About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.

Dokumentarfilm: Ranias flukt

Vi har laget en dokumentar om 20 år gamle Rania Mustafa Alis flukt fra Syria til et Europa som stenges. Den er publisert i to ulike lengder av The Guardian (22 minutter) og NRK Brennpunkt (54 minutter).

Rania har skrevet en kronikk om oppveksten i Syria, og hvordan det opplevdes å bli møtt av makedonsk politi som skjøt på henne og de andre flyktningene. 

Vi har opprettet en egen Facebook-side for filmen.

Presseoppslag:

“Vi må ikke glemme”, kommentar av Sigrid Hvidsten i Dagbladet

– Rørende å lese hva folk over hele verden skriver, NRK

Viser Ranias dramatiske flukt: «Jeg er så redd. Jeg er vettskremt», Dagbladet

Nå er Rania sett av sju millioner, Dagsavisen

”Ranias flukt” nærmer seg 7 millioner visninger og 70.000 delinger, Rushprint

Sommer i P2

I programserien ”Sommer i P2” snakker jeg om afghanere som har ofret alt i forsøket på å skape en bedre framtid. Bildet tok jeg i Kandahar i Sør-Afghanistan.
Kandahargate3

Dokumentarfilm: Våre allierte

anders-hammer-i-kobane-1

Norge har sendt ut soldater for å delta i krigen mot IS i Irak og Syria. Der kjemper de på samme side som lokale sikkerhetsstyrker, militser og fremmedkrigere. De mange ulike væpnede grupperingene har svært ulik motivasjon og til dels motstridende politiske og religiøse mål. I fire og en halv måned har jeg reist rundt og filmet Norges allierte i felt i Irak og Syria. Tirsdag 15. november ble dokumentaren ”Våre allierte” vist i NRK Brennpunkt. Torkel Gjørv er klipper, Martin Horntveth er komponist, og jeg står for foto og regi.

Filmen kan ses her:

Skandinavisk dokumentar og podkast

podkast-1

I 2015 fulgte jeg norske Hosheng Kerkuki  i én måned ved fronten, blant annet i det som skulle vise seg å være et av de største slagene i Irak det året. Dokumentaren ble vist i NRK Brennpunkt. Hosheng (avbildet under) er blitt værende for å kjempe sammen med den kurdiske hæren, og ett år etter forrige opphold, møtte jeg ham igjen ved fronten utenfor Kirkuk. Dette inngår i den siste episoden av dokumentarserien ”Fremmedkrigerne fra Skandinavia” som er publisert som podkast i iTunes. Serien er laget av journalister i Sverige, Danmark og Norge. Jeg har samarbeidet med NRK Radiodokumentaren og bidratt med opptakene fra Irak.

hosheng-kerkuki-1

Dokumentar: Talibanistan

t

Jeg har møtt og intervjuet talibanere i Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan, og sivilpersoner som på ulike måter er blitt rammet av krigen. Filmen “Talibanistan” vises i NRK Brennpunkt tirsdag 23. februar. Jeg har foto og regi, Ole Jørgen Flatøy Kolstadbråten har klippet, Martin Horntveth har nok en gang laget musikken, og Odd Isungset sitter på toppen i Brennpunkt og sørger heldigvis for at det også fortelles lange historier om konflikter som Norge deltar i.

I felt med PKK-geriljaen i Irak

pblogg1
Jeg besøkte den omstridte PKK-geriljaen utenfor Kirkuk i Irak og laget en minidokumentar for NRK Brennpunkt om noen urolige dager. Organisasjonen er terrorstemplet både i EU og USA.

Dokumentar: Fra Veitvet til IS-fronten

Hosheng01, b

I én måned fulgte jeg norske Hosheng Kerkuki (24) med kamera i krigen utenfor Kirkuk i Irak. Dokumentaren “Fra Veitvet til IS-fronten” ble vist i Brennpunkt tirsdag 7. april 2015. Den kan ses her:
 

Radiodokumentar: En hjelpearbeiders bekjennelser

Jan Kolaas, b
Dokumentaren “En hjelpearbeiders bekjennelser” handler om Jan Kolaas, hans 23 år i verdens farligste konflikter, og konsekvensene av det. Jeg har hatt regien på programmet som ble sendt i Radiodokumentaren på P2 lørdag 10. januar 2015. Teknisk ansvarlig: Nils Jakob Langvik, komponist: Martin Horntveth, konsulent: Kjetil Saugestad.

“En hjelpearbeiders bekjennelser” ligger her på nett her.

Terroristen fra Larvik

Terroristen fra Larvik

Jeg har prøvd å forstå mer av radikalisering ved å undersøke hvordan Hassan Dhuhulow fra Larvik endte som terrorist i Nairobi. Filmen som jeg har hatt regi på, ble sendt i NRK Brennpunkt 21. oktober i år. Den er basert på nesten 100 samtaler og intervjuer, rundt 2000 sider fra ulike sikkerhetstjenesters etterforskning, flere tusen nettinnlegg og opptak fra over 100 overvåkingskameraer på Westgate-kjøpesenteret i Nairobi.
Filmen kan ses her:

Terroristen fra Larvik fra NRK

Artikler og innslag i kjølvannet av filmen:

Tipset om norsk terrorist fem og et halvt år før angrep 

Den synlige terroristen

Svensksomalier fikk Dhuhulow til å avlegge terrored

Dhuhulow ble mobbet og utsatt for rasisme

Vil lempe på varetektskrav

– Endring i språk og klær kan avsløre radikalisering

Kommuner vil ta grep mot radikalisering, men vet ikke hvordan

– Dette har ikke med islam å gjøre

Urix 21.10.2014

– Vi er mot all terror

«Alt dette kunne vært unngått»

Omslaget

Sammen med Carsten Jensen har jeg skrevet boken «Alt dette kunne vært unngått». Den kommer ut 26. februar.

Slik lyder omslagsteksten:

«På det meste var 150 000 utenlandske soldater utplassert samtidig i Afghanistan. I 2014 forlater de landet. Det er ikke fordi det har blitt fred. Vesten har gitt opp å knuse Taliban, og demokratibyggingen har havarert. I løpet av en kort periode skjer det nå enorme maktforskyvninger og krigsherrer står parate til å fylle tomrommet etter utlendingene.  Danske Carsten Jensen og norske Anders Sømme Hammer har på egen hånd reist i noen av Afghanistans mest urolige områder og møtt dem som blir igjen i krigen, blant annet krigsherrene og militsene som opererer utenfor enhver kontroll. Kvinnene som trodde på utlendingenes løfter om frigjøring og likestilling. Familier som har mistet barn i NATOs bombeangrep, og etterlatte til dem som har lidd den såkalte martyrdøden i kamp mot utlendingene og den afghanske staten. Dette er historien om det nye Afghanistan.»

Jensen og jeg skal delta på Litteraturhusets Afghanistan-debatt i Oslo kl 19 onsdag 26. februar.

Forlaget Press må være et av de norske forlagene med best selvtillit nå. Istedenfor å fokusere på mørke skyer, frykte fremtiden og gå for de billigste løsningene, kjører de sitt eget løp og satser på at det lønner seg i lengden å legge penger i utgivelsene, noe de også har bevist at det gjør. Til «Alt dette kunne vært unngått» hyrte de inn den grafiske designeren Rune Døli og ga ham i oppgave å utforme boken fra grunnen av, og han fikk det som han ville. Uten at dette er en fotobok, har de også tatt de ekstra kostnadene det innebærer å trykke 35 av bildene jeg har tatt i Afghanistan.

Les innledningen her.

Her følger noen utsnitt fra boken:

omslag3 omslag2

omslag4

– Frihet eller døden

Egyptnr1blogg

I august 2013 skulle Det muslimske brorskapet i Egypt knuses. Dette er historien om hvordan det opplevdes fra innsiden.

Tekst og foto: Anders Sømme Hammer

26 år gamle Mohammad Abbas sto opp og gned seg i ansiktet, om og om igjen. Så presset han håndflatene mot kinnene og lo av hvor sliten han var. Sangeren, kalte de ham her i teltleiren rundt Rabaa al-Adaweya-moskeen øst i Kairo. Det var ikke lett å sove. Selv nå, klokken halv seks om morgenen, var det godt over 20 varmegrader, fluene stuplandet på mennene som lå på enkle, tynne tepper rundt ham. Mobiler ringte og vekket eierne, og sidemennene ble holdt våkne av høylytte samtaler. Noen av demonstrantene som ennå ikke hadde lagt seg, kom bort for å ta Abbas i hånden og takke ham. Flere ba om å få ta bilde av seg sammen med ham. Han hadde klippet det tykke håret kort, luggen var rett, han var kraftig bygget, godt trent, og kunne minne om den canadiske rapperen Drake. Her i leiren var Abbas stjerne. Om kveldene og nettene sto han på hovedscenen og resiterte bønner og sang om at folk måtte reise seg og kjempe for rettferdighet. Han skrev ikke sangtekstene selv. Noen var Koran-vers og kjente bønner, andre var det en egen arbeidsgruppe som utformet, men det var Abbas som fremførte dem. I tillegg til menn med rosa, røde og sorte parykker som gjorde narr av den egyptiske hæren med selvlagde sketsjer, var han med på å livne opp mellom mer trauste taler på scenen i Rabaa.

Egyptnr2blogg

I begynnelsen av august mente Mohammad Abbas det var lite sannsynlig at politiet ville ta seg inn i protestleiren der titusenvis sov.

Juli hadde akkurat gått over i august. Jeg hadde reist til Kairo etter å ha fått en epost fra en svært bekymret mann jeg kjenner i Det muslimske brorskapet. Han mente demonstrantene når som helst kunne bli massakrert.

Men da jeg ankom to dager senere var det tilsynelatende god stemning i Rabaa-leiren. Teltduker holdt oppe av stenger og tau surret rundt palmetrær, ble forsterket med planker spikret sammen av frivillige håndverkere. På markedet kunne man klippe håret og stusse skjegget, og få kjøpt bredbremmede hatter som beskyttet mot den sterke solen (opptil 38 varmegrader), kontantkort til mobilen, grillede maiskolber, enkle middager og sandwicher, pappkrus med te, vannpistoler og andre skrøpelig plastleker. Ved siden av feltsykehuset var det etablert et apotek med et imponerende medikamentutvalg. Et par dager senere ble det til og med blåst opp et hoppeslott og svømmebasseng for barna ved siden av den ene barrikaderte leirinngangen. Det var som en festival. Ingen hadde ordentlig oversikt, men titusenvis av mennesker sov i leiren. Det var flest menn, men også mange kvinner og barn.

Fire brede veier ledet inn til Rabaa al-Adaweya-moskeen. Vanligvis var dette et travelt trafikknutepunkt i bydelen Nasr City. Nå var veiene stengt for biler i omtrent 800 meters omkrets. Protestleiren var klaustrofobisk gjerdet inn av boligblokker. Blant okkupantene var leger, ingeniører og arbeidsløse, unge og gamle. Alle var ikke med i Det muslimske brorskapet, men alle protesterte mot hærens avsettelse av president Mohammed Morsi.

Egyptnr3blogg

Hver natt samlet teltbeboerne seg foran hovedscenen for å be sammen.

Denne fredagsmorgenen var Abbas litt rusten i røsten etter fem uker med bønn og sang. Som så ofte holdt han bønnekjedet i den ene hånden. Fra høyttalerne i moskeen ble det meddelt at en kvinne nettopp hadde donert alle smykkene sine til protestaksjonen. Opp veien der Abbas sto og strakk seg, kom en mann gående med sønnen på skuldrene. «Jeg er muslim, ikke terrorist!,» sa han. Den tre år gamle gutten holdt fast i farens hender og gjentok etter ham: «Jeg er muslim, ikke terrorist!» Slagordet var et resultat av de steile frontene i Egypt. Én uke tidligere hadde den egyptiske hærsjefen, general Abdel Fattah al-Sisi, oppfordret befolkningen til å gå ut i gatene og demonstrere for å vise at de godtok at militæret grep inn mot terror og vold. Igjen ble brorskapet stemplet som terrorister. Millioner fulgte den uvanlige demonstrasjonsoppfordringen. Og timer etter angrep sikkerhetsstyrkene brorskapsaktivister rett utenfor protestleiren. Med skarpladde geværer skjøt de mer enn 80 av dem.

3. juli 2013 hadde Egypts president Mohammed Morsi blitt avsatt av hæren. Det muslimske brorskapet svarte på militærkuppet med store demonstrasjoner og sitt ned-aksjoner i to områder i Kairo. Mennene sov tett i tett i Rabaa da jeg la meg der 1. august i år. I søvne rullet noen av dem helt inntil hverandre. Kanskje et kjærlig uttrykk for brorskapet. Eller kanskje de først i søvne tillot seg å gi utløp for frykten de ellers ikke ville vedkjenne seg. Gjennom sommeren 2013 var aksjonistene flere ganger blitt angrepet av egyptiske sikkerhetsstyrker. Rundt 300 menn var blitt drept mellom juni og august.

Sangeren Mohammad Abbas hadde grått av glede da Morsi vant valget i 2012. Ett år senere bare gråt han.

– Kuppet i juli gjorde meg utrolig trist, sa han.

– Egypt har gått tilbake til militærstyret vi hadde under Mubarak.

Som mange egyptere hadde Abbas’ far dratt utenlands som ung for å finne arbeid. Han søkte seg ikke til byggebransjen som flertallet, men ble dyrlege i Saudi-Arabia. Abbas ble født der. Både slektninger og venner var med i Det muslimske brorskapet. Alle de grunnleggende verdiene han brukte som rettesnor i livet, kom fra brorskapet.

Det egyptiske innenriksdepartementet hadde nettopp beordret politiet om å stoppe protestene, og daglig kom det hatske utbrudd og trusler mot menneskene i leirene gjennom de nasjonale mediene. Brorskapsmedlemmene fastholdt at de ville demonstrere frem til Morsi ble gjeninnsatt som president. De dyrket martyrforestillingen, nesten alle jeg møtte sa det samme som Abbas: «Jeg vil ha frihet eller døden,» og «jeg er klar for å dø.»

Da det i august i år var en uke igjen av muslimenes fastemåned ramadan, var Abbas og de andre brorskapsmedlemmene svært opptatt av å understreke at Morsi var valgt av folket, han var den eneste rettmessige lederen. Nå satt ekspresidenten i arrest på hemmelig sted.

Halv tre om natten hadde en del av oss inntatt det som skulle bli det siste måltidet på 16 timer: yoghurt, tomater, squash, og litt brød. Andre prioriterte å sove frem til morgenbønnen litt over klokken tre. Jeg telte ni fluer på nabomannen som hadde trukket et gult laken med teddybjørnmønster over hodet. Sorte vifter dempet heten litt. Abbas var kledd i en tradisjonell mørkegrå kjortel, en galabiya. Jeg møtte ham for første gang på Tahrir-plassen i Kairo sentrum under revolusjonen i 2011. Da var han blant brorskapets medisinstudenter som arbeidet som frivillige i feltsykehuset. Den gang var brorskapet splittet i synet på om de aktivt skulle delta i protestene. En del av de unge var rastløse og ville være synlige deltakere i det historiske opprøret. Noen dager før Mubarak gikk av i februar 2011, fortalte Abbas om CD-en han selv hadde spilt inn. Den het «Jeg vil kvitte meg med alle synder og vende tilbake til Gud.» Senere ga han ut enda en CD, den het «Fjern alle hindringer.» Her sang han om islam, sentrale samfunnsspørsmål, og om hvordan hver enkelt kan gjøre verden til et bedre sted. På Tahrir var Abbas oppspilt og blid fordi brorskapet endelig var i ferd med å bli akseptert som en lovlig politisk organisasjon. To og et halvt år senere var han merket av alvoret.

– Etter dette kuppet kan myndighetene finne på hva som helst, sa han.

Jeg spurte om han ikke var redd. Han svarte: «Hvis jeg dør her, kommer jeg bare til paradis. Jeg frykter ikke døden.» På det tidspunktet trodde jeg det var en talemåte, en tom frase, prentet inn gjennom de mange likelydende talene i leiren. Senere skulle jeg forstå at jeg hadde undervurdert hvor dedikert Abbas og de andre rundt meg var.

Egyptnr4blogg

Mange tusen kvinner deltok i protestene mot avsettelsen av president Mohammed Morsi.

 

Fordømte homofile

Første gang jeg møtte den nå avsatte presidenten Morsi var i starten av 2003, halvannen måned før USA invaderte Irak. To medstudenter og jeg gjorde feltarbeid til en semesteroppgave i Kairo og banket på brorskapets dør i Roda-distriktet.[i] Det var ingen skilt som bekreftet at organisasjonen hadde kontor i det ordinære boligkomplekset. Brorskapet var fortsatt offisielt forbudt. «Regjeringen frykter kanskje å miste makten dersom de åpner for at vi får bli et politisk parti,» sa Morsi, som snakket godt engelsk, men hadde stive manerer som uttrykte distanse snarere enn sjenanse. Vi hadde presset oss rundt et bord i det enkle møterommet. Morsi satt med den daværende åndelige lederen i brorskapet, Mohamad Al-ma,moun Al-Hodhaibi, som var 83 år gammel og døde året etter. Morsi fortsatte: «Men Egypt er et muslimsk land og folket er religiøst. Innføringen av sharia, som er vårt viktigste mål, burde derfor være viktig for alle. Allerede nå står det jo også i grunnloven vår at vi skal basere alle lover på sharia. Grunnen til at myndighetene nøler med å akseptere oss, er nok rett og slett bare at de ville ha tapt ethvert valg,» forklarte Morsi litt oppgitt.

Det religiøse aspektet var lett å glemme. Åtte år senere, da jeg var på Tahrir-plassen i Kairo under revolusjonsdagene i 2011, var det de mange unge, urbane egypterne som tok oppmerksomheten: De danset, sang og lagde plakater med revolusjonære slagord på engelsk, samtidig som de la ut meldinger på Twitter og oppdaterte Facebook. Det gjorde det lett for oss journalister, som i stor grad dekket omveltningene fra den fotogene teltleiren i sentrum av hovedstaden. Det er ingen tvil om at opprøret hadde stor symbolsk betydning. Mubaraks avgang inspirerte mennesker i regionen til å reise seg og kreve demokrati. Som i andre land der den arabiske våren blomstret opp, ble konsekvensene altomgripende, men på langt nær så positive som vi ønsket å tro. I Egypt kan vi finne noe av svaret i en meningsmåling som ble gjennomført like før revolusjonen. Den viste at et stort flertall av befolkningen støttet steining som straff for utroskap, amputering for tyveri, og dødsstraff for å konvertere til en annen religion enn islam. Flertallet var altså for ikke-demokratiske, inhumane straffemetoder i tråd med en streng fortolkning av sharia.

Som president hadde Hosni Mubarak villet avverge at landets sterkeste opposisjonsbevegelse ble presset under jorden. Selv om Det muslimske brorskapet formelt var forbudt i hans regjeringstid, ga han brorskapsmedlemmer lov til å stille til parlamentsvalg som uavhengige kandidater. De drev valgkamp under det felles slagordet: «Islam er løsningen.» Da jeg i januar 2004 igjen møtte Mohammed Morsi i Kairo, var han parlamentarisk leder for brorskapets 15 parlamentsmedlemmer. Jeg intervjuet ham og en rekke andre sentrale brorskapsmedlemmer om deres syn på kvinner og homofili.[ii] På den tiden vitset de selv med at de en gang ville komme i posisjon, og de voktet ikke sine ord like vel som etter revolusjonen i 2011, da veien til presidentmakten for første gang reelt åpnet seg. Jeg spurte Morsi om hvorfor brorskapet mener en kvinne ikke kan være president. Han svarte: «En slik posisjon krever en helt spesiell evne til å ta de rette beslutninger. Kvinnene er mer følsomme enn menn. Amming og menstruasjon gjør at de ikke kan reagere normalt på ulike hendelser. De kunne for eksempel komme til å trykke på atombombeknappen i en presset situasjon. Presidentvervet krever mannens fysiske og psykiske overlegenhet. Dette er jo ikke noe spesielt. Vi prøver bare å være realistiske.»

Han lo lenge da han fikk spørsmål om hvorfor brorskapet fordømte homofili: «Dette har jo med menneskenaturen å gjøre. Dette er snakk om dyriske handlinger som er i strid med sivilisasjonen. Jeg kan ikke se noen grunn til at menn skal oppføre seg slik menn og kvinner oppfører seg sammen. Dette er et veldig rart spørsmål som ikke burde stilles. De homofile prøver å stoppe den menneskelige utviklingen. Homofili er ikke menneskelig.» Det er mange som mener det er umenneskelig å fordømme homofili, påpekte jeg. Morsi smilte overbærende og føyde til: «Folk får si hva de vil. Det er latterlig. Du kan like gjerne spørre om kvinner burde ha seg med dyr.»

Høsten 2007 publiserte Det muslimske brorskapet for første gang en detaljert politisk plattform der de slo fast at verken kvinner eller kristne kan bli president. Da lød begrunnelsen at en kvinne ikke kan inneha et slikt verv fordi det ville være «i strid med hennes natur, og sosiale og andre humanitære roller.»[iii]

Brorskapets synspunkter har stor støtte i befolkningen, i Rabaa-leiren forklarte brorskapsaktivisten og sangeren Mohammad Abbas at han ikke blankt ville avvise at en kvinne kunne bli president: «Hvis kvinnen har de nødvendige ferdighetene, er det greit,» sa han. «Men det er svært vanskelig for dem å tilegne seg det. Kvinnene kan ha mange gode egenskaper, til og med flere enn menn. Men det er ikke sikkert at de i så stor grad som nødvendig har styrken og intelligensen som kreves av en president. Menn er grunnleggende sterke, seriøse, og kloke.» Da det gjaldt homofili var Abbas helt på linje med Morsi: «Homofili er ikke naturlig, så selvfølgelig er det syndig. Det samme gjelder utenomekteskapelig forhold mellom menn og kvinner. Homofile må fordømmes kraftig. Flertallet av egyptiske menn er religiøse, og det er veldig dumt å utføre slike handlinger i dette samfunnet. Folk vil ikke akseptere det. Men det er ikke min jobb å dømme og utmåle straffer. Det kan ikke vanlige folk gjøre.»

Rundt i teltene i leiren var det plassert enkle kokeplater, og blå og røde vanndunker, noen av dem var pyntet med potteplanter. Skjorter og bukser var hengt til tørk på passende snorer. Det var trykt opp store plastbannere med bilder av menn og barn som var blitt drept de foregående ukene. Slagord i blodrøde fonter hyllet dem som martyrer. Plakater med Morsi-portretter var supplert med tekst som «We want democracy», «Our legitimate president», «Veterans for Morsi», «Workers for Morsi» og liknende meldinger på arabisk. På mange bilder var ekspresidentens rynker blitt visket ut i redigeringen. Et stort tøybanner som var plassert ved hovedscenen, hadde påskriften «Peaceful». På mange av plakatene som var festet rundt omkring sto det «Peaceful anti coup» og «Hay hay cant’ you see, Sisi kills democracy.» Fra en bod ble det solgte gule, grønne, blå, rosa, lilla og hvite t-skjorter med bilde av Morsi. Over hele leiren var det hengt opp store og små egyptiske flagg. I feltkjøkkener sto menn og hakket kjøtt til middagene som ble spist om natten, og de blandet juice med ulike fruktsmaker som de delte ut gratis i kopper. Pumper som egentlig var laget for sprøytemidler, var blitt fylt med vann, og unge menn gikk rundt og sprutet på folk for å motvirke heteslag. En mann som hadde kledd seg ut som en klovn, sto med en vannflaske og henholdsvis skremte og moret folk ved å sprute dem rett i ansiktet. Karikaturtegninger fra aviser og magasiner som viste hvordan den egyptiske hæren brukte vold og fikk det fremstilt som «et demokratisk kupp» i Vesten, var hengt opp på vegger. Barn ble gitt gassballonger i ulike dyrefasonger og Morsi-pappmasker med hull til øynene. Kvinner med og uten heldekkende sorte nikaber, tok på seg bursdagshatter i papp for å feire en innbilt kommende seier. I et par telt kunne leirbeboerne selv tegne hvordan de opplevde avsettelsen av Morsi. Mens noen menn satt og leste morgenavisene og Koranen, gikk andre frivillige og plukket søppel, mens atter andre spilte fotball. Vakter passet på at bare kvinner og barn fikk adgang til avstengte områder der de sov og slappet av.

Etter over åtte tiår som landets største opposisjonsbevegelse, hadde brorskapet bare fått ett år ved makten. Det var uklart hvor lenge det hadde vært forberedt, men militærkuppet ble gjennomført i løpet av noen få dager i månedsskiftet juni-juli. Utenfra kunne det se ut som om Morsi hadde gjort det han kunne for å mislykkes som president. Han hadde blant annet plassert brorskapsmedlemmer i sentrale myndighetsposisjoner, endret lover for å gi seg selv mer makt, og gått ut offentlig og støttet jihad, altså hellig krig, i Syria. Egypterne var utålmodige, og uroen brorskapet skapte, fikk direkte konsekvenser for husholdningene. Siden revolusjonen i 2011 hadde økonomien vært i fritt fall. Turistnæringen lå nede i store deler av landet. Utenlandske investorer ble skremt vekk av uforutsigbarheten, og inflasjonen var sterk. Samtidig hadde kriminaliteten blitt tredoblet. Flere av dem som opplevde hyppige strømbrudd hjemme sluttet seg til protestene mot Morsi.

– Kommer til å bli blodig
Søndag 11. august i år kom det mange advarsler om at politiet innen kort tid ville sette i gang en aksjon for å fjerne demonstrantene fra protestleirene i Kairo. Ifølge nyhetsmeldinger skulle politimenn omringe leirene, og gi dem som var der tre dager på å dra hjem. De skulle få lov til å gå ut uten å bli pågrepet, men ingen flere ville få komme inn.

Jeg var innstilt på å bli værende i leiren. Det var så mange ulike rapporter om hva som skjedde i Egypt disse ukene, så mye løgn og propaganda fra alle kanter. Myndighetene anklaget blant annet islamistene for å bruke barn som menneskelige skjold, drive terrortrening og gjemme våpen i teltleire i Kairo. Blant brorskapet florerte konspirasjonsteorier om hvordan Israel støttet myndighetene. Jeg stolte bare på det jeg selv kunne se.

På grunn av varmen var det mest aktivitet på hovedscenen i leiren på kvelds- og nattestid. Klokken fire på morgenen gikk Mohammad Abbas opp på scenen, tok plass på en stol og fremførte en lang bønn. Rett foran scenen satt en eldre mann, med stort hennafarget skjegg og hvit turban, som hvilte et vondt ben på en bulkete plasttønne. Han gråt mens han leste i Koranen og hvisket de samme ordene som Abbas. Det var så stille som titusenvis av mennesker kan være når de står presset sammen. Mange så ned, noen strakk armene i v Det raff denne natten somg ble hevdet i medier at våpen var gjemt der. det nå.om de elending  blomm boken allerede nesten er feæret som om de henvendte seg direkte til Gud. Tårene rant, flere av mennene hikstet. De tidligere nettene hadde vært langt lystigere, da hadde menn og kvinner stått adskilt av en midtgang foran scenen. De klappet og ropte slagord i takt med trommeslagene. Nå var festivalstemningen i ferd med å ebbe ut. Denne natten så jeg en god del flere menn som, iført arbeidshjelmer, hadde bevæpnet seg med klubber, bambusrør og jernstenger. Noen bevoktet inngangene, andre gikk nervøst rundt på rekke i leiren. I alt var de rundt 200 stykker. Et par av dem hadde med seg nunchakoer, et slagvåpen jeg ikke hadde sett siden ninjafilmene på 80-tallet, og som neppe ville gjøre stor skade. Jeg så ingen skytevåpen de ukene jeg tilbrakte i leiren. Alle visste imidlertid at politiet og hæren var svært godt bevæpnet, og de hadde allerede vist at de var villige til å skyte.

Abbas var likevel rolig da vi satt sammen på morgenkvisten.

– Politiet er ikke så teite at de vil prøve å ta seg inn i leiren. Det hadde blitt en katastrofe. Da ville hele verden så til de grader fått se at vi ikke har frihet her, sa han. Kameraten hans Mahmod var langt mer usikker. Flere ganger gjennom natten hadde han spurt meg om hva jeg trodde ville skje. Da jeg stilte ham det samme spørsmålet, sa han:

– Det kommer til å bli blodig. De som er her vil ikke gi seg, sa han.

Han var redd. Det virket suicidalt å skulle kjempe med klubber og stein mot godt bevæpnet politimenn og soldater. Men jeg tvilte ikke på at demonstrantene kunne få seg til å gjøre det. «Frihet eller døden,» var ikke bare et slagord for dem. De var faktisk klare for å dø. Det var ikke jeg. Politiet kom ikke denne morgenen som ventet, men det var bare spørsmål om tid. Jeg bestemte meg for å slutte å sove i leiren – jeg oppfattet den som en dødsfelle. Mandag 12. august dro jeg inn til hotellet i sentrum av Kairo. På ettermiddagen vendte jeg tilbake til Rabaa, men ble ikke værende der over natten.

Jeg ventet på en av de best varslede massakrene på flere år. To dager senere startet den.

Egyptnr5blogg

Politimennene skjøt med skarpt da de angrep demonstrantene 14. august.

Etter morgenbønnen onsdag 14. august kom de første meldingene om at mange politimenn og soldater var sett på vei mot Rabaa. Abbas gjorde seg klar til å forsvare leiren. Fra hovedscenen ble det fremsagt bønner. Over teltleiren svevde to politihelikoptre. Abbas følte han var klar for å dø, han hadde lovet seg selv at uansett hva som skjedde, skulle han ikke rømme. Foran hovedinngangene til leirene var sekskantede steiner, som demonstrantene hadde løsnet fra fortauene, stablet oppå hverandre som tårn på rekker. Nå ble de måket ned av menn som kjørte pansrede, beige bulldosere. Teltene i utkanten av Rabaa-leiren ble valset over. Den ujevne kampen mellom politi og demonstranter startet der. Politimennene hadde automatvåpen, pumpehagler og jaktgevær. Og de brukte tåregass som fikk det til å føles som om ansiktet tok fyr. Noen av demonstrantene satt seg ned foran bulldoserne, andre kastet stein og prøvde å treffe politimennene med fyrverkeri. Samtidig startet en aksjon mot den andre protestleiren på al-Nahda-plassen i Kairo. Etter kort tid ble de første skuddene løsnet. Det ble ingen beleiring som ga demonstrantene mulighet til å forlate leirene fredelig. Mens soldatene sikret veiene, gikk politiet for full konfrontasjon og skjøt med skarp ammunisjon. Røyksøyler steg til værs i hovedstaden som et tegn på at krigen var i gang. Sympatisører av demonstrantene gikk ut i gatene og dannet tog med retning protestleirene. På hovedveiene ble de møtt av politi og soldater som hadde etablert sperringer med store kjøretøy. Flere kamper brøt ut.

De første skadde ble båret til feltsykehuset ved siden av moskeen. Abbas fulgte etter. Som medisinstudent var han godt trent i førstehjelp. Men inne så han at skadene var livstruende, mennene trengte avansert kirurgisk behandling. I 2011 hadde Abbas avbrutt medisinstudiene som han hadde to år igjen av. Han ville vie all tid til revolusjonen. Nå så han at de erfarne legene som var i gang med behandlingen, kunne gjøre langt mer enn ham selv. Han kom bare til å være i veien. I stedet gikk han til den ene hovedinngangen. Der begynte han å kaste stein mot bulldoserne og politimennene som fulgte etter. Han gikk helt i front. Adrenalinet pumpet vekk redselen selv om han så andre menn falle om.

Rett utenfor Rabaa-leiren var også tusenvis i gang med å kjempe imot politiet. Den 46 år gamle ingeniøren Mohammad Roshdi var blant dem som prøvde å ta seg inn i leiren for å hjelpe Abbas og de andre. Så segnet han om, skutt i hodet. Kameraten hans fikk hjelp til å bære ingeniøren inn i en trappeoppgang. Da jeg kom dit, gråt den tretten år gamle sønnen over liket av faren. Ved siden av satt moren og ba. En av mennene som hadde hjulpet til med å bære liket ut av skuddlinjen, knelte, tok tak i hodet på Roshdi og brettet øret hans fremover slik at et lite skuddsår kom til syne. Han hadde bare ett sår, politimannen hadde skutt for å drepe. Omtrent samtidig ble den britiske Sky News-kameramannen Mick Deane skutt i hodet, han døde kort tid etter. Folk skjønte at politiets skarpskyttere hadde gjemt seg i bygninger og derfra valgte ut hvem som skulle dø. Mange begynte å løpe, men de visste ikke hvilken vei som førte til trygghet. Paniske skrik ljomet i gatene.

I en sidegate utenfor Rabaa-leiren hadde politiet nettopp skutt inn tåregass, stadig flere kvinner og menn søkte dekning utenfor huset der liket av Roshdi lå. Han ble båret ut i en bil som skulle ta ham videre til en moske 200 meter nærmere Rabaa. «Vi håper nå at hele verden ser hvordan sivile egyptere blir drept av vårt eget politi,» sa Said Ahmad som var med på å bære Roshdi. «De som blir skutt rundt oss nå er ikke med i Det muslimske brorskapet. De er her fordi de støtter opp om frihet og demokrati!»

Den 48 år gamle kvinnen Amel Abdel Wahab ropte: «Vi er vanlige mennesker som bare går i gata. Nå skyter de helt tilfeldige folk. Alle her er i livsfare.»

Egyptnr10blogg

Slektningene av Mohammad Roshdi sørger over liket av ham.

Liket av Roshdi ble båret inn i moskeen. Utenfor sto flere hundre menn som hadde trukket seg tilbake fra gatekampene litt lenger ned i veien. De gned seg i øynene og kastet vann i ansiktet etter nok et tåregassangrep. Hele tiden knatret det fra kalasjnikovgeværer og andre skytevåpen. Det var pøler av blod på mosketrappen. Inne lå over 30 skadde menn. De var skutt i hode, bryst, mage og bein. Roshdi ble lagt sammen med andre menn som hadde fått laken over seg. På formiddagen var det syv lik her. Tretten år gamle Amr Ehab sto ved siden av den døde faren og skrek: «Gud er stor, Gud er stor!»

Inne i leiren kastet Abbas stein. Så svei det. Haglet traff ham midt i ansiktet. Han tok seg tilbake til feltsykehuset, og fikk sjekket skuddskadene. Legen sa at han ikke var alvorlig skadd, så han gikk tilbake til inngangen. Der hjalp han til med å løfte opp menn som hadde blitt skutt, de bar dem til sykehuset. Så plukket han opp stein og kastet. Like etter smalt det igjen, blodet rant fra pannen. På sykehuset fikk han surret bandasje rundt hodet. Han var så sint. Noen av hans beste venner var blitt drept, andre hardt skadd. Han hadde ikke forestilt seg at hans egne landsmenn – politimennene – var i stand til å drepe på denne måten. Blødningen ble stoppet og Abbas gikk tilbake for å fortsette å forsvare leiren. Den tredje gangen han ble truffet, svartnet det. Det høyre øye var skadet og han blødde kraftig fra et sår rett ved siden av det venstre øyet. Han ble fulgt til sykehuset og fikk akuttbehandling. Han var fortsatt nesten blind da politiet tok seg inn i sykehuset. Det ble løsnet skudd, Abbas og de andre pasientene ropte at de ikke måtte skyte inne i et sykehus.

Demonstrerte mot drap og ble angrepet
Heller ikke denne dagen så jeg noen demonstranter med skytevåpen, men det hadde Abbas sett. Et par menn skjøt mot politiet med jaktgeværer fra leiren, fortalte han etterpå. De andre brukte steiner og klubber og løp mot politiet som de visste skjøt med skarpt. Etter tolv timer med kamper, fikk politiet kontroll. Demonstrantene som ikke var drept, eller for hardt skadd, marsjerte fredelig ut av leiren. Abbas var blant dem, de var mange tusen, og han ble ikke pågrepet. Leiren ble påtent. Dagen etter så jeg 35 sterkt forbrente lik som hadde blitt løftet opp fra gulvet i den raserte Rabaa-moskeen og restene av telt som nå ble saumfart av fattige mennesker på leting etter klær de kunne bruke, og gjenstander de kunne selge. En stund fungerte El Eman-moskeen i Nasr City i Kairo som likhus, i alt 100 lik var flyttet dit. Teppene på gulvet i moskeen var våte. Av religiøse årsaker gikk alle barbeint eller i sokkelesten. Isklumpene som var lagt oppå likene, smeltet. Vi gikk i likvann.

Opp mot 1000 mennesker ble drept onsdag 14. august, anslår avisen The Guardian. I tillegg ble flere tusen skadd.

Egyptnr6blogg

Soldater holdt vakt i den utbrente Rabaa al-Adaweya-moskeen torsdag 15. august.

Dagen etter dro Abbas til lege, en operasjon ble avtalt fem dager senere. Han fikk beskjed om å holde seg i ro frem til da. Dermed gikk han ikke ut fredagen, da mange tusen egyptere demonstrerte mot massedrapene på sivile. Det startet normalt med formiddagsbønn. Den store al Fath-moskeen i Kairo sentrum var stappfull og flere tusen menn, kvinner og barn måtte stå i gaten foran. Det ble uro da noen mente de så skarpskyttere på toppen av et høybygg like ved, men ingen forlot området. I prekenen la imamen vekt på at politiet og soldatene hadde drept sine egne landsmenn to dager før. «Det er ikke folket som setter fyr på Egypt, det er politimenn og soldater,» sa han. Etter bønnen begynte deltakerne å rope slagord: «Ned med Sisi!» og «Hvis vi ikke får friheten vår, vil vi dø som de andre.» Sammen med mange tusen hadde de planer om å ta seg frem til Ramsesplassen i sentrum. Den 21 år gamle psykologistudenten Hossam Eldien fortalte at han ikke var redd for å dø, fordi folket hadde Gud i ryggen. «Vi er ikke med i Det muslimske brorskapet. Vi er vanlige mennesker som krever å få friheten vår tilbake. Vi demonstrerer mot drapene på ubevæpnede sivile og mot militærkuppet,» sa Eldien. Da jeg skulle ta bilde av ham, skjøv han vekk en mann som prøvde å holde en Morsi-plakat foran kameraet. «Vi demonstrerer ikke for Morsi, vi demonstrerer for Gud,» forklarte han.

Egyptnr7blogg

Et militærhelikopter fløy i sirkel før kampene startet fredag 16. august.

Et militærhelikopter fløy lavt i sirkel over folkemengden. Demonstranter tok av seg skoene og hyttet med dem mot helikopteret. Et par menn sendte opp fyrverkeri, andre holdt bannere, plakater, megafoner og slo på trommer. De fleste nøyde seg med å rope slagord og hoppe med armene i været. Festivalstemningen var tilbake. Senere skulle TV vise bilder av demonstranter med skytevåpen. Jeg tviler ikke på at noen hadde det, men det må ha vært et forsvinnende lite antall. Blant de mange tusen jeg så rundt moskeen denne dagen, registrerte jeg ingen demonstranter med våpen.

Demonstrasjonstoget stoppet opp, og så dalte tåregassbeholdere inn i folkemengden. Det begynte å smelle fra geværer. Barn, kvinner, og menn løp for livet mens det brant i øynene. Det var flest menn, mange av dem var glattbarberte og kledd i t-skjorter, uten synlige islamisttegn. Sikkerhetsstyrkene skjøt konstant, samtidig som det kom mer tåregass

Egyptnr8blogg

Demonstranter løp fra kulene i gatene rundt al Fath-moskeen i Kairo sentrum.

Etter å ha løpt i ly for kulene og fått skylt tåregassen ut av øynene, gikk jeg bakgater tilbake til al Fath-moskeen. På de store grønne gulvteppene inne lå et titalls menn og vred seg. De var truffet i de mest sårbare delene av kroppen, mange blødde fra hode og bryst. Frivillige prøvde så godt de kunne å gi førstehjelp, men de hadde bare enkelt medisinsk utstyr som bomull og bandasje. En ung mann sprellet og gulpet opp blod. Hele kroppen ristet rett før han døde. I inngangspartiet var 20 drepte menn lagt på rekker, en mørk gutt som må ha vært rundt 14 år lå blant dem. Bare noen av mennene var blitt dekket litt til med laken og skjerf. Armene deres var lagt i kryss. En mann hadde fått ett enkelt skudd i brystet, skytteren hadde siktet på hjertet. Ute fra hovedgatene smalt det fortsatt hele tiden. Over 100 mennesker ble drept.

Egyptnr11blogg

Inne i al Fath-moskeen fikk skadde personer forltløpende førstehjelp, men mange trengte langt mer avansert hjelp.

Om kvelden ble moskeen omringet av sikkerhetsstyrkene. Flere hundre menn samlet seg utenfor og demonstrerte til støtte for hærsjefen Sisi. Morgenen etter tvang sikkerhetsstyrkene seg inn i bygningen. Folkene som hadde oppholdt seg inne, ble ført ut, og måtte beskyttes da Sisi-supporterne prøvde å lynsje dem.

Denne dagen ble det også satt i gang en kampanje mot journalister. På TV hadde myndighetene anklaget utenlandske journalister som rapporterte om volden for å være på parti med brorskapet. Mange journalister ble truet og angrepet, noen ble bortført og andre arrestert. I løpet av én uke ble fem journalister, både utenlandske og egyptiske, drept, og mange skadd. Jeg ble henholdsvis pågrepet av politimenn og soldater, begge gangene fikk jeg gå igjen fordi jeg hadde egyptisk pressekort. Militæret slettet imidlertid bildene jeg hadde i kameraet. Jeg så fire utenlandske journalister sitte i et militærkjøretøy. Jeg prøvde å snakke med dem, men ble stoppet av en offiser.

Det var mye mobb i gatene, menn med kniver, pistoler og hjemmelagde våpen etablerte sikkerhetskontroller og tok loven i egne hender. Noe de ikke kunne ha gjort uten myndighetens stilltiende samtykke. Jeg ble truet av en mann med en klubbe. En annen stakk en stor kniv opp mot brystet mitt og viste at han ville bruke den hvis jeg tok bilder.

Det var ikke mye rom for nyanser disse dagene. Jeg reagerte på medierapporter som fremstilte det som om dette var en kamp mellom to jevnsterke, væpnede grupperinger. Det var kanskje slik det kunne se ut for korrespondenter som rapporterte fra hotellrommene og fulgte hendelsene via statskontrollert TV. I gatene var det ikke tvil om at sikkerhetsstyrkenes maktbruk var helt ute av proporsjoner. Mange av dem jeg så bli drept, utgjorde ikke en alvorlig trussel mot noen.

Demokratiforkjemper støttet angrepet
Men selv om volden var grusom, kviet mange intellektuelle og liberale seg for å ta avstand fra hvordan myndighetene angrep Det muslimske brorskapet. Perspektivene varierte en del, men besøket hos forfatteren Alaa Al Aswany var illustrerende. Han har skrevet den rørende romanen Yacoubian-bygningen, som er solgt i mer enn én million eksemplarer, utgitt i over 100 land og adaptert til en svært populær film. Da vi møttes, hadde han akkurat gått i gang med en ny roman. Han er utdannet tannlege, og kjederøykte ved siden av tannlegestolen på kontoret som han har beholdt, til tross for den enorme suksessen. Aswany var sentral under revolusjonen i 2011, og før det hadde han vært med på å stifte demokratibevegelsen Kefaya. Etter å ha rost den norske velferdsmodellen, understrekte han at revolusjonen i Egypt ikke på noen måte hadde visnet. I likhet med mange vestlige utenriksministre ville han ikke kalle avsettelsen av president Morsi et militærkupp: «Det var en revolusjon med støtte fra militæret,» sa han. Da jeg spurte om hva han syntes om at sikkerhetsstyrkene skjøt egyptere, påpekte han at det var bevist at folk var blitt torturert og drept av demonstrantene i protestleirene i Kairo. «Disse folkene er bevæpnet, og de skyter mennesker. Ingen stat ville akseptert det. Selvfølgelig er det trist når mennesker blir drept hvor som helst i verden. Men i London og Oslo ville myndighetene gjort det samme. Og det er Det muslimske brorskapet som har ansvaret.»

