uaktuelt å løslate en hazara.

Taliban kontrollerte Mazar-e-Sharif i mer enn tre år. Jeg er ett av vitnene til de mange overgrepene som fant sted i denne perioden. Jeg vil fortelle en historie fra min egen familie: Tanten min hadde fire sønner og en av dem flyttet inn i vårt hus. Da Taliban kom og ransaket huset vårt, spurte de bestefaren min om det var gjemt våpen der. Bestefar sa at vi var vanlige folk som ikke hadde våpen. Så oppdaget talibanerne fetteren min. De banket ham opp, mens de spurte ham hvor vi hadde gjemt våpnene. Han gjentok at vi ikke hadde noen. Da bandt talibanerne hendene hans sammen for å ta ham med. Bestefar tagg dem om å la ham få bli, han var ingen soldat, han hadde bare en butikk, han var uskyldig. Men de hørte ikke på ham. Isteden tok de opp  mursteiner og slo bestefar i hodet til han besvimte. Moren min sa til dem: ”Dere er ikke mennesker, dere er ikke muslimer. Dere slår en gammel mann som ikke har gjort noe galt.” Da slo talibanerne moren min med geværkolbene.

Vi hørte ikke fra fetteren min på tre dager. Så ble vi endelig fortalt at han var i live.

Da Taliban regjerte i Mazar-e-Sharif, ble kvinner nektet grunnleggende rettigheter. Jeg og tusenvis av andre måtte holde oss hjemme. Jenter og kvinner fikk ikke lov til å gå ut alene. Vi fikk heller ikke lov til å ta utdanning eller jobbe. Da jeg forsto at Taliban ikke ville la meg bevege meg rundt i byen, måtte jeg omstrukturere dagene. Om morgenen gikk jeg over til naboen der jeg fikk skredderopplæring fram til tolv på formiddagen. Så gikk jeg hjem og øvde på det jeg hadde lært. Om kvelden hørte jeg ofte på radio: Radio Iran og BBCs sendinger på persisk. Taliban hadde annonsert at det ikke var lov å høre på disse sendingene. Alle som trosset forbudet, ville bli straffet. Jeg hørte derfor på i smug. Jeg pleide også å lese iranske romaner som jeg fikk fra noen av de få bokhandlene som fortsatt var åpne. Det var broren min som gikk ut og skaffet meg bøkene. Når jeg hører forhandlinger med Taliban blir diskutert, tenker jeg på alle overgrepene fra den gang. Jeg er bekymret for hva som blir resultatet av forhandlinger med dem som sto bak alle disse overgrepene og som tilsynelatende ikke angrer. De virker stolte over det jeg ser som kriminelle handlinger.

Det er blitt oppnevnt et offisielt afghansk Fredsråd som skal forhandle med Taliban. Blant rådsmedlemmene er det flere som ikke er bedre enn Taliban. I perioder de har hatt makt, har de vært ansvarlig for menneskerettighetsbrudd. Og de har vært med på å få innført amnestiloven som har gitt krigsforbrytere immunitet mot straff. Når de går inn for en slik lov, hvordan kan vi da være trygge på at de ikke bare gir etter for Talibans krav som igjen vil frarøve oss grunnleggende rettigheter. Jeg blir ikke overrasket om Taliban blir tilgitt i tråd med amnestiloven og innlemmes i regjeringen. Men det er vanlige folk i Afghanistan som vil måtte betale prisen i form av overgrep.

Jeg er svært opptatt av kvinners rettigheter. Nå er jeg veldig engstelig og forvirret. Jeg frykter at alle våre anstrengelser de siste årene for å bedre våre kår, har vært forgjeves.

Konflikten mellom Pakistan og India forverrer også sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Her bæres en død mann bort etter et selvmordsangrep utenfor den indiske ambassaden i Kabul. Foto: Anders Sømme Hammer

Afghanere kan ikke fatte hvorfor den over ni år lange krigen ikke har ført fram. Hvis vi ikke får omfattende nasjonale og regionale omveltninger, kommer støtten til opprørerne bare å øke i 2011.

Kommentar av Mojib Mehrdad (26), journalist og forfatter, Kabul

For fire, fem måneder siden var jeg hele tiden på vakt da jeg gikk til kontoret mitt i sentrum av Kabul. Jeg fryktet at hver parkerte bil jeg passerte kunne romme en bombe. Og at enhver sjåfør som kjørte fort, var en selvmordsbomber. Tanken på at opprørere kunne hoppe ut av bilene og forvandle byen til en slagmark, gjorde meg urolig. Jeg og de andre innbyggerne i hovedstaden tenkte konstant på at vi kunne bli drept.

Men i dag har endringer blant sikkerhetsstyrkene, spesielt internt i Innenriksdepartementet som har ansvaret for politiet, ført til en minimal bedring av sikkerhetssituasjonen i Kabul og noen av de andre største byene. Vi har blant annet fått en nedgang i antall selvmordsangrep i Kabul. Men dette betyr på ingen måte at opprøret har opphørt. Det så vi for eksempel da guvernøren i Kunduz ble drept sammen med over et dusin andre sivilpersoner i en moske. Nylig ble 13 mennesker drept i et selvmordsangrep i Kabul. Konflikten forverres og spres. Tidligere relativt trygge områder i landet rammes, dette er spesielt tydelige i den nordlige regionen. I 2010 økte da også volden med 70 prosent i Afghanistan.

