Håpet fra 2001 er borte

Afghanske soldater og politi har formelt hatt ansvaret for sikkerheten i Kabul siden august 2008, men de utenlandske soldatene dukker som regel opp etter angrep. Foto: Anders Sømme Hammer

Hvis dagens tilstander i Afghanistan var målet da utlendingene kom, kunne de heller blitt hjemme.

Kommentar av Nasima Azkiya (27)

Det er veldig tøft å bo et sted der det er umulig å gjette hva som kommer til å skje, og der det er umulig å legge skikkelige framtidsplaner. Du ser bare at det blir verre dag for dag, men det er ingenting du kan gjøre. Vi må bare akseptere at vi har det veldig vanskelig.

I dag er det akkurat ti år siden USA og allierte gikk til angrep for å kaste Taliban-regimet i Afghanistan. Før 7. oktober 2001 hadde en stor del av den afghanske befolkningen tilpasset seg Taliban og deres undertrykkende styresett. De visste at hvis de brøt noen av Talibans lover og regler, ville de bli straffet hardt. Men etter invasjonen av Afghanistan og innrykket av utenlandske bistandsarbeidere, diplomater og konsulenter, fikk vi glimt av en annen verden. Folk ble veldig optimistiske, vi kunne føle hvordan håpet spredde seg. Mange afghanere vendte tilbake fra utlandet. Millioner av jenter og kvinner som bare hadde vært hjemme da Taliban regjerte, gikk ut og begynte å studere og arbeide. Alle var så glade, og så lyst på framtiden. Det ble laget en ny grunnlov og vi fikk en ny regjering. Det internasjonale samfunnet bisto Afghanistan og skapte store forhåpninger om en bedre framtid. Ingen trodde at det kunne snu og at mørket igjen ville senke seg over landet.

Men ti år senere ser vi hvordan det bare blir verre og verre. Ingen kan føle seg trygge noe sted nå, ikke engang inne i Presidentpalasset. Myndighetene snakker om forhandlinger med Taliban, en gruppe som mange forbinder med diskriminering og undertrykking. Nå mister stadig flere troen på framtiden. Spesielt mange unge snakker om at de bare vil flykte til et annet land. Og folk mister troen på det internasjonale samfunnet. De føler seg lurt av utlendingene som startet en krig for å gjøre det bedre. Utlendingene skapte håp og forventninger, men nå vil de bare trekke seg ut. Folk er forvirret. Mange spør seg om hvorfor utlendingene støtter forhandlinger som igjen vil gi Taliban politisk makt i Afghanistan, og så bare dra før krigen er avsluttet. Hvis dette var planen fra begynnelsen av, hadde det vært bedre om utlendingene ikke kom og skapte alle disse forventningene. Vi ser nå en negativ utvikling som fører til at vi aldri igjen vil stole på noen som kommer hit. Ingen vet hva som kommer til å skje nå, men folk frykter det verste. Derfor er så mange så skuffet.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen" (2010), "Heia Kabul!" (2013) og "Faryab – Arven etter Norge" (2019) på egen hånd. "– Alt dette kunne vært unngått" (2014) og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt" (2016) har danske Carsten Jensen og jeg skrevet sammen. De siste årene har jeg regissert sju filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

Leave a Reply