Han sammenliknet brorskapets valgseier i 2012 med nazistenes frammarsj i Tyskland på 1920- og 1930-tallet. «Hitler oppløste systemet for å beholde makten selv. Brorskapet prøvde å gjøre det samme da Morsi var president,» sa Aswany. For å forstå brorskapet må man skille mellom islam og politisk islam, mente han. «Islam er en religion. Som kristendommen og jødedommen kan den forklare meningen med livet, hva som skjer etter døden, og menneskelige verdier. Politisk islam går ut på å bruke religion til politikk, og det har jeg alltid vært imot. Forskjellen mellom brorskapet og Osama bin Laden er ikke veldig stor. Både bin Laden og brorskapet sverger til politisk islam. Bin Laden brukte terror direkte, mens brorskapet brukte demokratiet. Da de kom til makten, styrte de som fascister. Problemet er at alle muslimer ses som potensielle terrorister i Vesten. Det viktigste er å avklare om en mann bare er muslim eller en som tror på politisk islam. Er han det siste, må du være på vakt. Brorskapet drepte statsministeren i 1948, og de drepte en dommer som hadde dømt flere brorskapsmedlemmer til fengsel. Al Qaida og brorskapet er forskjellig i grad, ikke i natur, skjønner du?» Aswany tente en ny Merit-sigarett. Han hadde sendt bud etter et par bokser med brus som ble levert på døren. Så fulgte en analyse der ledere i brorskapet ble sammenliknet med Benito Mussolini. Konklusjonen var at religiøs fascisme utføres av dem som monopoliserer sannheten, og mener at de har rett til å tvinge sine fortolkninger på andre med vold. «Det er en perfekt oppsummering av brorskapets mål,» sa Aswany. «Morsi gjennomførte et presidentkupp i november 2012, da han kom med et dekret som innebar at hans beslutninger skulle heves over loven og ikke kunne prøves i retten. Heldigvis var vi i stand til å ta i bruk revolusjonære virkemidler for å bli kvitt ham».

– Drevet av hevnlyst
Etter å ha fulgt brorskapsmedlemmer i flere uker, fortsatte jeg rundturen blant deres motstandere. Det måtte skje på dagtid, for myndighetene hadde innført portforbud mellom klokken syv om kvelden og seks om morgenen. Kairo som vanligvis var som livligst når sola var gått ned, hadde mistet rytmen.

Under revolusjonen i 2011 gikk Karima Kamal rundt på Tahrir-plassen og delte ut avisen Al Masry Al-Youm. Hun har skrevet seks bøker, og blant annet tatt for seg kristne kopteres utsatte posisjon i Egypt. Hun arbeider fortsatt som kommentator i Al Masry Al-Youm. Det var tirsdag 20. august da jeg kom til redaksjonslokalene. Etter stengingen av protestleirene ble det drevet en klappjakt på brorskapsledere. I nyhetssendingen på TV-en, som var festet til veggen på Kamals kontor, ble det fortalt at lederen for brorskapet, Mohammed Badie, hadde blitt pågrepet i Kairo. Badies sønn, Ammar, var blitt drept i sammenstøt med politi og soldater den foregående fredagen. Søndagen hadde 38 brorskapsmedlemmer blitt drept av politiet under et angivelig fluktforsøk fra et fengsel i Kairo.

Kamal mente politiet hadde ventet altfor lenge før de grep inn mot protestleirene. Gjennom sommeren hadde demonstrantene fått tid til å bygge barrikader og utvide leirene. «Ikke alle i Rabaa var bevæpnet. Det var ikke bare brorskapsmedlemmer der, noen av dem var fredelige, og noen hadde bare steiner, klubber og kjepper, men det var også folk med skytevåpen. Og politiet var nødt til å slå tilbake. Eller så hadde folkene blitt værende i leirene for alltid. Det er helt utrolig at europeiske land og USA nå kritiserer politiaksjonen, når vi vet hvor hardt de selv slår ned på voldelige grupperinger,» sa Kamal. Jeg spurte hva hun følte om at så mange var blitt drept i løpet av den siste uken. «Mange politimenn, i alt 102, og noen vanlige mennesker er blitt drept. Det er trist. Men jeg vil spørre USA og alle andre som er i krig mot terror om hva man skal gjøre med folk som vifter med al Qaida-flagg slik noen av demonstrantene gjorde. Flere hadde bilder av bin Laden hengende rundt halsen. Vi er i samme situasjon som USA var etter 11. september 2001. USA drepte bin Laden. Hvis dere hater vold, hvorfor forhandlet dere ikke med bin Laden?»

I løpet av uken etter angrepet på protestleirene hadde menneskerettighetsorganisasjonen Egyptian Initiative for Personal Rights registrert over 80 angrep på kirker og kristne institusjoner i Egypt. Dette var hevn etter angrepene på Det muslimske brorskapet. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch (HRW) fortalte prester og biskoper at de hadde ringt politiet da de ble angrepet, det hadde vært fånyttes. Minst tre mennesker var blitt drept i angrepene. I en rapport fra HRW som kom ut samme uke, sto det at sikkerhetsstyrkene i Egypt begikk de groveste uberettigede voldshandlingene i landets moderne historie da de angrep protestleirene 14. august.

Kamal, som selv er kopter, fortalte at kristne hadde blitt truet i taler fra hovedscenen på Rabaa: «De aksepterer ikke at kristne har de samme borgerrettighetene som dem selv, og de ville straffe oss for behandlingen de selv hadde fått. Morsi sa at de kristne var deres brødre, men det var ikke sant. De så på oss som annenrangsborgere, sa hun. Ifølge kommentatoren hadde mange terrorister vendt tilbake fra Afghanistan da Morsi styrte, og presidenten hadde gitt palestinske Hamas-medlemmer lett tilgang til landet. «Det var et mareritt. Brorskapet er ikke en lokal organisasjon, men en del av en global, fanatisk gruppering. Hadde de hatt makten ett år til, ville de ødelagt hele landet. Den eneste redningen var å fjerne Morsi fra makten,» sa Kamal.

På en kafé i den finere bydelen Mohandeseen, møtte jeg 33 år gamle Elham Eidarous. Hun er med i Sosialistenes allianseparti. Den frittalende aktivisten har vært på to norgesbesøk. Under revolusjonen i 2011 byttet hun og mannen på å være på Tahrir-plassen og hjemme med den lille sønnen. Eidarous mente brorskapet hadde utnyttet revolusjonen i 2011 til å prøve å lage en islamistisk stat. Hun så seg nødt til å reagere, fordi hun ønsket demokrati og et minimum av respekt for menneskerettighetene. «Det er blitt stygt nå, det er som en borgerkrig, men vi kunne ikke vente med å fjerne Morsi.»

Hun har studert menneskerettigheter og grunnloven ved universitetet, og mente Det muslimske brorskapet ønsket å ødelegge alt hun elsket fordi de blandet religion og politikk. «De ville skape en religiøs stat som Iran med en dæsj av Saudi-Arabia.» Likevel støttet hun ikke angrepene på protestleirene. «Angrepene er den dummeste beslutningen tatt av dette regimet. Myndighetene var drevet av hevnlyst. Nå er det ingen vilje til forhandlinger lenger, begge sider ønsker å knuse den andre.» Hun refererte til en rapport fra Amnesty International fra 2. august om at minst fem mennesker hadde blitt torturert og funnet drept i nærheten av protestleirene. Morsi-tilhengere var mistenkt for å stå bak. Men hun kritiserte også sterkt politiet og hæren. «Sikkerhetsstyrkene skjøt vilt mot demonstrantene. Staten skulle ikke ha brukt terroristenes virkemidler.»

Også Amr Abdulrahman i organisasjonen Egyptian Initiative for Personal Rights var svært bekymret for utviklingen. Det muslimske brorskapet er ikke så fredelige som en del tror, påpekte han. «Jeg var på Tahrir i 2011. Det var et fantastisk fellesskap der vi stolte på hverandre. Fra 1997 til 2001 hadde jeg vært med i en venstreradikal gruppe på universitetet og da var islamistene fiendene våre. Ti år senere demonstrerte vi side om side mot Mubarak. Under et angrep på Tahrir ble jeg skadet i beinet, da ble jeg båret til sykehuset av en mann med stort skjegg som så ut som en jihadist. Det var rørende.»

Han mente at militærregimet hadde gått til angrep på 30 prosent av befolkningen, det vil si Det muslimske brorskapet og deres sympatisører. «Det er millioner av mennesker som er villig til å gå ut i gatene og kjempe for brorskapet,» sa han. Ifølge menneskerettighetsarbeideren foretok myndighetene et alvorlig feilgrep da de angrep protestleirene. «Nå brytes kommandostrukturen i brorskapet ned, og ulike undergrupper vil operere på egen hånd. Dermed blir det langt vanskeligere å få forhandlet frem avtaler og bindende våpenhvile. De burde funnet en løsning mens demonstrantene var samlet.»

Abdulrahman var bekymret over hvordan mange han så på som liberale, støttet sikkerhetsstyrkenes voldsomme maktbruk: «Tilliten mellom demokratiforkjemperne og islamistene som oppsto under revolusjonen i 2011 er borte. Nå er det vanskelig å finne en liberal middelklasseegypter som bryr seg om å beskytte islamistenes rettigheter. En stor del av den liberale middelklassen støtter militærregimet,» sa han.

Fortsatte å kjempe
Etter de mange pågripelsene av brorskapsmedlemmene gikk Mohammad Abbas i skjul mens han kom til hektene. Han var sikker på at mobilen hans ble avlyttet. Halvannen uke etter angrepet på protestleirene møttes vi i en av Kairos forsteder. Han hadde vondt i kroppen. Et blodkar var sprukket i høyre øye, sår etter hagl var spredt i ansiktet og på armene og resten av kroppen. Men han fremsto som like kampvillig som før. Han understrekte at brorskapet uansett ville fortsette å kjempe med slagord og steiner. «Nå pågriper politiet lederne i brorskapet, og de som har organisert demonstrasjonene. Myndighetene skjønner ikke at dette ikke er brorskapets revolusjon, men hele folkets,» sa han.

Han avsluttet: «Så fort jeg er i form, skal jeg ut i gatene og demonstrere igjen.»

Jeg lot være å påpeke hvor farlig jeg mente planene hans var. Utover høsten fortsatte uroen i Egypt. Som før gikk det i bølger. Etter dager med voldsomme sammenstøt, roet det seg litt igjen, uten at de grunnleggende konfliktene var blitt løst.

«Fascistisk nasjonalisme,» er begrepet den britisk-egyptiske journalisten Sarah Carr har brukt for å skildre stemningen blant motstanderne av brorskapet i tiden etter angrepene på protestleirene. En form for fundamentalisme er blitt erstattet av en annen.

Denne artikkelen sto på trykk i det siste nummeret av Samtiden, nr. 4 2013.

Egyptnr9blogg

Mens det konstant ble skutt utenfor, ble drepte lagt på rekker i al Fath-moskeen.

 


Noter

[i] Hals, Trond, Nitschke Smith, Christian og Hammer, Anders Sømme «Brødre i opposisjon», semesteroppgave i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo, 2003,

[ii] Hammer, Anders Sømme, «Brorskap for heterofile menn», Babylon nr. 1 2004

[iii]Bradley, John R., «Inside Egypt – The Road to Revolutions in the Land of the Pharaohs», Palgrave Macmillan

Konfliktjournalistikk i krise

Turfoto, blogg

Det er mulig å reise på reportasjetur i Afghanistan uten å være omringet av soldater.

Ukritiske heltehistorier om soldater og kronerullingsgenererende TV-aksjonsjournalistikk kan bli fremtidens konfliktrapportering.

Torsdag 28. november kommer boken “Den lengste krigen – Mediedekning av krigen i Afghanistan” der jeg har skrevet et kapittel om hvordan det har vært å arbeide som frilanser i Afghanistan gjennom seks år. Det kan fort virke selvopptatt når du skriver om journalistikk som du selv arbeider med, og det kan skygge for viktigere temaer, for eksempel den pågående forverringen av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Men jeg skriver litt nå, fordi jeg ikke kommer til boklanseringen i Oslo. Jeg er på en rundreise i Afghanistan, en reise som trolig ingen fast ansatte norske journalister ville fått lov til å legge ut på.

Redaktørene er engstelige og har lagt strenge føringer for hva deres egne ansatte kan gjøre i konfliktområder. Så strenge er føringene, at mange områder rett og slett utelukkes. I tillegg reduseres utenriksbudsjettene. Korrespondentstillinger avvikles, og det rykkes sjeldnere ut til selv større begivenheter. Stadig flere journalister låses til skrivebordene. Samtidig fører samarbeid og sparepakker til at mediene publiserer mer av det samme stoffet fra verden utenfor Norge.

Flertallet av norske journalister som har besøkt Afghanistan, har vært på korte turer i regi av Forsvaret og Utenriksdepartementet. Innenfor slike rammer er det vanskelig å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Det har hele tiden vært mulig å reise i deler av Afghanistan og å foreta egne undersøkelser, men det er ikke risikofritt, og få redaktører har prioritert det.

Fortsetter det på denne måten, kan vi få en ny generasjon med fast ansatte utenriksjournalister som ikke har den erfaringen som er nødvendig for å reise i konfliktområder utenom turer som er arrangert av Forsvaret, Utenriksdepartementet eller bistandsorganisasjoner. Da får vi motstandsløse reportasjer om norske soldathelter og kronerullingsgenererende TV-aksjonsjournalistikk. Under uroen i Egypt i august var vi mange frilansere som løp rundt i gatene i Kairo, mens noen av våre fast ansatte kolleger fulgte gatekampene via TV-apparatene på hotellene.

Frilansere leverer mye konfliktstoff som foredles av fast ansatte i redaksjonene, en byttehandel vi ikke alltid kommer spesielt godt ut av. Vi tar større risiko, men får dårligere betalt, og utfører arbeid som andre av og til tar æren for. Dette er med på å tilsløre det åpenbare: uavhengig konfliktrapportering er i ferd med å strupes.

Jeg vil understreke at det fortsatt er fast ansatte som reiser til konfliktområder. Journalist Kristin Solberg har stått på i Pakistan og Afghanistan, og er nå på plass i Kairo for Aftenposten. Sigurd Falkenberg Mikkelsen har reist Midtøsten rundt for NRK i over to år og levert et hav av gode reportasjer og innslag. Solberg og Falkenberg Mikkelsen besitter to av dessverre altfor få korrespondentstillinger. Fredrik Græsvik og Aage Aune rykker ut til kriser og konflikter for TV 2. Harald Henden i VG er en av få andre som også gjør det jevnlig.

Eskil Engdal i Dagens Næringsliv er unik. Han rykker sjelden ut, men reiser i stedet til noen av verdens mest utsatte områder og driver glimrende undersøkende journalistikk. Han er et forbilde som det blir stadig vanskeligere å etterfølge.

I forrige uke ble det kjent at hele 30 journalister er kidnappet eller forsvunnet i Syria, en dyster rekord i konfliktjournalistikkens historie. En stor andel av dem som er tatt til fange, er frilansere som fortsatte å reise i landet etter at de fast ansatte hadde dratt hjem.

Du blir ikke rik av å være frilanser, hadde det ikke være for organisasjoner som Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, hadde jeg ikke vært her nå. Som norske journalister får vi riktignok bedre betalt enn kolleger i de fleste andre land. Våre honorarer ligger langt over de 70 dollarene den italienske frilansjournalisten Francesca Borri får per artikkel fra Syria.

Heldigvis finnes det dyktige redaktører som det er hyggelig og givende å arbeide sammen med, de har ofte selv frilanserfaring. Men en del mellomledere og journalistkolleger i Norge er korttenkte i samarbeid med frilansere. Vi behandles bra de dagene det er akutt behov for rapportene våre, til hverdags navigerer vi i en bransje med mye kokkelimonke: Epost besvares ikke. Byliner kuttes, ikke ofte, men det skjer. Og avtaler omgjøres. Drister du deg til å påpeke at du behandles langt dårligere enn dine fast ansatte kolleger, blir du mest sannsynlig stemplet som vrien. Får du plutselig en oppringning fra en journalist i Norge som begynner med å rose jobben du gjør, kan du nesten være sikker på at han eller hun vil ha at du skal gi dem tilgang til kildenettverket ditt. Mennesker de ikke kan komme i kontakt med på egen hånd fordi de ikke reiser i felt.

Jeg har aldri hatt noe ønske om å være frilanser. Men skal du drive med utenriksjournalistikk, må poenget være å reise til utlandet og møte mennesker. Og det ligger i journalistikkens natur å ta en risiko nå og da. Jeg tror egentlig ikke jeg ville anbefalt noen å bli frilanser hvis det ikke hadde vært for at arbeidet vi utfører snart ikke er mulig å gjøre som fast ansatt.

Tirsdag traff jeg igjen Luke Mogelson i Kabul. Han har skrevet det jeg mener er årets beste reportasje. Mogelson og fotografen Joel van Houdt satte seg i en båt sammen med flyktninger som håpet på et nytt liv i Australia. Mogelson sier at han er så glad for at han arbeider for en avis som lar ham bruke tid på saker. Reisen han og van Houdt la ut på var vanvittig og svært viktig, og viser at utenriksjournalistikk kan bli fantastisk bra når det legges ressurser i arbeidet.

Uten beskyttelse

Khalida, blogg

Som fotballpionér i Afghanistan ble Khalida Popal (26) truet på livet. Som asylsøker i Norge ble hun trakassert og behandlet som en kriminell. Til årets tredje utgave av tidsskriftet Samtiden skrev  Khalida og jeg en artikkel sammen. Jeg legger ut en kortversjon av artikkelen her på bloggen.

Khalida ble født i Kabul. Hun vokste opp i et av verdens mest kvinneundertrykkende land, herjet av en krig som over 8.000 norske soldater har deltatt i, uten at det har ført til fred. I arbeidet med dokumentarboken ”Heia Kabul!” fulgte jeg Khalida og de andre jentene på fotballaget hennes gjennom ett år frem til de deltok på Norway Cup. I denne perioden ble sikkerhetssituasjonen stadig verre i Kabul. I tillegg møtte de sterk motstand fra slektninger, naboer og andre som ikke ville akseptere at også afghanske jenter kan spille fotball. Men NATOs presseoffiserer og ambassadeansatte i den afghanske hovedstaden brukte jentene hyppig som eksempler på kvinnefrigjøring og fremskritt. De refererte til dem i optimistiske taler. Presseoffiserer la ut videoer og bilder fra fotballkamper mellom soldater og jentene på internett. Som lagleder ble Khalida kraftig eksponert, og gjentatte ganger truet på livet.

Etter å ha deltatt på Norway Cup i 2011 ble Khalida igjen og søkte asyl i Norge. Her trodde hun at hun ville være trygg. Hun hadde ingen idé om hvor vanskelig hun skulle få det på transittmottakene Refstad i Oslo og Hvalsmoen i Hønefoss. Maten var vond, rommene møkkete, helsetilbudet elendig. Men det klart verste var opplevelsen av at de som oppholdt seg der – asylsøkere som har flyktet av politiske og humanitære årsaker – ble behandlet uten verdighet, medfølelse eller vilje til å gjøre ventetiden lettere å utholde for dem. Khalida forteller: ”Hver morgen så jeg ut av vinduet og håpet at jeg skulle slippe vekk. Det hendte jeg bare sto der og gråt, jeg ville ikke at drømmene mine skulle bli knust på dette forferdelige stedet. Det var som om vi skulle behandles som kriminelle fordi vi hadde vært frekke nok til å søke asyl i Norge.”

Khalida hadde så vidt ankommet Refstad før en mann sperret veien til matsalen, gikk altfor tett inntil henne og sa: ”Hvorfor snakker du ikke med meg? Hvorfor er du ikke interessert i meg?” I Afghanistan betyr det at du oppfattes som en prostituert. Etter kort tid skjønte hun at slike sammenstøt, med ukjente menn – mange av dem forvirrede og ustabile asylsøkere – skjedde hele tiden. Uansett hvor hun sto og gikk. Hun var redd hver gang hun skulle på badet, spesielt om kveldene og nettene. Hun fryktet hun skulle bli voldtatt.

Etter et par uker på Refstad ble Khalida sendt videre til Hvalsmoen transittmottak. Også der ble hun plaget av menn. Mannlige asylsøkere prøvde å ta på henne, de ba henne med på rommet, det var åpenbart at de ville ligge med henne, og det skremte henne veldig. Hun måtte slå vekk en mann som trengte seg på. Fra Kabul var hun vant til å bli trakassert av menn på gata, hun var vant til å bli ropt etter. Men dette var verre. I Kabul kan det i det minste være forbipasserende som hjelper deg hvis noen plager deg. Her kunne hun aldri føle seg trygg på om menn som passerte henne i gangen, ville prøve å presse seg inntil og beføle henne. Mange av dem var fra Somalia og Irak og hadde vært på flukt og atskilt fra kvinner i årevis. De hadde ingen anelse om hvordan de skulle oppføre seg. I stedet brukte de stygge ord og klenget seg inntil. De drakk og ble enda mer innpåslitne da de var fulle.

Også på Hvalsmoen gikk noen mer indirekte til verks og prøvde å lure kvinner med fagre løfter. De sa at de hadde kontakter i asylsystemet som kunne få fortgang i prosessen og sørge for at de fikk opphold. Enkelte av kvinnene lot seg blende, de trodde virkelig at dette var menn som kunne hjelpe dem i bytte for seksuelle tjenester. De var desperate etter å få opphold. Senere følte de seg utnyttet og skamfulle. “De var ikke vant til at det gikk an å få til noe uten hjelp fra en mann, og de hadde ingen anelse om hvordan det norske asylsystemet fungerte”, forteller Khalida. De var ikke i stand til å se at de måtte beskytte seg selv, istedenfor å gjøre seg avhengig av andre. Kvinnene mistet kontrollen over seg selv, og disse mennene brukte dem.

I tillegg til trakasseringen, var det ofte slåsskamper og krangling på mottakene. Politiet kom for å pågripe menn mistenkt for å selge narkotika, og brannalarmen gikk stadig vekk. ”Jeg var helt uforberedt på å bli plassert på et sted med så mye kriminalitet og uro. Noen tror man er trygg når man drar til Europa, men enkelte provinser i Afghanistan er tryggere enn det var her”, sier Khalida. ”I Afghanistan truet de meg, de prøvde å stoppe meg fra å jobbe og spille fotball. Det er et land for menn, det er de som hersker. I Norge fortsatte menn å plage meg. Enten ved å være fysisk nærgående, eller fordi jeg ikke går med slør. Særlig de somaliske mennene ved mottaket oppførte seg som om de hadde rett til å fortelle oss kvinner at alt vi gjør er feil, at vi skal bruke hodeslør og ikke ha mannlige venner. Jeg fikk høre at jeg ikke var muslim, fordi jeg ikke dekket til hodet.”

Mennene var det verste med å være på mottaket. Det nest verste var ensomheten. Blander man ensomhet og kjedsomhet, er det kort vei til depresjon. En stund var det irriterende bare å høre andre mennesker snakke, så hun isolerte seg.

”Jeg har en venn som sier at i Europa dreper de deg ikke, de dreper hjernen din ved å plassere deg i mottak og la deg vente lenge uten at du får vite hva som skjer. Når man bor på mottak er det ingenting man skal rekke. Myndighetene overleverer kvinnelige asylsøkere til sultne hunder som oppfører seg som om de aldri har fått mat. Myndighetene kan umulig se smerten og frykten hos kvinnene”, sier Khalida.

Denne artikkelen er basert på en lengre artikkel i Samtiden nummer 3 2013. 

Les også Dagsavisens intervju med Khalida Popal

 

Bildeserie: En by dekket av Dostum

Dostum 1

Alle foto: Anders Sømme Hammer

I kveld klokken 21.40 går siste episode av Exit Afghanistan på NRK1. Vi holder på å lage en dokumentarfilm basert på opptakene fra Faryab som vi vil sende til utenlandske TV-kanaler og festivaler.

Da jeg var i Faryab i fjor høst og filmet så jeg bilder av krigsherren Abdul Rashid Dostum overalt. Den afghanske usbekeren som går for å ha vært en av de mest brutale gjennom Afghanistans ulike kriger, forgudes av usbekere i Faryab. Han var riktignok på et dagsbesøk i fjor, men selv om han ikke bor i provinsen, er han den mektigste der, og styrer gjennom sine trofaste lokale krigsherrer. I perioden før de norske soldatene trakk seg ut av provinsen, dukket det opp stadig flere plakater med bilder av Dostum. Nå er provinshovedstaden Maimana nesten tapetsert med Dostum. Jeg tok bilder av det.

Alle episodene av Exit Afghanistan vil bli liggende tilgjengelig på nettet.

Nettmøte om Exit Afghanistan.

Ny rapport fra Afghanistan Analysts Network, mai 2013: Den mest voldelige våren i Faryab siden borgerkrigen på 1990-tallet.

 

Dostum 2 Dostum 3 Dostum 4 Dostum 5 Dostum 6 Dostum 7  Dostum 9  Dostum 11  Dostum 13  Dostum 15 Dostum 16 Dostum 17
Dostum 18Dostum 10

Hva skjedde med fotballjentene i Kabul?

Cover

Av Carsten Jensen

Da jeg våren 2013 reiste rundt i Afghanistan sammen med Anders Sømme Hammer la jeg merke til noe usedvanlig ved hans spørreteknikk.

Vi intervjuet mange ulike mennesker fra alle samfunnslag, brutale krigsherrer som har en makt som vi i et vestlig samfunn har store problemer med å forestille oss, enker med mange barn som lever et liv så usselt at det også ligger hinsides vår forestillingsevne.

Men det var et spørsmål han stilte nesten alle, og det kom hver gang like overraskende på meg. Anders’ stil er nøkternheten. Han legger kjensgjerningene frem med tillit til lesernes egen dømmekraft. Men så skjer plutselig dette uventede. Han spør om noe jeg aldri har hørt andre journalister som arbeider under liknende forhold, spørre om.

“Hva drømmer du om natten?” spør han krigsherren med de mange menneskeliv på samvittigheten.
“Hva drømmer du om natten?” spør han den kvinnelige aktivisten som hver dag utsetter seg for drapstrusler.
“Jeg drømmer om krig,” sier krigsherren.
“Jeg drømmer om en mann som nærmer seg med en skuddklar kalasjnikov,” sier den kvinnelige aktivisten.

For krigsherren er det en god drøm. For kvinnen et mareritt. Men de har begge to, krigsherren og den kvinnelige aktivisten, samme uttrykket i ansiktet når de svarer. Det er ikke kun overraskelse fordi noen aldri tidligere har stilt dem dette spørsmålet. Det er en dypere undring som om de plutselig hører seg selv avsløre noe om deres eget indre liv, som de ikke selv var klar over. Det er ikke kun Anders som oppdager noe om dem. De oppdager også noe om seg selv.

Det er slik Anders Sømme Hammers journalistikk er: en oppdagelsesreise i mer enn en dimensjon.

Det er den samme arbeidsmetode Anders har benyttet i sitt portrett av Afghanistans første kvinnelige fotballandslag. Han er kommet så tett som man kan på Afghanistans tilbaketrukne og skjulte kjønn, skjønt mange av oss, enten vi er fotballfans eller ei, kanskje trodde vi kjente dem fra mediene. De var jo de tøffe jentene som kastet burkaen for å drible seg inn på den samme fotballstadion hvor Talibans religiøse fanatikere stenet kvinner som var mistenkt for utroskap. De driblet seg ikke kun inn på gressmatten, de driblet seg også inn i våre hjerter som symboler på kvinnefrigjøring. Og de driblet seg fremfor alt inn i politikernes taler som gjerne ville forsvare denne krigen i Afghanistan som ikke ville ta slutt. De ble symboler på mange ting, også på at krigen var rettferdig. De ble brukt og misbrukt. Men hva skjedde egentlig med dem?

Hvis man kan forestille seg en fotballbane som ligger i en skråning, og hvis man kan forestille seg et lag som alltid blir tildelt den banehalvdelen som ligger ved foten av bakken, så begynner man å ha en idé om de hindringene jentene fra Kabul kjemper mot.
De skal overvinne et fjell av motstand og den de møter fra motspillerne på banen, er den minste. De er i krig med en nedarvet, dypt konservativ tradisjon, med ondsinnede fordommer og sjokkerende omgivelser. Og fremfor alt er de viklet inn i et politisk spill de ikke kan slippe unna, og hvor det ikke er hensynet til deres talent, lykke eller fremgang som deres bakmenn er mest opptatt av.

Det er en usedvanlig historie, og det er en usedvanlig bok skrevet av en journalist som ikke bare er blant de mest kunnskapsrike og kompromissløse når det gjelder den innviklede krigen i Afghanistan. Anders Sømme Hammer eier også en ektefølt lydhørhet som tillater ham å komme tett på de unges drømmer og håp.

“Heia Kabul!” er et portrett av et land vi vet altfor lite om, skjønt vi har vært i krig i det. Men det er også et portrett av unge mennesker i den vanskelige prøvetiden hvor en uoverskuelig verden åpner seg for første gang med sine farlige invitasjoner.
Anders Sømme Hammer kommer bak kulissene i mer enn en forstand. Ikke kun maktspillets kulisser, men også der de unge sårbare menneskene gjemmer seg når de mister kontrollen med deres virkelighet.
Vi har alle et medansvar for krigen i Afghanistan. “Heia Kabul!” er et portrett av en flokk jenter hvis liv vi lekte med.

Seriestart: Exit Afghanistan

Exit Afghanistan-trailer, kort

Før, under og etter den norske tilbaketrekkingen fra Faryab-provinsen i fjor høst var jeg der og fulgte afghanske sivilpersoner. Samtidig fulgte NRK-journalist Marius Arnesen norske og afghanske soldater. Opptakene fra Faryab utgjør serien EXIT Afghanistan som begynner klokken 21.40 onsdag 15. mai på NRK1. Det er i alt fire episoder. Sist onsdag publiserte Aftenposten en kronikk jeg har skrevet om sikkerhetsutviklingen i Faryab. Jeg har hatt regien på den sivile delen av Exit Afghanistan, Arnesen har hatt regien på soldatopptakene.

Exit Afghanistan-trailer, lang

Alle episodene er tilgjengelig på NRKs nettsider allerede .

Vår i Kabul

spring5

Etter en periode i Norge der jeg avsluttet arbeidet med en dokumentarserie for NRK og en bok, er jeg tilbake i Afghanistan. Her skal jeg reise og skrive sammen med den danske forfatteren Carsten Jensen. April er kanskje den fineste måneden i Afghanistan. I går var jeg ute for å teste kameraet og tok noen bilder på ettermiddagen i Kabul.

spring6

spring4

spring3

Spring2

spring7

Spring1

Kabul-Mumbai-Goa-Delhi

Kabul-Mumbai-Goa-Delhi from Anders Sømme Hammer on Vimeo.

I oktober deltok vi på Mumbai Film Festival i India med en kortfilm, så dro vi videre til visninger i Goa og Delhi. Over har vi lagt ut bakomfilmen fra turneen.

Det var filmfestivalen i Mumbai som kontaktet oss fordi de spesielt ønsket dokumentarer filmet av afghanere. Vi var veldig glade for å bli invitert, og Nargis, Sadaf og Sahar gjorde en fantastisk innsats under det to uker lange India-oppholdet. De gjennomførte over 20 intervjuer med noen av Indias største aviser, magasiner og nyhetsbyråer, som igjen ble spredd til flere titalls medier. Australske ABC og det franske ukemagasinet Courrier International har også publisert saker fra India-visningene våre. I slutten av desember 2012 publiserte dessuten det franske magasinet XXI en sak om hele prosjektet vårt.

Lenker til noen av artiklene:

”Postcards from Kabul”, The Hindu, 30. oktober 2012

“Exploding myths, not bombs”, The Sunday Guardian, 3. november 2012

”Kabul through the looking glass”, Tehelka, 24. november 2012,

”Les belles de Kaboul”, XXI, 24. desember 2012,

I desember ble kortfilmen også vist på universitetet i Hyderabad i India. Vi fortsetter med Kabulkortene i 2013. Året har startet med et innslag om prosjektet vårt i NRK Supernytt 2. januar.

Musikken i filmen fra India er laget av Harald Frøland/Black Feather, som sist hadde musikk i en episode av Breaking Bad-serien. Topp og takk.

Kabulkortene produseres i et samarbeid mellom Global Video Letters og Anders Sømme Hammer

BILDER FRA INDIA:

Jentene fotograferes i Delhi til en artikkel i Open Magazine.


Intervjuet med magasinet Tehelka var det første i en rekke under filmfestivalen i Mumbai. Med utgangspunkt i Kabulkortene trykket de en reportasje om nye afghanske filmer.

I Goa var visningen utendørs rett ved stranda.

Sadaf filmer mens Nargis og Sahar introduserer filmen i Delhi.

Dokumentar om angrepet på FN-kontor på nett

Dokumentaren “Hvem drepte Siri og Joakim?” som Jesper Huor og jeg regisserte for NRK Brennpunkt, er tilgjengelig på nett her. Filmen som handler om angrepet på FN-kontoret i Mazar-e-Sharif i Afghanistan, er også vist i Dokument utifrån på SVT og kan ses med svensk kommentar og tekst her.

Dokumentarfilm: Hvem drepte Siri og Joakim?

Afghansk politi åpnet ikke ild mot demonstrantene da de tok seg inn i FN-kontoret.

1. april 2011 stormet demonstranter et FN-kontor i Nord-Afghanistan og drepte norske Siri Skare, svenske Joakim Dungel og fem FN-kolleger. Gjennom intervjuer, hemmelige dokumenter og unike videopptak fortelles historien om hva som egentlig skjedde i en dokumentarfilm som denne uka vises på NRK og SVT.

Anders Sømme Hammer

Jesper Huor

Da det i begynnelsen av 2011 ble kjent at den amerikanske pastoren Terry Jones hadde satt fyr på Koranen, brøt det ut demonstrasjoner i Afghanistan. Etter fredagsbønnen 1. april 2011 protesterte over 2.000 menn og gutter i Mazar-e-Sharif i Nord-Afghanistan. Demonstrasjonen som var varslet i forkant, ble raskt hissig og voldelig. Folkemengden stormet FNs kontor i byen og drepte sju ansatte, deriblant den norske militærrådgiveren Siri Skare (52) og den svenske juristen Joakim Dungel (33).

Rekonstruksjon

Allerede på ettermiddagen la afghanske myndigheter skylden på opprørere. Men da vi dagen etter var framme i Mazar-e-Sharif og begynte å snakke med folk i gatene, fikk vi inntrykk av at angrepet var langt mer komplisert enn slik det først ble framstilt. Vi ble oppmerksomme på at det var gjort en rekke opptak med mobiltelefoner og videokameraer i forkant og under angrepet, og i perioden mellom 2. april 2011 og sommeren 2012 har vi samlet inn videoer og bilder. Opptakene er blitt supplert med videofiler og bilder vi har fått hjelp til å hente ut fra FNs eget undersøkelsemateriale og afghansk politis etterforskning. Med det omfattende råmaterialet, noe for brutalt til å vises på TV, har vi kunnet rekonstruere angrepet.

Mye sensur

Gjennom gjentatte turer til Mazar-e-Sharif har vi supplert de mange videoopptakene med intervjuer med menn som deltok i demonstrasjonen og angrepet og andre som på ulike måter var involvert. Til sammen er det blitt gjort intervjuer i fem land.

Både Sverige og Norge har utplassert soldater og offiserer i Balkh-provinsen som Mazar-e-Sharif tilhører. Sverige har i tillegg diplomater i provinsen.

FNs og rammede lands undersøkelser av angrepet har vært preget av mye hemmelighold, men vi har fått tilgang til FN-rapporter, afghansk politis etterforskningsmateriale og eposter, diplomatpost og rapporter fra det svenske Utenriksdepartementet og Forsvaret. Mange av dokumentene var sensurert, men via andre veier har vi også fått tak i de usensurerte originalene. Når vi legger dette materialet sammen og supplerer med ytterligere intervjuer, får vi en helt en helt ny historie om hva som egentlig skjedde, og den vises i NRK Brennpunkt klokken 21.30 tirsdag 4. september, og i programmet Dokument utifrån på SVT søndag 9. september klokken 22.30.

Massemobilisering

Lynsjingen den 1. april 2011 går inn i historien som det mest dødelige angrepet på UNAMA, FNs sivile Afghanistan-innsats, noensinne. Og det skiller seg fra andre angrep mot FN, da det ikke var ett opprørsangrep gjennomført av en liten gruppe menn, men en voldsom massemobilisering.

Vi har prøvd å få svar på hvordan vanlige afghanske menn og gutter i løpet av så kort tid denne fredagen utviklet seg til en brutal mobb. Antivestlige krefter vinner fram i Afghanistan, og ved å gå inn og undersøke dette angrepet og se etter de bakenforliggende årsakene og drivkreftene, tror vi at filmen er med på å illustrere hvordan den elleve år lange internasjonale innsatsen i Afghanistan nå befinner seg i en dyp krise. Vi har forsøkt å undersøke ansvarsforholdet: Hvorfor stoppet ikke afghansk politi demonstrasjonen innen den ble ett voldsomt angrep? Hvordan kunne demonstrantene så lett ta seg inn på FN-kontoret? Dette er bare noen av spørsmålene vi prøver å besvare i filmen.

Dette er også en historie om menneskene i det tragiske dramaet, om Joakim Dungel og Siri Skare, men også om de afghanske ofrene . Vi har møtt Siri Skares enkemann og datter og Joakim Dungels foreldre. De forteller om to mennesker som var fast bestemt på å hjelpe til med gjenoppbyggingen av Afghanistan. Et 20-talls afghanere ble skadet og minst seks drept. Vi har også møtt Ramazan Mohammed Hakim som mistet sin 13 år gammel sønn i angrepet.

Dokumentaren er et samarbeid mellom Jesper Huor og Anders Sømme Hammer som har regissert filmen, og NRK Brennpunkt og Sveriges Television (SVT).


Demonstrantene filmet seg selv under fredagsbønnen og i den påfølgende demonstrasjonen og angrepet.

Utstilling på Den norske dokumentarfilmfestivalen

Vi er veldig glade for at Kabulkortene stilles ut under Den norske dokumentarfilmfestivalen i Volda.

Over kan du se videohilsenen til Volda som Nargis og Sadaf har filmet i Kabul. Christoffer Næss og jeg skal besøke festivalen til helgen. Les mer om utstillingen på festivalens nettside.

Kabulkortene er laget i samarbeid med Christoffer Næss som styrer Global Video Letters. Du kan lese mer om utviklingen av Kabulkortene og den pågående Afghanistan-utstillingen på Nobels Fredssenter her på bloggen.

– Situasjonen ute av kontroll i Maimana


Afghanske sikkerhetsstyrker skjøt med skarpt mot demonstrantene.

Minst fire mennesker ble drept og over 20 ble skadd i en demonstrasjon i provinshovedstaden Maimana i Faryab i går. I dag har det vært nye sammenstøt og minst to mennesker er blitt skadd. Kampene er ikke registrert av norske medier og gir et frampek på Afghanistan-dekningen de neste årene. 

Anders Sømme Hammer 

– Situasjonen er virkelig ille i Maimana nå, den er ute av kontroll, forteller en lokal mann på telefonen til Afghanistanbloggen. Av hensyn til mannens sikkerhet anonymiserer jeg ham.

Gårsdagens demonstrasjon brøt ut i protest mot at utenlandske og afghanske soldater hadde drept en lokal mulla i et nattraid. Da ble en velkjent mulla skutt i sitt eget hus i sentrum av Maimana. To andre menn ble pågrepet i det samme raidet. Det antas at de utenlandske soldatene var amerikanske og ikke norske. Militæret hevder mannen var opprører, noe lokale menn i Faryab benekter. Folk i Maimana forteller at mannen var opptatt med Koran-undervisning fra morgen til kveld. Skulle han pågripes, kunne sikkerhetsstyrkene når som helst ha pågrepet ham på gata der han går hver dag. Jeg ble oppringt fra Maimana i går ettermiddag og fikk skildret en svært dramatisk demonstrasjon utenfor guvernørens kontor. Demonstranter som ropte ”Død over USA” prøvde å storme kontoret og ta fra sikkerhetsvaktene der våpnene.

De lokale sikkerhetsstyrkene skjøt inn i folkemengden og drepte minst fire mennesker og skadet over 20. Når afghansk politi og soldater skyter for å drepe, illustrerer det at de presses til det ytterste i forsøket på å opprette kontroll.

Hadde gårsdagens demonstrasjon vært rettet mot den norske militærleiren, ville den sikkert havnet på førstesiden av VG og blitt hyppig omtalt i andre medier, slik som skjedde da demonstranter prøvde å ta seg inn i den norske leiren i februar i år. Men siden dette er afghanere som kjemper mot afghanere, blir dette nå for første gang omtalt på norsk her på Afghanistanbloggen.

Etter fredagsbønnen i dag brøt det igjen ut sammenstøt i Maimana. Menn kastet stein på afghanske soldater og krevde at de to mennene som ble pågrepet i nattraidet, løslates. Minst to menn ble skadet da soldatene slo tilbake i da, blir jeg fortalt.

Faryab er blitt kalt den norske provinsen i Afghanistan. Norske soldater har vært utplassert her siden 2005 med ansvar for å opprette sikkerhet på vegne av NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke ISAF. De siste årene er sikkerhetssituasjonen i Faryab blitt betraktelig verre, noe jeg også har merket tydelig og rapportert om fra reiser i Faryab, tidvis til protester fra Forsvarets egne folk og deres patriotiske støttespillere som mener at jeg er for negativ i rapporteringen.

Det illustrerer for meg noe av problemet med den norske Afghanistan-debatten: Enhver med erfaring fra felt i Faryab i de siste tre årene, vil kunne se en markant forverring av sikkerhetssituasjonen. Men i Norge insisteres det på at norske soldater har skapt en bedre situasjon i Faryab. I desember i fjor redegjorde jeg for hvorfor jeg mener det ikke stemmer.

I forrige uke ble minst ti mennesker drept i et brutalt selvmordsangrep i Maimana. Det norske Forsvaret skal i år trekke seg ut av Faryab. De vil selv flittig rapportere om hvor viktig innsatsen deres har vært. Samtidig vil befolkningen  i Faryab leve i stadig mer usikkerhet.

Oppdatering

NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke ISAF har etter protestene i Maimana kommet med en mer detaljert uttalelse om nattraidet og mulla Qiyamuddins rolle. ISAF viser blant annet til at Qiyamuddin ble dømt til 20 års fengsel for et angrep på den norskledede militærleiren i Maimana i 2006, men ble sluppet ut etter bare seks måneder. Det ISAF ikke nevner er at det var deres alliert president Hamid Karzai som innvilget Qiyamuddin amnesti. ISAFs beskrivelse av Qiyamuddins rolle som bakmann for opprørsangrep står i sterk kontrast til Faryabs råd av lærdes beskrivelser og understreker alvoret i konflikten som nå utspiller seg.

FLERE BILDER:

Menn som kommer fra Maimana og nabodistrikene, bar på liket av mulla Qiyamuddin i gårdagens demonstrasjon.

En av politiets vaktposter ble satt fyr på i går.

Demonstrantene ropte antivestlige slagord på vei til guvernørens kontor.

Minst 10 mennesker drept i Maimana

En eldre mann går og plukker opp kroppsdeler i en plastpose mens gutter ser på.