Sikkerhet har vært gjennomgangstemaet i afghansk presse de siste ni årene. Afghanske myndigheter har sammen sine internasjonale samarbeidspartnere ikke klart å bekjempe Taliban. Bevegelsen som i 2002 antakelig såvidt talte 5.000 personer, rykker nå inn og tar kontroll over stadig nye distrikter. De utfordrer hele tiden afghanske og utenlandske soldater.

Afghanere kan ikke forstå at på tross av den ni år lange krigen mot terror – og den medfølgende opplæringen av afghanske sikkerhetsstyrker og økningen i antall utenlandske soldater – så blir bare sikkerhetssituasjonen verre. Er opprørerne usynlige? Er innsatsen til det afghanske og internasjonale militæret halvhjertet?

Politiske eksperter mener at vi må se på både nasjonale og regionale faktorer når vi skal forklare sikkerhetssituasjonen i Afghanistan.

Her i Afghanistan er det blitt opprettet et Fredsråd som ledes av tidligere president Burhanuddin Rabbani. Og president Hamid Karzai har oppfordret Taliban-leder Mulla Omar, som han kaller bror, om å komme og diskutere hvordan de kan slutte fred. Men alt tyder på at Taliban kommer til å fortsette å nekte å gå inn i forhandlinger så lenge det er utenlandske soldater på afghansk jord. Opprørerne er fast innstilt på å kjempe mot det de kaller en okkupasjon. I intervjuer har Karzai beskrevet uformelle samtaler med Taliban. Som en del av disse uformelle prosessene vil myndighetene vise godvilje og løslate en del talibanere. Det finnes imidlertid ingen garanti for at ikke disse fortsetter den hellige krigen. Den såkalte Fred- og forsoningskommisjonen som ble ledet av den tidligere mujahedinlederen Sebghatullah Mojadidi, oppfordret Taliban-medlemmer til å forlate bevegelsen i bytte for økonomisk støtte og andre privilegier. Men det viste seg at mange av dem som mottok støtten, igjen sluttet seg til Taliban og kjempet mot myndighetene.

Det internasjonale samfunnet gikk inn i Afghanistan med USA i front. Demokratibygging og krig mot terror var de uttalte målene. Nå har ambisjonene blitt senket. President Barack Obama prioriterer ikke demokratiet. Nå er målet bare at opprørerne og afghanske myndigheter slutter fred.

Forhandlinger med Taliban er ikke problemet. Hovedbekymringen for afghanere er at vi skal miste de rettighetene vi nå har fått til en svært høy pris. Det er en fare for at kvinners rettigheter, ytringsfrihet, og andre sivile rettigheter skal bli ofret ved forhandlingsbordet. Som vi vet, fikk ikke kvinner lov til å gå på skole eller jobbe da Taliban regjerte. Afghanere ble også nektet fri presse, ytringsfrihet, og andre grunnleggende politiske rettigheter.

Så hvordan har krigen mot terror ført oss hit at det overveies å gi etter for krav fra Taliban? Politiske eksperter mener at USA ikke forstod situasjonen i Afghanistan. Etter 11. september 2001 ble alt analysert i et terrorperspektiv. Dermed ble det ikke tatt skikkelig tak i problemene som har forhindret framgang og utvikling etter Taliban-regimets fall. Fattigdom, etniske og språklige ulikheter, stammekonflikter og motstand mot USAs nærvær i regionen og øvrige regionale spenninger – spesielt Pakistans fiendtlige innstilling overfor Afghanistan og India – er helt sentrale faktorer for å forstå dagens situasjon. Og dette må ses i sammenheng med den enorme korrupsjonen i Afghanistan, og afghanske myndigheters manglende evne til å dekke innbyggernes grunnleggende behov.

Afghaneres misnøye med styresettet har ikke vært større enn nå, antakelig selv ikke på 1990-tallet da henholdsvis krigsherrer og Taliban regjerte. Innbyggerne i fjerntliggende områder, spesielt i Sør- og Sørvest-Afghanistan er svært frustrerte over den omfattende korrupsjonen i justisvesenet. Siden sentralmakten er så svak, løser folk sine problemer med hjelp fra Taliban eller gjennom andre uformelle kanaler. I det formelle statssystemet er det bare mektige mennesker som bestikker myndighetspersoner som vinner fram.

Afghanere har mistet troen på myndighetene. De ser få grunner til at de ikke skal gripe til våpen og kjempe sammen med Taliban mot de korrupte menneskene som er satt til å styre dem. En mann i Musa Qala i Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan, som lever i fattigdom og utrygghet, og som har mistet slektninger i luftangrep utført av det internasjonale militæret, slutter seg fort til Taliban. Når myndighetene svikter, vokser opprøret.