Amerikanske soldater var på fotpatrulje i hovedparken i Maimana da selvmordsbomberen gikk til angrep.
Foto fra video

 

Provinshovedstaden i Faryab ble i dag rammet av nok et brutalt selvmordsangrep. Vi har fått bilder og videooptak fra åstedet rett etter angrepet.

Anders Sømme Hammer

Angrepet i formiddag fant sted ved grønnsaksmarkedet som ligger ved inngangen til den store hovedparken i Maimana sentrum. En selvmordsbomber gikk mot en gruppe amerikanske soldater på det folksomme markedet da han utløste bomben.Det blir hevdet at angriperen hadde på seg en politiuniform. Som ellers, er det stor usikkerhet rundt skadeomfanget, men det meldes at minst 10 mennesker ble drept og over 20 skadet. Blant de drepte var barn og kvinner og lokale menn som solgte grønnsaker. Minst tre amerikanske soldater skal ha blitt drept. Ifølge det norske Forsvaret var ingen nordmenn i nærheten av angrepet.

Jeg har fått et videooptak som ble gjort rett etter angrepet. På opptaket kan vi høre flere skudd bli avfyrt i nærheten. Og vi ser at en amerikansk soldat går bort til en død soldat og løfter ham, samtidig som vi ser en annen død amerikansk soldat ligge ved gjerdet. Opptaket er så sterkt at jeg ikke legger ut videoen, jeg legger bare ut et uklart skjermdump av amerikanske soldater på avstand. Mange av bildene er også for sterke. De viser kroppsdeler spredd over et stort område i parken.

Allerede i ettermiddag ble de første begravelsene for de afghanske ofrene gjennomført, og under den ene ropte sørgende: ”død over USA” og ”død over selvmordsbombere”. Som skildret en rekke ganger her på Afghanistanbloggen, er sikkerhetssituasjonen i Faryab-provinsen blitt betraktelig verre de siste årene. Jeg var selv i Maimana under det forrige selvmordsangrepet i byen. Den lokale etterretningssjefen og en åtte år gammel gutt var da blant de drepte. De norske soldatene skal i år overføre sikkerhetsansvaret for Faryab til afghanske sikkerhetsstyrker.

Hva skal jeg feire i dag?

Nargis (t.v.) ble skuffet da hun hørte om de nye religiøse føringene for kvinner.
18 år gamle Nargis som har vært med på å lage Kabulkortene som vises på Nobels Fredssenter, skriver om hvordan hun frykter at afghanske kvinners rettigheter kan bli kraftig innskrenket hvis det ikke protesteres.

Kommentar av
Nargis Azaryun

I går hadde bestevenninnen min og jeg bestemt oss for at vi skulle kjøpe gaver til mødrene våre som vi kunne overrekke i forbindelse med feiringen av Kvinnedagen. Da jeg kom hjem til venninnen min, så hun skuffet ut. Jeg tenkte at det ville være bedre å sitte ned og snakke litt istedenfor å gå og handle med en gang. Hun kokte te og spurte: “Har du hørt om de nye vedtektene fra Ulama-rådet?” (Dette er det øverste organet for religiøse spørsmål i Afghanistan). Jeg spurte om hun mente regelen om at en ugift kvinne og mann ikke skal kunne gå ute sammen etter klokken ni på kvelden. Venninnen min sa: ”Nei, det er kommet nye føringer om at kvinner blant annet ikke skal kunne reise uten følge av en mannlig slektning, kvinner og menn skal være i separate rom på jobben, og det skal være egne jente- og gutteklasser på videregående skole og universitetet.”

Jeg ble så trist da jeg hørte dette. Jeg hadde bare et spørsmål: Er ulamaens vedtekter blitt innført som lov? Venninnen min mener at de først må behandles av nasjonalforsamlingen, men president Hamid Karzai har allerede uttalt seg positivt om ulamaens føringer, og ulamaen har bred støtte i nasjonalforsamlingen.

Hvis disse vedtektene virkelig blir innført, føles det som om vi settes ti år tilbake i Afghanistan. Så hva betyr 8. mars for en afghansk kvinne som meg? Hva skal jeg feire? Jeg ville være glad i dag, men er det ikke. Men jeg er nødt til å være optimist og kan bare håpe at mange nok vil protestere.

Les tidligere innlegg av Nargis her, her og her.

Les også om hvordan Kvinnedagen ble markert med fallskjermhopp i Kabul for ett år siden.

Sadafs film fra utstillingsåpningen i Oslo

Som vi har fortalt tidligere, fløy Sadaf (19) fra Kabul til Oslo for å være med på åpningen av ”I Afghanistan”-utstillingen på Nobels Fredssenter. Sadaf filmet og gjorde intervjuer gjennom åpningshelgen (da det for øvrig ble satt publikumsrekord).

Sadaf har laget Kabulkortene sammen med Nargis (18) og Sahar (16) som dessverre ikke fikk være med til Oslo. Denne filmen er også en hilsen til dem. Sadaf gjorde en fantastisk innsats da hun presentere filmene i Oslo. Christoffer Næss og jeg arbeider nå med å spre filmene til flere formater og flere land. Neste responsvideo er forhåpentligvis laget av alle jentene på tur.

 

Fra blogg til Nobels Fredssenter

Sadaf har kommet fra Kabul til Oslo for å presentere Kabulkortene. Foto: Anders Sømme Hammer

Kabulkortene som oppsto som et samarbeid mellom Afghanistanbloggen og Global Video Letters, stilles ut på Nobels Fredssenter fra og med i kveld. Sadaf som er en av de tre jentene som har filmet Kabulkortene med håndholdte kameraer, ankom Gardermoen flyplass i går, og vil være sentral under åpningsarrangementet i Oslo i kveld og i morgen. Vi viser i alt seks filmer på Fredssenteret som jentene filmet gjennom andre halvår 2011. Filmene er produsert spesielt for utstillingen. I tillegg vises veldig fine bilder fra Afghanistan av fotografene Tim Hetherington og Lynsey Addario.

Sadaf lettet fra Kabul onsdag kveld og dro i går rett til studio i NRK Urix for å snakke om Kabulkortene. Det intervjuet og andre videoer og bilder fra Kabulkortene er lagt ut i et stort rigg på NRKs nettsider.

Det er veldig moro for oss at noe som startet som et nettprosjekt for bare åtte måneder siden, nå stilles ut på Norges beste utstillingssted for dokumentarvideo- og foto. Det gir inspirasjon til å eksperimentere mer på nettet med foto, video og tekst.

Programmet for åpningen er lagt ut her.

Les mer om utviklingen av Kabulkortene her.

En kveld i moskeen

Video: Anders Sømme Hammer

Under markeringen av den hellige måneden Muharram var jeg en kveld i en moské i Kabul og filmet. Et utdrag er lagt ut over. Moskeen jeg besøkte er sjiamuslimsk og sangene som framføres handler om slaget ved Karbala der profeten Muhammeds barnebarn, Husayn ibn Ali, ble drept og så ble martyr. Barna – bare gutter – sang religiøse vers hele kvelden. I perioder pisket noen av de eldre guttene seg i takt med sangen.

Muharram blir ofte skildret i Vesten med bilder av menn som slår seg selv med kniver. Dette skjedde også i Kabul, men bare på to av dagene under Muharram. Bildene som sendes ut til nyhetsbyråene er ofte de mest brutale og gjenspeiler bare hvordan de hissigste markerer høytiden. Det er ikke lov å blø i moskeen, så der bruker de heller ikke kniver, men i stedet enkle jernpisker. Jeg synes dessuten det er hyggeligere å se og høre barn synge enn å se menn slå seg selv til blods.

Kabul i dag

Etter noen dager med ubehagelig stemning på grunn av videoen som viser amerikanske soldater som skjender afghanske lik, hadde jeg behov for å ta en ordentlig runde i Kabul.

Alle foto: Anders Sømme Hammer

Utstilling på Nobels Fredssenter

Sadaf filmer på gata i Kabul.

 

Dokumentarprosjektet Kabulkortene skal stilles ut på Nobels Fredssenter sammen med bilder fra Afghanistan av fotografene Tim Hetherington og Lynsey Addario.

De afghanske jentene Sahar (16), Sadaf (19) og Nargis (18) har filmet sine egne liv over seks måneder og laget kortfilmer i samarbeid med Christoffer Næss og Anders Sømme Hammer. Dette er en videreutvikling av prosjektet vi startet på nettet i juni 2011. Tidligere videoer og omtale av utviklingen av prosjektet er samlet her på norsk og her på engelsk.

Sahar, Sadaf og Nargis viser sider av Afghanistan som har fått lite oppmerksomhet fra internasjonale medier, som i stor grad konsentrerer seg om de utenlandske soldatene i landet. Jentene er engstelige på grunn av den eskalerende krigen og den omfattende kvinnediskrimineringen. Men de har også ønsket å fortelle hvordan de på tross av all motstand, har det moro sammen, og hvordan de prøver å endre det afghanske samfunnet gjennom egne aktiviteter.

Les mer om Afghanistan-utstillingen på Nobels Fredssenter her. Den vil vare fra 10. februar til 22. april 2012.

Se teasere for utstillingsfilmene her:

Teaser #1

Teaser #2:

Kabulkortene er produsert i et samarbeid mellom Global Video Letters og Afghanistanbloggen.

Mange barn blant de drepte i Kabul

Foto: Anders Sømme Hammer

Dagens selvmordsangrep i Kabul er et av de mest dødelige de siste fem årene. Mange barn er blant de drepte.
Anders Sømme Hammer

Jawad (28) var inne i moskeen da selvmordsbomberen sprengte seg selv rett utenfor.

– Det var drepte og skadde mennesker overalt og alle fikk panikk. Jeg tenkte bare at jeg måtte redde meg selv og løp av gårde, sier Jawad.

Flere tusen mennesker hadde presset seg sammen utenfor moskeen i Kabul sentrum i forbindelse med markeringen av den sjiamuslimske høytidsdagen, ashura. Onsdag meldes det at 58 mennesker ble drept. Mange barn er blant de drepte. Rundt 160 mennesker er skadd.

Den ni år gamle fetteren til Jawad ble såret i det ene beinet og er nå på sykehus.

– Jeg kom til moskeen sammen med venner og trodde ikke at dette kunne skje, sier Jawad, som er bygningsarbeider.

Politikommandanten Fazel Ahmad Naser sier at synet som møtte ham da han ankom åstedet rett etter eksplosjonen, var helt forferdelig. Drepte og skadde barn, kvinner og menn lå spredd i gata. Ahmad løftet liket av et barn og to menn opp på lasteplanet og kjørte dem til sykehuset.

– Vi trodde ikke dette ville skje i dag. Dette er en stor religiøs dag og vi hadde ikke fått noen forvarsler, sier Ahmad.

Rett etter angrepet begynte en gruppe menn å hisse seg opp. De ropte slagord der de fordømte Pakistan og Taliban. Politiet skjøt i luften for å roe dem ned. Mens vi sto ved åstedet, kom det meldinger om bombeangrep også i Mazar-e-Sharif og Kandahar. I Mazar ble fire mennesker drept og 20 skadd.

Det er spent  i Kabul mens ashura-markeringene fortsetter ved moskeene. Politiet frykter flere angrep og folk får ikke lov til å gå fra en moské til en annen.

Flere hundre politimenn ankom åstedet rundt 20 minutter etter angrepet. Foto: Anders Sømme Hammer

Henter soldatene hjem fra mislykket oppdrag

“Dere har valgt å reise ut for å forsvare de verdiene samfunnet der hjemme bygger på. For å legge grunnlaget for at afghanske barn en dag skal få føle den samme glede som norske barn føler i dag”, sa statsminister Jens Stoltenberg i sin tale til norske soldater i Maimana i Faryab 17. mai i fjor. Foto: Anders Sømme Hammer

Beslutningen om at norske soldater skal trekkes ut av Faryab-provinsen i 2013, blir kunngjort på et tidspunkt der situasjonen i Faryab er verre enn noen gang siden de norske soldatene i 2005 tok ansvaret for sikkerheten i provinsen.

Kommentar av Anders Sømme Hammer

Kabul: Forsvarsminister Espen Barth Eide har i dag besøkt Afghanistan. I dag og framover vil han og resten av regjeringen si at det går rett vei for det norske Forsvaret i Afghanistan, og legge vekt på at en stadig større del av det norske militære engasjementet går ut på å støtte og å trene afghanske sikkerhetsstyrker. Barth Eide som er en anerkjent akademiker, snakker lite om den faktiske utviklingen i Afghanistan.

Rapporter fra den norske ambassaden og Forsvaret i Afghanistan tegner et langt dystrere bilde av sikkerhetsutviklingen enn det regjeringspolitikere videreformidler.

Lokalbefolkningen i Faryab som nå skal overlates til seg selv, har liten tillit til deres bevæpnede landsmenn. Provinsens politimenn raner og plager folk og krever bestikkelser. Tidligere i år fikk jeg høre en illustrerende historie om hvordan politiet i Qaysar-distriktet i Faryab prøvde å stoppe utdelingen av nødhjelp som representanter for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og afghanske myndigheter var i gang med. Politisjefen i Qaysar kom da og skjelte ut distriktsguvernøren for at hjelpearbeiderne ga hjelp til pasthunere. Politiet i Qaysar er dominert av menn fra den etniske gruppen usbekere, og politisjefen påsto at pasthunerne som fikk hjelp, var talibanere. Usbekere og pasthunere har i mange tiår vært i konflikt i Qaysar. En UNHCR-ansatt ble oppdaget da han filmet politisjefens utskjelling. Han ble banket opp av politimenn og måtte få legebehandling.

Afghanske soldater som Norge planlegger å overføre sikkerhetsansvaret til neste år, kjemper langt mer hensynsløst enn norske soldater. De afghanske soldatene skyter blant annet mot barn, slik Bergens Tidende nylig kunne referere fra en studie ved Institutt for forsvarsstudier.

Norske soldater har de siste årene kjempet sammen med lokale militser i Faryab, ofte kalt arbakier. Det er private hærer som tilhører mektige krigsherrer, som nå er blitt væpnet igjen fordi verken afghanske eller utenlandske soldater har klart å forhindre opprørernes frammarsj. Arbakiene opererer bortimot helt utenfor myndighetenes kontroll. Væpningen av dem er som en oppskrift på en mer intens borgerkrig der det ikke tas hensyn til internasjonale lover for krig.

I mai i år dro jeg til hjembyen til politimannen Samaruddin like utenfor Maimana. Samaruddin er blitt en helgen i Faryab etter at han drepte to amerikanske soldater og så selv ble drept i april i år. Ved alteret som er reist til minne om ham i hjemlandsbyen, samlet flere hundre menn seg daglig i mai. Over 4.000 personer møtte opp til Samaruddins begravelse. Lastebilsjåfører i Faryab fester bilder av ham i vinduene. Historien er med på å vise hvordan Faryab er blitt radikalisert. De antivestlige strømningene er mye tydeligere nå enn for et par år siden.

Kazim Amini som er en velkjent journalist i Faryab, ble i år angrepet med kniv etter at han hadde skrevet kritisk om guvernøren i provinsen.

Jeg har besøkt Faryab et titalls ganger siden 2006, og det er mitt klare inntrykk at lokalbefolkningen der er mye mer engstelige nå enn tidligere. Mange flere unge snakker om å flykte til utlandet.

Jeg dro sist til Faryab i oktober i år i forbindelse med opptak til dokumentarserien ”Krigens pris” som nettopp ble vist på TV 2. Samme dagen som vi gjorde et av intervjuene som er med i serien, ble en åtte år gammel gutt drept av en selvmordsbomber i Maimana. Angrepet var rettet mot etterretningssjefen i byen som senere døde av skadene. Jeg skrev en artikkel om selvmordsangrepet etter at jeg hadde møtt onkelen til den åtte år gamle gutten som selvmordsbomberen lurte til å sitte sammen med seg.

I fjor kom Taliban med klare trusler mot utviklingsorganisasjoner i Faryab som ikke ville betalte skatt til dem. Det siste halvannet året har det vært minst seks kidnappinger av hjelpearbeidere i provinsen. Flere av hjelpearbeiderne har arbeidet med norskfinansierte prosjekter. Kidnappingene har fått lite oppmerksomhet fordi dette dreier seg om afghanere, og ikke utlendinger, og fordi organisasjonenes sikkerhetsrådgivere har ment at omtale ville redusere sjansene for å lykkes med forhandlinger. I midten av november ble to afghanske hjelpearbeidere som ble kidnappet i Faryab i oktober, funnet drept.

Da vi kjørte fra Faryab etter TV-opptakene i oktober, fortalte sjåføren at kulehullene i bilen var fra da han ble beskutt av opprørere på den samme veien noen uker tidligere. Gjennom  2010 ble opprørerne svært synlige i Faryab. I en blogg tillater jeg meg å sitere min egen rapport til NRK om situasjonen i Faryab der jeg blant annet forteller om hvordan ”[d]et er satt opp veisperringer på morgenen og ettermiddagen. Opprørerne sjekker biler og identifikasjonspapirer, og holder korte prekener hvor de ber folk slutte seg til hellig krig.” Jeg har for øvrig skrevet flere reportasjer for norske aviser i år om sikkerhetsutviklingen i Faryab, få av dem ligger på nett, men det gjør iallfall denne artikkelen om hvordan frykten sprer seg i provinsen.

I forbindelse med den pågående Afghanistan-konferansen i Bonn i Tyskland, arbeider politikerne og deres spinndoktorer på spreng for å skape et inntrykk av det går rett vei i Afghanistan. For å påstå noe slikt må du slutte å forholde deg til virkeligheten i Afghanistan. Politikerne ønsker gjenvalg, og vil hente soldatene hjem fra en krig som blir stadig mer upopulær i Norge og øvrige NATO-land.

Norske soldater kom til Faryab på vegne av NATO for å skape sikkerhet i provinsen. Det har de ikke oppnådd. I 2013 reiser de hjem.

Gjensyn med Khal

– gutten som satt sammen med faren norske soldater drepte

Khal (t.v.) og onkelen Nak Mohammad går sammen til Choras grav hver onsdag. Alle foto: Anders Sømme Hammer

 

Kommentar av Anders Sømme Hammer

Afghanistan, 25. juli 2009

De to norske soldatene skyter mot hodet og magen til den ubevæpnede mannen. Den ni år gamle sønnen som sitter bakpå motorsykkelen, blir utrolig nok ikke truffet. Rundt en time senere blir mannen lagt på operasjonsbordet i militærleiren utenfor byen Maimana i Nord-Afghanistan. Der dør han.

Forsvaret innvilger seg et 24-timers forsprang før de sender ut pressemelding. Dette er kritisk. Forsvaret må utforme en beskrivelse av hendelsesforløpet som sikrer at drapet rettferdiggjøres i Norge. Det må skapes sympati for soldatene. Taktikken er å gå offensivt ut med detaljert informasjon. Da øker sjansen for at journalister ikke stiller kritiske spørsmål.

Dette er en komplisert sak, og tiden er knapp. Sympatien er endeløs når det er norske soldater som blir drept. Nå er det norske soldater som har tatt liv. Klokken tikker. Men dette er Afghanistan, og Forsvarets beskrivelser av virkeligheten utfordres sjelden. Soldatene må renvaskes. Og da får heller de etterlatte til den drepte klare seg selv. Dette bør gå.

Utdraget over er begynnelsen på boken min ”Drømmekrigen”. Der fortelles historien om hvordan det norske Forsvaret vegret seg for å gi erstatning til den ni år gamle gutten Khal og familien hans etter at norske soldater drepte den 45 år gamle redskapssliperen Chora.

Dagene etter skytingen prioriterte Forsvaret å formidle at soldatene hadde gjort det eneste riktige. De ville ikke engang møte de etterlatte. Forsvaret ønsket ikke å utelukke at mannen som ble drept, kunne ha vært opprører. Det ble understreket at han ikke hadde stanset motorsykkelen selv om soldatene hadde gjort stoppsignaler. Jeg dro til Faryab og intervjuet Khal og familien, afghanske myndigheter og vitner. Jeg fikk ikke lov til å komme inn og gjøre intervjuer i den norske militærleiren der de som var ansvarlig for skytingen oppholdt seg. Avslaget ble begrunnet med at Forsvaret måtte ta hensyn til soldatene som hadde drept mannen. Da jeg møtte guvernøren i Faryab, Abdul Haq Shafaq, var han mer opptatt av at det skulle tas hensyn til Khals familie. Han slo fast at det ikke var tvil om at Chora var uskyldig, han hadde ikke hatt noe med opprørere å gjøre. Guvernøren mente at Chora ikke kunne ha forstått soldatenes stoppsignaler, og påpekte at nordmennene var nødt til å gi lokalbefolkningen opplæring i slike signaler. Deretter oppfordret guvernøren det norske Forsvaret til å ta ansvar og gi erstatning fordi soldatene hadde drept hovedforsørgeren i en familie.

Det endte med at familien fikk 8.000 dollar. I tillegg fikk de støtte til blant annet husdyrhold og håndarbeid fra to organisasjoner. Noe av støtten ble øremerket utdanning for Khal og den to år eldre søsteren Hanifa. Hadde ikke vi skrevet en serie artikler om drapet i Dagbladet i juli og august 2009, ville neppe Forsvaret ha gitt familien erstatning. Sivile afghanere som rammes av de utenlandske soldatenes angrep, er bortimot maktesløse. Det er flere eksempler på at etterlatte først får hjelp hvis drapene får presseomtale i soldatenes hjemland.

Saken fortsetter under bildet


Khal og søsteren Hanifa bor enkelt sammen med onklene Nak Mohammad og Maullah Dad (t.v.) og 15 andre slektninger. Dette bildet ble tatt under forrige besøk i januar 2010.

Et utdrag fra historien om Khal og familien er med i leselystaksjonen ”Rein tekst” som arrangeres av Foreningen !les i den videregående skole dette skoleåret. Der slutter historien i januar 2010. I forbindelse med innspillingen av dokumentarserien ”Krigens pris” dro jeg i oktober i år tilbake og møtte igjen Khal og familien på landsbygda i Faryab. Opptak fra møtet vises i episode tre av Afghanistan-serien som sendes på TV 2. kl 21.40 onsdag 30. november.

Dette var første gang jeg var hjemme hos familien på over halvannet år. Khal er blitt 12 år, og har vokst mye, slik man kan se på bildene her.

Saken fortsetter under bildet


Khal oktober 2011.                                                                         Khal juli 2009.

Selv om Khal fortsatt er en forsiktig gutt, snakker han mye mer enn sist gang. Han husker faren som en sterk mann. Khal beskriver hvordan han og faren hadde kjøpt litt godteri på markedet og var på vei hjem, da de norske soldatene åpnet ild. Han husker at de falt av motorsykkelen, og at faren ble fraktet vekk i et helikopter. Men på spørsmål om hvordan det føltes å miste faren, stopper det opp.

– Han blødde, svarer Khal.

Etter at Chora ble drept, har broren Nak Mohammad hatt ansvar for Khal og de tre søsknene. Han forteller at barna har det tøft fordi han tjener lite penger som løsarbeider på byggeprosjekter, og må dele alt mellom Choras og sine egne barn.

– Chora var den eldste av oss tre brødrene. Han hadde en skikkelig jobb som redskapssliper, og han sysselsatte oss også. Det er som om noen har brukket vingene våre, sier Nak Mohammad.

Han sier han ville gitt alt i verden for at Chora skulle komme tilbake.

Da jeg møtte Mohammad i juli 2009, sa han at familien ikke ønsket hevn, og at han ikke var sint på soldatene som drepte broren. De ønsket bare hjelp. Nå forteller Mohammad at han egentlig ønsket hevn den første perioden etter drapet. Som en del av den afghanske kulturen følte han seg forpliktet til å drepe dem som hadde drept broren. Hevn er sentralt i Afghanistan. Men da Mohammad møtte Faryab-guvernør Shafaq, ble han fortalt at det overhodet ikke ville være noen mulighet for å få hevn. Soldatene som skjøt Chora ville heller ikke bli straffet. De utenlandske soldatene var ikke engang pliktig til å hjelpe familien, så de ville være heldig om de fikk erstatning.

– Jeg overlot til Gud å avgjøre hva som skulle skje. Han er flinkest til å løse problemer, sier Mohammad.

Han forteller at familien har igjen 1.100 av de 8.000 dollarene de fikk i erstatning fra det norske Forsvaret. De siste pengene vil han spare så lenge han kan for å sikre at Khal og de andre barna får det mest nødvendige i oppveksten. I år har Faryab vært rammet av en alvorlig tørke, og Mohammad har solgt en av de tre kuene for å få penger til mel. De har ikke hatt råd til å bygge det nye huset som de hadde kjøpt tomt til sist gang jeg traff dem. Khal og søsteren Hanifa går fortsatt på skole. De hadde ikke fått skolegang før faren ble drept, og går nå i andre klasse. Jeg kom uanmeldt til familien, og det så like fattigslig ut som forrige gang jeg var der. 13 barn og seks voksne bor i det lille huset. Mohammad har ikke hørt fra det norske Forsvaret siden høsten 2009. Han skulle ønske de hadde fortsatt å følge opp og hjelpe Khal og søsknene.

Etter at jeg i 2009 skrev at familien ville få erstatning, ble jeg kontaktet av flere personer, blant annet med bakgrunn fra Forsvaret i Afghanistan, som mente jeg måtte forstå at Choras barn ville få det bedre etter at faren deres ble drept. Min far døde en måned før faren til Khal. Jeg tror ingen som opplever å miste foreldre, vil prøve å framstille det som noe positivt for andre.

I et enkelt forsvar for krigen i Afghanistan har noen i Norge tøffet seg med påstander om at krigsmotstandere ikke forstår nødvendigheten av krig. Det er slik du argumenterer hvis du ikke har sett uskyldige bli drept. Jeg kan forstå at soldater girer seg opp med primitive rop før de går ut i kamp. Jeg skjønner også at det er spennende for dem å komme fra trygge Norge og oppleve kampsituasjoner de tidligere bare har sett på film og i dataspill. Og jeg kan forstå at de har behov for å tro at de bidrar til å gjøre det bedre i Afghanistan. Men for afghanere er ikke denne krigen et spennende avbrekk. De lever i konstant utrygghet.

Uansett om du er nordmann eller afghaner fører tap av nære slektninger til en enorm sorg. Og afghanere som blir skadd eller mister familiemedlemmer får langt dårligere oppfølging enn nordmenn. Forstår du ikke det, forstår du ikke krigen i Afghanistan.


Nak Mohammad og Khal ber for Chora.

Sjekkeguide for Afghanistan

De tøffeste gutta pusser på stilen med et velformulert klistremerke i bakruta. Foto: Anders Sømme Hammer

I et svært konservativt samfunn settes det høye krav til sjekkekunsten. Det er på sin plass å dele triksene til de mest drevne unge i Kabul.

Kommentar av Taran Khan

  1. Skaff deg en mobiltelefon. Ikke hvilken som helst mobil, men en kinesisk som vrir om guttestemmer til jentestemmer, og vice versa (sistnevnte er dyrere, og dette er ikke oppspinn). Veldig nyttig for å gjøre den første kontaktfasen med motsatte kjønn så smidig som mulig. Også hendig for gutter og unge menn som har en kjæreste, eller til og med er forlovet med en jente, som har en mobil som kontrolleres av mistenksomme foreldre eller brødre.
  2. Skaff deg flere mobiler. Du har et simkort for venner og et for bermen.
  3. Facebook. Selvfølgelig. Men registrer deg med falskt navn og bilde. Ikke bare for å holde unna de slibrige (gjelder spesielt jentene), men også så søskenbarna dine i Canada ikke ringer Kabul og forteller om alle meldingene du har lagt ut i løpet av arbeids-/skoledagen.
  4. Inngå et veddemål. Dette er den nyeste sjekketrenden. En gutt sykler opp til en jente som sitter i en bil og snapper solbrillene fra henne. Når hun tar ham igjen, unnskylder han på høfligste vis og sier han var nødt til å gjøre det fordi det var et veddemål. En veldig god måte å bryte isen på.
  5. Dette er litt gammeldags. De som kommer fra spesielt konservative familier, kan snakke med venner av jenta for å høre hva jenta synes om framstøtet ditt. En gutt var overlykkelig da informanten kunne fortelle at jenta svarte på hans erklæringer om evig kjærlighet med å si at hun ”ikke hater ham”.
  6. Dette er reservert machogutta. Meddel dine usømmelige hensikter eller tøffe image i bakruta på bilen. Klistremerkene inkluderer blant annet meldinger som: ”Don’t cry girls I will be back” (se over) og ”Mafia War – FBI” (se under). Den litt mer kostbare typen kan velge: ”No girls no tension”.
  7. Dette er viktig for jenter. En jente som er kjent for å kle seg stilig, kan bli ringt opp av noen som åpenbart kjenner henne, som ber henne ta på seg en burka. Den vil gjøre henne ”enda vakrere”.
  8. Krasj blandede bryllup, altså fester der menn og kvinner feirer sammen. Slike steder er ikke bare nyttig for tanten din som opptrer som Kirsten Giftekniv, men med guarden nede, og et skjørt som ikke rekker helt ned til anklene, er jentene lettere å få kontakt med enn noen gang ellers i livet.
  9. Dette er fortsatt den enkleste måten å bli kjent med en jente: Gift deg med henne.

Ta gjerne også en titt på bakrutesamlingen vår.

Femte Kabulkort

Unge afghanere tilbringer veldig mye av fritiden innendørs, påpeker Nargis (19) i den femte episoden av Kabulkortene. Denne gangen har de unge bare filmet hjemme hos seg selv.

Som afghanere flest bor de unge som er med på å lage Kabulkortene, sammen med storfamilien. I denne episoden kommer vi tett på blant annet søsken, fettere og kusiner, og vi kan se at interessene deres ikke skiller seg mye fra norske barns.

Mojib Mehrdad (26) som har skrevet flere artikler for Afghanistanbloggen (se her, her og her), og er onkelen til Nargis, dukker dessuten opp med trekkspillet. Mojib forteller om sin sterke musikklidenskap.

– Jeg tror ikke jeg har noe viktigere i livet mitt enn musikk, sier Mojib, før han spiller en låt av Afghanistans Elvis, Ahmed Zahir, som vi tidligere har omtalt her.

Fun fact: TV-innslaget vi ser i den første scenen i denne episoden er fra Afghan Star, Afghanistans svar på sangkonkurransen Idol. Sist fredag startet den sjuende sesongen av det svært populære programmet på kanalen Tolo TV.

Videodokumentarene er et samarbeid mellom Global Video Letters og Afghanistanbloggen.

Tidligere publiserte videoer er samlet her med norsk tekst og her med engelsk tekst.

 

 

Ahmad (8) lurt av selvmordsbomberen i Maimana

Abdul Rahman forteller at nevøen Ahmad var en glad gutt som var opptatt av hester. Her står Rahman ved åstedet. Foto: Anders Sømme Hammer

MAIMANA: I morges gikk en selvmordsbomber til angrep på etterretningssjefen i Faryab. For å komme tett på lurte han den lokale skolegutten Ahmad til å sitte sammen med seg.

Anders Sømme Hammer

Vanligvis har Ahmad (8) gått til skolen sammen med brødrene og kameratene sine i åttetiden. Men i dag følte han seg litt syk, og moren ga ham 100 afghani (ca 12 norske kroner) for å gjøre noen innkjøp på markedet. Like utenfor hjemmet ble Ahmad stoppet av en ukjent mann. De begynte å prate og satte seg ned på steinene som ligger i veien utenfor huset. Rundt halv ni kom bilen med Said Ahmad Sadat. Han er etterretningssjef i Faryab og tidligere leder av det politiske partiet Jamiat i provinsen. Idet bilen skulle passere, detonerte mannen som snakket med Ahmad bomben han hadde gjemt på seg. Ahmad og mannen døde momentant. To andre sivilpersoner ble skadd, det ble også Sadat og tre av livvaktene hans.

Likte å snakke med eldre

– Ahmad var alltid så glad i å snakke med eldre, han var så nysgjerrig og lærenem, forteller onkelen Abdul Rahman (25), som jeg møter ved åstedet.

Han forstår det ikke, men mener Gud har bestemt at nevøen skulle dø i dag. Han kan heller ikke forstå hvordan en mann kan være så kaldblodig at han lurer en ung gutt til å prate med ham for å komme tett på etterretningssjefen uten å vekke mistanke.

Abdul forteller at Ahmad var nesten blind på det ene øyet etter at han fikk en nål i det. Faren hadde flere ganger tatt ham med til Pakistan og India for behandling, og det hadde hjulpet.

– Ahmad var alltid glad, og veldig opptatt av hester. Han elsket å holde på med lekehestene sine, sier Rahman.

Rahman har en liten butikk like i nærheten. Da han hørte smellet i morges, løp han rett til åstedet, der så han hvordan folk gikk ut av biler for å hjelpe de skadde. Han løp så videre inn i huset som han deler med storfamilien, for å høre om alle var i god behold. Da sa de at Ahmad ikke hadde kommet hjem fra markedet. Rahman gikk ut igjen for å lete etter Ahmad. I gata så han en ung guttekropp uten hode. Like etter fant de hodet til Ahmad.

Svært urolig i Maimana

Vinduene i husene rundt åstedet er knust, det er også vinduene ved Faryabs største koranskole Abu Muslim som ligger like ved. Jeg besøkte denne skolen for noen måneder siden og traff i dag en del av elevene igjen der de samlet seg for å se på ødeleggelsene etter bomben.

I kveld fortelles det i Maimana at etterretningssjef Said Ahmad Sadat blir behandlet for alvorlige skader i den norske militærleiren rett utenfor byen. I overkant av 300 norske soldater er utplassert i Faryab for å ivareta sikkerheten på vegne av NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF).

I går kveld var det svært spent i Maimana. Det gikk rykter om at det var planlagt et angrep, og folk var forbannet fordi utenlandske soldater hadde raidet et privathus natten før. Ifølge folk i Maimana skal en afghansk kvinne ha blitt skadd under raidet. Soldatene skal ikke ha funnet noe mistenkelig i huset de raidet. Det sies i Maimana at det var amerikanske soldater, men det er også nesten alltid det som sies når det snakkes om utenlandske soldater. I går ville folk samles til en demonstrasjon i protest mot raidet, men de ble stoppet av de lokale myndighetene.

Uroen var enda tydeligere i morges. Jeg så flere politimenn enn vanlig i gatene, og de virket stresset.

Så smalt det.
 
OPPDATERING: 26. oktober døde etterretningssjef Said Ahmad Sadat av skadene.

 

 FLERE BILDER:

Etterretningssjef Said Ahmad Sadat (nr. 2 fra venstre) var målet for angrepet i Faryab. Jeg traff han da han var valgkampleder for president Karzai i Faryab i 2009. Foto: Anders Sømme Hammer

Vinduene ved Koran-skolen Abu Muslim knuste i eksplosjonen. Foto: Anders Sømme Hammer

Håpet fra 2001 er borte

Afghanske soldater og politi har formelt hatt ansvaret for sikkerheten i Kabul siden august 2008, men de utenlandske soldatene dukker som regel opp etter angrep. Foto: Anders Sømme Hammer

Hvis dagens tilstander i Afghanistan var målet da utlendingene kom, kunne de heller blitt hjemme.

Kommentar av Nasima Azkiya (27)

Det er veldig tøft å bo et sted der det er umulig å gjette hva som kommer til å skje, og der det er umulig å legge skikkelige framtidsplaner. Du ser bare at det blir verre dag for dag, men det er ingenting du kan gjøre. Vi må bare akseptere at vi har det veldig vanskelig.

I dag er det akkurat ti år siden USA og allierte gikk til angrep for å kaste Taliban-regimet i Afghanistan. Før 7. oktober 2001 hadde en stor del av den afghanske befolkningen tilpasset seg Taliban og deres undertrykkende styresett. De visste at hvis de brøt noen av Talibans lover og regler, ville de bli straffet hardt. Men etter invasjonen av Afghanistan og innrykket av utenlandske bistandsarbeidere, diplomater og konsulenter, fikk vi glimt av en annen verden. Folk ble veldig optimistiske, vi kunne føle hvordan håpet spredde seg. Mange afghanere vendte tilbake fra utlandet. Millioner av jenter og kvinner som bare hadde vært hjemme da Taliban regjerte, gikk ut og begynte å studere og arbeide. Alle var så glade, og så lyst på framtiden. Det ble laget en ny grunnlov og vi fikk en ny regjering. Det internasjonale samfunnet bisto Afghanistan og skapte store forhåpninger om en bedre framtid. Ingen trodde at det kunne snu og at mørket igjen ville senke seg over landet.

Men ti år senere ser vi hvordan det bare blir verre og verre. Ingen kan føle seg trygge noe sted nå, ikke engang inne i Presidentpalasset. Myndighetene snakker om forhandlinger med Taliban, en gruppe som mange forbinder med diskriminering og undertrykking. Nå mister stadig flere troen på framtiden. Spesielt mange unge snakker om at de bare vil flykte til et annet land. Og folk mister troen på det internasjonale samfunnet. De føler seg lurt av utlendingene som startet en krig for å gjøre det bedre. Utlendingene skapte håp og forventninger, men nå vil de bare trekke seg ut. Folk er forvirret. Mange spør seg om hvorfor utlendingene støtter forhandlinger som igjen vil gi Taliban politisk makt i Afghanistan, og så bare dra før krigen er avsluttet. Hvis dette var planen fra begynnelsen av, hadde det vært bedre om utlendingene ikke kom og skapte alle disse forventningene. Vi ser nå en negativ utvikling som fører til at vi aldri igjen vil stole på noen som kommer hit. Ingen vet hva som kommer til å skje nå, men folk frykter det verste. Derfor er så mange så skuffet.

Demonstrasjonene sprer seg

Over 1.000 menn deltok i demonstrasjonen i Maimana.

Uroen etter drapet på lederen av det afghanske fredsrådet Burhanuddin Rabbani har nådd Faryab-provinsen i Nordvest-Afghanistan.

Klokken ni i går morges samlet over 1.000 menn seg til demonstrasjon i Maimana i Faryab-provinsen der de norske soldatene er utplassert. Budskapet var mer eller mindre det samme som i demonstrasjonen i Kabul som vi hadde reportasje fra her på bloggen i forrige uke: ”Død over ISI” (den pakistanske etterretningstjenesten), ”død over Taliban” og slagord om at Pakistan må slutte å bruke Afghanistan som lekegrind.

Mennene i Faryab ropte også at de er klare til å hevne drapet på Rabbani i Kabul for litt over to uker siden som vi har kommentert her. Dermed fortsetter den tidligere omtalte krigshissingen for fullt. Det var nye demonstrasjoner i Kabul søndag og i dag, og i går var det også demonstrasjoner i Mazar-e-Sharif og Samangan i Nord-Afghanistan.

Det var den politiske grupperingen Jamiat som sto bak demonstrasjonen i Maimana som gikk rolig for seg. Det var et stort oppbud av afghanske sikkerhetsstyrker. Kameraet som ble brukt til å ta bildene vi publiserer her (de små er tatt med et mobilkamera), ble beslaglagt og så senere utlevert igjen.

Mennene – også denne gangen var det bare menn – marsjerte til guvernør Abdul Haq Shafaqs kontor. Utenfor leste de opp erklæringer om at det internasjonale samfunnet må hjelpe afghanske myndigheter med å finne mennene som sto bak attentatet på Rabbani. De krevde også at ISI slutter å bruke Taliban til å drepe nøkkelpersoner i Afghanistan, slik de formulerte det.

 

Denne minibussen er dekorert med bilder av Burhanuddin Rabbani.

Kortfilm: “Dette er Kabul”

Nargis er en av videojournalistene bak kveldens kortfilm.

I kveld, onsdag 5. oktober, skal vår kortfilm ”Dette er Kabul” vises av Oslo Dokumentarkino på Parkteatret kl. 19.00. Christoffer Næss skal presentere filmen. Filmen er et utdrag fra vårt pågående videoprosjekt der unge afghanere filmer sine egne liv. I kveld blir det også premiere på soldatfilmen ”The Afghan Nightmare” og debatt om mulighetene for dialog med Taliban .

Videodokumentarene er et samarbeid mellom Global Video Letters og Afghanistanbloggen.

Demonstrasjon stoppet etter trusler om angrep


Alle foto: Anders Sømme Hammer 

Tidligere etteretningssjef Amrullah Saleh, her med megafon, sto bak demonstrasjonen. 

Dagens demonstrasjon i Kabul mot Taliban og den pakistanske etterretningstjenesten ISI ble avbrutt etter advarsler om et planlagt selvmordsangrep.

Anders Sømme Hammer

I går kveld ble det annonsert på den afghanske TV-kanalen Tolo at opposisjonen skulle arrangere en demonstrasjon i Kabul i dag. Tidligere etteretningssjef Amrullah Saleh hadde tatt initiativet, og det ble varslet at mange tusen mennesker ville møte opp.

Saleh trakk seg fra sin stilling som afghansk etterretningssjef etter et opprørsangrep i Kabul i fjor sommer, og har siden da markert seg om en av de mest synlige kritikerne av president Hamid Karzais styre. Saleh var sentral i Nordalliansen som kjempet mot Taliban da den fundamentalistisk bevegelsen regjerte i Afghanistan.

De gjenlevende lederne fra Nordalliansen som nå utgjør kjernen i den politiske opposisjonen her, har varslet en rekke demonstrasjoner fram til de mener de er sikre på at drapet på ekspresident Burhanuddin Rabbani blir etterforsket skikkelig. Du kan lese mer om attentatet mot Rabbani her.

Krever FN-etterforskning

Det var ikke mer enn rundt 500 menn – for det var bare menn – som møtte opp til dagens demonstrasjon. Saleh holdt to appeller der han blant annet krevde at FN må gjennomføre en uavhengig gransking av drapet på Rabbani. Demonstrantene svarte med ”død over Taliban” og ”død over ISI” som er den pakistanske etterretningstjenesten. Siden slutten av 1980-tallet har ISI hatt tette bånd til Taliban.

– Vi er nødt til å demonstrere mot Afghanistans fiender, sier 21 år gamle Hojatullah til Afghanistanbloggen.

Han blir raskt omkranset av kamerater som gjentar at unge afghanere er nødt til å reise seg mot Pakistan og alle andre land som blander seg inn i afghansk politikk.

– I Afghanistan må vi få lov til å dyrke våre egne helter og styre selv. Jeg håper det kommer til å bli bedre i Afghanistan, men det er bare Allah som vet om det vil skje, sier Hojatullah.

Etter planen skulle demonstrantene marsjere mot presidentpalasset, men Saleh fortalte at etterretningstjenesten hadde fanget opp troverdige meldinger om at det var planlagt et selvmordsangrep mot demonstrasjonen. Dermed avsluttet Saleh demonstrasjonen og ble kjørt raskt av gårde i en stor pickup full av livvakter.

Det er varslet flere demonstrasjoner i Kabul og andre steder i Afghanistan de kommende ukene.

Krigshissing

Det er svært spent i Afghanistan nå. Det har ikke vært så mye krigshissing siden jeg flyttet hit i 2007. Som jeg skrev på bloggen sist uke, har drapet på tidligere president Burhanuddin Rabbani brakt Afghanistan enda nærmere en ny voldsom etnisk borgerkrig. Det kan kanskje være mer korrekt å si at borgerkrigen fra begynnelsen av 1990-tallet aldri har tatt slutt. Den endret bare karakter da titusener av utenlandske soldater kom hit, og den vil igjen endre karakter når soldatene nå begynner å trekke seg ut.

Sist uke refererte jeg de lite forsonende kommentarene fra tidligere presidentkandidat Abdullah Abdullah og Ahmed Wali Massoud etter drapet på Rabbani. Nå har også den mektige guvernøren i Balkh-provinsen, Atta Mohammad Noor, gått ut og pisket opp stemningen. I et intervju med Tolo News sier han at afghanske myndigheter ikke er istand til å beskytte nøkkelpersoner: “To protect the gains made in the past ten years, I will have to refer to the Mujahidin if the government brings no changes in its policies.” “People can no longer tolerate the assassination of their leaders.”

 

 FLERE BILDER FRA DEMONSTRASJONEN: 

Fjerde Kabulkort

Etter det nesten ett døgn lange angrepet i Kabul  13. september og attentatet mot ekspresident Rabbani 20. september, synes vi det er fint å kunne vise at det også skjer noe positivt her. I det fjerde Kabulkortet tar de unge videojournalistene oss med til sirkuset i byen.

Vi møtte sirkusbarna fra ”Mobile Mini Circus for Children” i en fotoserie her på bloggen i mars i år da de hadde en forestilling i Kabul. Siar (13), Soman (11), Abdullah (12) og Shuib (20) som alle er tilknyttet sirkuset, ble så med på videodokumentarprosjektet som vi i samarbeid med Global Video Letters startet opp i juni.

I det fjerde Kabulkortet som vi publiserer i dag, presenterer barna og ungdommene selv aktivitetene ved sirkuset der de filmer og intervjuer hverandre. Vi får blant annet høre om hvordan de etter å ha brukket armer og bein, nå har lært å stå på rulleskøyter.

De siste ukene har de norske og engelske versjonene av Kabulkortene fått mye oppmerksomhet. Episodene vi begynte å legge ut i sommer, er blitt sett over 14.000 ganger. Episoder er blant annet blitt lagt inn på amerikanske videosider, og søndag kom det en rosende artikkel om prosjektet vårt på en tysk Afghanistan-side. Den prisbelønnede tyske redaktøren og journalisten Boris Barschow skriver at dette er ”Ein besonders bemerkenswertes Projekt. Mutig.”. Ifølge vår skoletysk blir dette: ”et svært bemerkelsesverdig prosjekt. Modig.”

Responsen i kommentarfeltene er veldig inspirerende. Her er noen kommentarer fra amerikanske nettsider om det tredje Kabulkortet:

“there is something really charming and affable about these women. one of them commented that men were reluctant to participate when approached by strong, confident women, an unfortunate aversion which is not unique to afghanistan, but these two seemed very at ease behind the camera and they seemed to illicit relaxed and fascinating responses from their interviewees. great video.”

“This is a lovely video! I like that it counteracts some of the bias and racism that circumstances have caused some people to feel. Really, they just want the same things anyone else does. The people I saw seemed quite nice, and it’s nice to see the good side of Afghanistan. Thank you, ladies, for spreading messages of equality and tolerance!”.

”Someday I hope everyone will realize that people are the same everywhere. Similar hopes, dreams, desires and wants. Politicians will do anything to convince you the opposition, whatever or wherever they may be, is not human. But videos like this remind us that people really just want to be happy.”

its nice to see people in a different light than seeing them victims all the time,and i think a stan has paid a very high price for decades for her place in the world , i hope that things will improve there ,its incouregeing to see smilling faces”

Det blir flere Kabulkort. Og vi arbeider nå med å videreutvikle prosjektet til ulike formater, så vi fortsetter med dette langt inn i 2012.

Videodokumentarene er et samarbeid mellom Global Video Letters og Afghanistanbloggen.

Tidligere publiserte videoer er samlet her med norsk tekst og her med engelsk tekst.

De unge i Kabul som har laget videodokumentarene:

Siar (13) og Soman (11).
Shuib (20) og Abdullah (12).
Sadaf (19), Nargis (18), Sahar (15) og Parwana (17).

Mens vi venter på at det blir verre


Alle foto: Anders Sømme Hammer


Afghanistans tidligere president Burhanuddin Rabbani ble drept i et selvmordsangrep hjemme i Kabul tirsdag. Utsiktene til fred blir nå om mulig enda dårligere.

Kommentar av Anders Sømme Hammer

Foreløpige meldinger går ut på at Rabbani ble drept da han skulle møte to menn som representerte Taliban. En av mennene skal ha gjemt en bombe i turbanen som han detonerte da han klemte Rabbani. I år er en rekke attentater blitt gjennomført med slike turbanbomber. Det anses som uislamsk og krenkende å ransake en manns turban her.

Rabbani var formann i det nasjonale fredsrådet i Afghanistan og hadde ansvaret for å prøve å skape fred mellom opprørerne og myndighetene. En stilling han ikke nødvendigvis var spesielt godt skikket til da han tidligere som brutal krigsherre og president framsto som en av Talibans største fiender. De siste ukene hadde han markert seg med kraftige fordømmelser av opprørernes selvmordsangrep.

BBCThe Wall Street JournalThe New York Times, Foreign Policy  og The Guardian har bred dekning av attentatet og Rabbanis fortid. Her diskuteres blant annet hvordan drapet vil skape problemer for fredsforhandlinger med opprørere. En prosess som allerede så ut til å gå svært dårlig under Rabbanis ledelse. Men det er ingen tvil om at drapet på Rabbani er nok et tegn på at Afghanistan er i full oppløsning som jeg blant annet har vært inne på blant her, her, her og her.

Det er også verdt å merke seg de svært lite forsonende uttalelsene fra menn som var sentrale da Nordalliansen kjempet mot Taliban, og som i dag fortsatt har stor innflytelse i Afghanistan. Ahmed Wali Massoud, broren til Nordalliansen-lederen Ahmad Shah Massoud som ble drept 9. september 2001, sier til The Guardian: “This absolutely shows that peace with the Taliban is dead”. Mens tidligere presidentkandidat Abdullah Abdullah sier til The New York Times: “This is a lesson for all of us that we shouldn’t fool ourselves that this group, who has carried out so many crimes against the people of Afghanistan, are willing to make peace.”

Jeg oppfatter slike uttalelser som et forvarsel om en ny voldsom etnisk borgerkrig, et tema som ble drøftet på denne bloggen i april.

Jeg bor i omtrent 20 minutters gangavstand fra Rabbanis hjem, og etter angrepet i går gikk jeg ut med kameraet. Det er ikke lett å ta bilder i mørket, det er heller ikke lett å bevege seg etter angrep. Mange nervøse politimenn og soldater vifter og kjefter med våpen. Hovedveien og enda flere sidegater enn vanlig er sperret av i ambassadeområdet der Rabbani ble drept. I går kveld gikk det ut meldinger fra ambassader om at det også hadde vært uro i etterkant av angrepet og folk fikk beskjed om å holde seg innendørs. Det er bare en uke siden jeg sist var i ambassadeområdet og tok bilder av drepte og skadde mennesker da opprørere gikk til angrep og holdt byen i sjakk i 20 timer. På tross av de ugunstige forholdene synes jeg bildene jeg har lagt inn over viser noe av usikkerheten som preget Kabul rett etter angrepet.

Mandag ettermiddag og kveld møtte jeg to gode afghanske venner som ble svært skremt av det lange angrepet i Kabul i forrige uke. Vi var alle enige om at sikkerhetssituasjonen er blitt betraktelig verre siden i fjor, og tirsdag kveld tekstet vi hverandre om hvordan vi bare kan vente enda mer uro framover. “Det blir verre her”. Det er regla du stadig må gjenta som reporter i Afghanistan. Noen timer etter angrepet tirsdag mottok jeg en epost fra NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) der de kom med sin autopilotmelding: “To those who offer only death and destruction to the Afghan people, our message is clear: you will not prevail. You will not stop the Afghan people from taking their destiny in their own hands and you will not shake the resolve of the international and Afghan partnership. We will continue to work shoulder to shoulder to provide a better and safer future for the Afghan people.” Det lyder hult og virkelighetsfjernt nå som det blir verre og de utenlandske soldatene skal trekkes ut. Mange afghanere føler ikke at utlendingene står skulder ved skulder med dem. Utlendingene har gitt opp og er på vei hjem. Nok en gang vil Afghanistan overlates til seg selv, og en internasjonal krig vil avløses av en ny intens borgerkrig.

Denne høsten skal det nesten ukentlig arrangeres Afghanistan-seminarer i Norge. Jeg er blitt invitert til en del av dem, men prioriterer å arbeide i Afghanistan. Men jeg vil likevel være frekk nok til å bemerke at en del av paneldeltakerne ikke har beveget seg uten væpnet beskyttelse i Afghanistan. Og enda færre har de ti siste årene vært her på mer enn korte, gjerne årlige, turer, som først og fremst bidrar til at de i debatten kan legge inn ”da jeg selv var i Afghanistan”, ”jeg har selv vært X antall ganger i Afghanistan” etc. Jeg tenker da på en del politikere, forskere, synsere og representanter for Forsvaret. Noen av dem kommer med uttalelser om framgang i Afghanistan som bare ville fungert på stand up-show her hvis slikt eksisterte. Det er kleint å påpeke manglende felterfaring når jeg selv har bodd her i fire og et halvt år. Men jeg gjør det likevel fordi jeg synes en del av analysene av utviklingen i Afghanistan i Norge er merkelige, urealistiske spinndoktorpåstander på lavt nivå, og bygger på erfaring som ligger langt unna forskningsmetodene vi lærte om som grunnfagsstudenter på Blindern. Jeg er sikker på at en del av dem som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn det de gir uttrykk for offentlig. Men jeg tror de ville hatt større kvaler med å framstille ønsketenkning som analyser hvis de beveget seg ute blant folk og så hvor tøft de nå har det her.

 

Minst 13 mennesker drept i angrep i Kabul


Angrep i Kabul from Anders Hammer on Vimeo.

Video og foto: Anders Sømme Hammer

Jeg var i ambassadeområdet i Kabul tirsdag da en gruppe opprørere gikk til angrep med selvmordsbomber, rakettdrevne granater og geværer.

Anders Sømme Hammer

Det brøt ut full panikk. Hundrevis av mennesker løp vekk fra området. Det var spesielt de rakettdrevne granatene som slo ned rundt oss som skapte frykt. Det har vært konstant krig i Afghanistan siden 1979, og under noen tidligere angrep er jeg blitt overrasket over hvor rolige en del mennesker rundt meg har vært. Og det er ikke mange ganger jeg har sett afghanere åle seg langs murer og gjerder for å søke dekning for eksplosjoner, slik jeg så tirsdag. I videoklippet jeg har lagt ut over, kan vi imidlertid se at folk reagerer forskjellig under angrep. Mens noen av soldatene og journalistene søker dekning ved å bøye oss ned, blir noen av politimennene og soldatene stående.

I januar skrev jeg her på bloggen om angrepet mot supermarkedet Finest, i går så jeg hvordan de ansatte kom stormende ut av den nyoppussede bygningen. De var åpenbart redde for et nytt angrep der.

Angrepet startet rundt halv to tirsdag ettermiddag og var over først rundt halv ti onsdag morgen. I afghanske medier diskuteres det nå hvordan det kunne ta så lang tid å stoppe angriperne som hadde barrikadert seg i en 14 etasjers høy bygning. Jeg så kamphelikoptre som sirklet rundt bygningen i går ettermiddag, men de skjøt bare med maskingeværer, de brukte ikke kraftigere raketter. En talsmann for myndighetene sier at de ikke brukte større våpen av hensyn til sivilpersoner som var i området. Minst 13 mennesker ble drept, og et titalls mennesker ble skadd i løpet av det rekordlange angrepet.

Jeg slutter aldri å bli overrasket over hvordan talspersoner for militæret, deriblant det norske Forsvaret, mener det går rett vei i Afghanistan. Jeg tror du må lete veldig lenge blant Kabuls fem millioner innbyggere for å finne noen som vil si det samme i dag. Mens militæret snakker om afghanisering og overføring av sikkerhetsansvar fra utenlandske soldater til afghanske sikkerhetsstyrker, forbereder alle som bor her seg på at det kommer til å bli enda verre utover høsten. Opprørerne vil vise at ingen har kontroll her, og akkurat det har de rett i.

Jeg forteller mer om angrepet hos NRK her og her.

 

Leker krig i krigen


Alle foto: Anders Sømme Hammer

Guttene i Kabul markerer id med nye lekevåpen.

Afghanistan er det mest militariserte stedet jeg har vært. Har du penger, har du våpen, og da kan du gjøre som du vil. Det er da også stort sett fattige som sitter fengslet her. Under nyttårsfeiringen i mars slo det meg hvordan alle guttene i Kabul fikk nye plastpistoler og plastgeværer. Da det nå gjentok seg i forbindelse med feiringen av id, tok jeg bilder av det. Jeg kunne laget en fotoreportasje om idfestene med kremkaker, meloner og det beste som er å oppdrive av afghansk mat, men det ble altså en fotoreportasje om barn som leker krig i krigen.




Landet som synker

En død mann løftes inn i en ambulanse etter et angrep i Kabul i juni. Foto: Anders Sømme Hammer

Du kan si mye om Celine Dions musikk, men hun gir en god pekepinn på hvor Afghanistan er på vei.

Anders Sømme Hammer

Kabul: Om våren, sommeren og tidlig høst hører jeg ”My Heart Will Go On” fra filmen Titanic flere ganger om dagen når jeg er hjemme i Kabul. Jeg likte filmen, men er ikke blant dem som har sett den ti ganger. Dem er det mange av i Afghanistan. Også på reiser i Afrika har jeg møtt mange som har Titanic som favorittfilm. I Addis Abeba syntes jeg det var litt morsomt med alle de voksne mennene som gikk rundt med Leonardo DiCaprio-t-skjorter. I Egypt var jeg på ørkensafari. Det anbefaler jeg. Du trenger ikke være spesielt spirituelt anlagt for å bli salig av å ligge i sanden om kvelden og se etter stjerneskudd på en himmel som ikke forstyrres av kunstig lys fra bakken. Men for mange vil det kanskje være enda mer gripende hvis du ikke samtidig hører på Celine Dion. Mitt sterkeste minne fra ørkenturen er sjåføren fra reiseselskapet som var besatt av den canadiske vokalisten, og til og med lot henne synge for fullt ut fra firehjulstrekkeren med de åpne dørene da vi hadde parkert og lagt oss i sanden.

Jeg føler aldri noe behov for å høre på ”My Heart Will Go On”, men låten kommer skjelvende ut av høyttaleren på isvognen som en mann dytter forbi huset mitt tre-fire ganger om dagen i issesongen (dog litt sjeldnere nå som det er Ramadan). Signaturlåten fra Titanic er altså issangen her, og det synes jeg er litt komisk når jeg ikke har bedre ting å tenke på. Forøvrig er det slik at mennene som kjører rundt med gassbeholdere spiller en annen låt om og om igjen for å gjøre alle oppmerksomme på at de er i området. Søppelmennene synger den samme sangen hver gang de kommer med eselvognene så folk skal åpne døren. Og mennene som går rundt og tar skredderoppdrag, gjentar en regle med høy stemme, eller med megafon hvis de har tatt seg råd til en slik. Dette er et enkelt system som fungerer i et svært fattig land.

Det er mulig jeg er treg, men det er først nå det symbolske ved å høre Titanic-låten flere ganger om dagen i Afghanistan har slått meg. Ti år etter den amerikansk-ledede invasjonen, føles det som om vi er om bord på et synkende skip. Titanic var spesialbygd for å tåle en kollisjon med isfjell, men da skipet traff isfjellet, sank det. I Afghanistan har militæreksperter og andre eksperter utarbeidet kompliserte planer for å skape stabilitet, men på tross av det vanvittig antallet milliarder som er brukt på å realisere planene, er Afghanistan blitt stadig mer utrygt. Det er derfor grunn til å ta på alvor advarslene om at Libya ikke nå bør bli et liknende forsøkslaboratorium for utenlandske eksperter.

I mai holdt jeg en tale i Oslo som jeg følte var mer eller mindre et enkelt sammendrag av situasjonen i Afghanistan. Likevel greide jeg å erte på meg enkelte i Forsvaret og andre selvproklamerte eksperter. Jeg skjønner at de som risikerer livet med våpen her har et stort behov for å tro at det nytter, og de kaller seg sjelden eksperter. De mest skråsikre Afghanistan-kommentatorene er som oftest dem som bare er her rundt ti dager i året, hvis de i det hele tatt kommer hit. Nå som det nærmer seg ti års-markeringen for 11. septemberangrepene, vil de snart dukke opp på en radio eller TV nær deg, og i kommentarspaltene i avisene du leser. I tillegg til de enorme humanitære lidelsene, kommer den pågående Afghanistan-krigen til å huskes for hvordan mange relativt smarte folk mislyktes med å lage gode analyser og gode løsninger.

Etter over fire år i Afghanistan synes jeg fortsatt det er vanskelig å svare på hvorfor det har gått galt, og å forklare hva som burde vært gjort annerledes. Det er lett å si at både krigføringen og den sivile innsatsen har vært en fiasko. Det er nå åpenbart for alle bortsett fra informasjonsarbeidere i Forsvaret og Utenriksdepartementet, regjeringspolitikere og en og annen major. Men på tross av årene her, ser jeg fortsatt ingen klare løsninger. Og jeg er glad for at jeg slipper å profilere meg som en Afghanistan-ekspert som må lire av meg noen enkle løsninger som egner seg for gjengivelse. Jeg foretrekker å fortsette å høre på ”My Heart Will Go On”, gjøre intervjuer og prøve å skildre deler av utviklingen. Akkurat når jeg avslutter denne kommentaren får jeg meldinger om at en bombe har eksplodert utenfor en moske i Almar-distriktet i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan. Minst tre mennesker er drept, over 20 såret. Jeg håper virkelig at dette landet ikke vil synke dypere selv om alt tyder på det.

Tredje Kabulkort

”Om vi ikke står skulder ved skulder, så blir landet aldri bedre” from Anders Hammer on Vimeo.

To unge kvinner som filmer og gjør intervjuer vekker oppsikt i Afghanistan. Da Nargis (18) og Sadaf (19) arbeidet med det tredje Kabulkortet, fikk de erfare at noen syntes det var helt greit, mens en del afghanske menn og gutter surnet.

”De blir irritert når de ser at jentene går modig frem til dem og filmer”, sier Nargis (18) i episoden vi legger ut i dag.

Før vi startet med videodokumentarene (se her, her og her) i Kabul, var vi usikre på om det ville være mulig for afghanske jenter og unge kvinner å filme sine egne liv. Etter hvert som prosjektet har utviklet seg, er det blitt klart at vi arbeider med sjeldent modige mennesker som står på for å gi oss et innblikk i en del av hverdagslivet vi ellers har sett lite av. Motet blir ekstra tydelig i denne episoden der Nargis og Sadaf ikke slutter å filme selv om det bryter ut slåsskamp rett ved siden av dem.

Etter kort tid med de håndholdte kameraene begynte Nargis og Sadaf å eksperimentere. Det kan vi blant annet se når de diskuterer og filmer hverandre simultant, og bruker to kameraer når de intervjuer andre. Mange unge afghanere drømmer om å bo i et annet land. Og i intervjuer i denne episoden diskuteres blant annet forholdet mellom dem som har flyttet fra Afghanistan og dem som er blitt.

Videodokumentarene er et samarbeid mellom Global Video Letters og Afghanistanbloggen.

Kampen for å se hva du vil

Khoja Hamidullah (42) og Fahim (25) følger med på TV-serier samtidig som de jobber om kvelden i Qala-e-Fatullah i Kabul.

En ung tyrkisk manns kjærlighet til sin stetante fenger og provoserer i Afghanistan. Samtidig har amerikansk torturaction og kjekke fengselsrømlinger blitt mer populære enn indiske såpeserier.

Kommentar av Taran Khan

I disse dager sørger Kabuls dedikerte TV-seere over tapet av en av deres hemmelige favoritter. Nærmere bestemt den populære tyrkiske serien ”Ishq e Mamnu”, eller ”forbudt kjærlighet” som ble dubbet på dari og vist på den populære kanalen Tolo TV. Serien er en herlig rekke med skandaler som spinner rundt forholdet mellom en ung mann og hans tiltrekkende stetante (gift med den gamle onkelen hans), et pikant trekantdrama som garanterte umiddelbar oppmerksomhet i konservative Afghanistan.

Serien var blitt kraftig redigert før visning for å unngå at man faktisk kunne se umoralen, men publikum ble både henrykte og sjokkerte av de dekadente verdiene som likevel lot seg fortelle. Da serien raste i vei med stadig mer kompliserte intriger, holdt et betydelig antall menn og kvinner pusten på kontorene i byen på formiddagen. Og ikke overraskende ble interessen for dramaet fulgt av intense fordømmelser. Det ble påstått at ungdommens sinn ble forkrøplet, og at Afghanistans framtid var truet. Sjarmerende nok var ofte de største kritikerne de samme som ikke kunne gå glipp av en episode. Til slutt hadde hylekoret blitt så stort at det var umulig å overhøre. For noen uker siden erklærte departementet for informasjon og kultur at de av hensyn til ivaretakelsen av den afghanske kulturen måtte stoppe programmet.

Det er gjennom historien vært mange diskusjoner om at media bidrar til moralsk forfall. Debatten omkring ”Ishq e Mamnu” i Afghanistan minner om de sterke reaksjonene på serien ”Tara” – Indias første såpeserie med en korthåret, moderne kvinne som snakket røft. Og reaksjonene til venner og kolleger her i Kabul i år er ikke så ulike dem til eldre tanter og onkler hjemme i India som pusser brillene og setter seg i favorittstolen for å se ”Emotional Atyachar’. I dette showet settes kjærestepars lojalitet på prøve med den utalte hensikt å gi naive gutter og jenter en leksjon i moral.

Stoppingen av ”Ishq e Mamnu” er likevel en milepel i historien om afghansk mediekontroll som legger føringer for framtidige formiddagssåper. Et fenomen som opptod da alltid dristige Tolo TV begynte å dubbe indiske såper til dari. En av de første serien som kom til Kabul var ”Kyunki Saas Bhi Kabhi Bahu Thi” eller rett og slett ”Tulsi” som den blir kalt overalt. Og da mener vi overalt. På min første tur til Kabul i 2006 ble jeg møtt av en iransk mann som hang over TV-en like ved immigrasjonsskranken på flyplassen og uanstrengt la ut om hvordan de mange feidene i serien kunne løses, mens misunnelige politimenn sto og så på. Taxisjåfører med store, gråe skjegg oppdaterte meg om de indiske kvinnenes nyeste beundrere. Hver kveld kunne du se menn skynde seg hjem med besinkanner til generatorene så de fikk strøm og siste nytt om Virani-familien. Tulsi-interessen overgikk selv årets oppstyr rundt ”Ishq e Mamnu”. Det gikk tvilsomme historier om mullaer som tilpasset bønnetidene til sendetidene, familier som var så oppslukt av det som skjedde på TV at de ikke merket at noen stjal bilen deres, og skinnende sarier dukket opp på alle stilbevisste bryllup i byen. En kollega som ikke hadde generator, husker hvordan hver kveld ble tilbrakt i isbaren som hadde stabil strømtilførsel og TV. Eieren tjente en god slump bare på å ta betalt fra alle som satte seg ned for å se.

Men i løpet de neste besøkene mine begynte feberen å avta. Dette kan delvis ha å gjøre med at afghaneres interesse for Tulsi, Prerna (fra ”Kasauti Zindagi Ki”) og beslektede serier skyldes at de kjente igjen trekk fra deres egen kultur. Men etter hver som kvinnene fikk flere moralske dilemmaer, inngikk nye ekteskap og karakterer stadig gjenoppsto, mistet mange familier interessen for karakterenes (mange) liv. Nå som strømtilførselen er bedre i Kabul, og kanalene er blitt mange fler, ser folk tilbake til tiden med Tulsi med et overbærende smil, som en venn de er ferdig med.

Interessant nok ble kvinnene i såpeseriene presset til side av ”24”, en serie som har en intensitet som bare matches av dens aparte historier. Å se Kiefer Sutherland, agent hos den fiktive antiterrornheten CTU og forsvarer av høyrevridde amerikanske verdier, bruke tortur for å beskytte USA mot muslimske terrorister, er ganske sært i landet der USA har gått lengst i forsøket på å gjennomføre en rettferdig krig. Ironien ligger på mange plan. Men Kabul-borgerne tok imot hardtslående Jack Bauer som en av deres egne, og slukte alt av delte TV-skjermer og tikkende klokker som de ble servert. Taxisjåfører klistret opp store røde ”24”-merker i bakrutene med den lett gjenkjennelig digitale fonten – antakelig det mest presise popularitetsbarometeret som er å oppdrive.

Dette var for litt over ett år siden. Nå er det ”Prison Break” som er den mest populære serien, igjen reflektert i klistremerker på taxier og SUV-er som presser seg fram i Kabuls trafikkork. Det er også kommet en spansktalende serie av ukjent opphav som rett og slett bare kalles ”Mafia”. Denne åpner med en blodfarget montasje av skudd, lik og veldreide kvinner, alt framstilt som siluetter. Det kan ha sammenheng med tiårene med krig, med afghanere ser ut til å ha utviklet en spesiell sans for kraftige narkodealere med hestehaler og veldig store våpen.

I tilegg til alt blodet og gørret er det kommet en rekke nye kanaler som tilbyr mer variert familieunderholdning. Det er koreanske komedier med moter som fort blir plukket opp av unge urbane afghanere, fra de smale buksene til det strittende håret. Det er andre tyrkiske serier med mindre sensitive plott. Og det er kommet afghanske såpeserier, blant annet ”Dette husets hemmeligheter”, igjen på Tolo TV. Men selv om publikum har mer å velge mellom, har de mindre kontroll over hva de kan se. Alle bilder av templer, guder, og andre uislamske elementer får et tåkete filter over seg i indiske serier. Det samme gjelder delene av kvinnene som ikke er tildekket, som liv, kløfter og bein. Den puritanske sensuren gir ufrivillig komiske resultater som når frekke musikkvideoer bare viser et kvinneansikt som flyter i en tåkete smørje.

Men selvfølgelig har kreative TV-seere funnet sin vei rundt disse og andre problemer. Også i 2008 innførte myndighetene et forbud mot indiske serier som truet den afghanske kulturen. Da gikk TV-junkiene ganske enkelt over til kabel-TV. Med forbudet mot ”Ishq e Mamnu” ble liknende geriljataktikker tatt i bruk. Episoder blir nå sett på nettet i stedet (i sin helhet og dermed i mye mer spennende versjoner), på satellitt via tyrkisk TV, på pirat-dvd-samlinger (som blir solgt for 3000-4000 afghani – 300-400 kroner) eller via minnepinner som de får fra venner med de rette kontaktene. Det faktum at de færreste forstår den tyrkiske dialogen som ikke er tekstet, demper ikke anstrengelsene for å få fulgt serien videre. Som en fan sa: ”Vi gjør det for å få se bildene”. De som protesterer mot sensur og streng mediekontroll tar dette kanskje ikke så alvorlig, men det er ingen tvil om at vi ser en afghansk kamp for retten til å se middelmådige formiddagssåper fra hele verden.

Gutter som danser for menn

 Bildet er hentet fra dokumentaren “The Dancing Boys of Afghanistan” av den afghanske journalisten Najibullah Quraishi.
Fester der gutter danser for menn er svært populære i Afghanistan. Jeg vil fortelle hvordan dette organiseres.

Kommentar av Mojib Mehrdad

Ordet “gutt” har en helt spesiell betydning i min kultur. Det brukes selvfølgelig ofte som kontrast til ordet jente. Men på dari har vi uttrykket “bacha bazi” (direkte oversatt “leking med gutter”) som brukes om gutter som danser for menn på fester. Noen av guttene har også sex med mennene. På tross av at det er ulovlig å ha sex med mindreårige i Afghanistan, er dette en svært utbredt og populær festkultur som dyrkes med stor lidenskap. Og det er mange tilfeller av gruppevoldtekter på disse festene.

Danseguttene har ulik bakgrunn. Noen danser fordi familiene er fattige, de ser ingen andre måter å skaffe inntekter på. Andre gutter blir utpekt til å danse av militærkommandanter, som vi har mange av i Afghanistan. Dette er som regel vakre gutter på mellom ti og 18 år. Når kommandantene oppdager dem,  tas de bort fra familiene med makt, eller de blir kjøpt. Guttene som altså ofte kommer fra fattige kår, får nye klær og av og til også motorsykkel eller sjåfør med bil.

Homofili fordømmes offisielt i Afghanistan, men i motsetning til andre gutter, blir ikke danseguttene utstøtt av samfunnet hvis det blir kjent at de har sex med menn. Men når de blir 18 år, mister guttene markedsverdien. Noen blir deprimerte og begynner med narkotika, mens andre selv blir små kommandanter og etablerer egne danseguttgrupper.

Interessen for gutter kan spores langt tilbake i regionen vår. I tusenvis av år har for eksempel menn skrevet dikt om gutter. Molana Balkhi (Rumi ) og Hafiz som er de mest populære dikterne i Afghanistan, skrev veldig mye om gutter. Og det er en velkjent historie at dikteren Vahshie Bafeghi ble drept på grunn av sitt forhold til en gutt.

Selv om danseguttfester er forbudt ifølge islam, er dette svært ubredt blant kommandanter som nyter stor respekt i lokalsamfunnet. Kommandantene ser på guttene som elskere og de hyller dem når de danser med tilrop som for eksempel “du brenner meg/du dreper meg”.

Disse forholdene mellom gutter og menn er spesielt utbredt fordi kvinnene er tildekket og så vanskelig tilgjengelige. Før i tiden var guttene ofte tilknyttet konger eller restauranter. Nå har ordningen spredt seg, spesielt i Nord-Afghanistan. Og det jeg skriver her er basert på samtaler med venner som kjenner til ordningen i dette området. Der konkurrerer kommandanter, narkobaroner, og andre mektige menn gjennom hunde- og hønekamper og den tradisjonelle hestesporten buzkashi. Mennene kjemper hardt om de beste hestene, hundene og hønene. Men de kjemper enda hardere om de mest populære og vakreste guttene. Noen ganger har denne konkurransen tragiske utfall. Det er eksempler på at en mann har prøvd å kidnappe en annen manns gutt; og det har endt med at gutten eller mannen er blitt drept.

Guttene opptrer på ulike fester. I bryllup er det som regel en kommandant som tar med en gutt han eier. Gutten begynner å danse etter middag. På enkelte fester kan det være over seks kommandanter som har tatt med seg gutter. Hver av guttene danser etter tur i mellom 20 og 30 minutter. Guttene konkurrerer om å få mest mulig oppmerksomhet og å gjøre eieren sin stolt. Disse guttene får som regel kallenavn etter eieren. Hvis eieren for eksempel heter Mahmud og gutten Ahmad, blir kallenavet Mahmuds Ahmad, eller kommandant Mahmuds Ahmad. Noen ganger blir guttene også omtalt som hestene til kommandantene.
Den mest populære musikken på festene er Parde Awal. Det er navnet på rolig musikk, som framføres mest i bryllup nå om dagen. Mens en mann synger, og gutten danser, roper og synger de andre tilhørerrne hyllester til kommandanten som eier gutten. Han hylles ofte for sin skjønnhet og sjenerøsitet. Det kysses og klemmes.

Festene holdes som regel i store festlokaler, gjestehus eller i hager. En person blir valgt til å lede festen. Hans ansvar er å tørke svette av guttene som danser, organisere applausen, samle inn penger som blir kastet mot guttene og sørge for å ordne opp hvis det oppstår gnisninger blant publikum.

Gjestene sitter i rekker organistert etter hvor mye penger og makt de har. I første rekke sitter som regel rike mennesker som kommandanter, og eldrerepresentanter. Guttene har ofte på seg dyre kvinneklær og på beina har de et slags smykke som lager lyd mens de danser. Guttene er ofte sterkt sminket, de har kvinnesandaler, og når festen starter har de et stort sjal som dekker ansiktet. Guttene tar ikke vekk sjalet før tilhørerne ber dem gjøre det. Og når de så gjør det, bryter det ut vill jubel. På slutten av festen er det mange som vil ha tørklene som er blitt brukt til å tørke bort guttenes svette. Noen kysser sjalene, mens andre lukter på dem og beholder dem.

Demonstrerte mot trakassering

“Gatetrakassering er synd”, står det på plakaten som Sahar holder. Foto: Anders Sømme Hammer

Rundt 30 unge afghanere deltok i dagens historiske demonstrasjon mot trakassering av kvinner i Kabul. Blant deltakerne var Sadaf (18), Parwana (17), Sahar (15) og Nargis (18) som alle er med på å lage minidokumentarene Kabulkortene.

Dokumentarene som lages med håndholdte kameraer, publiseres på Afghanistanbloggen i samarbeid med Global Video Letters. De unge kvinnene filmet hele veien i dag, og opptakene vil vises i ulike formater framover. Politimenn og et titalls journalister og fotografer fulgte den halvannen time lange markeringen langs de støvete gatene i ettermiddag. Det er ikke tidligere blitt gjennomført en liknende demonstrasjon i Afghanistan. Demonstrantene stoppet trafikken og vekket stor oppsikt, men det gikk fredelig for seg. Nargis som skriver fast for Afghanistanbloggen, skrev denne kommentaren rett før demonstrasjonen startet:

“Jeg kan ikke huske en dag der jeg har kunnet gå på gata uten å føle frykt”

Kommentar av Nargis Azaryun (18)

Vårt folk er rammet av krig. I tillegg blir afghanske kvinner hele tiden diskriminert. Mennene er redde for at hvis kvinner får arbeide og bli en aktiv del av samfunnslivet, vil de selv miste makten og alle mulighetene de har nå. De ønsker at kvinnene skal være som dokker de kan leke med: Kvinnene skal holde seg i huset, lage mat, ta seg av barna og gjøre klar sengen for dem når de kommer hjem.

Det internasjonale samfunnet presser på for at afghanske myndigheter skal gi kvinner jobb i det offentlige. Det legges også press på de mange utviklingsorganisasjonene for at de skal ansette kvinner. Men dessverre er det slik at de fleste kvinnene som får disse jobbene bare brukes som utstillingsdokker. Mennene på kontorene respekterer ikke kvinnene. Og kvinene får ingen makt. De er bare der for å kunne vises fram i tilfelle noen fra det internasjonale samfunnet skulle ta kontakt og spørre om det arbeider kvinner der. Det er så mange organisasjoner her som sier at de arbeider for kvinners rettigheter, men ingen av dem har skapt noen bedringer for afghanske kvinner. Organisasjonene er mer opptatt av å konkurrere om å hanke inn donorpenger enn å skape reelle endringer.

Vi hadde først lyst til å slutte oss til en av disse organisasjonene, men de ville ikke en gang møte oss. Da fikk venninnen vår Noorjahan (hun er med på kafé i første episode av Kabulkortene) ideen om at vi kan starte vår egen organisasjon og virkelig arbeide for kvinners rettigheter.

Det er en skam hvordan kvinner behandles i Kabul og resten av Afghanistan. Kvinner vises ingen respekt utenfor hjemmene. Når vi går på gata, må vi dekke til alt som viser at vi er kvinner. Jeg kan ikke huske en dag der jeg har kunnet gå på gata uten å føle frykt.

Vi er alltid redde for å bli antastet eller få slengt de mest hårreisende bemerkninger etter oss. Forbipasserende menn og butikkeiere sier slibrige ting. Sjåfører henger ut av bilene og ber oss om å bli med dem; Det er det samme som å påstå at vi er prostituerte. Hvis vi svarer dem, strømmer det folk til og spør: ”Kan du ikke bare være stille?” eller ”er dette noe å bry seg om?” Men disse folkene bryr seg ikke en gang om at hvis kvinner blir voldtatt, så får de ingen støtte. Det er ingen organisasjoner de kan henvende seg til og få hjelp av. Kvinnene får selv skylden for at de er blitt voldtatt. Kvinnene blir fortalt at de har kledd seg feil, eller gått på en måte som har oppfordret menn til å voldta dem. Ingen holder mennene ansvarlig. De kan gjøre hva de vil med kvinnene.

Dette er grunnene til at vi nå har etablert organisasjonen “Young Women for Change” (YWC). I dag demonstrerer vi mot trakassering av kvinner fordi nesten ingen menn syns det er noe problem. Men det er et stort problem fordi mange jenter får ikke gå på skole fordi foreldrene ikke våger å slippe dem ut av huset.

Kvinner utgjør 52 prosent av den afghanske befolkningen. Og det er et stort problem at 52 prosent av befolkningen aldri føler seg trygge når de går ut. Organisasjonene Hadia (se tidligere kommentar av Nargis) og YWC starter derfor denne kampanjen mot gatetrakassering. Vi er innstilt på å gjennomføre dette uansett hva som måtte skje. Om det ikke skaper bedringer for oss, håper vi at vi iallfall kan gjøre det enklere for kommende generasjoner.

FLERE BILDER:


Nargis filmer samtidig som hun og Sadaf blir intervjuet.

Dagens demonstrasjon skapte oppsikt i byen der fortsatt en stor andel av kvinnene beveger seg rundt i burka.
Afghansk politi beskyttet demonstrantene. Denne politimannen har tatt med seg et eksemplar av løpeseddelen der menn gjøres oppmerksomme på at trakasseringen også rammer deres søstre.

Avfeide kritikk med sang

Taliban har tatt på seg ansvaret for drapet på Ahmed Wali Karzai, men det er ikke lagt fram noen bevis. Foto: Anders Sømme Hammer

I går ble Ahmed Wali Karzai skutt. I dag ble han begravet. Da jeg besøkte kongen av Kandahar for to år siden, gikk det meste av tiden med til sang og klovning.

Anders Sømme Hammer

– Det er som en tromme. Tam, tam, tam, tam, sang han.

Jeg hadde nettopp spurt Ahmed Wali Karzai om hvorfor han stadig ble anklaget for å være en narkobaron. Jeg trodde jeg skulle få kjeft eller bli kastet ut. I stedet sang han: “Narkoselger, narkoselger, narkoselger”. ( “Dope dealer, dope dealer, dope dealer”, hørtes like rart ut på engelsk).

Intervjuet gikk ikke spesielt bra. Jeg hadde vært skjerpet, nervøs og innstilt på å stille direkte spørsmål om de mange anklagene om at han var dypt innblandet i korrupsjon og narkohandel. Men jeg var ikke forberedt på å bli sunget for av mannen som det ble sagt kontrollerte Sør-Afghanistan. Edderkoppen med det kompliserte nettet av stammeledere, utenlandske offiserer, amerikanske etterretningsagenter, kriminelle, opprørere og myndighetspersoner. Halvbroren til president Hamid Karzai. Kongen av Kandahar.

Da det viste seg at en av mine venner i Kandahar var en gammel venn av Wali Karzai, var det enkelt å få audiens. Etter en kort telefonsamtale og tre sikkerhetskontroller, var vi framme i et av Wali Karzais mange hus. På puter, sofaer og stoler i venterommet, gangene og møterommet satt menn i kø for å få snakke med Wali Karzai. Vi slapp forbi dem alle sammen. Wali Karzai plasserte meg i en to-seters sofa. Han satt i en stor gyllen stol ved siden av. Han fiklet med et bønnekjede og snakket og sang høyt. Mennene rundt oss lo. Mitt intervju ble brukt som lett kveldsunderholdning

– Hør på meg min venn. Jeg har ingenting med narkotika å gjøre. Dette er politisk motiverte anklager som vil fortsette å komme så lenge Hamid Karzai er president. Journalistene må bare putte litt krydder i artiklene sine for at noen skal gidde å lese dem. De vet de skaper interesse hvis de skriver om meg, sa Wali Karzai.

Han var selv leder for provinsrådet i Kandahar, et lokalt politisk styringsorgan. Jeg var i Kandahar i august 2009 for å dekke innspurten til presidentvalget. Det ble sagt at Wali Karzai styrte halvbrorens valgkamp i provinsen med fusk og trusler. Mitt forsøk på å konfrontere Wali Karzai med dette førte heller ikke til annet enn vitsing.

– Hvorfor skulle vi fuske? Det er de andre kandidatene som er nødt til å fukse. Karzai kommer til å få 98 prosent av stemmene i Kandahar, sa Wali Karzai som fikk rett i at halvbroren ville gjøre det godt og få flertall i Kandahar.

Da jeg hadde vært i Kandahar tre måneder tidligere, bodde jeg sammen med en amerikansk journalistkamerat som ble kjeftet huden full av Wali Karzai. Journalisten hadde stilt mer eller mindre de samme spørsmålene som meg. 90 prosent av verdens opium og heroin blir produsert i Afghanistan, det meste sør i landet. Og da kameraten min spurte om hvorfor det ble sagt at Wali Karzai kontrollerte mye av produksjonen og handelen,  fikk han beskjed om “å se til helvete å komme seg ut.” Wali Karzai hadde ofte journalister på besøk. Flere prøvde seg på kritiske intervjuer, men den afghanske fikseren som tilrettela intervjuet for kameraten min, ble skremt. Han hadde aldri sett Wali Karzai så sint før. Fikseren og journalisten ble enige om at det var på tide å ta flyet tilbake til Kabul. Det kan ha vært vår felles venn, eller rett og slett Wali Karzais dagsform, som førte til at jeg fikk en annen behandling.

I går ble Wali Karzai skutt i hodet av en av sine nærmeste kommandanter. Tusenvis av mennesker og presidenten selv møtte i dag opp til begravelsen i Kandahar.

Det er ingen tvil om at drapet vil få store konsekvenser for maktfordelingen i Sør-Afghanistan. Wali Karzai var den mektigste der, og de mange advarslene om en forestående voldelig maktkamp, virker sannsynlige. Men jeg våger ikke å gjette på annet enn at det blir kaotisk og brutalt. Hvis Afghanistan var et mennesket, er sammenbruddet inntruffet i år. Paranoiaen sprer seg. Det er helt uforutsigbart her. Det er lett å stille diagnosen, men ingen ser ut til å ha medisinen.

Andre Kabulkort

Abdullah (t.h.) forklarer hva han har lyst til å filme sammen med Shuib.

 

– Det går bra, men jeg tjener bare til det daglige brød from Anders Hammer on Vimeo.

I det andre Kabulkortet forteller gutter og unge menn at de håper alle får muligheten til å ta en skikkelig utdanning.

En tredel av afghanske barn arbeider. Gul Ahmed er blant dem. Han sluttet på skolen da han flyttet fra Jalalabad i Øst-Afghanistan til den afghanske hovedstaden Kabul.

Shuib (20) intervjuer Gul Ahmed og kollegaen med et håndholdt kamera i en dagligvarehandel i Kabul.

I forrige Kabulbrev fulgte vi jenter på fritiden i Kabul. I det andre Kabulbrevet møter de ferske videojournalistene Shuib (20) og Abdullah (12) afghanske gutter og unge menn. De snakker om arbeid, utdanning og trening. Guttene og de unge mennene tror utdanning er nøkkelen til en bedre framtid for Afghanistan, men de er nødt til å jobbe for å brødfø seg selv og familien.

Shuib var litt skeptisk til å gå ut og snakke med fremmede. Han var engstelig for at noen skulle bli mistenksomme eller sinte. Volden blir åpenbar når bomber eksploderer i Kabul. Men det er også en hverdagsvold i gatene som skremmer mange: Menn slår menn, voksne slår barn og gutter slår gutter. Du ser det ikke hver dag, men du ser det ofte.

Men da Shuib gikk ut sammen med Abdullah, møtte de bare imøtekommende unge.

– Jeg likte dette veldig godt og har lyst til å filme mer, sier Abdullah.

Videodokumentarene er et samarbeid mellom Global Video Letters og Afghanistanbloggen.

Min fantastiske fetter

Sayed Mohammad Yazdanaparast er blitt radiokjendis. Foto: Nasima Azkiya

Fetteren min Sayed Mohammad Yazdanaparast er blind. Likevel er han hyperaktiv som journalist og aktivist.

Nasima Azkiya (27), menneskerettighetsarbeider, Afghanistan

Jeg har kjent ham siden vi var bitte små. Vi pleide å leke sammen. Han var så rolig da. Han var verken frekk eller slem som en del andre barn. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men jeg likte måten han oppførte seg på. Men for hver gang vi møttes, kunne jeg se hvordan han fikk stadig dårligere syn. Da han var blitt 11 år, var han helt blind.