En annen hovedårsak til usikkerheten i Afghanistan er Pakistans støtte til Taliban. Pakistan har fortsatt å bruke Taliban som et strategisk våpen i deres regionale maktkamp. Fra Quetta i Pakistan styres talibanere i hele landet. Og de flere titusen religiøse skolene i Pakistan er potensielle rekrutteringsanstalter for Taliban. Med ytterligere støtte fra arabiske land, skaper disse religiøse skolene et betydelig antall fundamentalister. Afghanske myndigheter har gang på gang lagt fram bevis på at terrorleirer er støttet av pakistansk etterretning. Men USA har ikke presset pakistanske myndigheter til å sette en stopper for støtten. Pakistanske myndigheter holder ikke løftene om å bekjempe terrorisme, som de alltid setter en svært høy pris for. I dag er Pakistan en frihavn for Taliban.

Mange afghanere er utmattet og desillusjonerte. De har mistet håpet om en bedre framtid. Antall fattige, arbeidsløse og narkomane øker for hver dag. Ifølge anslag har mer enn 50 prosent av befolkningen psykiske lidelser. Samtidig tilrøver ressurssterke afghanere seg landets ressurser og verdier. De stjeler utviklingshjelpen som er ment for vanlige afghanere. Ansatte i hjelpeorganisasjoner, bankpersonell, forretningsfolk, myndighetspersoner, narkobaroner og medieeiere er bundet sammen gjennom korrupsjon og kriminelle nettverk. De nyter godt av flommen av utviklingshjelp, mens slektningene deres koser seg i luksus i trygge Europa.

Når vi tar alt dette i betraktning, må vi spørre oss: Hvordan er det mulig å gjøre folk mer tilfredse og forhindre ytterligere usikkerhet? Hvordan kan vi sørge for at ikke flere slutter seg til Taliban? For faktum er at vanlige folk allerede sammenlikner dagens styresett med Taliban-regiment og lovpriser hvordan Taliban effektivt sørget for fred da de styrte.

Det er helt avgjørende at folket får mer makt slik at de kan være med på å bestemme hva myndighetene foretar seg på deres vegne. Dette må innebære en reformering av offentlig sektor som fører til at korrupsjonen stoppes. Pakistan må presses til å stoppe støtten til opprørsgrupper. Og det må oppnås enighet mellom landene i regionene om hvordan de skal forholde seg til Taliban. I tillegg må vi få en bedre koordinering mellom afghanske myndigheter og internasjonale militæret.

Flertallet av afghanere er analfabeter, og en stor del lever i absolutt fattigdom. Det beste som kan gjøres for å legge grunnlaget for fred, er å bekjempe fattigdommen og analfabetismen. Da kan det etableres tillit mellom folket og myndighetene. Det er helt avgjørende.

Rundt 150 kvinner møtte i fjor opp utenfor Khatam Al Nabi-moskeen i Kabul for å demonstrere mot en ny lov for afghanske sjiamuslimer. Loven slår blant annet fast at kvinner ikke kan forlate hjemmet uten mannens tillatelse. Kvinnene ble møtt av rundt 1.000 motdemonstranter og ble ført vekk av politiet. Foto: Anders Sømme Hammer

 

Kommentar av Nasima Azkiya (27), menneskerettighetsarbeider, Afghanistan

Jeg er født og oppvokst i Afghanistan. Som alle vet er dette et krigsherjet land, med mange konflikter i fortid og nåtid. Dette har ført til store lidelser for alle som bor her. Alle utsettes for vold, men kvinner og barn rammes hardest. Dette sårer meg og gjør meg veldig trist.

 

 

I mitt land er en jente likestilt med en hund. I mitt land har gamle krigsherrer vedtatt en lov som dikterer livsførselen din, hvordan man skal leve i et forhold som mann og kone. I mitt land blir kvinner frarøvet grunnleggende rettigheter som utdanning, arbeid og helsetjenester.

Alt dette føler afghanske kvinner og jenter på kroppen hele tiden. Hver dag ser du hvordan kvinner undertrykkes.

Jeg vil gi et par eksempler, dette er bare en liten del av hva kvinner og jenter utsettes for. Mange jenter blir voldtatt. Etterpå begår en del selvmord, mens andre blir drept av slektninger. Skammen er for stor til å leve med. Verken familien eller samfunnet kan akseptere voldtatte kvinner. Mange ser ikke på jentene som ofre, men som kriminelle.

De siste årene har det vært flere voldtekter av mindreårige jenter i ulike provinser i Afghanistan, men mennene som voldtar blir ikke straffeforfulgt. Dette er mennesker som har penger, makt og nettverk som gjør at de ikke straffes.
Det er veldig tøft for ofrene som overlever.

Familievold er også svært utbredt. Det skjer nesten i alle familier. De fleste kvinner blir slått jevnlig av ett av de mannlige medlemmene i familien. De aksepterer dette som en del av hverdagen. De tror at ektemennene, fedrene, brødrene og svogrene har rett til å slå dem. Denne volden foregår ikke bare i fjerntliggende områder, dette skjer også i byene, hver dag. Mennene mener de har lov til dette.

Når du leser dette forstår du hvor vanskelig livet er her, og du føler kanskje et ansvar for å bidra til å endre dette.