Landskjent programleder

Men det hindret ikke Sayed fra å bli journalist og nyhetsanker i lokalradioen i Mazar-e-Sharif. Et av hans mest kjente programmer kalles ”Folket spør og myndighetene svarer”. I dette programmet inviterer han myndighetspersoner og folk ringer inn og stiller spørsmål på direkten. Sayed er veldig flink til å få talspersoner for departementene, parlamentarikere og andre myndighetspersoner til å stille opp. Nå er Sayed blitt berømt, ikke bare her i byen, men i hele Afghanistan. Han imponerer alle med sine utgreiinger, og når han ber om svar fra myndighetene. Og han blir ofte intervjuet selv.

Han er også blitt en talsperson for funksjonshemmede. Dessuten er han sjefredaktør for et magasin som heter ”Omidehamzisty” som direkte oversatt betyr håp om sameksistens. Det tar for seg funksjonshemmedes rettigheter og aktiviteter.

Vil inn på universitetet

Sayed var mye hjemme i den første perioden han var blind. Da lyttet han til BBC-programmer på farsi og ble interessert i radio. Så kom familien i kontakt med en organisasjon som drev med blindeskriftopplæring. Dermed lærte Sayed å lese og skrive blindeskrift. Organisasjonen måtte innstille virksomheten da Taliban tok kontroll i Afghanistan, og Sayed måtte igjen holde seg hjemme. Da begynte han å følge nøye med på nyhetsprogrammer om Afghanistan og nabolandene. I denne perioden ble han også interessert i persiske dikt. Da jeg og andre kusiner og fettere kom på besøk til Sayed, ba han oss alltid om å lese dikt for ham. Han skrev dem ned i blindeskrift. Når han så var alene igjen, leste han dikt og andre historier vi hadde lest for ham.

Da Taliban-regimet ble styrtet, kom Sayed i kontakt med Den svenske Afghanistankomiteen og tok del i deres undervisningsprogrammer. Etter at han hadde tatt ulike fag der, ville han tilbake til den vanlige grunnskolen. Det virket da helt umulig. Men Sayed hadde et møte med sjefen for utdanningsetaten her i Mazar. Ikke bare greide Sayed å overbevise sjefen om at han skulle få gå på skolen. Det ble også åpnet for at andre funksjonshemmede skulle få gå på ordinære skoler. Sayed besto eksamen til sjuende klasse og begynte i åttende klasse. Den svenske Afghanistankomiteen hadde en skriver for blindeskrift som hjalp Sayed og de andre i timene. Sammen med kusiner og fettere, tastet jeg inn skolebøker som komiteen skrev ut i blindeskrift.

Neste år vil Sayed avslutte videregående skole. Nå arbeider han for å komme inn på universitetet. Han har møtt lederen for universitetet i Balkh-provinsen som Mazar tilhører. Han har også hatt møter med andre myndighetspersoner for å overbevise dem om å slippe til funksjonshemmede på universitetet.

– Ikke et hinder

Sayed går rundt i byen og hjemme uten stokk. Han arbeider hardt for at funksjonhemmedes rettigheter skal bli anerkjent. Det er spesielt mange funksjonshemmede i Afghanistan. Sayed gjør alt dette frivillig, ingen betaler ham. Han har et slagord: ”Et handikap er ikke et hinder”.

– Vi kan studere, vi kan arbeide, vi kan gjøre mye nyttig for landet vårt, sier Sayed.

Han følger nøye med på den sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle utviklingen og har sine klare meninger om alt sammen. Mange spør ham hvordan han greier å huske så mye. Ikke bare kan han referere statistikk for alt mulig i Afghanistan. Han husker også telefonnumrene til alle han har kontakt med. Det er utrolig.

Dette er bare et kort referat av noe av det Sayed er involvert i. Han er bare 23 år gammel, og vi kan vente oss mye av ham i årene framover.

Første Kabulkort

– Vi er bare fire unge kvinner som har det moro from Anders Hammer on Vimeo.

I den første minidokumentaren fra Kabul blir vi med på bytur og Facebook.

Prosjektet ble introdusert i forrige uke: Barn og ungdom filmer sine egne liv og forteller om hverdagen i Afghanistan. Som alle afghanere er de unge videoskaperne preget av krigen og den store fattigdommen her. Men som i andre konfliktområder består ikke livene bare av problemer. I diskusjoner har videokursdeltakerne Nargis (18), Siar (13), Soman (11), Abdullah (12), Shuib (20), Sahar (15), Parwana (17) og Sadaf (19) nettopp understreket at de ønsker å gi et mer nyansert bilde av Afghanistan enn det som vanligvis vises på TV. Alt dreier seg ikke om krigen. Og på tross av all elendigheten vil de fortelle at de også kan ha det gøy. De gjør det ved å filme hverdagen sin.

I dag publiserer vi den første minidokumentaren som har tittelen ”Vi er bare fire unge kvinner som har det moro”. Her følger vi Nargis og venninnene hennes når de shopper, er på kafé og chatter på Facebook.

– Restauranten vi går på er et kult sted der vi kan slappe av uten å bli plaget av fremmede. Vi går dit ofte fordi maten er billig, sier Nargis.

I senere dokumentarer vil de unge også fortelle om diskriminering og andre problemer de møter i hverdagen.

I episoden som legges ut i dag, filmer Nargis venninnen Sahar mens hun chatter på Facebook. Nargis sier Facebook er blitt en besettelse for venninnene.

Sadaf (18) som også er med på å lage minidokumentarene ”Kabulkortene”, kaller Facebook det nye hjemmet deres.

–  Vi bor på Facebook, sier Sadaf, som spiller trommer.

Lørdag skulle hun filme konserten til bandet som har vært med på å inspirere henne til å sette seg bak trommesettet, men konserten ble utsatt på grunn av det voldsomme angrepet i Kabul sentrum. Sadaf satser på å møte opp og filme inspirasjonskilden senere denne uken.

Videodokumentarene er et samarbeid mellom Global Video Letters og Afghanistanbloggen.

 

Stormet politistasjon og drepte ni

En av de drepte opprørerne lå i gaten en stund før han ble kjørt bort i en ambulanse.
Alle foto: Anders Sømme Hammer

En afghansk soldat holder vakt ved elven i Kabul sentrum.

En mann som jeg tror var en sivilperson, ble dekket til med et laken.
Det var kaotisk da redningmannskap prøvde å finne skadde. Minst ti sivilpersoner ble skadd i angrepet.

Store blodflekker var spredd i gaten der politistasjonen ligger.

I formiddag ble jeg ringt opp av en venn, Islam. Linjen skurret: – Hvorfor løper alle fra sentrum, hva er det som er skjedd?, sa han.

Anders Sømme Hammer

Linjen ble brutt. Mobilnettet hadde kollapset slik det ofte gjør under angrep. Jeg sjekket Twitter, og så to meldinger om at opprørere hadde gått til angrep i sentrum av Kabul.

På vei inn mot sentrum passerte vi flere tusen mennesker som gikk fort motsatt vei. Bortsett fra fredager, er byen full av mennesker på handletur på denne tiden. Ved en veisperring gikk jeg ut av taxien og fortsatte til fots. Etter å ha blitt sjekket av et par menn fra etterretningspolitiet, kom jeg fram til gaten der tre selvmordsbombere hadde stormet mot politistasjonen. Ved inngangen til gaten lå en av opprørerne. En afghansk militæruniform var halvveis revet av han, under hadde han en tradisjonell lys brun kjortel. Han var skutt flere ganger i ansiktet og hodet. Politiet hadde fattet mistanke og åpnet ild da selvmordsbomberne nærmet seg dem. Bare den ene greide å sprenge seg selv. De andre skjøt mot politiet og folk i handlegaten der politistasjonen ligger. En av angriperne greide å ta seg inn på stasjonen der han kjempet i over to timer før han ble skutt selv. Fem sivilpersoner og fire politimenn ble drept. Los Angeles Times har en fyldig artikkel om angrepet.

På vei mot politistasjonen så jeg en død mann i det jeg antar var sivile klær. To menn dekket ham til med et laken. Utenfor politistasjonen var det 50-60 urolige politimenn og soldater. En av soldatene prøvde å slå kameraet mitt med geværkolben. En mann løp ut fra politistasjonen og ropte på en ambulanse. Det var ingen ambulanser utenfor, så i stedet ble en hardt skadd mann lastet baki en varebil. Føttene stakk ut av bakdøra da bilen raste mot sykehuset.

I går ettermiddag var jeg på rusletur i Kabul sammen Christoffer Næss som er på besøk i Kabul i forbindelse med et dokumentarprosjekt vi arbeider med. Vi gikk rundt og tok bilder mens sola gikk ned. Overalt hilste folk på oss, og vi snakket om hvor hyggelig det er her på fredager når folk har fri og koser seg på pikniker, med utendørssjakkspill og fotball. I dag ble vi minnet på hvor plutselig og brutal krigen er.

Videodokumentarer fra Kabul

Kabulkortene, prolog from Anders Hammer on Vimeo.

Barn og ungdom er nå i gang med å filme sine egne liv i Kabul. Mens norske TV-dokumentarer i stor grad har konsentrert seg om å fortelle hvordan norske soldater har det i Afghanistan, ønsker vi at unge afghanere selv skal fortelle om hva som opptar dem.

Sammen med organisasjonen Global Video Letters startet Afghanistanbloggen søndag et videokurs i Kabul. De åtte deltakerne som er i alderen 11-20 år, forteller selv om prosjektet i videoen som er lagt inn over her.

Kort og brev fra Kabul

Med håndholdte kameraer er de nå i gang med å lage korte dokumentarer om sine egne liv. Vi kaller dem Kabulkort. Videoer kommer til å bli lagt ut på Afghanistanbloggen gjennom sommeren. Kabulkortene vil bli supplert med jentenes og guttenes forklaringer av valg og utfordringer underveis. Til slutt vil utdrag fra dokumentarene klippes sammen til et lengre videobrev fra Kabul. Global Video Letters har tidligere gjennomført liknende prosjekter i Rio de Janeiro i Brasil, Birar i India og Bronx i New York, USA.

Vil ikke fokusere på vold

Første kursdag i Kabul så de unge videobrevet fra en favela i Rio. Kabul-gjengen ble fascinert av hvor stolte videoskaperne i Rio er av hjemstedet sitt selv om de lever i en slum.

–  Jeg liker at de fokuserer på det som er positivt. Nå får jeg også lyst til å fortelle om hva som gjør meg glad, sier Parwana (17).

– Jeg er veldig imponert over hvordan de fortalte en historie som ikke gjorde meg trist, sier Sahar (15).

Sadaf (19) sier hun får lyst til å fortelle afghanske barn at de skal elske fred istedenfor våpen.

– Vi skjønte at de som har laget denne filmen ikke har et godt liv økonomisk sett. Du ser at dette ikke er et velstående område, sier Parwana.

– Gatene er dårlige, og livet minner om i Afghanistan – ikke måten de kler seg på, men hvordan de lever. På tross av alt dette forteller kvinnen i begynnelsen av filmen at hun elsker hjemstedet. Da vi så filmen visste vi ikke at dette er et voldelig område. Og det er veldig bra at de ikke valgte å fokusere på det. I Kabul ville jeg i utgangspunktet gått ut og filmet krigen. Men de i Brasil prøvde å vise oss at de elsker landet sitt, og at de har mye de setter pris selv om de bor et sted med mye vold, sier hun.

Kurset i Kabul ledes av Christoffer Næss (28) fra Global Video Letters i samarbeid Anders Sømme Hammer.

 


Nargis (18) har nettopp gjort et opptak med Soman og sjekker lyden og bildet.

Trener fra halv seks om morgenen

Ramazan (foran) gir alt på morgentreningen.
Basketballdagbøkene # 2
Søndag fortalte vi om jentelaget i Mazar-e-Sharif. Nå blir vi med på morgentrening med guttelaget i Maimana. Og vi har igjen kroket opp med langdistanserulleren Abdul Salam som fortsatt insisterer på at det er mulig å ta seg over fjellet til Kabul.

Anders Sømme Hammer

MAIMANA/MAZAR-E-SHARIF: Klokken er halv seks. Det føles ikke så tidlig når du har sovet ute. Idet strømmen forsvinner og viftene stopper, blir det veldig klamt inne. Sola har stått opp, men det er et par timer til den begynner å varme ordentlig. Det er perfekt for basket. Treningen er i gang.

Skutt i bakholdsangrep

Fareed (24) tar på en basketball for første gang. For tre år siden var han politimann og fikk 11 eller 12 kuler i kroppen da han ble beskutt i et bakholdsangrep. Dette var rett utenfor Maimana som er hovedstaden i Faryab-provinsen nordvest i Afghanistan. Fareed var døden nær, og det tok lang tid før han ble i stand til å sette seg i en rullestol. Han har blitt med på treningen denne morgenen fordi den amerikanske basketspilleren Jess Markt (34) overbeviste ham om at det ville være bra for kroppen. Som vi fortalte søndag, har Markt som spiller på “The New York Rollin’ Knicks”, kommet til Afghanistan for å trene rullestolbrukere i basket.

Det føles godt å få rørt kroppen. Fareed har lyst til å fortsette å trene. I tenårene bodde han en periode i nabolandet Iran, og der holdt han på med kroppsbygging. Men dette er første gang han driver med idrett etter angrepet.

Livet forøvrig er vrient.

– I og med at jeg er handikappet, er det vanskelig å planlegge. Jeg håper jeg får litt hjelp så jeg kan starte en butikk, men det er vanskelig å få hjelp fra myndighetene, sier Fareed som er gift.

Han skal få 470 kroner månedlig i trygd fra myndighetene. Men det går måneder, opptil åtte-ni, mellom hver gang han faktisk får utbetalt penger. Og da har han som regel måttet reise 74 mil til Kabul. Fareed forteller at alle de offentlige kontorene som har ansvaret for utbetalingen til handikappede, tar en del av trygden hans.

– Må trene

Ramazan (17) har spilt basket i to år, Rafee (20) i ett. Når Ramazan ikke spiller, går han i niendeklasse og arbeider som skredder.

– Det er viktig å være sterk når du er handikappet, så jeg må trene, sier Ramazan.

Han falt i bakken da han var ett år gammel. Etter noen år fant foreldrene ut at det var noe alvorlig galt med beina hans.

For fire år siden var Rafee på vei til skolen. Da tråkket han på en mine. Han måtte amputere høyrebeinet under kneet. Rafee går på skole og driver en liten butikk. Mange handikappede sliter med å få seg arbeid i Afghanistan. Ramazan og Rafee er derfor blant de heldigere.

På langtur

Afghanistanbloggen så fram til å møte Abdul Salam igjen i Maimana.

På tross av sine femti år er Abdul Salam den sprekeste rullestolbrukeren i Maimana.

I januar fortalte vi om hvordan han lå i hardtrening for å ta rullestolen over fjellet til Kabul. Det er som nevnt 74 mil som Salam er fast bestemt på å tilbakelegge i rullestol. Salam spiller også basket, men da vi kom til Maimana, hadde han lagt ut på nok en langtur til Mazar-e-Sharif. Dette er en strekning på 34 mil der blir opptil 45 varmegrader. Selve veien er ferdig asfaltert og er blitt mye bedre enn for noen år siden. Men siden i fjor har opprørerne stadig satt opp veikontroller her, og utviklingsorganisasjoner våger ikke å la deres utenlandske ansatte bruke denne veien lenger.

Vi møter Salam senere i Mazar-e-Sharif i stedet. Han er blid og topptrent. Han brukte tre dager på turen fra Maimana til Mazar-e-Sharif. Det var kamper langs veien i disse dagene, og Salam sier han var litt urolig på den ene strekningen. Men det gikk greit, det eneste problemet er at det verker i nakken, og han fått litt vondt i øynene av den sterke sola. Dette er den tredje gangen han har rullet fra Maimana til Mazar. Han sier han ennå ikke har bestemt seg for når han skal rulle til Kabul. Men så fort han føler seg sterk nok og får seg en sponser, skal han gjøre det.

FLERE BILDER:

Fareed føler han har mye å lære, men var godt fornøyd med sin første baskettrening.

Jess Markt (t.v.) har for andre gang kommet fra New York til Maimana for å trene rullestollaget.

Rafee mistet deler av høyrebeinet da han tråkket på en mine.
Jess Markt synes Afghanistan er mye mer skremmende på avstand.

– Vi blir sterkere

Afghanistanbloggen har vært med på rullestolbaskettrening i Nord-Afghanistan. I dag møter vi jentelaget i Mazar-e-Sharif.

Anders Sømme Hammer

Mazar-e-Sharif: – Hei! Hvordan har dere det?, sier Jess Markt (34).

Han er amerikansk, basketspiller og sitter i rullestol. I New York spiller han på “The New York Rollin’ Knicks”. Nå har han kommet til Mazar-e-Sharif i Nord-Afghanistan for å trene byens jentelag og guttelag i rulletstolbasket.

Jentene hilser lavt på Jess. Det tar litt tid før de slapper av nok til å bruke utestemmene. Men etter hvert tar de i.

– Ok, først skal vi gå gjennom noen av de grunnleggende reglene i rullestolbasket, sier Jess.

– For det første, dere trenger bare å sprette en gang for annenhver gang dere dytter stolen, sier han.

Jentene blir glade. De er vant til å sprette for hvert dytt.

Jess tar så for seg de vanligste kasteteknikkene. Dette er andre gang Jess har kommet til Afghanistan for å trene med rullestolbrukere. Han mener de afghanske spillerne generelt er for ivrige etter å skyte. Nå snakker han om hvor viktig det er å sende og spille seg tett opp til kurven. Da øker sjansen betraktelig for å få poeng.

Føler seg normal

Kamila (17) er kaptein på jentelaget i Mazar. Hun er veldig fornøyd med å ha besøk av Jess, og sier hun lærer mye. Kamila har spilt i halvannet år. Hun fikk poliomyelitt som liten og har aldri kunnet gå.

– Før var jeg alltid trist. Jeg var bare hjemme og gjorde ingenting. Foreldrene mine var redde for at andre barn ville mobbe meg hvis de så meg. Det var vanskelig å få tak i en rullestol. Men etter at jeg fikk den, og begynte å være ute, føler jeg meg normal. Jeg tenker ikke at jeg er handikappet. Jeg kan gjøre husarbeid og alt mulig annet, sier Kamila.

Hun sier at alle naboene er stolte av henne fordi hun nå ruller på egen hånd til Den blå moskeen og andre steder i Mazar. Hvis noen sier noe stygt til henne, svarer hun bare. Hun er ikke redd lenger.

– Basket er veldig god trening, vi blir sterkere. Så jeg vil fortsette å spille. Vi får snart en større og jevnere bane, og det gleder jeg meg veldig til, sier Kamila.

Hennes største drøm er å få gå på universitetet og bli lege. Hun ønsker å oppfordre alle andre afghanske jenter som ikke kan gå, til å komme seg ut, og bli en del samfunnet, som hun sier.

Lagvenninnen Salah (17) sier hun vil bli journalist. Men det er vanskelig i Afghanistan fordi det er så mange som ikke liker at kvinner er på TV. Salah har spilt i ett år. Hun liker det så godt fordi alle vennene hennes også spiller.

Kamila vil understreke at hun aldri klager eller synes synd på seg selv.

– Jeg er aldri sliten. Når jeg setter meg mål, når jeg dem, sier Kamila.

– Elsker folket

Jess er svært imponert over jentene i Mazar, og han sier det føles veldig bra å være tilbake igjen i Afghanistan.

– Jeg elsker folket her, jeg elsker spillerne. Afghanistan er veldig annerledes enn slik du får inntrykk av gjennom nyhetene i USA, sier Jess.

Han var litt nervøs rett før han dro, fordi det kom så mange meldinger om angrep og kamper i Afghanistan da. Men forloveden og resten av familien er mye mer bekymret enn ham selv.

Det var en kvinne som hadde filmet rullestolbasketlaget i Maimana i Nord-Afghanistan, som fikk Jess til å komme til Afghanistan første gang. Hun reiste rundt i USA og viste opptak fra treningen i Maimana, og spurte om noen kunne tenke seg å komme og trene. Jess så ingen grunn til at det ikke skulle være han.

Til uka forteller vi om hvordan det gikk da Jess trente sammen med guttelaget i Maimana, og vi får et gjensyn med Salam som fortsatt trener for å kunne rulle fra Maimana til Kabul.

Kamila (spilleren nærmest ballen) rykker mot kurven mens Jess Markt (med fløyte) og de andre spillerne ruller etter.

FLERE BILDER FRA TRENINGEN

Sprengte seg selv på sykehus

En selvmordsbomber sprengte seg selv i resepsjonen på et militærsykehus i Kabul i formiddag. Vi tok bilder i minuttene rett etterpå.

Anders Sømme Hammer

KABUL: Jeg var selv i Wazir Akbar Khan-distriktet der sykehuset ligger, for å ta ut penger da bomben eksploderte like etter klokken tolv. Rett etter det kraftige smellet gikk jeg bort til sykehuset og begynte å ta bilder med mobilkameraet. Bildene er lagt ut her (SE UNDER).

Veien utenfor sykehuset var i ferd med å bli sperret av da jeg kom, og det var ingen journalister eller fotografer som slapp inn på Daud Khan-sykehuset der angrepet skjedde. I motsetningen til ved tidligere angrep var det derfor ikke mulig å fotografere skadene. Men noe av uroen i de påfølgende minuttene kan ses i bildene her. Ifølge foreløpige meldinger ble minst seks mennesker drept og 36 skadd i angrepet. De fleste av ofrene var soldater og sykehuspersonell. Like etter angrepet gikk det rykter om at enda en selvmordsbomber var inne på sykehuset.

Hamid (19) som har en kiosk i gaten der sykehuset ligger, sier han skjønte det var en selvmordsbombe med en gang han hørte eksplosjonen. Han ble redd, men ble likevel igjen for å passe på kiosken så ingen forsynte seg av varene.

Sykepleierstudenten Rohma.

Sykepleierstudenten Rohma (20) sto og så på alle soldatene som kjørte til sykehuset etter angrepet. Han sier dette viser hvor ille det er blitt i Kabul nå.

– Kabul er hovedstaden, og selv ikke her har myndighetene kontroll. Det er enda verre ute i provinsene, sier Rohma.

Han sier han alltid er redd for angrep når han drar til universitetet om morgenen.

– Det er jo håpløst når vi aldri er trygge. Jeg tror det tar minst ti år før det blir bedre, sier Rohma til Afghanistanbloggen.

I begynnelsen av mai erklærte Taliban at de ville starte deres årlige våroffensiv. Afghanistanbloggen har ennå ikke registrert at Taliban eller noen andre opprørsgrupper har tatt på seg ansvaret for angrepet i formiddag.

Det faktum at dagens angrep fant sted inne på et sykehus, er nok et eksempel på at Genevekonvensjonene brytes i krigen i Afghanistan. De siste ukene er en rekke sivilpersoner blitt drept fordi de utenlandske soldatene har trodde de har vært opprørere. Angrepene er fortsatt under etterforskning, og ved noen av tilfellene er de utenlandske soldatene og lokalbefolkningen uenige om de drepte var opprørere eller ikke.

Saken vil bli oppdatert med lenker og flere opplysninger.

OPPDATERING: Taliban tar på seg ansvaret for angrepet.


FLERE BILDER TATT RETT  ETTER ANGREPET:

Noen må gå foran

Pam og Nargis henger sammen så mye som mulig.

For å gjøre livene bedre for jenter i Afghanistan, må noen gå foran og brøyte vei. Vi bestemte oss for å være dem.

Kommentar av Nargis Azaryun (18)

Parwana (17) er min beste venn. Jeg og andre venner kaller henne Pam. Vi møttes for tre år siden da vi tok samme kurs i Kabul. Pam var veldig stilig og snill. Jeg hadde aldri møtt noen liknende.

Vi ble raskt venner og fortalte hverandre alt mulig. Vi var alltid sammen på utkikk etter moro. Underveis møtte vi andre jenter som vi følte vi hadde mye til felles med, så nå er det ikke lenger bare Pam og jeg som henger sammen.

Vi har innført en spesiell dag som vi har kalt ”welgardi”. Et ord vi fant på som minnet oss om det engelske uttrykket ”window shopping”. Vi går rundt og ser på klær, smykker og andre ting i butikkvinduene i Kabul. Dagene sammen med jentene har vært de beste i livet mitt. Når vi ikke har drevet med welgardi, har vi gått på konserter og teater, sett filmer, spist lunsj sammen, besøkt utstillinger og sovet over hos hverandre.

Her i Afghanistan er det ikke vanlig at en jente går på konserter, er med i filmklubber, eller gjør de andre tingene vi driver med. Men vi prøver å skape endringer. Noen av dem som ser at vi går til disse stedene, skjeller oss ut. Det er også dem som viser hvor irriterte de er ved å sende oss sure meldinger på internett. Selv i liberale familier har foreldrene vegret seg for å gi døtrene tillatelse til å gå ut og ha det moro. De har vært redde for at noen skulle snakke negativt om dem. De har trengt noen som kunne gå foran og brøyte vei. Og vi ble enige om at det skulle være oss. Og da får det heller være at folk ser annerledes på oss og kritiserer oss. For planen har virket. I begynnelsen var det bare Pam, jeg og tre andre jenter som gikk ut til disse stedene. Men nå ser vi at gutter har begynt å ta med søstrene sine på konserter. Og det er en stor seier for oss. Det gjør oss veldig glade. Vi er ikke redde for å bli skjelt ut og stemplet. Vi vet at en dag er det noen som vil sette pris på innsatsen vår, enten med blomster eller på andre måter.

Som afghanere er det vårt ansvar å arbeide for endringer i samfunnet. Spesielt viktig er det å få endret flere hundre år gamle tradisjoner som hindrer at jenter får sine demokratiske rettigheter og kan bevege og ytre seg fritt. Hvis ikke vi arbeider for endringer, kommer ingen andre til å gjøre det. Vi er generasjonen som må være villige til å ta en risiko. Det er ingen annen måte vi kan prøve å gjøre det bedre for den neste generasjonen.

Pam var blant de beste elevene på skolen, og hun har fått et stipend for å studere i utlandet fra august. Jeg kommer til å savne henne masse, men jeg vet at hun kommer til å få en god karriere. Og det vil bli veldig fint for henne å se hvordan folk har det i andre land. Hun vil lære masse, og jeg er sikker på at hun vil bli enda mer motivert til å skape store endringer i Afghanistan.

Vi må ikke alltid bli diktert

”Hadia”-medlemmene Sahar (15, t.v.) og Nargis (18) viser fram smykker, vesker og klær som kvinnelige innsatte har laget. Foto: Privat

Afghanistanbloggen følger opp Kawa Sahabs innlegg om afghansk ungdom og utviklingshjelp.

 

”Hadia” betyr gave og er navnet på en frivillig organisasjon som prøver å gjøre livet lettere for unge afghanere. Jeg vil fortelle om hvordan vi driver enkelt utviklingsarbeid.

Kommentar av Nargis Azaryun (18)

Jeg kom i kontakt med ”Hadia” i 2005. Da var jeg på et kurs og møtte en jente som heter Zubaida. Vi snakket masse, og hun fortalte meg om ”Hadia” og ba meg bli med på et møte senere på dagen. Vi gikk til en restaurant. Der møtte vi to gutter og to jenter. Vi snakket om hvordan livet er for unge i Afghanistan, og hvorfor det er behov for en organisasjon som ”Hadia”. Målet med organisasjonen er å samle unge, hjelpe dem på ulike måter og gjøre dem bevisste på egne og familiens valg. Alle på restauranten ønsket å arbeide for endringer og fortelle andre unge at dette er tiden for å forbedre dette landet. Dessverre er det slik at mange her bare sitter og venter på at noen skal hjelpe dem. ”Hadia” venter ikke på noen, og vil inspirere andre til å stole på egne evner og hjelpe seg selv.

– Føler oss nyttige og stolte

Jeg ble med i ”Hadia”. Vi har startet ulike prosjekter, gjennomført møter og hatt morsomme fester der unge møtes og samler inn penger så vi kan hjelpe flere. Vi arbeider for det beste for landet og folket vårt. En ærlig jobb som gjør at vi føler oss nyttige og stolte.

”Hadia” ble grunnlagt i Herat-provinsen i Vest-Afghanistan i 2005. I starten var det bare det bare fire-fem medlemmer, men etter hvert har vi vokst, og nå har vi 20 medlemmer i Kabul og seks i Herat. Da vi var blitt ordentlig etablert, begynte vi å jobbe med et barnehjem i Herat. Det er et stort hus der også unge som bor hjemme hos fattige familier kan komme og få hjelp. Vi begynte å jobbe med 40 barn som er mellom fire og 16 år.

Etter mange diskusjoner i Kabul, bestemte vi oss for å ta med noen lærere og gi barna kurs i tegning, sying, sløyd og leksehjelp.

For å samle inn penger så vi kunne utvide arbeidet, har vi gjennomført flere arrangementer. Det siste var en konsert, der en venn av et av medlemmene som ville være med på å hjelpe barna, opptrådte. Med konsertinntektene og noen ekstra bidrag fra medlemmer, kjøpte vi varme klær til barna og betalt for kursene.

Vennene våre i Herat sender oss tingene de unge lager, som vi stiller ut og selger. Inntektene går tilbake til barna som lommepenger og mer utstyr.

Under høytider som nyttår og Eid og i ferier reiser vi på besøk til barna i Herat. Vi ser på hva de har laget, ser filmer, spiser lunsj og gjør andre morsomme ting sammen. Barna kommer fra fattige familier, men med pengene de får, kan de fortsette å gå på skolen og studere.

I fjor begynte vi å samarbeide med kvinnelige innsatte i Kabul og det fungerte. Kvinnene i fengslene har som regel rømt hjemmefra, og noen av dem er blitt anklaget for å ha drept slektninger som har misbrukt dem. De kan allerede sy og lage smykker, så vi selger det de lager og gir dem pengene så de har litt til dagen de løslates.

– Må bli uavhengige

Vi i ”Hadia” startet med ingenting, og nå blir vi større for hver dag som går.

Vi mottar ingen ekstern støtte. Organisasjonen drives av unge afghanere med våre egne penger. All hjelp går fra afghanere til afghanere. Og det er det jeg elsker med ”Hadia”. Vi afghanere må bli uavhengige. Vi trenger ikke alltid andre som skal fortelle oss hva vi skal gjøre. ”Hadia” er vårt forsøk på å gjenoppbygge Afghanistan, og vi tror måten vi jobber på, gir gode resultater. Og vi er ikke avhengig av støtte fra utenlandske organisasjoner eller donorer for å få det til.

”Hadia”-medlemmene tar oppstilling på scenen før en konsert i Kabul. Foto: Privat

Ungdommen prioriteres ikke

En narkoman har flatet ut i Kabul. Analfabeter fristes til rusmisbruk og opprør i Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

 

Afghanske myndigheter og det internasjonale samfunnet satser ikke på dem som kunne ha blitt Afghanistans redning.

Kommentar av Kawa Sahab (30), menneskerettsaktivist

Ungdommen er framtiden i ethvert land. I Afghanistan er dessuten flertallet av befolkningen unge. På tross av dette fokuserer ikke afghanske myndigheter på ungdommen, og de prioriteres heller ikke av internasjonale donorer.

Vi kan analysere utfordringene og problemene til afghanske ungdommer ved å dele dem inn i tre grupper:

* De som har gått på skole eller universitetet og som nå er arbeidsløse

* De som er analfabeter og arbeidsløse

* De som arbeider

 

For dyre privatskoler

Først vil jeg diskutere situasjonen for dem som er ferdig med videregående, men som ikke har lykkes med å komme inn på universitetet fordi de ikke har bestått den tøffe opptaksprøven. Dette dreier seg om rundt 75.0000 unge kvinner og menn dette året. Afghanske myndigheter greier ikke å hjelpe dem til å få andre jobber. Mange har ikke råd til å studere ved private universiteter. Og de får heller ikke arbeide for statlige eller ikke-statlige organisasjoner. Det første de blir spurt om når de søker organisasjonsjobb, er om de har relevant arbeidserfaring, noe de som regel ikke har.

Mange av dem som har fått ta universitetsutdanning, har samme problemer som dem som har måttet slutte etter videregående. Myndighetene kan ikke tilby dem stabile jobber. Når de skal ut og søke jobber, er de første spørsmålene: hvilken relevant arbeidserfaring har de, og kan de engelsk eller kan de bruke en datamaskin? Men mange av dem som går på universitetet, sliter med økonomien, og de har derfor ikke hatt råd til private språktimer eller datakurs.

Disse unge mister håpet, blir rastløse og greier ikke å legge gode planer for framtiden. De vil rømme og prøver å komme til Europa: De tror de kan oppnå alt mulig der. De er ikke klar over hvor utspekulerte menneskesmuglerne er, og de mange farene på veien.

 

Lett å manipulere analfabeter

Så har vi de arbeidsløse analfabetene. Det er så lett å manipulere dem. Det er et veldig høyt antall slike unge i Afghanistan. De fleste har ikke kunnet studere på grunn av borgerkrigen, dårlig økonomi og andre problemer. De evner ikke å løse problemene de støter på i samfunnet. En del av dem ender opp som opprørere eller narkomane: to grupper som skaper enorme problemer for Afghanistan, ikke bare innenlands, men også i forhold til utlandet.

Noen av disse ungdommene prøver å emigrere til nabolandene, spesielt Iran og Pakistan, for å få arbeid. Der kommer noen av dem i også i kontakt med opprørsbevegelser og narkomiljøer. Og noen utsettes vold og får andre alvorlige problemer.

 

Ungdom med ambisjoner

Den tredje gruppen består av unge med høyere utdanning og arbeid. Dette er en gruppe som er godt motiverte til å prøve å skape endringer. De har ikke høy lønn, men har ofte godt pågangsmot. Men verken myndighetene eller det internasjonale samfunnet vier disse unge særlig oppmerksomhet. Ingen er klare for å satse på dem selv om de aktive, og har store ambisjoner for seg selv og for Afghanistan. De har kompetanse og vilje til å skape avgjørende endringer i samfunnslivet. De kan fungere som friskt blod i årene i det framtidige styret i Afghanistan. De kan bygge er nytt og stabilt Afghanistan. Det er noen organisasjoner her som har lyst til å fokusere på disse unge og arbeide med dem. De prøver å hjelpe dem med studier, arbeid og andre deler av livet. Disse organisasjonene trenger støtte fra donorer. Men donorene ønsker å arbeide med saker som kan gi store resultater på kort sikt.

Men det er en kjent sak at ungdomsarbeid må virke over tid før det gir skikkelige resultater.

Nirvana og Radiohead endret alt

Kabul Dreams holder med jevne mellomrom konserter i Kabul. Senere i år håper de på å gi ut sitt første album og dra på turne i de største byene i Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

 

Gutta i bandet Kabul Dreams pleide å høre på russisk punk, pakistansk Sufi-rock og Metallica. Men da de kom over Nirvana og Radiohead, fikk de helt nye ideer om hvordan de kan lage musikk.

Anders Sømme Hammer

Sulieman Qardash, Siddique Ahmad og Mujtaba Habibi spiller i Kabul Dreams. Gruppen som bærer tittelen ”Afghanistans første rockeband”. Det siste året er gutta stadig blitt oppsøkt av utenlandske journalister og nå er de selv lei av reportasjene som som regel begynner slik: ”Da Taliban regjerte i Afghanistan, var musikk forbudt, men nå spiller tre unge afghanske menn vestliginspirert rock”. En av Afghanistanbloggens kjerneverdier er at vi skal unngå å kjede folk, så vi hoppet over ”Rock i Afghanistan? Er det mulig?-biten og snakket med vokalist og gitarist Sulieman (21) og bassist Siddique (30) om inspirasjonskildene og forholdet til fansen.

Aldri hørt noe liknende Nirvana

A: Hvilke band liker dere?

Sulieman: Jeg liker Nirvana.

A: Hvorfor det?

Sulieman: Jeg liker tekstene deres.

A: De er ganske triste.

Sulieman: Ja, de er triste. Ordene er enkle, men de har så mye mening. Jeg var 14 år da jeg hørte Nirvana for første gang. Du kan ikke forestille deg hvordan det var. Det hørtes helt fantastisk ut. Jeg var midt i tenårene, og jeg visste ikke mye om musikk, men jeg likte den skurrete lyden og de teite rytmene. Og støyen de laget. Det var veldig annerledes andre band jeg hadde hørt. Jeg pleide å høre på punk da som NOFX, new wave punk, og punkpop som Blink-182 og Sum 41. Det var fem-seks år siden.

Sulieman bodde i Usbekistan i over åtte år. Han flyttet tilbake til Kabul i 2008.

Sulieman: Etter at jeg sluttet på musikkskolen, begynte jeg å høre på britpop og indiepop.

A: Hvilke britpopband liker du?

Sulieman: Jeg liker Coldplay og Travis og så liker jeg Radiohead veldig godt. Radiohead lager så annerledes musikk.

A: Hvilket Radiohead-album liker du best?

Sulieman: In Rainbows. Det albumet var noe helt nytt for meg. Jeg hadde ikke hørt slik musikk før. Jeg tenkte bare, hvordan skal de klare å spille dette live. Det var så mange elektroniske lyder. Men så så jeg dem live på internett. Og de gjorde faktisk en utrolig god jobb. Tekstene er så annerledes. De er enkle. Men når du hører på tekstene sammen med musikken deres, kan du forstå ting. Da jeg hørte Radiohead for første gang var 16 år, og jeg skjønte ikke hva de drev med, men det var likevel interessant. Men så etter noen år begynte jeg å høre på dem som en musiker. Og da begynte jeg å skjønne hva de ville uttrykke. Det var jo slik at alle likte Radiohead fordi de gjorde noe nytt, men jeg skjønte først ikke hva de gjorde.

A: Hvilke andre band er du inspirert av?

Sulieman: Jeg liker veldig godt grunge og lett britpop. Når du hører på Kabul Dreams-låter, kan du høre noen grungete låter, og noen er veldig new wave-aktig som fra 1980-årene.

A: Mener du som Duran Duran?

Sulieman: Nei (ler.) Ikke som Duran Duran.

A: The Cure?

Sulieman: Ja, mer som The Cure. En av låtene våre er inspirert av dem. Jeg liker veldig godt ”Boys Don’t Cry”. Jeg ble inspirert til å skrive en låt vi har som heter ”Julie”.

A: Hvorfor ble du inspirert?

Sulieman: Sangen var enkel, få akkorder, uten noe fjas eller flinkis-greier. De spilte rett fram uten å gjøre seg til. Og vi gjør det samme i vår låt.

A:  Du var ett år da Smells Like Teen Spirit kom ut. Hvordan oppdaget du grungen?

Sulieman: Jeg vokste opp i et russiske punkbandmiljø i Usbekistan.

A: Hvordan er et russisk punkbandmiljø?

Sulieman: De pleide å høre på Tarakany! og den type musikk. Men så fikk jeg Nirvana-låter på en minnepinne av en venn. Dagen etter spurte han meg hva jeg syntes. Og jeg sa bare det var veldig bra. Jeg hadde aldri hørt noe liknende.
(Saken fortsetter under bildet)

Kabul Dreams hadde leid inn tre kameramenn til den siste konserten i Kabul. Redigeringen av konsertvideoen gjør de selv. Foto: Anders Sømme Hammer

 

 

 

Kontroversiell sufirock

Siddique bodde i Pakistan i 18 år før han flyttet tilbake til Afghanistan.

A: Hører du på samme musikk om Sulieman?

Siddique: Rocken var veldig fersk da jeg var tenåring i Pakistan og en ny scene vokste fram der. Du hadde band som var inspirert av Metallica og Scorpions og den slags og de begynte å blande rock med tradisjonell sufimusikk, en fusjon – de lagde sufirock. Det var slik jeg først hørte rock fra disse bandene som Junoon. Jeg husker det var mange debatter på tv om rockemusikk. Det var kontroversielt fordi bandene brukte noen religiøse sufitekster og dikt og framførte dem som et rockeband. Noen folk sa at det ikke var bra. Jeg hørte selvfølgelig også på Beatles. Og siden jeg spilte fiolin og piano før jeg spilte bass, så hørte jeg også på klassisk musikk. Og etter at jeg ble interessert i rock, hørte jeg masse på Metallica og den type band.

A: Hva hører du på nå?

Siddique: Radiohead, Coldplay  og 3 Doors Down.

A: Hvor finner dere ny musikk?

Siddique: Mest på internett fordi denne type musikk selger ikke godt her. De har mest pop i musikkbutikkene: indisk, tyrkisk, og afghansk pop.

Sulieman: De har noe rock i butikkene, men de vet ikke hva det er, så de kaller det bare ”utenlandsk musikk”. Noen ganger finner vi originale cd-er med gode band. Vi fant for eksempel Jet og Nickelback her. De solgte dem for en og to dollar. I Europa og USA koster de mer enn 10 dollar. Det var morsomt da vi fant de cdene i her.

 

Vil ikke rømme

A: Dere skriver låter om deres egne liv. De virker personlige når dere framfører dem.

Sulieman: Synes du det?

A: Ja, dere synger om kjærlighet og om å stikke av. Føler dere at dere skriver personlige låter?

Sulieman: Noen ganger skriver jeg om meg selv, og noen ganger skriver jeg om andre. Hvis du er en god venn av meg og forteller meg om livet ditt, hvordan dagen din har vært eller hvordan du gjorde det slutt med kjæresten, og jeg blir rørt, så kan jeg skrive om det. Men når det gjelder ”I Wanna Runaway” (en Kabul Dreams-singel) … Jeg jobber for TV (han er nyhetsanker), jeg studerer og jeg spiller i et band. Hver gang jeg går på jobb i TV-stasjonen, leser jeg dårlige nyheter. For eksempel: det har vært et selvmordsangrep i Kandahar. Fem mennesker er blitt drept. Og så går jeg til universitetet, og så får jeg høre den samme historien om igjen. De snakker om angrepet i Kandahar, og hvordan mennesker ble drept der. Så da jeg skrev ”I Wanna Runaway”, mente jeg at jeg ville rømme fra dette. Ikke at jeg skulle rømme ut av landet.

Siddique: Du ville rømme fra disse historiene.

Sulieman: En kamerat sa til meg: det høres ut som om du vil rømme fra Afghanistan. Men jeg vil ikke det. Jeg har vært flyktning, men jeg vil ikke rømme nå.

Siddique: Jeg tror vi gjør en forskjell her. Det er ikke så mange folk som oss her. Vi driver med noe nytt, og vi kan skape endringer. Men hadde vi vært i et annet land, tror jeg ikke det ville ha skjedd. For det er tusenvis av folk som oss der.

Sulieman: Det er en million band der ute.

Siddique: Og ingen ville brydd seg om oss. Drar jeg til Pakistan, er det mange tusen som meg, til og med flinkere folk på mange måter. Men her er det ikke mange. Og det gjelder for alle områder. Leger, ingeniører. Vi mangler mye kompetanse. Og når vi er her kan vi gjøre mye, og vi kan være rollemodeller for andre

A: Hvem er fansen deres?

Siddique: Det er mest unge, utdannede afghanere fra byer som Mazar-e-Sharif, Herat og Kabul. Vi har ikke spredd oss til landsbygda ennå. Denne type musikk er veldig ny her. Men jeg synes dette er en god start. I begynnelsen visste ingen om oss, men når vi skal ha konserter nå, så ringer folk oss en uke i forkant og maser om hvordan de kan få billetter. Og nå som vi har begynt å synge på egne språk (de gir snart ut en ep med fem sanger på de afghanske språkene pasthu, usbekisk og dari) så tror jeg vi kommer til å vokse enda mer.

 

Musikkvideoer:

 

Etnisk mobilisering mot ny konflikt

Afghanske soldater kjempet sammen med canadiske soldater under denne skuddvekslingen i Kandahar. Om noen måneder forlater canadierne Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

 

Etter hvert som sikkerhetssituasjonen blir verre i Afghanistan, blir den etniske mobiliseringen stadig tydeligere.

Anders Sømme Hammer

I mars 2001 dro jeg til den etiopiske byen Adigrat som ligger på grensen til Eritrea i Øst-Afrika. Noen måneder tidligere hadde Etiopia og Eritrea undertegnet en fredsavtale. Krigen som hadde vart i to år fra 1998 til 2000, utspilte seg i stor grad som brutale slagmarkskamper og kostet minst 70.000 mennesker livet. I Adigrat ble jeg slått av de mange hatefulle ytringene om eritreerne som bodde bare noen få mil unna. Det var overdrevne historier om menneskelig ondskap. Det var et hat som så ut til å hente mest styrke fra fantasien og ikke logikken.

Som mange andre unge menn som hadde begynt på en universitetsutdanning, var jeg pompøs, selvhøytidelig og stolt fordi jeg følte jeg forsto mer kompliserte akademiske tekster. I 2003 pakket jeg Machiavellis ”Fyrsten” og en del andre statsvitenskapelig standardverker og dro til Eritrea. Med en bunke bøker reiste jeg rundt i landet i fem uker. Jeg ville prøve å forstå konflikten fra den andre siden av grensen. Jeg ville finne svar på hvorfor de tidligere frihetskjemperne i Eritrea hadde etablert et diktatur. Og jeg ville prøve å forstå hvorfor folk i Etiopia og Eritrea kunne hate hverandre så intenst på tross av at de delte så mye historie.

Jeg skrev ikke mye på den turen. Jeg hadde ikke nok kunnskap om landene, og var heller ikke moden nok til å formulere fornuftige drøftinger.

Det som satt sterkest igjen etter oppholdene i Etiopia og Eritrea var de mange hatefulle ytringene, det som i akademia ofte kalles ”hate speeches”.  Gang på gang møtte jeg folk som ville overbevise meg om at etiopiere eller eritreere var i pakt med djevelen selv. De så spioner overalt og konspirasjonsteoriene var så mange at det var umulig å holde oversikt. Et velkjent nettverk av statlig finansierte informanter, og de mange veikontrollene var med på å bygge opp under frykten og paranoiaen. Det mest skremmende var hvordan mennesker som ellers var gjestfrie og hyggelige, kunne hate nabofolket så sterkt.

Øst-Afrika er et godt stykke unna Afghanistan. Men det som gjør meg urolig nå er at jeg hører stadig flere historier som minner meg om dem jeg hørte i Etiopia og Eritrea.

Jeg blir fortalt grusomme og detaljerte historier om hvordan den ene afghanske etniske gruppen utførte forferdelige overgrep mot den andre under borgerkrigen her på begynnelsen av 1990-tallet. Historiene er fæle og fortelles med en forventning om at jeg skal fordømme den aktuelle etniske gruppen. Men når du leser afghansk historie, innser du at alle de store etniske gruppene har gjennomført grusomme overgrep. Og det virker meningsløst å prøve å ta side.

Denne uken kunne en venn av meg som er tadsjiker fortelle at han er glad for at det utenlandske militæret bomber pasthunere. Fordi ”alle pasthunere er terrorister”. Han snakker da altså om en etnisk gruppe som utgjør rundt 40 prosent av befolkningen her. En annen tadsjiisk venn av meg med universitetsutdanning er også forbannet på pasthunerne. Han mener de ikke er til å stole på, og han påstår de er den eneste grunnen til at det nå er krig her. Dette er ikke faktabaserte utbrudd. I Faryab-provinsen for eksempel der de norske soldatene er utplassert, blir det stadig klarere at mennene som angriper de norske soldatene, kommer fra ulike etniske grupper: De har motiver som er langt mer sammensatte enn dem som lar seg presse inn i Taliban-modellen som militæret lenge har brukt i et forsøk på å framstille dette som de godes kamp mot de onde.

Når jeg går rundt og gjør intervjuer, ser jeg ofte åpenlys rasisme mot den etniske gruppen hazaraer. Det er lite poeng i å gjengi skjellsordene, men de fokuserer på hazaraenes mongolske ansiktstrekk og framføres høyt og skamløst. Noen ganger også supplert med teatralske bevegelser. Hazaraene er tradisjonelt blitt behandlet som tjenestefolk i Afghanistan og er blitt utsatt for systematisk undertrykking. Nå som hazaraer har fått mye bedre tilgang til utdanningssystemet og også innehar politiske posisjoner, foregår det en iherdig intern mobilisering. Den etniske identiteten styrkes for å bygge et forsvar mot framtidig forsøk på undertrykking. Mobiliseringen minner om den som foregår blant etniske minoriteter i diasporaen.

I Kabul driver enkelte pasthunske myndighetspersoner en kamp mot dari som er det etablerte byråkratispråket. De vil ha pasthunske skilt og navn på institusjoner. Og denne ordkrigen brer om seg. Som da en venn av meg i forrige uke brukte dariordet ”danishga” da han delte en taxi og ville kjøre til universitetet her i Kabul. Han fikk beskjed av medpassasjeren om ikke å si ”danishga” (universitetet, altså) fordi det forbindes med farsi som de snakker i nabolandet Iran.

I FN og andre internasjonale organisasjoner snakkes det om hvordan enkelte etniske grupper har kuppet rekrutteringen av lokalt ansatte i ulike avdelinger. De henter slektninger og venner fra sin egen etniske gruppe til de ettertraktede jobbene og trikser med identifikasjonskort for å omgå regelverket som skal forhindre nepotisme. FN betaler langt over afghansk gjennomsnittslønn.

På Facebook dukker det opp stadig flere støttegrupper for de ulike etniske gruppene i Afghanistan. Det er vanskelig å skille mellom sunn og usunn etnisk stolthet. Den norske 17. mai-feiringen ville for eksempel framstått som svært nasjonalistisk hvis den ble kopiert i mange andre land.

Jeg kunne kommet med en rekke flere eksempler på den etniske mobiliseringen. Men det er også viktig å understreke at afghaneres sterke etniske tilhørighet ikke er noe nytt. Det har for eksempel hele tiden vært få ekteskap på tvers av de etniske gruppene. Det kan også være at jeg overdriver styrken i mobiliseringen nå fordi jeg rett og slett ikke har hatt god nok kontakt med lokalsamfunnet tidligere. Uansett er det ikke noe tvil om at mobiliseringen pågår, og jeg tror forklaringen kan være enkel: Det er nå rundt 150.000 utenlandske soldater i Afghanistan. Uavhengig av hvordan sikkerhetssituasjonen utvikler seg, kommer en stor del av soldatene til å reise hjem i løpet av de neste tre årene. Denne krigen er blitt for upopulær i hjemlandene.

Jeg tror verken det blir fred med eller uten de utenlandske soldatene. Men jeg tror vi om noen få år vil se konsekvensene av den pågående etniske mobiliseringen. Det er en utbredt oppfatning om at det bare er din egen etniske gruppe som vil beskytte deg. Verken myndighetene eller de utenlandske soldatene er i stand til det, og angrep vurderes ofte som det beste forsvar. I løpet av noen år vil vi mest sannsynlig få en ny storkonflikt: Og den vil likne på borgerkrigen som herjet Afghanistan på begynnelsen av 1990-tallet da de etniske gruppene angrep hverandre.

 

En relevant artikkel som ble publisert 16. mai: Ethnic Conflict Erupts in Peaceful Corner of Afghanistan, http://www.undispatch.com/ethnic-conflict-erupts-in-peaceful-corner-of-afghanistan

 

Hva skjer når driftene undertrykkes?

Afghanistan har trolig verdens strengeste seksualmoral. Foto: Anders Sømme Hammer

 

Mangel på sex får alvorlige konsekvenser. Jeg vil prøve å forklare hvordan det fungerer i Afghanistan.

Kommentar av Mojib Mehrdad (26), journalist og forfatter, Kabul

Jeg skriver verken som psykolog eller forsker på seksuell adferd. Jeg skriver som en 26 år gammel mann bosatt i tradisjonelle Afghanistan. Jeg vil fortelle om mine egne og andre unges erfaringer.

Undertrykkingen av seksualdriften har vi arvet fra foreldregenerasjonen som selv slet med fysiske og psykiske problemer da de var unge.

Selv om seksualdriften er universell og en naturlig del av oss, blir jeg skamfull når jeg tenker på hvordan jeg har forholdt meg til den. Hvorfor blir jeg sjenert når jeg skal beskrive dette? Jeg har ikke greid å kvitte meg med skammen. Den har ikke religiøse røtter, de er sosiale. Smertene som følger av avholdenhet kjenner vi både i kropp og sjel.

I de mer urbane delene av Afghanistan er det riktignok ikke alle som lar seg stoppe av skammen. Noen mener at alt i livet er gitt til oss fra Gud, og når de gjør noe galt, løser de det med å be til Gud dag og natt for å bli kvitt skyldfølelsen. Men hva med dem som ikke greier å tenke på denne måten? De som må bære denne tunge børen ved å være avholden. Det føles som å være bundet på hender og føtter og ligge der i ørkenen rett ved en oase. Og det eneste du kan gjøre hele dagen er å se på vannet.

I Afghanistan er det bare en lovlig måte å ha sex på, og det er å gifte seg. Det betyr at enhver seksuell erfaring før ekteskap er forbundet med skam. Ikke nok med det, du kan også bli straffet hardt. Hvis en ugift jente og en gutt blir tatt for å ha sex, risikerer de 100 piskeslag. Hvis en gift mann eller kvinne blir tatt for utroskap, kan de bli steinet.

Men selv ikke slike strenge straffer stopper den seksuelle omgangen. Mange gutter og jenter har sex før ekteskap. I noen tilfeller der foreldrene får vite om forholdet, må gutten og jenta gifte seg å unngå straff.

Det er heller ikke uvanlig at gutter har sex med hverandre. Og noen kvinner som er ulykkelig gift, har sex med venninner i samme situasjon.

Noen ganger får undertrykkingen av driftene tragiske utfall. Noen velger å ha sex med dyr. Det går historier om dem som har seg med esler, geiter og høner. Og noen voldtar.  Barnevoldtekter er et utbredt problem i Afghanistan.

Mange blir gift uten at de kjenner hverandre. Etter en periode der det mest presserende seksuelle behovet er blitt tilfredsstilt, innser en del at ektefellen ikke er den rette. Det fører til mange ulykkelige ekteskap. Felles barn og press fra familien fører til at de likevel fortsetter å bo sammen, selv om de ikke fungerer godt som hustru og mann. Dette oppleves antakelig tøffest for kvinnen. De fleste menn finner seg en elskerinne i slike situasjoner, og det skaper ytterligere lidelser for hustruen.  Kvinnene isoleres. De få som selv velger å være utro, straffes svært hardt hvis det oppdages. Men kvinnene innfinner seg som regel med den sørgelige situasjonen. Trøsten blir å prøve å gjøre livet best mulig for barna og andre i familien.

Når en afghansk kvinne mister jomfrudommen, mister hun også sin verdi. Og når hun giftes for andre eller tredje gang – det er mange enker i Afghanistan – må hun bare akseptere den hun måtte få. Siden kvinnene er økonomisk avhengig av menn, har de færreste mulighet til leve alene. Kvinner velger dessuten å bli værende i ekteskapene av hensyn til barna. Kvinnene bryr seg ofte mer om barna enn mennene.

Ifølge statistikk fra helsemyndighetene her har rundt to tredeler av den afghanske befolkningen en form for psykisk lidelse. En stor del av befolkningen er unge. Som ung selv tror jeg at mange av problemene skyldes seksuell frustrasjon. Jeg har selv sett hvordan denne undertrykkingen gjør unge venner sjenerte og lager problemer når de prøver å knytte sosiale bånd. Mange unge fungerer ikke godt på arbeidsplassen. De er nervøse og trøtte, og har problemer med å overholde forpliktelser. Noen prøver å trøste seg med opium, alkohol eller andre rusmidler. Mange lever med sorg og anger. Og det er disse som er framtiden til dette landet. Jeg tror ikke vi tar dette på alvor. Vi er et samfunn bygget på strenge prinsipper, og vi er villige til å ofre alt for prinsippene. De tas så alvorlige her at hvis en familie oppdager at datteren har hatt et utenomekteskapelig forhold, kan de komme til å drepe henne.

Krisen er total i Afghanistan

Ingen var i stand til å beskytte de ansatte da demonstranter gikk til angrep på FN-kontoret i Mazar-e-Sharif. Foto: Anders Sømme Hammer

Det er umulig å forutsi hva som kommer til å skje i Afghanistan i ukene framover, vi vet bare at det blir enda verre.

Anders Sømme Hammer

Som omtalt tidligere i Afghanistanbloggen, har det vært et dramatisk stemningsskifte i Afghanistan i år. Det startet med selvmordsangrepet på et supermarked i Kabul i slutten av januar. Påfølgende hensynsløse opprørsangrep som har tatt livet av over 150 sivilpersoner, har skapt en mye større frykt enn tidligere. Samtidig har det internasjonale militærets drap på sivilpersoner ført til stadig kraftigere protester.

Angrepet på FN-kontoret i Mazar-e-Sharif fredag, der den norske militærrådgiveren Siri Skare og seks andre FN-ansatte ble drept, fører oss over i en ny fase der håpet om fred og utvikling kommer til å bli enda fjernere.

Jeg blir stadig avbrutt når jeg skriver dette. Venner og bekjente i ulike deler av Afghanistan ringer og forteller om demonstrasjoner og angrep og advarer om planlagte angrep på vestlige statsborgere. En kamerat av meg fra Maimana ringte i morges og fortalte at to amerikanske soldater nettopp hadde blitt skutt av en afghansk politimann. Tre timer senere ble angrepet bekreftet av lokale myndigheter og NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF). Det er svært spent i Faryab-provinsen nå, og det går mange rykter om at det planlegges flere angrep på utlendinger.

All uroen knyttes til Koran-brenningen i USA. Afghanske myndigheter prøver nå å stoppe alle tilløp til demonstrasjoner.

Koran-brenningen har ført til et enormt sinne her. I går møtte jeg en afghansk mann i Mazar-e-Sharif som ble skutt i armen og magen under angrepet på FN-kontoret. Han hadde ingen kommentar da jeg spurte hva han følte for de FN-ansatte som ble drept. Men selv om han pustet tungt og hadde store smerter, fyrte han seg opp da jeg spurte om Koran-brenningen: ”Koranen vår er gitt til oss fra Gud og profeten. Hvis vi ikke forsvarer Koranen, hvordan muslimer er vi da? Hvis de setter fyr på Koranen igjen, vil afghanere bli enda sintere, og vi vil få flere voldelige protester”. Mannen, som heter Mohammad og er 28 år, sa han tidligere hadde støttet utlendingene, men nå vil han at alle skal forlate Afghanistan. ”Vi har hjulpet NATO mye, men de setter fyr på våre hus og herjer med oss akkurat slik de vil,” sa han.

Jeg møtte militærrådgiveren Siri Skare for to måneder siden. Vi tok samme fly. Skare var oppriktig opptatt av, og godt informert om, sikkerhetsutviklingen i Nord-Afghanistan. Selv om Skare tilhørte Forsvaret, var FN-kontoret der hun arbeidet, det største symbolet på det internasjonale sivile nærværet i byen.

I Mazar-e-Sharif har jeg prøvd å få svar på hvorfor ikke angrepet på FN-kontoret ble stoppet. Fram til i går ettermiddag var 36 mennesker blitt pågrepet etter angrepet, en stor del av dem kommer fra Mazar-e-Sharif. Afghansk politi, det norske Forsvaret og FN er blant dem som nå gjennomfører separate etterforskninger. Det er åpenbart at en rekke sikkerhetsrutiner har sviktet. Blant hovedspørsmålene er: Hvorfor stoppet ikke afghansk politi demonstrantene? Hvorfor ankom utenlandske soldater FN-kontoret så sent?

I går traff jeg sikkerhetssjefen for politiet i Mazar-e-Sharif, Abdul Rahoof Taj. Han sa at politiet som var tilstede ved FN-kontoret, ikke kunne gjøre annet enn å fyre av varselskudd opp i luften. ”Det var ikke en, to, tre, eller hundre eller fem hundre mennesker. Det var mer enn to-tre tusen mennesker. Hvis politiet hadde skutt mot menneskene, ville flere enn tusen ha blitt drept”, sa han.

Det faktum at en gruppe hovedsaklig lokale menn hisset seg opp og gjennomførte et så brutalt angrep på FN, vil få store konsekvenser for aktiviteten til de internasjonale organisasjonene her. Mazar-e-Sharif har lenge vært regnet som en av de tryggeste og mest provestlige byene i Afghanistan. Fra sommeren er det meningen at afghanske sikkerhetsstyrker selv skal ha ansvaret for sikkerheten i byen. Dette skal markere starten på overføringen av sikkerhetsansvaret fra NATO og USA til Afghanistan.

Utad vil det meldes at arbeidet til FN og andre hjelpeorganisasjoner mer eller mindre fortsetter som før i Afghanistan. Men alle som er i kontakt med disse organisasjonene, vet at dette angrepet kommer til å føre til at mye arbeid utsettes eller skrinlegges. Etter angrepet på et gjestehus i Kabul der fem FN-ansatte ble drept i oktober 2009, var det en god del utlendinger jeg kjenner som forlot Afghanistan. De hadde nådd grensen for hvor stor fare de ville utsette seg for. Det er all grunn til å tro at det samme vil skje i ukene framover. De som ikke flytter herfra, vil få enda mindre kontakt med afghanere. De vil nå stort sett bare få lov til å bevege seg mellom de bevoktede kontorene og gjestehusene deres. I et så komplekst land, er det avgjørende å ha nær kontakt med lokalbefolkningen for å prøve å forstå hva som skjer.

Jeg anbefaler disse sakene for dem som vil lese mer om hvordan angrepet i Mazar-e-Sharif vil redusere aktiviteten til de internasjonale organisasjonene: The Guardian , UN Dispatch.

Jeg mener det er hevet over enhver tvil at det blir verre i Afghanistan. Det var også det jeg ble fortalt da jeg nylig var på rundreise og møtte lokalbefolkningen i Faryab-provinsen. Jeg ble derfor overrasket da forsvarssjef Harald Sunde og den amerikanske ambassadøren i Norge, Barry White, hevdet det motsatte i Aftenposten fredag. Jeg håper for deres skyld at etterretningsarbeiderne deres gir dem et mer reellt bilde av situasjonen enn det de selv beskriver i artikkelen. Det er på høy tid at skjønnmalingen opphører. Det går ikke bedre i Afghanistan. Krisen er total for de internasjonale organisasjonene og militæret, og afghanere lever i konstant frykt. Og alt tyder på at det blir verre i ukene framover.

 

Vi har i dag mottatt mobilbilder tatt under demonstrasjonen i Mazar-e-Sharif. Vi publiserer ikke bilder av de drepte.

 

Objektivitet og uavhengighet

Drar du på tur med soldater, får du gratis transport og beskyttelse og isoleres fra sivilbefolkningen. Foto: Anders Sømme Hammer

Anders Sømme Hammer

Jeg synes begrepet objektiv journalistikk høres pompøst ut, og bruker det selv ikke om mitt arbeid. Ofte er begrepet et skjold journalister holder opp når de blir anklaget for å være partiske i dekningen av en sak. Journalisten avfeier kritikken med å vise til at han eller hun bare arbeider i henhold til et sett objektive profesjonskriterier der de er etisk ufeilbarlige og isolert fra egne følelser i sin innsats for det noe diffuse folket. Men alle journalister preges selvfølgelig av sosial bakgrunn, oppvekst, utdanning og politisk  – og for den saks skyld – religiøst standpunkt, og alle andre erfaringer. Valg av kilder, vinkling og språkføring er alle subjektive vurderinger journalister foretar i arbeidet med en sak.

Idemyldringen på morgenmøtet i en nyhetsredaksjon er følelseladet og ikke sjelden tuftet på fordommer og bitterhet. En journalist som for eksempel synes naboungene er frekke, vil ha gjenoppreisning, og finner fram til en forsker som kan bekrefte at unger er mye mer uoppdragne enn før. Og vips så er oppslaget sikret til lørdagsavisen. En journalist som ergrer seg over alle de seriøse joggerne og skiløperne i Oslomarka, kan ringe en filosof og bli fortalt at treningen er et uttrykk for desperasjonen som rammer mennesker som mangler en mening med livet.

I en konflikt påvirkes også journalister av følelser. Soldatbeundrende journalister kan lage saker om heltemodige soldater som risikerer alt for å skape fred og utvikling i Afghanistan. Intervjuer med soldater kombineres med dramatiske skildringer av støv og bombetrusler som viser at journalisten selv er på plass i konfliktområdet. Slike saker blir ofte supplert med intervjuer med afghanske soldater og politimenn og representanter for afghanske myndigheter som samarbeider med soldatene og får penger av dem. Da er det en relativt stor sjanse for at afghanerne vil rose soldatene og bygge opp under heltebildet.

En mer radikal, kall det venstrevridd, journalist kan ha et ønske om å lage en sak som er kritisk til krigen. Journalisten kan da for eksempel intervjue den afghanske aktivisten Malalai Joya (som nylig ble nektet innreise til USA, men nå likevel får dra). Hun vil kunne fortelle at Afghanistan i stor grad styres av kriminelle krigsherrer, og at de internasjonale soldatene har brukt kvinnesak og likestilling som en unnskyldning for å fortsette en krig som ikke fører til fred.

Dette er forenklinger, men det er også ofte konfliktjournalistikk, grove forenklinger av en virkelighet som egentlig ingen har oversikt over, men der journalister ofte vet hva de vil skrive før de reiser ut og gjør intervjuer. Alle tolker krigen ut i fra sitt ståsted og erfaringer og da blir historiene journalistavhengig. Forteller journalistene at de er utelukkende objektive i sitt arbeid, er de enten ikke ærlige, eller så har de et ubevisst forhold til sitt eget følelsesliv.

Jeg har snart bodd fire år i Afghanistan. I denne perioden har jeg blitt stadig mer pessimistisk på Afghanistans vegne. Flere sivilpersoner og soldater blir drept, korrupsjonen er enorm, kvinner undertrykkes på en måte jeg aldri har sett før, og det er ingen tegn på at vi snart vil få en lykkelig slutt på krigen som har vart i snart ti år. Denne pessimismen preger selvsagt også dekningen min. Jeg finner lyspunkter og sjarmerende historier på mikronivå, men generelt føler jeg ikke dette er tiden for en serie med omfattende gladhistorier om militære suksesser, rett og slett fordi jeg ikke opplever denne krigen som en suksess.

Jeg prøver altså ikke å late som jeg er en journalist som ikke påvirkes av egne følelser og holdninger. Men istedenfor å kalle meg selv en objektiv journalist, prøver jeg å arbeide mest mulig uavhengig, noe som også høres pompøst ut, og som det er en stor utfordring å få til. Tilgang er det vanskeligste i et konfliktområde. Det er både dyrt og farlig å reise rundt på egen hånd. Det er alltid vanskelig å vite når du skal si stopp. Det kan Pål Refsdal som ble kidnappet sammen tolken sin her i november 2009 fortelle mer om.

Mange av journalistene som kommer til Afghanistan løser dette sikkerhetsproblemet ved at de bor og reiser sammen med soldater og blir beskyttet av dem. Dette kalles embedding, og jeg skrev ganske mye om hvilke følesesmessige og økonomiske bindinger dette skaper i boken min Drømmekrigen som kom ut i fjor høst. Embedding kan være greit hvis du ønsker å fortelle soldatenes historier. Altså hva de tenker om krigen de er med på. I 2007 reiste jeg over tre måneder med soldater fra ulike land i Afghanistan, og jeg gikk lei. Det er ganske kjedelig å reise med soldater, de kjeder seg mye når det ikke er kamper, og jeg følte ikke jeg dekket deres opplevelse av krigen på en grundig og systematisk måte. Det var ikke akkurat Armadillo-kvalitet over artiklene mine. Etter å ha skildret en del kamp- og hverdagssituasjoner, syntes jeg jeg begynte å gjenta meg selv. Og det føles meningsløst å ta så stor risiko for stoff jeg ikke var fornøyd med. Etterhvert ble jeg stadig mer overbevist om at sivile afghanere opplever krigen svært annerledes enn de utenlandske soldatene. Og at jeg var nødt til å møte dem på egen hånd for å kunne gi et bredere perspektiv enn det jeg hadde muligheten til sammen med soldatene. Det føltes viktigere, men var mye vanskeligere fordi jeg måtte ordne alt det praktiske selv. Det var også dyrere, da det var jeg og ikke militæret som betalte for reise, kost og losji. Og det var litt mer vrient å selge saker, men det gikk stort sett greit selv om jeg gikk ned i lønn fordi jeg skrev mindre om nordmenn. Fram til i dag har det store flertallet, sikkert 80 prosent av forespørslene jeg har fått fra norske redaksjoner dreid seg om norske soldater. Når norske soldater er blitt skadd eller drept, ringes jeg ned av redaksjoner som ønsker å få tilstedeværelse og skildringer av sorgen. Det er forståelig, men det bidrar i liten grad til å forklare hva som skjer i Afghanistan. Når flaggene henger på halv stang i militærleirene, virker det ufølsomt å komme med mange kritiske spørsmål. Men det er denne dekningen som i stor grad blir prioritert. Det legges svært få ressurser i uavhengig rapportering fra Afghanistan resten av året. Lidelsene og problemene og livet forøvrig for lokalbefolkningen blir underkommunisert. Det fører til at vi i Norge i ikke får høre mange av perspektivene som kan være med på å forklare hvorfor det ikke går bra i Afghanistan.

Fra begynnelsen av 2008 og fram til nå har jeg reist rundt i Afghanistan sammen med tolker og sjåfører. Jeg har møtt sivilpersoner over relativt store deler av landet. Jeg har imidlertid ikke sluttet å møte nordmenn. Innimellom reiser på egen hånd har jeg hoppet jeg på korte arrangerte turer igjen med norske ministere på Afghanistan-besøk, og jeg har besøkt de norske militærleirene. I fjor feiret jeg 17. mai sammen med statsminister Jens Stoltenberg og andre norske journalister i Maimana da Stoltenberg kom på et ti timers besøk til Afghanistan.

Forsvaret driver utstrakt informasjonsstyring her. Da vi lagde en TV-dokumentar for NRKs Brennpunkt-redaksjon i 2008, ble vi stengt ute av den norske militærleiren i Maimana i Faryab-provinsen. Forsvaret argumenterte med at de ikke hadde tillit til Brennpunkt-redaksjonen, og at de alltid ville prioritere sikkerheten til soldatene. Det var rart å bli behandlet som en trussel mot soldatene. Da norske soldater drepte en afghansk mann på motorsykkel i juli 2009, ble også porten til den norske leiren i Maimana stengt, og selv om jeg var i byen, fikk jeg bare gjøre intervjuer via telefon med norske talspersoner. Da var begrunnelsen at soldatene som hadde skutt, måtte vernes. Men det var ikke dem jeg ba om å treffe. Jeg mener Forsvaret kunne ha åpnet for intervjuer i Maimana fordi det var lederne i leiren som var best i stand til å svare på spørsmål i en sak der det var mange uklarheter.

Min erfaring er at Forsvaret er veldig behjelpelig hvis jeg arbeider med saker som de tror de vil ha interesse av å få ut. Når jeg arbeider med saker som Forsvaret opplever som mer kritiske, får jeg merkbart mindre hjelp og færre klare svare. Alt som bryter med budskapene i Forsvarets egen informasjonstrategi, er det vanskelig å få svar på. Min fordel er at jeg reiser mye på egen hånd i Afghanistan, utenfor Forsvarets kontroll. Det er nødvendig for å prøve å dekke krigen i Afghanistan skikkelig. Jeg er dermed heller ikke avhengig av å samarbeide med Forsvaret for å snakke med mennesker som på ulike måter har fått merke at Norge har sendt soldater til Afghanistan.

Det er åpenbart at Forsvaret har en hel del begrensninger for hva de vil gi innsyn i i Afghanistan. Jeg skjønner det er noe informasjon som kan sette soldatenes liv i fare hvis det kommer ut, men jeg mener Forsvaret legger lokk på langt mer enn det. Forsvaret svarer når jeg ringer dem, og verken boken min eller innlegg som dette, vil føre til at jeg havner på svartelisten som det internasjonale militæret opererer med her. Det er en liste over journalister og fotografer militæret mener har brutt avtalene de har inngått når de har intervjuet, fotografert eller reist med soldater. Jeg er vel mer i den situasjonen nå at jeg ikke blir invitert til planlagte militæroperasjoner som Forsvaret ønsker å være så trygge som mulig på kan bli formidlet på en fordelaktig måte til det norske folk.

Det er viktig å understreke at det ikke bare er Forsvaret som utfordrer forsøk på uavhengig rapportering her. Det er skjedd en sterk kommersialisering av bistandsbransjen det siste tiåret. I likhet med militæret, flyr hjelpeorganisasjoner journalister rundt for å få fortalt sine historier. Og det virker som om en del journalister som er kritiske til militærets informasjonsarbeid, ikke synes det er problematisk å samarbeide tett med bistandsorganiasjonenes infohær og la dem ta regningen. Hjelpeorganisasjonene legger opp til at det skal fortelles elendighetshistorier som igjen skal føre til at det blir enklere for dem å drive innsamlingsarbeid. Hjelpesorganisasjonene deler også ut pressestipender for at journalister skal dra til landene der de har prosjekter og lage reportasjer om organisasjonenes gode hjelpere. Jeg mener dette også er med på å svekke den uavhengig journalistikken, og jeg søker ikke på slike stipender. Mens jeg har bodd i Afghanistan har jeg sagt nei til oppdrag for TV 2s innsamlingsprogram “Artistgallaen” og NRKs TV-aksjon fordi jeg ikke har lyst til å drive en type elendighetsjournalistikk som skal generere penger. Organisasjonene som mottar penger fra disse programmene, har store, profesjonelle info- og innsamlingsavdelinger som selv kan ta seg av innsamlingsarbeidet. Noen journalister hopper også fram og tilbake og arbeider som informasjonsarbeidere for hjelpeorganisasjoner i perioder. Jeg mener det er ugreit. Jeg er heller ikke medlem av et politisk parti. Det er ingen klare svar på hva som er riktig. Men det er greit å ha tenkt over disse problemstillingene, for hvis du begynner å arbeide med utenriksjournalistikk, får du raskt tilbud om reiser fra organisasjoner som har større budsjetter enn redaksjonene du jobber for.

For meg blir det feil å blande aktivisme, veldedighet og journalistikk. Det er vanskelig nok å prøve gjøre en god jobb som journalist, og jeg er stort sett ikke fornøyd med den jobben jeg gjør.

Dette var mitt innlegg for journaliststudenter ved Høgskolen i Oslo 25.03. 2011. Temaet for seminaret var “Er det mulig å dekke kriger og konflikter objektivt”?

Lesetips og inspirasjon: Innlegget mitt er spesielt preget av at jeg i fjor leste ”Göran Rosenbergs bok ”Tanker om journalistikk” som også er gitt ut på norsk. Boken er et relativt kraftig oppgjør med moderne nyhetsjournalistikk og den anbefales. Men det advares om at det er en fare for at leseren vil miste lysten til å arbeide som journalist.

Trosset truslene og feiret

Said Nasser blandet indisk dans med komedie og gjorde stor suksess. Alle foto: Anders Sømme Hammer

Ballongselgerne lyste opp i ellers støvete Kabul.

Ewad (f.v.), Arian og Hamidullah fikk nye leker i dag.

Khan Aghas døtre hadde på seg favorittkjolene, fra venstre: Elaha (8), Fariza (10) og Rubina (6).

Fra i dag skriver vi år 1390 i Afghanistan. Mange barn feiret det med karusell.

Mens utlendingene fikk beskjed om å låse seg inne, gikk titusenvis av afghanere ut i gatene i Kabul i dag for å feire nyttår.

Anders Sømme Hammer

Kabul: Det begynte å smelle klokken sju i morges. I år hadde naboguttene pakket inn  kinaputtene så godt at de hørtes ut som geværskudd. Den første dagen i det nye persiske året 1390 fikk da også et sterkt militært preg i Kabul. I tråd med tradisjonen får gutter nye plastgeværer som de bruker til å leke krig i gatene. Men oppkjøringen til dagens feiring har i tillegg vært preget av en strøm av advarsler om selvmordsangrep. Mer enn 13.000 afghanske politimenn og soldater har i dag vært ute i gatene i Kabul.

Nye skandalebilder på vei

Utenlandske hjelpearbeidere hadde fått beskjed om å holde seg unna alle steder med folkemengder i dag. Isoleringen av det internasjonale miljøet i den afghanske hovedstaden ble ytterligere markant i går da FN-ansatte og mange av hjelpearbeiderne fikk beskjed om bare å holde seg hjemme. Det fryktes enda mer uro og opptøyer i Afghanistan fordi det tyske magasinet Der Spiegel skal trykke bilder som viser hvordan amerikanske soldater poserer med sivile afghanere de har drept. Bildene sammenliknes med dem som lakk ut fra Abu Ghraib-fengselet i Irak. Da Taliban dessuten, men ikke overraskende, erklærte at det er uislamsk å feire nyttår, skulle man kanskje tro at afghanere ville velge å feire rolig hjemme. Men slik er det ikke i Afghanistan. Her trosser innbyggerne farene og insisterer på å ha det moro, selv om de vet at beskyttelsen de får er dårlig.

Ikke ulikt 17. mai

Mange tusen mennesker samlet seg i morges ved moskeen i Karte Sakhi-området i Kabul. Etter at de religiøse talene og ritualene var unnagjort, var det barnas dag. Feiringen er ikke helt ulik 17. mai i Norge. Barna tok karuseller, kjøpte ballonger, lekte med drager og plastgevær, skjøt med luftgevær og spiste is.

Hamidullah (70) hadde tatt med nevøene Ewad (6) og Hamidullah (7) og naboen Arian (6) til Karte Sakhi. Hamidullah og Ewad var for anledningen kledd i hvite dresser og røde skjorter. Arian og Hamidullah fikk hvert sitt plastgevær av onkel Hamidullah. Ewad fikk et plasthelikopter. I ettermiddag spiste de nyttårsretten haft-e-mewa som direkte oversatt blir sju frukter, som enkelt og greit forklarer ingrediensene i denne tørkede fruktsalaten.

Bananselgeren Sadr (32) var blant de mange som hadde tatt fri for å feire i dag.

– Jeg håper alle afghanere blir venner i år, så får vi fred og utvikling og flere arbeidsplasser, sier Sadr, som ikke var redd fordi han i dag så politimenn overalt.

På den store gravplassen ved Karte Sakhi underholdt Said Nasser (28) kameratene med indisk dans. For å skru opp stemningen ekstra la Nasser inn noen overdrevne rumpevrikk og litt kjortelvifting.

– Hadde jeg hatt penger, skulle jeg ha danset hver dag, sier Nasser som er arbeidsløs.

Sirkusbarn i byen

Alle foto: Anders Sømme Hammer

Muchtaba (12) liker å klovne. Lørdag hadde han og 70 andre barn forestilling for gutter og jenter i Kabul.

Kabul: – Når jeg blir stor skal jeg bli skuespiller. Jeg blir så glad når jeg spiller, sier Muchtaba.

Drømmen er å få filmroller.

– Jeg vil spille i filmer som har et godt budskap, sier Muchtaba.

Lørdag hadde han en sentral rolle i sirkusforestillingen for barn i Kabul sentrum. Muchtaba er klovn og sjonglør på sirkuset der det nærmeste de kommer dyr er Muchtabas motspiller som gir seg ut for å være en dalmatiner. Og så mye mer hyggelig det er med sketsjer, tennisballer, sang og akrobatikk enn dresserte hunder og elefanter slik det var da jeg var på sirkus sist for 25 år siden.

– Trenger kjærlighet

Muchtaba er et av 350 barn som er med i gruppen ”Mobile Mini Circus for Children”. Sher Khan (31) har arbeidet med sirkuset i ni år.

– Barna trenger kjærlighet og muligheten til å ha det moro, sier Khan, som allerede som barn bestemte seg for å bli sirkusartist.

Nå har han tittelen ”kunstnerisk rådgiver” i organisasjonen som har barnegrupper i Kabul, Herat, Ghor og Bamiyan i Afghanistan. Snart skal også barn i den nordøstlige provinsen Badakhshan få spille og turne.

Fotoserie

Det er bortimot umulig å skrive om afghanske barn som har det moro og underholder hverandre uten å bruke klisjeer. Vi vier derfor mer plass til bilder enn tekst denne gangen. Og blir du ikke det minste rørt av disse bildene, er det på tide at du tar deg litt fri, gå iallfall en tur.

Flere bilder fra forestillingen:

Hoppet for kvinner og fred

Fareed A. Lafta var strålende fornøyd og klemte alle som hadde lyst på en klem etter hoppet. Alle foto: Anders Sømme Hammer

Irakiske Fareed A. Lafta (31) kastet seg i dag ut over Kabul for fred og afghanske kvinner. Nå står et konfliktområde i Midtøsten for tur.

Anders Sømme Hammer

Kabul: De siste ukene har det kommet en strøm av advarsler om angrep i den afghanske hovedstaden Kabul. I dag var det varslet at en politiskole skulle bli utsatt for et selvmordsangrep. I helgen løp kunder ut av kjøpesentre og butikker i Kabul sentrum da det ble meldt at selvmordsbombere kunne slå til når som helst. På grunn av den elendige sikkerhetssituasjonen ble det planlagte 8. mars-toget diskré lagt til i går – 7. mars.

– Føles så herlig

Irakiske Fareed A. Lafta reddet dermed Kvinnedagen da han i dag vippet seg ut av et helikopter, svevde fritt i 20 sekunder før han utløste skjermen og spant rundt og utførte noen stunts. Afganistanbloggen var med på å løpe ham i møte da han traff bakken på Ghazni-stadion.

– Det føles så herlig. Jeg er så glad, sier Lafta idet han løsner skjermen fra ryggen.

Riktignok føltes det enda litt bedre da han hoppet i fallskjerm over Bagdad i 2009, men han ble tross alt født der.

Vanskeligst for kvinner

Lafta som kom til Kabul i forrige uke, hadde vært nervøs på grunn av alle truslene om angrep. Han var spesielt glad for at fredshoppet ble lagt til Kvinnedagen forteller han Afghanistanbloggen.

– Det var et veldig godt hopp, og jeg håper jeg kan skape håp om fred, sier Lafta.

På hvilken måte henger fallskjermhopp og Kvinnedagen sammen?

– Dette er en veldig viktig dag å markere. Jeg gjør dette for afghanske kvinner og barn. Jeg vil spre fred og kjærlighet. Det er kvinnene som har de største problemene i Midtøsten og Østen, og vi må bidra til at de kan få ta utdanning og jobbe, sier Lafta som bærer tittelen kaptein.

– Et veldig fint hopp

Studenten Tabasom (18) var svært imponert over hoppet til Lafta.

Tabasom (18) har selv lyst til å hoppe i fallskjerm over Kabul.

– Det var et veldig fint hopp. Jeg får lyst til å hoppe selv!, sier Tabasom.

I timene før hoppet gikk det rykter om at det var en afghansk kvinne som skulle kaste seg ut i fallskjerm i Kabul. Noe som garantert ville blitt husket i et av verdens mest kvinneundertrykkende land. Men det var ingen av tilskuerne som var synlig skuffet da det viste seg at var en irakisk mann som tok av seg hjelmen.

– Dette er en veldig viktig dag. Situasjonen er blitt bedre for kvinner i Afghanistan, men det kan bli bedre, sier Tabasom.

Hopper snart igjen

Tidligere har Fareed Lafta også hoppet i fallskjerm over blant annet Mount Everest og Dubai.

Fareed A. Lafta ropte av glede idet han landet.

Hvor skal du hoppe neste gang?

– Det skal bli et sted i Midtøsten snart. Men jeg vil ikke si hvor. Men det blir et av stedene der det er konflikt nå, sier Lafta.

Han sier at utsikten fra himmelen i dag var fantastisk, og han håper Kabul og resten av Afghanistan snart blir gjenoppbygget.

Fareed Laftas egne bilder fra hoppet skal etter hvert legges ut her: http://www.skateistan.org/

Hyllet opprøret i Midtøsten

Foto: Anders Sømme Hammer

”Ungdommer i Iran, Egypt, Tunisia og Libya… Takk for at dere viser oss en utvei!”, sto det på en av plakatene i demonstrasjonen i Kabul i dag. Protester mot det utenlandske militæret blandes nå med krav om reformer inspirert av opprøret i Midtøsten.

Anders Sømme Hammer

Kabul: Det amerikanske luftangrepet som kostet ni barn livet i Kunar-provinsen i Øst-Afghanistan tirsdag, har utløst kraftige protester i Afghanistan. I formiddag møtte rundt 300 mennesker opp til en demonstrasjon i Kabul sentrum.

– USA og NATO snakker hele tiden om menneskerettigheter. Samtidig dreper de barna våre, sier Ahmad Sharg (31) til Afghanistanbloggen i rundkjøringen bak hotell Serena. Sharg er selv fra Kunar og representerer partiet Hambastagi.

Trodde barn var opprørere

I tirsdagens angrep drepte amerikanske kamphelikoptre ni barn de trodde var opprørere. Barna sanket ved da helikoptrene angrep. USAs president Barack Obama og NATOs øverstkommanderende i Afghanistan, David Petraeus, har beklaget barnedrapene.

Ahmad Sharg var med på å organisere dagens demonstrasjon.

Etter angrepet dro Ahmad Sharg fra Kabul til Kunar for å hente bilder av mennesker som er blitt drept i amerikanske luftangrep den siste måneden. Disse bildene ble så forstørret til plakater som demonstrantene holdt opp i dag. Ifølge Sharg er over 65 sivilpersoner blitt drept i amerikanske angrep i Kunar den siste måneden.

– Vi er nødt til å fortelle verden hva som skjer i Kunar, sier Sharg.

Han mener at hvis andre land slutter å blande seg inn i Afghanistan, er det mulig for afghanske myndigheter å slutte fred med Taliban.

– De utenlandske soldatene må trekke seg ut av Afghanistan. De skaper ikke fred. USA og NATO dreper ikke Taliban, de dreper uskyldige sivile, sier Sharg.

Inspirasjon fra Midtøsten

Dagens demonstrasjon var todelt: i en stor klynge sto mennene som blant annet satte fyr på en dukke som skulle symbolisere president Obama. I en mindre klynge sto kvinner og ropte slagord. En av kvinnene brukte en megafon til å fortelle demonstrantene: ”Vi må lære av demonstrasjonene i Tunisia, Egypt og Libya. Vi må tale med én stemme og kreve forandring!”.

Fotoserie fra demonstrasjonen:

Alle foto: Anders Sømme Hammer

Vinter i Kabul

Vinteren kom sent til Kabul i år. Men nå laver snøen ned i perioder. Etter lang tid med mye alvorlig stoff på denne bloggen, bryter vi litt opp med en snøfotoserie. (Bildene er tatt med mobilkamera av Anders Sømme Hammer).

Mørkeste perioden på fire år

Angrepet på kjøpesenteret Kabul City Centre 14. februar er ett av sju selvmordsangrep i Afghanistan på under fire uker. Foto: Anders Sømme Hammer

En rekke angrep på sivilpersoner de siste ukene har ført til at modige afghanere gir etter for frykten.

Kommentar av Anders Sømme Hammer

Kabul: ”For første gang snakker kollegene mine om at de er redde for at noen skal ta seg inn i redaksjonen og skyte oss”. Det fortalte en afghansk journalistvenn meg i går kveld. Jeg hadde nettopp sagt at jeg føler dette er den mørkeste perioden i løpet av mine snart fire år i Afghanistan. Rett etterpå fikk jeg melding om at det går rykter om at det er ti selvmordsbombere som er klare til angrep i byen Herat i Vest-Afghanistan. Slike rykter er konstant i omløp i Afghanistan nå.

Aldri tidligere har så mange venner fortalt meg at de er redde her i Afghanistan. Det er endringene i opprørernes angrepstaktikk som skaper uroen. Jeg liker ikke ordene ”terrorister” og ”terrorisme”. De misbrukes så ofte politisk og strategisk at de nesten er tømt for mening. Men det er terrorismens vesen vi nå ser i Afghanistan der hensynsløse angrep på uskyldige sprer frykt og endrer folks psyke. Det blir meningsløst å betegne det som noe annet selv om jeg framover også helst vil unngå å bruke ordene.

Opprørerne har de siste årene drept tusenvis av sivile. Drapstallene varierer kraftig, og det er ingen som har nøyaktig oversikt. Det nye i år er en rekke angrep direkte rettet mot sivilpersoner. Ifølge The New York Times er 116 afghanere blitt drept i sju selvmordsangrep i løpet av mindre enn fire uker (artikkelen ligger ikke åpent tilgjengelig på nettet).

Det startet med angrepet på kjøpesenteret ”Finest” i Kabul fredag 28. januar som vi tidligere har omtalt på Afghanistanbloggen. Og i de påfølgende ukene har vi sett brutale angrep over hele landet, senest i helgen. På lørdag ble tre sivilpersoner drept og 25 skadet da en selvmordsbomber sprengte seg selv under en buzkashi-konkurranse i Shirin Tagab-distriktet i Faryab-provinsen. Buzkashi er en tradisjonell afghansk hestesport som samler tusenvis av tilskuere hver helg i vinter- og vårhalvåret, spesielt mange barn.

På mandag ble minst 14 sivilpersoner drept og tolv skadet da to bomber eksploderte under en en hundekamp i Arghandab-distriktet i Kandahar-provinsen. For to uker siden omtalte vi på Afghanistanbloggen hvordan det populære kjøpesenteret Kabul City Centre ble rammet av et selvmordsangrep.

Det er imidlertid angrepet på Kabul Bank i Jalalabad i Øst-Afghanistan 19. februar som har skapt mest frykt. TV-kanalen Tolo TV fikk tilgang til bilder fra overvåkingskameraer som viser hvordan en mann i politiuniform skyter tilfeldige bankkunder på kloss hold med et kalasjnikovgevær. Videoen ligger fortsatt på internett, men jeg lar være å lenke til den fordi det er noe av det verste jeg har sett på lenge. Bankkunder vinkes inn i et av rommene i banken. Noen av dem skytes idet de løper inn. Når så en gruppe menn og kvinner har krøpet sammen på gulvet, står mannen i politiuniformen og skyter personer i klyngen. Sju menn med selvmordsvester skal ha deltatt i angrepet som kostet minst 38 mennesker livet. Den ene av mennene skal ha ventet med å gå til angrep til etter at helsepersonell ankom åstedet.
Opprørerne har dermed lykkes med å skape rekordstor frykt. Tidligere har de konsentrert angrepene mot politi og afghanske og utenlandske soldater. Angrepene har også rammet mange sivile, men de har som oftest ikke vært hovedmålene.
Her i Kabul der innbyggerne tidligere har vist en imponerende evne til å gjenoppta dagliglivet kort tid etter angrep, snakker nå mange om at de er redde for å gå ut og handle. De holder seg hjemme de travleste handledagene og unngår de største kjøpesentrene. Frykten siver inn i folk jeg kjenner som tidligere har virket uredde på tross av all uroen.

I Kabul stenges enda flere gater, og murene rundt bygninger som disponeres av utlendinger og afghanske myndigheter blir enda høyere. Flere dårlig utdannede politimenn settes ut i gatene der de bruker mye av tiden på å plage eller tulle med folk. Det eneste synlige resultatet er at trafikkorken blir enda verre. Ingen klarer å hindre at angrepene fortsetter.

Jeg er usikker på i hvilken grad denne situasjonen for den afghanske sivilbefolkningen kommer til å speiles i Norge. Usikkerheten har tre årsaker:

* Det pågående opprøret i Midtøsten er historisk og vil binde opp store deler av de norske redaksjonenes utenriksbudsjetter i år. Da er det fortsatt Forsvarets velregisserte billigturer som kommer til å føre flest norske journalister til Afghanistan. Og da er det den norske soldatvirkeligheten som skildres, ett liv svært annerledes sivile afghaneres.

* Journalister som meg og kommentatorer vil bli anklaget for bare å fokusere på det negative. Spesielt fra folk i militæret vil vi få klager på at vi ikke forteller gladhistorier om at flere afghanske jenter går på skole, og at mange afghanere samarbeider med og liker de utenlandske soldatene. Og fram til de utenlandske soldatene overlater afghanerne til seg selv, kommer militærsjefer og deres alltid optimistiske talspersoner til å fortsette å si at de ser håp og takknemlighet i afghanske barns øyne når de er ute på patruljer.

* Færre norske soldater blir nå drept og skadet. Det er ikke noe som skaper mer oppmerksomhet om Afghanistan i Norge, enn når nordmenn rammes av krigen. Ingen nordmenn er blitt drept i Afghanistan siden fire norske soldater ble drept av en veibombe i Almar-distriktet i Faryab 27. juni 2010. Dette skyldes antakelig innrykket av rundt 700 amerikanske soldater i Faryab-provinsen i fjor som har ført til at norske soldater er ute på færre kampoppdrag. Det er varslet en ytterligere nedtrapping neste år, og dermed vil Afghanistan antakelig få enda mindre oppmerksomhet i Norge.

Dette er også grunnene til at vi vil fortsette å dekke sikkerhetsutviklingen for sivile på Afghanistanbloggen.

Når frykt hindrer skolering

Mens menn beveger seg fritt rundt, forventes det ofte at kvinner gjør minst mulig ut av seg i Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

Frykten for at afghanere skal hoppe av i Vesten, gjør det vanskeligere å skolere menneskerettighetsarbeidere.

Nasima Azkiya (27), menneskerettighetsarbeider, Afghanistan

Denne gangen vil jeg skrive om hvilke utfordringer en ung kvinne som meg møter når jeg prøver å arbeide utenfor hjemmet, og til og med prøver å reise utenlands. Det er ikke lett, spesielt ikke når jeg arbeider med kvinnespørsmål og andre menneskerettigheter.

Etter ni år med en regjering uten Taliban, har kvinner fortsatt svært mange problemer i Afghanistan. Som alle vet, tar det tid å skape endringer når vi prøver å forbedre kvinners situasjon og menneskerettighetsforhold generelt. Dette er utviklingsprosjekter som må virke over tid. Og de synlige resultatene er ofte få i det korte løp. Men jeg har stor tro på at vi kan få til positive endringer her, men det er ikke lett.

Det blir riktignok gitt en del pengestøtte til menneskerettighetsorganisasjoner fra donorland, men det er ikke nok for å skape de nødvendige endringene. På grunn av den dårlige sikkerhetssituasjonen på landsbygda, blir det meste av det støttede arbeidet lagt til de afghanske byene. Det er i seg selv en stor begrensning. Men også i byene er det mange problemer, spesielt for kvinnelige menneskerettighetsarbeidere: konservativt kjønnsrollemønster, faren for angrep og trakassering og manglende økonomisk støtte og beskyttelse fra afghanske myndigheter er bare noen av problemene kvinnene får når de prøver å arbeide med menneskerettigheter.

I tillegg oppstår det problemer i forhold til landene som støtter menneskerettighetsarbeidet. Som en naturlig del av samarbeidet inviteres lokalt ansatte afghanere til koordineringsmøter og kurs i donorlandene. Arrangementer som det ofte ikke er mulig å gjennomføre i Afghanistan. Men i de vestlige landene hersker det en frykt for at hvis en afghaner får visum, vil ikke hun eller han reise hjem igjen. Slik er det ikke. Mange som ønsker å dra, gjør det fordi de vil skaffe seg ferdigheter som kan gjøre dem bedre skikket til å løse arbeidsoppgavene i Afghanistan. I fjor måtte jeg selv avlyse en tur til Skandinavia fordi jeg ikke fikk utstedt visum i Kabul. Mange får det samme problemet fordi en del av landene som støtter utviklingsprosjekter i Afghanistan, ikke utsteder visum fra Kabul. Når du møter opp ved ambassadene i den afghanske hovedstaden, får du bare beskjed om å dra til Islamabad i Pakistan istedet. I Kabul kan de bare gi visum til dem som er blitt invitert av de respektive landenes utenriksdepartementer. Det hjelper ikke om du da er blitt invitert av anerkjente institusjoner i hjemlandene deres.

Men det er veldig vanskelig å dra til Islamabad. Pakistan er ikke stabilt, spesielt ikke for en afghansk kvinne som reiser alene. Da er det eneste alternativet å avlyse turen. Dermed har vi en situasjon der landene som støtter menneskerettighetsarbeid i Afghanistan, har visumrutiner som gjør det enda vanskeligere å lykkes med arbeidet.

Risikerte livet for teppene

Selvmordsbomberen stormet hovedinngangen rett rundt hjørnet for teppebutikken til Farhat Amiri. Foto: Anders Sømme Hammer

Da selvmordsbomberen gikk til angrep 25 meter unna, begynte Farhat Amiri (38) å pakke sammen teppene sine.

Anders Sømme Hammer

For andre gang på to og en halv uke angrep en selvmordsbomber et kjøpesenter i Kabul. Mandag var Kabul City Centre målet. Farhat Amiri som har en teppebutikk omtrent 25 meter fra hovedinngangen til kjøpesenteret, forteller at han først hørte skyting. Han skjønte det var starten på et angrep, og så løp han ut og begynte å bære inn teppene som han stiller ut foran butikken. Selvmordsbomberen var da i ferd med å skyte seg inn hovedinngangen på kjøpesenteret der vaktholdet ble betydelig styrket etter et massivt angrep med trolig tre til fem selvmordsbombere og en bilbombe i februar i fjor.

– Helt avhengig av teppene

Jeg spør Amiri om hvorfor han ikke søkte dekning inne i butikken da det ble skutt rett utenfor.

– Jeg er glad i livet mitt, men jeg er også helt avhengig av teppene mine, sier Amiri.

Da selvmordsbomberen var kommet inn i hovedinngangen, ble bomben utløst. Minst to av sikkerhetsvaktene ble drept i tillegg til angriperen. To vakter ble skadd, ifølge nyhetsmeldinger. Vitner forteller Afghanistanbloggen at de så flere sivilpersoner bli båret inn i ambulanser, men som ellers, er det vanskelig å få bekreftet antall drepte og skadde i Afghanistan.

Amiri fortsatte å bære tepper inn i butikken også etter at bomben eksploderte. Den pansrede inngangen på kjøpesenteret tok av for lufttrykket fra bomben, men Amiri fikk vondt i hodet av det høye smellet. Han var redd for at noen ville utnytte kaoset til å stjele teppene hans. Det var først da politimenn kom og beordret ham til å holde seg inne i butikken fordi de fryktet det kunne være flere angripere på vei, at Amiri gikk inn og ble der.

– Selvfølgelig var jeg redd. Men jeg har investert alle pengene mine i denne butikken, sier Amiri.

Han forteller han følte seg kvalm etterpå.

FEBRUAR 2010: Kabul City Centre angrepet. Foto: Anders Sømme Hammer

– Jeg tenkte bare at Gud hadde reddet meg siden jeg var så nærme, men likevel ikke ble skadet, sier han.

Han stengte butikken for dagen og dro hjem. Dagen etter er han tilbake på jobb og møter oss.

Måtte stenge butikk

Faren til Amiri begynte å selge tepper i Kabul for 48 år siden. Amiri har hengt i

FEBRUAR 2011: Kabul City Centre angrepet. Foto: Anders Sømme Hammer

butikken siden han var fire år. Nå selger de tepper fra hele Afghanistan. Det billigste koster 20 dollar. Det dyreste 10.000 dollar.

Tre ganger tidligere har butikkene til Amiris familie blitt rammet av selvmordsangrep.

I februar i fjor knuste alle vinduene i butikken ved Kabul City Centre da kjøpesenteret og to gjestehus for utlendinger som ligger rett ved siden av, ble angrepet. Minst 16 mennesker ble drept og et titalls skadd.

Tidligere hadde Amiris familie også en teppebutikk rett foran den indiske ambassaden i sentrum av Kabul. I juli 2008 ble den butikken smadret da en selvmordsbomber angrep ambassaden. Minst 60 mennesker ble drept og 140 skadd. Butikken ble bygget opp igjen. En stund etter angrepet kom et par representanter for afghanske myndigheter og noterte hvor store verdier familien hadde tapt. Amiri ble lovet erstatning, men den kom aldri.

Så i oktober 2009 knuste butikken til familien til Amiri igjen idet nok en selvmordsbomber angrep den indiske ambassaden. Minst 17 mennesker ble drept, og flere titalls skadet. Heller ikke denne gangen ble noen av de ansatte i teppebutikken skadet, og butikken ble bygget opp igjen. En stund etter angrepet kom en representant for afghanske myndigheter, og en amerikansk rådgiver for det afghanske innenriksdepartementet og spurte Amiri om hvor store verdier som var gått tapt. Amiri beregnet skadene til 32.000 afghani, det vil si rundt 4.300 norske kroner. Han så heller ikke den gangen noe til erstatningen han ble lovet. Da gaten foran den indiske ambassaden ble stengt for normal biltrafikk i et forsøk på å forhindre flere angrep, forsvant nesten alle teppekundene. Butikken ble derfor stengt for godt.

Hvis Amiris butikk foran Kabul City Centre blir ødelagt i nok et angrep, vil han vurdere å flytte. Men han vet ikke hvor.

– Da vil jeg bare bort, sier han.

Forsvaret: Norske soldater deltok ikke i kamp der sivile ble drept

Verdige ofre i Afghanistan #2

Ifølge lokalbefolkningen ble minst to barn drept og tre sivilpersoner skadd i kamp mellom opprørere og utenlandske og afghanske soldater ved landsbyen Jar-i-Siyah i Ghormach-distriktet sist mandag. Vi fortsetter denne uken med å prøve å finne hva som skjedde.

Jeg ringte i dag Forsvarets operative hovedkvarter i Norge og spurte om norske soldater deltok i kampen ved Jar-i-Siyah. Som avtalt ble mine spørsmål oversendt og besvart via eposter som jeg har limt inn under:

Emne: Spørsmål vedrørende kamper 24.-25. januar i Ghormach

Hei,

Takk for sist. Jeg prøver å finne ut hva som skjedde under kampene ved Jar-i-Siyah i Ghormach 24.-25. januar der sivile afghanere ble drept og skadd. Antall er fortsatt usikkert, men alt tyder på at det var flere enn det ISAF selv har meldt (http://www.isaf.nato.int/article/isaf-releases/afghan-coalition-forces-clear-taliban-from-faryab-province-2.html). Det har vært vanskelig å finne opplysninger om kampene, noe jeg har beskrevet i bloggen min: http://andershammer.com/. Alle opplysninger dere måtte ha om dette, er av interesse.

Men i tillegg vil jeg gjerne sitere svaret deres på to spørsmål:

1. Deltok norske soldater i disse kampene? Enten direkte eller med annen form for bistand?

2. Mener Forsvaret i likhet med ISAFs informasjonsavdeling, at dette var en militær seier der opprørere ble fordrevet fra Faryab?

Svarene vil bli publisert på Afghanistanbloggen (http://andershammer.com/).

Vennlig hilsen,

Anders Hammer

Epost fra Forsvarets operative hovedkvarter:

Hei

Norske soldater ikke var med på denne operasjonen, ei heller i planlegging/støtte.

Når det gjelder ditt andre spørsmål, er ikke denne operasjonen evaluert av norske myndigheter. Du må forholde deg til ISAF.

Mvh

John Espen Lien

Oberstløytnant/Senior talsmann

Forsvarets operative hovedkvarter

ISAF framstiller kamp der sivile ble drept og skadd som seier

Verdige ofre i Afghanistan #2

Det internasjonale militæret går svært langt for å skape inntrykk av at krigføringen i Afghanistan fører fram. Denne uken ble en kamp der sivile ble drept og skadd framstilt som en seier. I del to av Afghanistanbloggens serie om verdige ofre skildrer vi starten på arbeidet med å finne ut hva som skjedde ved landsbyen Jar-i-Syah i Ghormach-distriktet sist mandag.

Anders Sømme Hammer

Det er svært vanskelig å gjøre undersøkelser i Ghormach. Her er vi på vei inn i distriktet sammen med afghansk politi. Foto fra video: Anders Sømme Hammer

Onsdag denne uken ble jeg oppringt av en afghansk kamerat som bor i Maimana i Faryab-provinsen der de norske soldatene er utplassert:

– Har du hørt at de utenlandske soldatene har drept sivile i Ghormach?, spurte han.

Jeg svarte nei og stusset. Etter å ha prøvd å følge med på hva som skjer i Ghormach-distriktet i over tre år, trodde jeg at jeg ville fange opp de største hendelsene der. Men jeg tok feil, og jeg skal her prøve å forklare hvorfor.

Men først en kort introduksjon til Ghormach: Norske soldater rykket inn i Ghormach-distriktet høsten 2007. Opprørerne var på frammarsj der og nordmennene ville tvinge dem ut av distriktet. Det ble fryktet at opprørerne ville bruke Ghormach som passasje til Faryab-provinsen og øvrige deler av Nord-Afghanistan. Det norske Forsvaret som presset på for å få ta over det formelle sikkerhetsansvaret for Ghormach, hadde lagt en plan som ikke fungerte. Siden 2007 har situasjonen i Ghormach gått fra vondt til verre. Noen av de kraftigste kampene som norske soldater har vært i noen gang, har nettopp foregått i Ghormach. Nordmennene er blitt støttet av amerikanske soldater og afghanske soldater og politimenn i de mange kampene. I fjor sommer ble amerikanske soldater mye mer aktive i Ghormach. Som en del av president Barack Obamas styrkeopptrapping i Afghanistan, kom rundt 700 flere amerikanske soldater til Faryab. De valgte ut Ghormach som et av deres hovedområder.

Distriktet regnes fortsatt for å være under kontroll av opprørere. En stor del av befolkningen i Ghormach tilhører den etniske gruppen pasthunere som også utgjør kjernen i Taliban. Ghormach ble formelt underlagt Faryab-provinsen i slutten av 2008, men lokalbefolkningen der har liten kontakt med sentraladministrasjonen i Maimana. På reiser i andre deler av Faryab møter jeg mange som påstår at alle som bor i Ghormach er talibanere, og de ønsker ikke de skal få hjelp verken med drikkevann, utdanning eller annen bistand.

Onsdag begynte jeg å lete etter informasjon om hva som hadde skjedd i Ghormach et par dager tidligere. Kampen mellom soldatene og opprørerne var såvidt registrert i et par afghanske og internasjonale medier. Men i en pressemelding fra NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) beskrives kampen ved Jar-i-Syah som en suksess. Tittelen kan ikke misforstås, dette var en militær seier: ”Afghan, Coalition Forces Clear Taliban from Faryab Province”. I de fire første avsnittene beskrives det hvordan afghanske soldater og ”koalisjonsstyrker” som som oftest betyr amerikanske soldater, gjennomførte en ”operasjon” for å ”renske ut” opprørerne fra området ved Jar-i-Syah i Ghormach. Det fortelles at det oppsto kamp der flere opprørere ble drept. Først i det femte avsnittet i pressemeldingen nevnes det at sivilpersoner også ble drept og skadd. Ifølge pressemeldingen ble ett barn drept og et barn, en kvinne og en mann skadd. Det går ikke fram av pressemeldingen om det var opprørere eller soldater som drepte og skadet de sivile. Men i standardisert form fordømmes opprørerne for å ta dekning blant sivile:

”Afghan and coalition forces conduct clearing operations where Taliban insurgents are taking refuge and inflict their will against Afghan civilians. These missions are conducted to support the security and safety of the Afghan people as Afghan and coalition forces use extreme measures to safeguard and protect the populace during security operations,” said U.S. Army Col Rafael Torres, International Security Assistance Force Joint Command Combined Joint Operations Center director.”

Jeg har møtt et titalls menn fra Jar-i-Syah de siste årene. De har fortalt om et område preget av stor usikkerhet og fattigdom. Opprørerne har vært konstant tilstede i Jar-i-Syah de tre og et halvt årene jeg har bodd i Afghanistan. Og en enkelt kamp der noen opprørere blir drept, kommer garantert ikke til å føre til at opprørerne forsvinner fra Jar-i-Syah. Tittelen i ISAF-pressemeldingen er dermed feil. Dette var ingen fordrivelse. Det var et av stadig flere sammenstøt i Ghormach. Men det som uroer meg mest er at en kamp der sivile blir drept og skadd og opprørere fordrives for en kort stund, presenteres som en seier. Hvis dette er perspektivet til de 150.000 utenlandske soldatene som nå er i Afghanistan, er det grunn til bekymring. Pressemeldingen fra ISAF er ikke rablet ned i Faryab, den er sendt ut fra informasjonsavdelingen ved ISAF-hovedkontoret i Kabul.

Mobilnetttet i Ghormach ligger nede store deler av tiden, og jeg anser det som for farlig å reise dit på egen hånd. På tur i følge med militæret vil det være umulig å oppnå reell kontakt med lokalbefolkningen. Jeg har bare vært i Ghormach sammen med afghanske politifolk, og det var ikke så veldig vellyket. Også bortimot alle afghanske journalister vegrer seg for å reise inn i Ghormach der faren for å bli kidnappet eller rammet av angrep er sjeldent stor.

Men de siste dagene har jeg i samarbeid med afghanske venner lykkes med å komme i kontakt med en rekke menn fra Ghormach og Maimana som enten har vært i Jar-i-Syah eller som har kjennskap til hva som skjedde der sist mandag.

Guvernøren i Faryab, Abdul Haq Shafaq, fortalte meg nå i ettermiddag at to og ikke ett barn ble drept i angrepet mandag. En gutt og en jente fra samme familie. I tillegg ble en jente, en sivil kvinne og en sivil mann skadd, og tre opprørere drept, opplyser guvernøren. Gruppen med menn fra Ghormach som lørdag møtte guvernøren i Maimana, fortalte ham at barna ble drept som følge av eksplosjoner som kom fra luften. Guvernør Shafaq sier de er usikre på hvordan type eksplosjoner dette var, men de tror det dreier seg om en form for eksplosiver som er blitt avfyrt eller sluppet fra luften av det utenlandske militæret. Guvernør Shafaq sier det er for tidlig å si om familien til de drepte kommer til å få erstatning.

Tidligere i dag snakket vi med fungerende distriktssjef i Ghormach, Asal Jan. Han sier at kampen mellom opprørerne og soldatene pågikk fra klokken elleve på kvelden mandag 24. januar til klokken fire morgenen etter. Også Jan forteller at to mennesker ble drept. De skal være barna til en vel respektert mann i Ghormach. Jan sier at barna ble drept av skudd eller raketter avfyrt fra helikoptre som ble styrt av de utenlandske soldatene. Jan forteller at en kvinne, en mann og to barn ble skadd.

Haji Bardad bor i Ghormach, og forteller at han møtte noen av de skadde på en helseklinikk i sentrum av distriktet tidligere i uken. De fortalte ham at det ble skutt fra helikoptre. Han ble fortalt at de drepte og skadde sivilpersonene var fra samme familie. Dette er sammenfallende med det som en gruppe menn fra Ghormach vi var i kontakt med i morges fortalte.

Haji Burgul som selv bor i Jar-i-Syah forteller at det er kommet ulike opplysninger om hvor mange som er blitt drept og skadd. En del sier at tre av de drepte var opprørere, mens andre har sagt at alle var sivile. Slik usikkerhet er normalt etter angrep i Afghanistan.

Ved kontoret til Den afghanske uavhengige menneskerettskommisjonen (AIHRC) i Maimana får vi opplyst at de sendte en delegasjon til Jar-i-Syah tirsdag 25. januar for å undersøke hvor mange som var blitt drept og skadd, og hvordan det skjedde. På grunn av ulike meldinger om antall drepte og skadde, regner ikke kommisjonen med at den kan konkludere før om noen dager. Men alle anslag for antall drepte er minst to sivilpersoner.

I og med at dette angrepet bortimot ikke er omtalt bortsett fra i ISAFs misvisende pressemelding, publiserer vi de foreløpige opplysningene nå. Angrepet illustrerer hvor vanskelig det er å få informasjon om sivile mennesker som blir drept her, og hvor lite omtale det får. Dette står i sterk kontrast til den massive pressedekningen som følger etter dødelige angrep på norske og øvrige lands soldater. Det er et stor skille mellom fokuset på soldatlivene som går tapt, og drap på sivile som enten ikke, eller bare såvidt, blir registrert.

De neste dagene vil vi prøve å finne ut mer om hva som skjedde mandag, og om norske soldater var innblandet. Kom gjerne med tips.

Ingen nordmenn drept på supermarked i Kabul

Minst åtte mennesker ble drept på supermarkedet i Kabul fredag. Foto: Jan Ahmad

Verdige ofre i Afghanistan #1

Afganistanbloggen starter en serie om verdige ofre i krigen. Først tar vi for oss angrepet på supermarkedet i Kabul fredag der ingen nordmenn ble drept.

Anders Sømme Hammer, Kabul

Fredag ettermiddag smalt det i den mest populære butikken for utlendinger i Kabul. Supermarkedet ”Finest” ligger midt i ambassadestrøket. Kundene er stort sett utlendinger, og afghanere med uvanlig god råd. Det ble tidlig meldt at flere av de minst åtte drepte var utenlandske.

Det sies at i utenriksjournalistikken er det ikke plass til mer enn en konflikt av gangen. Men på tross av det pågående opprøret i Egypt, fikk angrepet i Kabul stor oppmerksomhet internasjonalt. The New York Times, BBC og kinesiske CCTV var blant mediene med journalister som rykket ut raskt og dekket angrepet grundig og stort fra åstedet.

Ett barn og to eller tre kvinner skal være blant de drepte på ”Finest”. Foto: Jan Ahmad

I Norge ligger imidlertid nyhetsterskelen høyere. Ingen av ofrene på ”Finest” var norske, så angrepet fikk ikke mye omtale. Over ni år etter invasjonen, skal det fortsatt mye til for at dette blir mer enn en historie om nordmenn i krig i norske medier. Drepte, skadde, dedikerte og misfornøyde soldater får det meste av oppmerksomheten. Rammer ikke volden nordmenn, må den være spesielt spektakulær (les: svært mange må bli drept på en svært brutal måte) for at det skal bli stort mer enn en notis eller i det hele tatt bli nevnt på nyhetssendinger.

I 2011 kommer vi til å høre mye om norske soldater, en del om andre nordmenn i Afghanistan, og litt om afghanere. Ingen norske medier har fast ansatte journalister i Afghanistan. De fleste kommer hit i samarbeid med det norske Forsvaret og Utenriksdepartementet som er svært behjelpelige med å finne nordmenn som kan intervjues. Dermed er målet om å dekke nordmenn i krig nådd.

Siden i fjor sommer har den norske journalisten Yama Wolasmal bodd og arbeidet her i Afghanistan. Wolasmal som snakker perfekt dari og pasthu som er hovedspråkene her, gikk fra TV2 til en kometkarriere som frilanser for internasjonale medier. I går sørget han for breaking news fra angrepet i Kabul. Han avla tre direkete rapporter på TV – betegnende nok på kinesisk TV. Det var ingen kinesere som var blitt drept. Men kinesiske CCTV gir sine 80 millioner seere et litt videre perspektiv på verden enn norske medier.

Angrepet i Kabul er urovekkende. Det er ikke vanlig med så målrettede angrep på sivile i Kabul. Mange sivilpersoner blir drept i Afghanistan. Men det er som oftest fordi de har vært i nærheten av politifolk, soldater, opprørere eller sentrale myndighetspersoner, når angrepene har inntruffet. Eller så har de kjørt på veibomber som hensynsløst er blitt utplassert for å ramme dem opprørerne definerer som fienden. Får vi nå en dreining der sivile blir hovedmål, blir dette året enda mørkere enn fjoråret da det meste gikk galt i Afghanistan. Frykten blant afghanere kommer til å øke betraktelig, men de fleste vil ikke ha noe annet valg enn å sette sin lit til Allah. Utenlandske bistandsarbeidere, FN-ansatte og diplomater kommer enten til å rømme landet, eller om mulig, bevege seg enda mindre utenfor kontorene og gjestehusene i den afghanske hovedstaden. Og flere ansatte kommer til å bli omstasjonert til utlandet. Når enda mer av arbeidet overføres til kontorer så langt unna som Delhi og Dubai, blir de ofte svake båndene til det afghanske samfunnet, enda svakere.

Etterforskningen av fredagens angrep pågår fortsatt. Det tar tid å undersøke eksplosivrester, og å avhøre vitner. De drepte må identifiseres og familiene må underrettes. En del ulike opplysninger har dukket opp i de mange artiklene og sikkerhetsmeldingene om angrepet. Men foreløpige meldinger tyder på at en mann gikk inn på supermarkedet ”Finest” i Wazir Akbar Khan-bydelen. Det åpnet han ild, før han kastet en granat og antakelig utløste en bombe. Ifølge afghansk etterretning var fire av de drepte filippinske og fire afghanske, blant dem et barn.

Taliban tok på seg ansvaret for angrepet og hevdet angriperen var en mann ved navn Attaullah. Opprørsbevegelsen Hezbi Islami tok også på seg ansvaret for angrepet og hevdet angriperen var en mann ved navn Rafiullah.

Jeg var på det andre Finest-supermarkedet i Kabul og så etter middag da Attaullah, Rafiullah eller en annen mann gikk til angrep. Idet jeg fikk den første sms-advarselen, begynte telefonene å ringe rundt meg. Det ble fryktet at også denne filialen som er bortimot identisk med den i Wazir Akbar Khan, ville bli angrepet. I løpet av et par minutter var det nesten bare de butikkansatte igjen i lokalet. De sto og så på direkte rapporten fra åstedet på afghansk TV.

(For ordens skyld, Yama Wolasmal er ikke bare en dyktig journalist, han er også kamerat av Hammer)

Supermarkedet ”Finest” tiltrekker seg kunder som har råd til dyre importvarer, og blir sett på som et av symbolene på det utenlandske nærværet i Afghanistan. Foto: Jan Ahmad

Staten de unge ikke vil jobbe for

Afghanske myndigheter klarer ikke å friste unge med utdanning til å arbeide i det offentlige, skriver Jamqubad Shuola. Foto: Anders Sømme Hammer

Afghanske myndigheters mangel på retning og visjoner fører til at unge universitetsutdannede søker seg fra vekk fra det offentlige.

Jamqubad Shuola (27), poet og journalist

Hvert år avslutter flere tusen unge afghanere studiene og går over i arbeidslivet. Dette er de heldige som har greid å trosse de mange hindringene på veien mot en høyere utdanning i Afghanistan.

Det er et faktum at godt styresett og aktiv statsbygging er avhengig av et jevnt tilsig av kompetent arbeidskraft. Men i løpet av de siste ni årene har vi sett at de fleste universitetsutdannede i Afghanistan går for jobber med høy lønn i organisasjons- og næringslivet. De kan ikke unne seg det privilegium det er å få arbeidsoppgaver som er relevante for utdanningen deres. De unge ønsker bare personlig sikkerhet og prioriterer høyest mulig lønninger, enten det er for en humanitær organisasjon, FN, det internasjonale militæret eller næringslivet. En del av dem ender opp med enkle jobber de er overkvalifiserte for.

Hvis det fortsetter på denne måten, vil den afghanske staten snart stå overfor betydelige rekrutteringsproblemer.

En rekke universitetsutdanninger gir folk ferdigheter som de kunne fått brukt godt i det offentlige. Og ideelt sett kunne de videreført hovedinteressene som de har fått dyrket på universitetet, i arbeidslivet.

Så hvorfor vil ikke de unge jobbe for staten?

På tross av den enorme mengden internasjonal bistand som den afghanske staten har mottatt de siste ni årene, er det ikke blitt staket ut en offentlig strategi. Det er ikke blitt dannet et klart bilde av hva afghansk styresett er, eller i hvilken retning vår nasjon er på vei. Vi mangler en forståelse for hvordan landet vårt endres, og for hva framtiden vil bringe. Og offentlige lønninger er som oftest lave.

Problemet er at når myndighetene ikke evner å skape et klart politisk og økonomisk program, oppstår det en usikkerhet som skremmer unge fra å søke seg til det offentlige. Som ung afghaner blir du opphengt i alle manglene i samfunnet, og sakte men sikkert bygger det seg opp en misnøye med staten. Vi føler dermed at vi ikke har noe annet alternativ enn å søke oss vekk fra det offentlige.

Usikkerheten som preger Afghanistan illustreres ytterligere av at mange av dem som har ressurser til det, prøver å flykte utenlands og starte et nytt liv der. Dette fører til en videre svekkelse av Afghanistan.

Engasjement for staten skapes ikke bare gjennom følelsesladede taler. Afghanske myndigheter må være realistiske og ha et genuint ønske om å inkludere og ansette unge med høyere utdanning. Land som Sør-Korea og Japan som nå er betydelige økonomiske størrelser på det regionale og internasjonale plan, hadde i begynnelsen ikke mye mer enn en utdannet og dedikert ung arbeidsstyrke og en klar offentlig strategi. Også i Vesten har vi sett at land har oppnådd utvikling gjennom strategier der den yngre generasjon har vært sentral.

For meg er det helt klart at hvis afghanske myndigheter virkelig ønsker å drive statsbygging, må de gjøre seg attraktive for de unge og skape engasjement. Myndighetene må sørge for at det oppstår en følelse av solidaritet og ansvar blant alle afghanere. Det må dannes et inntrykk av dette er vårt land, og at vi bare kan oppnå framgang hvis alle deltar.

Som ledd i en slik prosess må myndighetene legge til rette for at unge mennesker kan tenke kritisk, og få muligheten til å ytre seg og bli hørt. Unge må oppfordres til å delta i politikken, og de må involveres i arbeidet mot korrupsjonen. Nettverk og foreninger for unge må støttes. Og de offentlige lønningene må økes. Dette er avgjørende for å skape forbedringer her.

Skal rulle 74 mil for å bli sett

Abdul Salam er den desidert raskeste rullestolbrukeren i Maimana. Alle foto: Anders Sømme Hammer

Maimana: I fjor tok Abdul Salam seg 34 mil fra Maimana til Mazar-e-Sharif i rullestol. Nå vil han over fjellet til Kabul.

Anders Sømme Hammer

 

Salam er ikke sur. Han bare liker ikke å smile.

– Jeg vil gjøre folk oppmerksomme på hvordan vi i rullestol har det. Vi må bli synlige. Det er ingen som bryr seg om oss, sier Abdul Salam.

I fjor brukte han tre dager på den 34 mil lange turen fra Maimana til Mazar-e-Sharif i Nord-Afghanistan. Utenlandske hjelpearbeidere våger ikke lenger å kjøre denne strekningen i pansrede biler. Veibomber, kidnappinger og landveisrøvere gjør det for farlig. Afghanske og utenlandske soldater er jevnlig i kamp mot opprørere og kriminelle langs denne veien.

Stupbratt fjell

Salam var redd da han rullet gjennom områder der han visste det var opprørere, men det skremmer ham ikke fra å planlegge en langtur til Kabul. Mens veien mellom Maimana og Mazar-e-Sharif er flat, delvis ørkenlandskap, må Salam ta seg opp det bratte fjellpasset

Mens han venter på neste langtur, konkurrerer Salam mot kameratene i Maimana.

Salang for å komme til Kabul. En augustdag for halvannet år siden satt jeg selv på i en bil som havarerte midt i den bratteste passasjen i Salang. Mang en bilmotor har gitt opp i det samme området.

– Jeg vil ta pauser, svarer Salam når jeg spør hvordan han skal komme seg gjennom Salang.

Lever på tre kroner dagen

Salam var 18 år og politimann. Det var starten på borgerkrigen i Afghanistan. Salam omtaler seg selv som en kriger for den daværende afghanske presidenten Mohammad Najibullah.

– Jeg ville frigjøre landet mitt fra dem som ville ødelegge det. Jeg ble alltid sendt først inn i kamp. Jeg var god, sier Salam.

En natt ble Salam kalt ut til en kontrollpost i Kandahar-provinsen der han var utplassert. På veien gikk han på en mine. Han ble lam fra livet og ned.

– Jeg var stolt da jeg våknet til bevissthet, for jeg hadde forsvart landet mitt. Jeg ville dødd for Najibullah, sier Salam.

Siden den gang har Salam bodd sammen med moren sin i Maimana i Faryab-provinsen i Nordvest-Afghanistan. Han er ikke gift. Han sier han skulle ønske han var det, for da ville han ha hatt barn som kunne ha hjulpet ham nå.

Det afghanske departementet for arbeid, sosiale tjenester, martyrer og handikappede gir Salam en trygd på 1.070 kroner i året. Det blir tre norske kroner dagen. Han nekter å tigge.

– Vi vet at det sendes milliarder av dollar hit, men de kommer ikke oss til gode. I løpet av 20 år har jeg ikke fått noe mer enn den lille trygden. Jeg vet at jeg ville ha fått mer hvis jeg hadde bodd hvor som helst ellers i verden. Under krigen var jeg i frontlinjen og fyrte av raketter, nå er det ingen som bryr seg om meg, sier Salam.

Arbeidsløs

Salam følte seg lenge ubrukelig. Ingen vil ansette en som sitter i rullestol. Så for tre år siden begynte han å trene. Det endret livet hans.

– Jeg føler meg bra når jeg trener, sier Salam.

Han spiller basket og trener på løp over korte og lange distanser.

Vi blir med Salam på et rullestolløp som han arrangerer sammen med funksjonshemmede venner i Maimana. Ni menn møter til start. Noen av dem er mindre enn halvparten så gamle som Salam. Løpet går fra flyplassen til sentrum i Maimana. En strekning på et par kilometer. Salam raser fra alle. Smågutter løper rundt ham og heier. Menn følger etter på motorsykkel og tar bilder av Salam med mobiltelefonene. Salam er konsentrert og roper at folk må slippe ham fram når de kommer for nærme. Framme i mål rett foran kontoret til guvernøren i Faryab er Salam utslitt. Han heller nedpå en flaske vann, mens han får kjeft av afghanske politimenn som sier han lager kaos i gaten. Guvernøren har besøk av amerikanske soldater, og Salam og det spontane publikummet får beskjed om å holde seg unna veien. Salam får medalje og en pokal, så ruller han hjem.

– Det har vært krig her i 30 år, men det har bare ført til at folk er blitt skadd. Alle må lære seg å respektere hverandre og leve i fred, sier Salam.

Tiden vi ikke vil tilbake til

Forhandlinger med Taliban kommer til å gå på bekostning av kvinners rettigheter, frykter kvinnen som har skrevet dagens innlegg. Foto: Anders Sømme Hammer

Opptrappingen av krigen i Afghanistan, har ikke ført til fred. Flere og flere mister troen på at opprøret lar seg knuse militært. For hver utenlandske soldat som blir drept, øker presset for å hente soldatene hjem. Fredsforhandlinger med Taliban står igjen som den eneste sannsynlige løsningen. Som Mojib Mehrdad påpekte i sitt innlegg i Afghanistanbloggen i forrige uke, er det mange afghanere som savner den relativt fredelige perioden under Taliban. Vi fortsetter diskusjonen om forhandlinger med et innlegg fra en afghansk kvinne som er redd for at hun igjen kommer til å bli tvunget til å holde seg hjemme hvis det inngås en fredsavtale. På grunn av den dårlige sikkerhetssituasjonen og det sensitive innholdet velger vi å skjule identiteten hennes:

Jeg husker dagen Taliban inntok Mazar-e-Sharif. Mennesker som var blitt skadd, lå i gatene og ropte om hjelp, men ingen kunne gå ut til dem. I mange dager savnet vi lyden av barn i gatene. Taliban begynte å ransake hus på jakt etter våpen. Når de oppdaget at det var flere enn en mann i huset, ble minst en mann ført vekk. Mange forsvant for godt. Hundrevis ble satt i fengsel. Jeg så over hundre kvinner og barn som sto foran fengselsporten i byen. De prøvde å finne ut om de mannlige slektningene deres var døde eller fengslet. Taliban-kommandanten skrek til kvinnene at hvis slektningene tilhørte den etniske gruppen hazaraer, måtte de dø. Det var uaktuelt å løslate en hazara.

Taliban kontrollerte Mazar-e-Sharif i mer enn tre år. Jeg er ett av vitnene til de mange overgrepene som fant sted i denne perioden. Jeg vil fortelle en historie fra min egen familie: Tanten min hadde fire sønner og en av dem flyttet inn i vårt hus. Da Taliban kom og ransaket huset vårt, spurte de bestefaren min om det var gjemt våpen der. Bestefar sa at vi var vanlige folk som ikke hadde våpen. Så oppdaget talibanerne fetteren min. De banket ham opp, mens de spurte ham hvor vi hadde gjemt våpnene. Han gjentok at vi ikke hadde noen. Da bandt talibanerne hendene hans sammen for å ta ham med. Bestefar tagg dem om å la ham få bli, han var ingen soldat, han hadde bare en butikk, han var uskyldig. Men de hørte ikke på ham. Isteden tok de opp  mursteiner og slo bestefar i hodet til han besvimte. Moren min sa til dem: ”Dere er ikke mennesker, dere er ikke muslimer. Dere slår en gammel mann som ikke har gjort noe galt.” Da slo talibanerne moren min med geværkolbene.

Vi hørte ikke fra fetteren min på tre dager. Så ble vi endelig fortalt at han var i live.

Da Taliban regjerte i Mazar-e-Sharif, ble kvinner nektet grunnleggende rettigheter. Jeg og tusenvis av andre måtte holde oss hjemme. Jenter og kvinner fikk ikke lov til å gå ut alene. Vi fikk heller ikke lov til å ta utdanning eller jobbe. Da jeg forsto at Taliban ikke ville la meg bevege meg rundt i byen, måtte jeg omstrukturere dagene. Om morgenen gikk jeg over til naboen der jeg fikk skredderopplæring fram til tolv på formiddagen. Så gikk jeg hjem og øvde på det jeg hadde lært. Om kvelden hørte jeg ofte på radio: Radio Iran og BBCs sendinger på persisk. Taliban hadde annonsert at det ikke var lov å høre på disse sendingene. Alle som trosset forbudet, ville bli straffet. Jeg hørte derfor på i smug. Jeg pleide også å lese iranske romaner som jeg fikk fra noen av de få bokhandlene som fortsatt var åpne. Det var broren min som gikk ut og skaffet meg bøkene. Når jeg hører forhandlinger med Taliban blir diskutert, tenker jeg på alle overgrepene fra den gang. Jeg er bekymret for hva som blir resultatet av forhandlinger med dem som sto bak alle disse overgrepene og som tilsynelatende ikke angrer. De virker stolte over det jeg ser som kriminelle handlinger.

Det er blitt oppnevnt et offisielt afghansk Fredsråd som skal forhandle med Taliban. Blant rådsmedlemmene er det flere som ikke er bedre enn Taliban. I perioder de har hatt makt, har de vært ansvarlig for menneskerettighetsbrudd. Og de har vært med på å få innført amnestiloven som har gitt krigsforbrytere immunitet mot straff. Når de går inn for en slik lov, hvordan kan vi da være trygge på at de ikke bare gir etter for Talibans krav som igjen vil frarøve oss grunnleggende rettigheter. Jeg blir ikke overrasket om Taliban blir tilgitt i tråd med amnestiloven og innlemmes i regjeringen. Men det er vanlige folk i Afghanistan som vil måtte betale prisen i form av overgrep.

Jeg er svært opptatt av kvinners rettigheter. Nå er jeg veldig engstelig og forvirret. Jeg frykter at alle våre anstrengelser de siste årene for å bedre våre kår, har vært forgjeves.

Er det mulig å unngå at opprøret vokser?

Konflikten mellom Pakistan og India forverrer også sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Her bæres en død mann bort etter et selvmordsangrep utenfor den indiske ambassaden i Kabul. Foto: Anders Sømme Hammer

Afghanere kan ikke fatte hvorfor den over ni år lange krigen ikke har ført fram. Hvis vi ikke får omfattende nasjonale og regionale omveltninger, kommer støtten til opprørerne bare å øke i 2011.

Kommentar av Mojib Mehrdad (26), journalist og forfatter, Kabul

For fire, fem måneder siden var jeg hele tiden på vakt da jeg gikk til kontoret mitt i sentrum av Kabul. Jeg fryktet at hver parkerte bil jeg passerte kunne romme en bombe. Og at enhver sjåfør som kjørte fort, var en selvmordsbomber. Tanken på at opprørere kunne hoppe ut av bilene og forvandle byen til en slagmark, gjorde meg urolig. Jeg og de andre innbyggerne i hovedstaden tenkte konstant på at vi kunne bli drept.

Men i dag har endringer blant sikkerhetsstyrkene, spesielt internt i Innenriksdepartementet som har ansvaret for politiet, ført til en minimal bedring av sikkerhetssituasjonen i Kabul og noen av de andre største byene. Vi har blant annet fått en nedgang i antall selvmordsangrep i Kabul. Men dette betyr på ingen måte at opprøret har opphørt. Det så vi for eksempel da guvernøren i Kunduz ble drept sammen med over et dusin andre sivilpersoner i en moske. Nylig ble 13 mennesker drept i et selvmordsangrep i Kabul. Konflikten forverres og spres. Tidligere relativt trygge områder i landet rammes, dette er spesielt tydelige i den nordlige regionen. I 2010 økte da også volden med 70 prosent i Afghanistan.

Sikkerhet har vært gjennomgangstemaet i afghansk presse de siste ni årene. Afghanske myndigheter har sammen sine internasjonale samarbeidspartnere ikke klart å bekjempe Taliban. Bevegelsen som i 2002 antakelig såvidt talte 5.000 personer, rykker nå inn og tar kontroll over stadig nye distrikter. De utfordrer hele tiden afghanske og utenlandske soldater.

Afghanere kan ikke forstå at på tross av den ni år lange krigen mot terror – og den medfølgende opplæringen av afghanske sikkerhetsstyrker og økningen i antall utenlandske soldater – så blir bare sikkerhetssituasjonen verre. Er opprørerne usynlige? Er innsatsen til det afghanske og internasjonale militæret halvhjertet?

Politiske eksperter mener at vi må se på både nasjonale og regionale faktorer når vi skal forklare sikkerhetssituasjonen i Afghanistan.

Her i Afghanistan er det blitt opprettet et Fredsråd som ledes av tidligere president Burhanuddin Rabbani. Og president Hamid Karzai har oppfordret Taliban-leder Mulla Omar, som han kaller bror, om å komme og diskutere hvordan de kan slutte fred. Men alt tyder på at Taliban kommer til å fortsette å nekte å gå inn i forhandlinger så lenge det er utenlandske soldater på afghansk jord. Opprørerne er fast innstilt på å kjempe mot det de kaller en okkupasjon. I intervjuer har Karzai beskrevet uformelle samtaler med Taliban. Som en del av disse uformelle prosessene vil myndighetene vise godvilje og løslate en del talibanere. Det finnes imidlertid ingen garanti for at ikke disse fortsetter den hellige krigen. Den såkalte Fred- og forsoningskommisjonen som ble ledet av den tidligere mujahedinlederen Sebghatullah Mojadidi, oppfordret Taliban-medlemmer til å forlate bevegelsen i bytte for økonomisk støtte og andre privilegier. Men det viste seg at mange av dem som mottok støtten, igjen sluttet seg til Taliban og kjempet mot myndighetene.

Det internasjonale samfunnet gikk inn i Afghanistan med USA i front. Demokratibygging og krig mot terror var de uttalte målene. Nå har ambisjonene blitt senket. President Barack Obama prioriterer ikke demokratiet. Nå er målet bare at opprørerne og afghanske myndigheter slutter fred.

Forhandlinger med Taliban er ikke problemet. Hovedbekymringen for afghanere er at vi skal miste de rettighetene vi nå har fått til en svært høy pris. Det er en fare for at kvinners rettigheter, ytringsfrihet, og andre sivile rettigheter skal bli ofret ved forhandlingsbordet. Som vi vet, fikk ikke kvinner lov til å gå på skole eller jobbe da Taliban regjerte. Afghanere ble også nektet fri presse, ytringsfrihet, og andre grunnleggende politiske rettigheter.

Så hvordan har krigen mot terror ført oss hit at det overveies å gi etter for krav fra Taliban? Politiske eksperter mener at USA ikke forstod situasjonen i Afghanistan. Etter 11. september 2001 ble alt analysert i et terrorperspektiv. Dermed ble det ikke tatt skikkelig tak i problemene som har forhindret framgang og utvikling etter Taliban-regimets fall. Fattigdom, etniske og språklige ulikheter, stammekonflikter og motstand mot USAs nærvær i regionen og øvrige regionale spenninger – spesielt Pakistans fiendtlige innstilling overfor Afghanistan og India – er helt sentrale faktorer for å forstå dagens situasjon. Og dette må ses i sammenheng med den enorme korrupsjonen i Afghanistan, og afghanske myndigheters manglende evne til å dekke innbyggernes grunnleggende behov.

Afghaneres misnøye med styresettet har ikke vært større enn nå, antakelig selv ikke på 1990-tallet da henholdsvis krigsherrer og Taliban regjerte. Innbyggerne i fjerntliggende områder, spesielt i Sør- og Sørvest-Afghanistan er svært frustrerte over den omfattende korrupsjonen i justisvesenet. Siden sentralmakten er så svak, løser folk sine problemer med hjelp fra Taliban eller gjennom andre uformelle kanaler. I det formelle statssystemet er det bare mektige mennesker som bestikker myndighetspersoner som vinner fram.

Afghanere har mistet troen på myndighetene. De ser få grunner til at de ikke skal gripe til våpen og kjempe sammen med Taliban mot de korrupte menneskene som er satt til å styre dem. En mann i Musa Qala i Helmand-provinsen i Sør-Afghanistan, som lever i fattigdom og utrygghet, og som har mistet slektninger i luftangrep utført av det internasjonale militæret, slutter seg fort til Taliban. Når myndighetene svikter, vokser opprøret.

En annen hovedårsak til usikkerheten i Afghanistan er Pakistans støtte til Taliban. Pakistan har fortsatt å bruke Taliban som et strategisk våpen i deres regionale maktkamp. Fra Quetta i Pakistan styres talibanere i hele landet. Og de flere titusen religiøse skolene i Pakistan er potensielle rekrutteringsanstalter for Taliban. Med ytterligere støtte fra arabiske land, skaper disse religiøse skolene et betydelig antall fundamentalister. Afghanske myndigheter har gang på gang lagt fram bevis på at terrorleirer er støttet av pakistansk etterretning. Men USA har ikke presset pakistanske myndigheter til å sette en stopper for støtten. Pakistanske myndigheter holder ikke løftene om å bekjempe terrorisme, som de alltid setter en svært høy pris for. I dag er Pakistan en frihavn for Taliban.

Mange afghanere er utmattet og desillusjonerte. De har mistet håpet om en bedre framtid. Antall fattige, arbeidsløse og narkomane øker for hver dag. Ifølge anslag har mer enn 50 prosent av befolkningen psykiske lidelser. Samtidig tilrøver ressurssterke afghanere seg landets ressurser og verdier. De stjeler utviklingshjelpen som er ment for vanlige afghanere. Ansatte i hjelpeorganisasjoner, bankpersonell, forretningsfolk, myndighetspersoner, narkobaroner og medieeiere er bundet sammen gjennom korrupsjon og kriminelle nettverk. De nyter godt av flommen av utviklingshjelp, mens slektningene deres koser seg i luksus i trygge Europa.

Når vi tar alt dette i betraktning, må vi spørre oss: Hvordan er det mulig å gjøre folk mer tilfredse og forhindre ytterligere usikkerhet? Hvordan kan vi sørge for at ikke flere slutter seg til Taliban? For faktum er at vanlige folk allerede sammenlikner dagens styresett med Taliban-regiment og lovpriser hvordan Taliban effektivt sørget for fred da de styrte.

Det er helt avgjørende at folket får mer makt slik at de kan være med på å bestemme hva myndighetene foretar seg på deres vegne. Dette må innebære en reformering av offentlig sektor som fører til at korrupsjonen stoppes. Pakistan må presses til å stoppe støtten til opprørsgrupper. Og det må oppnås enighet mellom landene i regionene om hvordan de skal forholde seg til Taliban. I tillegg må vi få en bedre koordinering mellom afghanske myndigheter og internasjonale militæret.

Flertallet av afghanere er analfabeter, og en stor del lever i absolutt fattigdom. Det beste som kan gjøres for å legge grunnlaget for fred, er å bekjempe fattigdommen og analfabetismen. Da kan det etableres tillit mellom folket og myndighetene. Det er helt avgjørende.

ISAF-soldater drepte sivile i Faryab

To menn ble drept og to skadd i et ISAF-angrep i Faryab torsdag.

Torsdag angrep ISAF-soldater en bil utenfor Maimana by i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan. To menn ble drept og to skadet. ISAF-soldatene skal ha trodd mennene var opprørere, men tok feil.

Anders Sømme Hammer

Samme dag som Afghanistanbloggen la ut en oversikt over antall registrerte sivile som er blitt drept og skadet i Faryab-provinsen i år, steg antall ofre. Torsdag 23. desember ble to menn drept og to skadet i et angrep utført av ISAF-soldater i Faryab. Ifølge folk Afghanistanbloggen har vært i kontakt med i Faryab, antas det at soldatene som var innblandet, er amerikanske. Men ISAF (NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke) har ikke spesifisert nasjonaliteten til soldatene, og Afghanistanbloggen vet ikke om norske soldater var med på angrepet. Norske og amerikanske soldater samarbeider tett i Faryab. Tidligere i år ankom 700 amerikanske soldater Faryab som en del av president Barack Obamas styrkeopptrapping i Afghanistan. Det er for øyeblikket rundt 300 norske soldater i Faryab.

Torsdagens angrep undersøkes nå av både Den afghanske uavhengige menneskerettighetskommisjonen og ISAF.

Det er verdt å legge merke til at det i pressemeldingen fra ISAF brukes plass på å skildre hvor farlige opprørerne de trodde de angrep var, når det her er klart at de tok feil og drepte feil menn i en bil nær provinshovedstaden i Faryab. Mennene skal ifølge nyhetsbyrået AP ha vært på vei til et møte sammen blant annet guvernøren i Faryab, Abdul Haq Shafaq.  Den ene drepte skal ha vært broren til tidligere parlamentariker Sarajuddin Mozafari. Den andre drepte skal ha vært politimann.

Ifølge ISAF reagerte ikke mennene på muntlige advarsler og varselskudd. De dødelige skuddene skal ha blitt avfyrt fra et helikopter.

I juli i fjor skjøt norske soldater den sivile mannen Sher Mohammad Chora som kjørte på motorsykkkel i Faryab med sin ni år gamle sønn bakpå. Chora skal ikke heller ikke ha reagert på soldatenes advarsler.

Minst 45 sivile drept i Faryab i år


En mann sørger ved graven til kona som ble drept av opprørere i Faryab tidligere i år. Foto: Privat

Minst 45 sivilpersoner er blitt drept og 59 er blitt skadd i krigen i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan i år, ifølge Den afghanske uavhengige menneskerettighetskommisjonen.

Anders Sømme Hammer

Dette er det første året menneskerettighetsorganisasjonen har prøvd å registrere og undersøke systematisk hvor mange sivilpersoner som er blitt drept eller skadd i Faryab. Norske soldater har på vegne av NATO hatt ansvaret for sikkerheten i Faryab siden 2005.

Når Den afghanske uavhengige menneskerettighetskommisjonen mottar meldinger om at sivile er blitt rammet, prøver representanter å reise ut for å gjennomføre egne undersøkelser i felt. Dette kan de imidlertid ikke gjøre i de mest urolige områdene i Faryab. Organisasjonen regner derfor med at det er store mørketall, spesielt i Ghormach-distriktet der det har vært vært en rekke luftangrep og bakkekamper i år. Norske og amerikanske soldater og afghanske soldater og politimenn har kjempet mot det de mener er opprørere i Ghormach gjennom hele året.

Rapportene som Afghanistanbloggen har fått redegjort, viser at opprørerne er mistenkt for å ha drept 40 av de 45 registrerte ofrene. Blant de drepte skal det være tre kvinner og fire barn. To sivile menn ble rapportert drept av utenlandske soldater i et luftangrep i Qaysar-distriktet 25. juli. Det er ikke spesifisert om det var norske, amerikanske eller noen andre lands soldater som kalte inn bombene.

Et av de mest oppsiktsvekkende drapene skal ha funnet sted 19. juni. I rapporten til Den afghanske uavhengige menneskerettighetskommisjonen fortelles det at en mann i Qaysar-distriktet sør i Faryab, kontaktet politiet da han oppdaget at en bombe var gjemt ved veien. Afghansk politi rykket ut. Utenlandske soldater skal ha støttet politimennene, men de holdt seg ifølge rapporten et lite stykke unna. Bomben eksploderte idet det afghanske politiet ankom åstedet. En politimann ble drept. En av de andre politimennene, som var i familie med den drepte, skal så ha anklaget mannen som meldte om bomben, for å stå i ledtog med opprørerne. Politimennene begynte å banke opp mannen, og da kona hans prøvde å gå i mellom, ble hun skutt og drept. Kvinnen var gravid.

Etterforskningen går tregt, noe som ikke er uvanlig i Afghanistan, spesielt når politifolk er mistenkt. Det er fortsatt usikkert om det reises straffesak mot politimannen som skjøt kvinnen. Saken behandles av det lokale rettsapparatet i Faryab. Etter drapet, skal huset til mannen ha blitt antent av politiet. Afghanistanbloggen har fått sett videopptak av det utbrente huset.

Guvernøren i Faryab vil gå av

Etter tre år som guvernør i Faryab 
mener Abdul Haq Shafaq at han har gjort sitt. Alle foto: Anders Sømme Hammer
Norske myndigheters nærmeste støttespiller i Faryab-provinsen har fått nok. – Hadde det vært opp til meg, hadde jeg dratt hjem i dag og blitt der, sier guvernør Abdul Haq Shafaq.

Anders Sømme Hammer

MAIMANA: Faryab i Nordvest-Afghanistan domineres av mektige menn som tilber den usbekiske krigsherren Abdul Rashid Dostum og opprørere som sverger til hellig krig. Dostum er ansett som en av de mest voldsomme krigsherrene Afghanistan har fostret i moderne tid. Opprørerne har spredd seg til hele Faryab de siste årene. Der kriger de mot norske, amerikanske og afghanske soldater og politimenn og driver utstrakt skattlegging og rekruttering.

Norske myndigheter har dermed hatt en betydelig utfordring når de har søkt etter egnede samarbeidspartnere til forsøket på statsbygging i det som ofte kalles den norske provinsen i Afghanistan. Det er her Abdul Haq Shafaq har vært redningen; Han er blitt selve symbolet på den såkalte ”afghaniseringen” som det er meningen at den norske krigføringen og bistanden skal føre til. Og han stiller alltid opp på bilder og roser Norge når norske ministere kommer på Afghanistan-besøk. Norge bruker 750 millioner kroner på utviklingshjelp og nødhjelp i Afghanistan i år. Rundt 20 prosent av pengene tilfaller Faryab. Norske soldater har siden 2005 vært utplassert i Faryab og hatt ansvaret for sikkerheten i provinsen på vegne av NATOs såkalte internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF).

Gjensidig avhengig

Den sjarmerende guvernøren Shafaq som har en mastergrad i sharia, ble direkte utpekt av president Hamid Karzai i 2007. Shafaq tok over etter Latif Ibrahim som ifølge en rapport fra den norske ambassaden i Kabul, hadde gjort ”en meget dårlig figur som guvernør i provinsen”. Ibrahim hadde blant annet samarbeidet tett med lokale kommandanter og trenert utviklingsprosjekter, hevdes det i rapporten som Afghanistanbloggen har fått tilgang til. I tillegg ble han anklaget for å være korrupt.
Shafaq kom fra stillingen som guvernør i Samangan-provinsen i Nord-Afghanistan. Ambassaden beskrev Shafaq som en faglig sterk teknokrat med relativt svakt politisk maktgrunnlag. Dermed var grunnlaget lagt for en allianse: Norge hadde behov for en presentabel afghansk leder som verken ble oppfattet som korrupt eller nær alliert av krigsherren Dostum. Shafaq trengte norske penger og beskyttelse.

Utslitt

Søndag deltok Abdul Haq Shafaq på markeringen av de handikapedes dag i Maimana.

Venterommet utenfor det store kontoret til Shafaq i Maimana by er fullt av menn med problemer de håper guvernøren kan løse. Sitter de her et par timer, får de audiens. En mann kommer inn til Shafaq og klager på korrupsjon i den lokale administrasjonen. Han nevner navnet på en mann som skal motta bestikkelser. Shafaq sier han kjenner mannen, og mener det ikke kan stemme at han er korrupt. Den besøkende klager på at han ikke har fått lønn på fem måneder. Shafaq spør retorisk om hvordan han da har klart seg. Mannen takker for seg og går ut. Borgermester Mohammad Nazar kommer inn på kontoret og ber om Shafaqs underskrifter på noen papir.

– Du er borgermester, du kan skrive under selv, sier Shafaq.

Borgermesteren går ut igjen.

Vi møter Shafaq gjentatte ganger gjennom en uke. Han tar seg ofte til hodet, gjesper, lukker øynene under møter og snakker mye om hvor sliten han er, og at det er på tide å gi seg. Han vet han hele tiden er i livsfare. Han har fått så mange drapstrusler at han har sluttet å gå i bryllup.

– Selv frykter jeg bare Allah. Men jeg er redd mange mennesker vil bli skadd hvis noen angriper meg, sier Shafaq.

Da han nylig var i Kabul og holdt en pressekonferanse var tonen langt mer positiv. Da hevdet Shafaq at Taliban ikke utgjør noen trussel i Nord-Afghanistan. Og til glede for ISAFs informasjonsarbeidere påsto Shafaq at sikkerhetssituasjonen er blitt bedret i Faryab.

Shafaq forteller at han under besøket i Kabul ba om å få gå av som guvernør så fort som mulig.

Han trykker seg gjennom tekstmeldingene på mobilen, og leser opp noen av truslene han har mottatt. I en melding forteller opprørene at de skal kutte strømforsyningene i Faryab. I en annen melding forteller de at de skal sprenge de nye broene i provinsen. Og i en tredje melding forteller de at en mann er klar til å drepe Shafaq. Det kommer stadig advarsler om at selvmordsbombere ligger i skjul utenfor Maimana og venter på å gå til angrep.

Misfornøyd med utviklingsorganisasjonene

5. november i år ble Faryab rammet av det kraftigste selvmordsangrepet gjennom tidende. Minst ti mennesker ble drept og over 40 mennesker ble skadd da en selvmordsbomber slo til på et marked en halvtimes kjøretur utenfor Maimana. Målet var lederen for provinsrådet i Faryab, Rahmatullah Turkistani, som ble hardt skadd, men som nå er på bedringens vei.

Shafaq vet at han hele tiden er i livsfare.

– Det er over to år siden jeg ba nordmennene og amerikanerne om en pansret bil, men ingenting har skjedd, sier Shafaq.

Han sier han ikke ønsker flere utenlandske soldater inne i Maimana by fordi de kan tiltrekke seg angrep som setter sivile i fare. Han sier forøvrig at han er veldig fornøyd med samarbeidet med norske myndigheter. Han roser både militæret og de sivile rådgiverne som arbeider for Utenriksdepartementet i den norske militærleiren utenfor Maimana. Men Shafaq er misfornøyd med utviklingsorganisasjonene i provinsen.

– Kirkens Nødhjelp, ACTED, DACAR og de andre organisasjonene samarbeider ikke med meg. De bare mottar penger og kommer og gir beskjed når prosjekter er gjennomført. Det er ingen koordinering, sier Shafaq.

Minnes med idrettsanlegg og gater

I løpet av åtte måneder skal det som kanskje blir Afghanistans flotteste idrettsanlegg reises rett foran guvernørens kontor. Dette har vært Shafaqs hjertebarn: et anlegg med fotballbane, volleyballbane, basketballbane, sykkel- og løpebane. Og kanskje tennisbane og biljardbord. Prislappen er på i underkant av seks millioner norske kroner. Pengene kommer fra det afghanske departementet for narkotikabekjemping.

– Det er viktig at ungdommene har noe å gjøre, sier Shafaq.

Abdul Haq Shafaq er misfornøyd med at utviklingsorganisasjonene i Faryab ikke har koordinert arbeidet sitt med ham

Han mener det er uproblematisk å bruke pengene som er ment til narkotikabekjemping, fordi det ifølge ham ikke lenger er noen som dyrker narkotika i Faryab.

En av de nye hovedgatene i Maimana er oppkalt etter guvernør Shafaq. Med tilhørende sidegater kommer guvernøren til å etterlate seg mellom seks og åtte gater som bærer hans navn i provinshovedstaden. Dette har ført til en konflikt vi vil snart fortelle om i et annet innlegg på Afghanistanbloggen.
Shafaq sier at det er folket og ikke han som står for navnvalget.

– Jeg har prøvd så godt jeg kunne, men nå må en ny mann ta over. Hvis folk er glade, er jeg glad, og folk er glade, sier Shafaq.

Et hundeliv

Rundt 150 kvinner møtte i fjor opp utenfor Khatam Al Nabi-moskeen i Kabul for å demonstrere mot en ny lov for afghanske sjiamuslimer. Loven slår blant annet fast at kvinner ikke kan forlate hjemmet uten mannens tillatelse. Kvinnene ble møtt av rundt 1.000 motdemonstranter og ble ført vekk av politiet. Foto: Anders Sømme Hammer

 

Kommentar av Nasima Azkiya (27), menneskerettighetsarbeider, Afghanistan

Jeg er født og oppvokst i Afghanistan. Som alle vet er dette et krigsherjet land, med mange konflikter i fortid og nåtid. Dette har ført til store lidelser for alle som bor her. Alle utsettes for vold, men kvinner og barn rammes hardest. Dette sårer meg og gjør meg veldig trist.

 

 

I mitt land er en jente likestilt med en hund. I mitt land har gamle krigsherrer vedtatt en lov som dikterer livsførselen din, hvordan man skal leve i et forhold som mann og kone. I mitt land blir kvinner frarøvet grunnleggende rettigheter som utdanning, arbeid og helsetjenester.

Alt dette føler afghanske kvinner og jenter på kroppen hele tiden. Hver dag ser du hvordan kvinner undertrykkes.

Jeg vil gi et par eksempler, dette er bare en liten del av hva kvinner og jenter utsettes for. Mange jenter blir voldtatt. Etterpå begår en del selvmord, mens andre blir drept av slektninger. Skammen er for stor til å leve med. Verken familien eller samfunnet kan akseptere voldtatte kvinner. Mange ser ikke på jentene som ofre, men som kriminelle.

De siste årene har det vært flere voldtekter av mindreårige jenter i ulike provinser i Afghanistan, men mennene som voldtar blir ikke straffeforfulgt. Dette er mennesker som har penger, makt og nettverk som gjør at de ikke straffes.
Det er veldig tøft for ofrene som overlever.

Familievold er også svært utbredt. Det skjer nesten i alle familier. De fleste kvinner blir slått jevnlig av ett av de mannlige medlemmene i familien. De aksepterer dette som en del av hverdagen. De tror at ektemennene, fedrene, brødrene og svogrene har rett til å slå dem. Denne volden foregår ikke bare i fjerntliggende områder, dette skjer også i byene, hver dag. Mennene mener de har lov til dette.

Når du leser dette forstår du hvor vanskelig livet er her, og du føler kanskje et ansvar for å bidra til å endre dette.

”Familieorientert, kjekk og i godt humør”

Nekrologen til Taliban-lederen i Faryab

Disse mennene i Ghormach og opprørerne i resten av Faryab mistet lederen sin i et luftangrep 5. oktober. De minnes ham som modig og glad.

Afghanistanbloggen har ankommet Faryab-provinsen i Nordvest-Afghanistan. Det siste året har vært det mest urolige i Faryab siden 2001, noe som også har gjort det betraktelig vanskeligere å besøke provinsen på egen hånd. Norske soldater har hatt ansvaret for sikkerheten i Faryab på vegne av NATOs såkalte internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) siden 2005. Det er nå rundt 300 norske soldater i provinsen. I år har 700 amerikanske soldater rykket inn i provinsen og tatt initiativ til mange angrep og operasjoner. Amerikanerne satte i høst igang en klappjakt på Taliban-ledere. Målet var å drepe eller pågripe sentrale personer for å bryte opp opprørsnettverket og demotivere de gjenværende væpnede mennene. I begynnelsen av oktober ble både Talibans skyggeguvernør i Faryab og skyggeguvernøren i naboprovinsen Badghis drept. Skyggeguvernøren er ganske enkelt Taliban-lederen i den enkelte provinsen. Skyggeguvernøren i Faryab, Qari Ziauddin, ble drept i et luftangrep i Dawlatabad-distriktet 5. oktober. I tillegg er en rekke mellomledere og fotsoldater som betegnes med samlebegrepet Taliban, blitt drept. De av dere som følger med på militærets pressemeldinger og artikler basert på disse meldingene, har sikkert fått med dere alt eller mye av dette allerede. Her i Faryab har jeg imidlertid fått en kopi av Talibans nekrolog for skyggeguvernøren Qari Ziauddin som jeg har oversatt raskt. Ordvalg og beskrivelser gjør at iallfall jeg syntes dette er interessant, og litt kuriøst, med blant annet beskrivelser av kroppsbygging og utseende og forholdet til familien. Teksten forteller en del om idealene, verdiene og propagandaen til Taliban. Og den er ikke helt ulik minnetaler for falne soldater fra andre hærer. Oversettelsen min er basert på en engelsk oversettelse som inneholder et par åpenbare skrivefeil som jeg har rettet selv. Språket er litt krøkkete, men det er i tråd med originaloversettelsen.

Nekrologen:

“Martyr Mulla Qari Ziauddin – som også var kjent som ”Farooq” – ble født i år 1403 (1982) i Haji Abdulbaqis hus i Toub Khana Qala i Dawlatabad i Faryab-provinsen.
Bror Ziauddin hørte til Beik-stammen og var usbeker, en av de mest kjente etniske gruppene i Afghanistan, og familien hans elsket jihad, religion og kunnskapsrike mennesker.

Han memorerte Koranen i ungdommen, Allah være med ham, og han elsket Sharia-vitenskap fra barndommen av. Han fikk undervisning av mange Sharia-lærere i regionen, men ble så opptatt med jihad mot korsfarerne og deres samarbeidspartnere at han ikke kunne fortsette utdanningen.

Etter at korsfarerne aggressivt invaderte landet uten lov, og begikk de mest grusomme overgrep mot afghanske muslimer, kunne ikke bror Farooq sitte i trygghet og studere mens hans brødre og familie ble slaktet av okkupantene, så han samlet noen av kollegene og startet sin velsignede jihad.

På tross av sin unge alder, var han kjent for sitt mot og unike militære instinkter blant venner og i hele provinsen. Han påførte korsfarerne de mest smertefulle nederlag, og takket være hans overlegne instinkter greide han å begrense tap blant sine egne hellige krigere samtidig som han sørget for maksimalt tap på den andre siden. Han gjennomførte mange operasjoner mot fienden fram til frykten sev inn i hjertene til Allahs fiender. Korsfarerne og deres samarbeidspartnere fryktet ham og nektet å gå inn i kamper som ville innebære direkte konfrontasjoner med ham…

[jeg hopper her over et lengre kampreferat som jeg synes blir repeterende, og går i stedet over til beskrivelser av Ziauddins personlige egenskaper]

…Martyr Mulla Qari Ziauddin, måtte Allah akseptere ham, var kjekk, hadde middels kroppsbygging, smilte ofte, var i godt humør og var veltalende, høyt ansett i familien og blant jevnaldrende og brødre. Han var kjent blant de hellige krigerne for å være uselvisk, omsorgsfull, lojal og pliktoppfyllende. Han behandlet folk i landsbyen sin og i Taliban med stor omtanke og god dømmekraft. På grunn av sin gode moral ble han elsket av alle bortsett fra fienden som fryktet ham. Han var veldig tøff mot dem i felten; talte mot dem i landsbyer og i moskeer. Han fulgte ordrene til Taliban-ledelsen og utførte de i detalj uten utsettelser eller protester.

Han var familieorientert. I tillegg til konen, etterlot han seg tre sønner og to døtre, og tre brødre. Bror Farooqs familie var kjent for å være offervillige hellige krigere, og to av onklene hans døde som martyrer før ham, og sju av slektningene hans ble arrestert av de utenlandske okkupantene.

Så måtte Allah være ham nådig med vår martyr og slippe ham inn i himmelen og slippe fri alle muslimske fanger.”

Sikre på at det er bedre i New York og London enn i Kabul

Elleve år gamle Ziauddin (t.h.) går på skolen fra sju til ti om morgen. Resten av dagen selger han plastposer i sentrum av Kabul sammen med kameraten Habib. “Jeg er nødt til å tjene penger til familien min. Det er tøft i Kabul, vi må jobbe hardt for å få mat”, sier Ziauddin. I forrige uke var det den muslimske høytiden Eid. Skolene var stengt. Ziauddin forteller at under Eid skal barn få god mat og nye, fine klær. Men han kunne ikke ta fri. Han måtte selge plastposer da også. Ziauddin sier han er redd for bomber. “Hvis jeg blir skadd, vil ikke familien min ha råd til å ta meg med til sykehuset”, sier han. Ziauddin forteller at to slektninger nylig ble skadd i et selvmordsangrep. Han er sikker på at det ikke er bedre i Kabul enn i New York og London. ” Vi har ikke penger og ikke fred”, sier Ziauddin. ALLE FOTO: Anders Sømme Hammer

– Barna er trolig tryggere i Kabul enn de ville være i London, New York, Glasgow eller mange andre byer, sa NATOs Mark Sedwill til BBCs barneprogram Newsround. Barn i Kabul mener det må være bedre de fleste andre steder i verden.

Anders Sømme Hammer og Islam Mohammadi

Sedwill har hovedansvaret for å koordinere NATOs sivile og militære innsats i Afghanistan. Hans uttalelser føyer seg inn i rekken av meldinger fra NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) om at det nå går rett vei i Afghanistan. Men Sedwill er såvidt Afghanistanbloggen har registrert talspersonen som har tatt hardest i i det siste.

– De fleste barna kan fortsette å leve i sikkerhet. Dette er et svært familieorientert samfunn, sa Sedwill.

Uttalelsene til den tidligere britiske ambassadøren Sedwill, som nå er hjemme på ferie hos sin fire år gamle datter i London ifølge avisen The Telegraph, har møtt stor motstand fra humanitære organisasjoner. De påpeker at ifølge levekårsundersøkelser er Afghanistan verdens verste land å bli født i. En femtedel av barna lever ikke til de blir fem. Mellom september 2008 og august 2010, er 1.795 barn blitt skadd eller drept i krigen. Bare i løpet av de seks første månedene i år er 74 barn blitt drept av veibomber og selvmordsangrep, melder The Telegraph.

I dag gikk vi ut for å snakke med barn for å høre dem fortelle om livet i Kabul.

Emal (11) har vasket biler i fem år. Han kombinerer bilvasken med å stå på taxiholdeplasser og rope hvor bilene er på vei. I tillegg går han på skole fra åtte til tolv om morgen. Når han er ferdig på jobben i fire-femtiden, går han en time for å hente vann til familien. Så spiser han middag og legger seg. Han er redd når han jobber i byen. Han sier at folk i gata ofte snakker om bomber. “Hvis jeg er for nærme et selvmordsangrep, vil jeg bli drept og moren min kommer til å gråte”, sier Emal. Han ler når han får høre at NATO-sjefen mener barn er tryggere i Kabul enn i London og New York. “Det er ikke sant. Utlendingene har et mye bedre liv. Som du kan se, er det veldig vanskelig her”.
Tolv år gamle Maqsood (t.v.) samler brusbokser i gatene sammen med lillebroren Manshor (8), timene han ikke er på skolen. På en normal dag tjener han seks kroner. Han har samlet bokser i ett år, før det pleide han å vaske glass ved en bod der det ble solgt ferskpresset juice. “Jeg har ikke noe valg, jeg er nødt til å jobbe”, sier Maqsood, som i alt har to søstre og fire brødre. I fjor fikk han en liten splint i ryggen da en selvmordsbomber gikk til angrep mot italienske soldater på veien til flyplassen i Kabul. “Etter angrepet er jeg blitt mye mer redd. Jeg kunne blitt drept”, sier han. Heller ikke Maqsood skjønner noe av påstanden om at det er bedre i Kabul enn i New York og London. “Det er helt klart for alle at det ikke er bra her, selv om vi ser bort fra bombene, er det ille. De fleste er fattige”, sier han.
Rambi (7) arbeider sammen med pappa Sher Jan. Hun selger barnesko. Han selger sko for voksne. Moren til Rambi ble syk og døde. Nå sover Rambi sammen med faren i et skur på gata. Hun går ikke på vanlig skole, men får Koran-undervisning i moskeen. “Jeg vil ha det bra og gå på skole”, sier Rambi. Pappa Jan mistet venstrebeinet da han tråkket på en mine.  “Vi har så mange problemer. Dette er ikke noe liv”, sier han.

Hamid (12) selger joggebukser om vinteren og skjorter om sommeren, og går på skolen noen timer om dagen. Tidligere i år var han i sentrum av Kabul da en selvmordsbomber slo til. Etter den første eksplosjonen hørte han mange skudd. ”Først la jeg meg ned i gata og så løp jeg hjem. Jeg var redd for å bli skutt”, sier Hamid. Han mener det ikke er noe tvil om at barn må være tryggere i London enn i Kabul. ”De har det mye bedre enn oss i utlandet”, sier han.

Halvt gris, halvt Kokkvold

En blek, manipulert utgave av Per Edgar Kokkvold ble hengende i vinduet i Kabul i månedsvis.

Når jeg er i Kabul, starter jeg som regel dagen med å kjøpe ferskt brød. Det er en kort gåtur som innledes med at jeg vinker til naboen som sitter i en liten blikkiosk han har skrudd opp utenfor huset. Slike kiosker med sigaretter, potetgull og colabokser er det mange av i byen. Naboguttene knipser klinkekuler, prøver å holde papirdragene unna trærne og binder hverandre fast til lyktestolpene i gata. Et par av de eldste hilser alltid på meg på engelsk: ”excuse me, what is your favourite meal?”, ”how’s your health?”, ”this is my brother, he is very beautiful” og liknende. I dag lekte de med en gutt jeg ikke hadde sett før. ”He’s made in Pakistan”, kunne de fortelle. Jeg svarer på enkel dari, som er et av hovedspråkene her i Afghanistan. Det er hyggelig å våkne til løsprat. Kabul er finest i morgensola. Og hele veien til bakeren hilser jeg på folk, slik vi som regel bare gjør hvis vi går tur i fjellet eller i skogen i Norge.

Men har du ikke hatt ubehagelig opplevelser i Afghanistan, har du reist for lite rundt eller vært her for kort. Bomber eksploderer, skudd løsnes, mennesker kidnappes. Har det vært rolig en stund, vet du at det snart smeller. Og har du sett hvordan en bombe ødelegger et menneske, følger det deg. Etter å ha vært tett på noen selvmordsbomber og veibomber, er jeg alltid på vakt. Jeg ser meg over skuldrene og ned i de åpne søppelkanalene. Målet er å oppdage alt som er utenom det vanlige så fort som mulig, men dette er vel mer en refleks enn en smart sikkerhetsrutine.

Fordelen med de konsentrerte gåturene er at jeg får med meg en hel del. Og i sommer så jeg generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, henge i et vindu med griseører og grisenese. Jeg hadde sett bildet flere ganger før. Det er ett av disse som ble manipulert og distribuert etter at Kokkvold støttet redaktørene som trykket de danske karikaturtegningene av profeten Mohammmed. Det ble mye rot da karrikaturstriden oppsto i 2006. Jeg var i Colombia, men fikk likevel med meg hvordan en del demonstranter viftet med bilder av Kokkvold som de hadde blitt fortalt sto bak tegningene. Jeg syntes synd på Kokkvold da jeg så bildet av ham i Kabul. Det er riktignok en gris i Afghanistan. Den er plassert i dyreparken. Du kan få skinke og bacon på noen av restaurantene som utlendingene frekventerer her. Men afghanere flest skyr grisen. Det er et skittent og uislamsk dyr. Og denne grisen i dyreparken skremmer mange på samme måte som når jeg ser en slange. Henger noen deg i et vindu med griseører og grisenese, er det ment som en grov fornærmelse. Jeg åpnet døren hos det som er gardinverksted. Hafizullah (20) hadde sett meg stå utenfor og granske bildet, og var litt stressa da jeg kom inn. Men etter en kort presentasjon, tilbød han en kopp te. Jeg spurte om hvorfor de hadde et bilde av en halvt gris, halvt mann i vinduet. ”Det er han som tegnet Mohammed”, sa Hafizullah. Jeg sa at han blandet. Tegneren er dansk, mannen i vinduet er norsk, som meg. Jeg sa som sant er, at jeg hadde intervjuet mannen med grisetrynet og kunne garantere at han ikke hadde tegnet profeten. Hafizullah ba meg ta med bildet av den riktige mannen, så ville han bytte det ut. Men jeg hadde heller ikke noe lyst til å se den danske tegneren Kurt Westergaard hver morgen. Jeg hisset meg aldri opp på grunn av selve Mohammed-karikaturene. Og i motsetning til Fredrik Græsvik i TV 2 har jeg ikke følt at norske redaktører har forsøkt få meg drept ved å trykke karikaturene. Men jeg synes mye av debatten omkring tegningene har vært slitsom der den i stor grad er blitt kuppet av ekstreme muslimer og bitre muslimmotstandere. Karikaturene  i seg selv minner meg om platte vitsetegninger i norske ukeblader på 80-tallet. Kurt Westergaard kommer jeg først og fremst til å huske som mannen som løp og gjemte seg i et angrepssikkert rom og lot det fem år gamle barnebarnet være igjen i stua, da en mann trengte seg inn i huset hans med øks og kniv.

Kokkvold ble hengende der i vinduet langs veien til bakeren i Kabul i flere måneder. Så en dag var han borte. Da gikk jeg inn til Hafizullah igjen. Han hadde selskap av kollegene Wahidullah (18) og Abdul Rahim (18). Jeg ble invitert på lunsj. De fortalte at det var så mange som hadde bedt om å kopiere bildet, at det til slutt hadde blitt krøllete og stygt, så de kastet det. De hadde fått bildet en dag de leverte et parti gardiner i naboprovinsen Logar. Like ved markedsplassen var det en butikkeier som delte ut bilder av Kokkvold og oppfordret folk til å ta kopier og dele ut til kjente. Hafizullah forklarte at han ville ha bildet fordi karikaturene hadde gjort ham så bedrøvet. ”Vi er alle muslimer. Mohammed var den siste profeten. Derfor vil vi ikke at noen skulle gjøre narr av ham”, sa Hafizullah. Han fortalte at han hadde sett karikaturene på iransk TV. Det var tegninger der Mohammed så unormal ut med langt hår og lange ører. Butikkeieren i Logar sa at mannen på bildet hadde fått griseører og grisenese fordi han hadde krenket Mohammed. Det går mange historier om hvordan mennesker forvandles til dyr i Afghanistan, og det er mye overtro, selv om landet mangler en nasjonal størrelse som Snåsamannen. Det var derfor ikke så overraskende at Hafizullah og kollegene var usikre på om griseørene og grisenesa var ekte.”Jeg er bare 20 år, og vet ikke om dette virkelig skjedde. Men spør en mulla, han har svar på alt”, sa Hafizullah. ”Vi vet at folk som er stygge mot Mohammed, blir straffet. Men jeg har ikke sett det selv. I Herat (provins i Vest-Afghanistan, min anm.) så jeg imidlertid at det kom slanger opp fra bakken der en sexy kvinne lå begravet.” ”Sexy kvinne?”, spurte jeg. Hafizullah forklarte at det er en kvinne som har hatt sex med mange menn. Prostitusjonen blant afghanere er vanskelig å få øye på for utlendinger, men det foregår på samme måte som i resten av verden, bare litt mer skjult. Wahidullah sa at det fortelles mange historier på iransk TV om hvordan folk som synder, straffes. De religiøse programmene får du inn over store deler av Afghanistan der det er mulig å se TV. ”I Ghazni (provins i Sentral-Afghanistan, min anm.) var det en mann og en kvinne som stoppet en motorsykkel og hadde sex på den. Kvinnen ble så forvandlet til en ape”, sa Wahidullah. ”Så du dette?”, spurte jeg. ”Nei, men jeg har sett bildet av henne på en mobiltelefon. Og hun så ut som en ape”, sa Wahidullah.

– Spiller bare for å ha det litt moro

Third Sun-medlemmene henger utenfor Den blå moskeen i Mazar-e-Sharif i helgene. Fra venstre Asef, Morteza, Yousuf og Samir.

Jentene liker ikke skrikingen deres. Klærne og håret deres hisser opp masse folk de ikke kjenner. Afghanistans første NU-metall-band har moderate ambisjoner.

Anders Sømme Hammer

Mazar-e-Sharif: Blitslyset gir oss et glimt av mosaikken og fire unge menn foran Den blå moskeen i Mazar-e-Sharif i Nord-Afghanistan. Det kan være den oransje skinnjakken til Samir (17), saggebuksen til Yousuf (19), designer-t-skjorten til Asef (23), eller capsen til Morteza (18) – eller hårsveisene til hele gjengen – som får oss til å stoppe. De unge mennene poserer og tar bilder av hverandre denne torsdagskvelden som innleder helgen. De virker skamløse der de vrir seg foran kameraet. Vi tusler bort. Jeg setter meg på trappa og bemerker den uvanlige stilen. Der jeg bor i Kabul trekker unge menn som oftest skinnende dressjakker over tradisjonelle kjortler med broderier når de kler seg opp. En kombinasjon som sammen med spisse lærsko fortsatt anses som relativt moderne i store deler av Afghanistan.

Yousuf forklarer med amerikansk aksent at de har et band. De spiller NU-metall og rapcore; Kort sagt en blanding av rap og rock.

– Jeg er en stor fan av Mike Shinoda (den ene vokalisten i NU-metall-gruppen Linkin Park, min anm.). Han er så tøff, sier Samir.

–      Hvorfor liker dere Linkin Park?

–      Fordi de synger om hvordan det er å leve under press og å være triste, sier Yousuf.

– Jeg liker skrikingen til Chester (Chester Bennington, den andre vokalisten i Linkin Park, min anm.), sier Samir.

Låtene til Linkin Park toppes gjerne i refrenger der Bennington skriker og Shinoda pratesynger om angst, sviktende selvtillit, frykt og relaterte temaer. Da NU-metallbandene oppsto på slutten av 1990-tallet, dannet de det som raskt ble en av tidenes mest utskjelte musikksjangre. Dette er musikken du ikke skal like, slik journalist Øyvind Holen treffende oppsummerer det. I og med at dette er en blogg, tillater jeg meg å fortelle at jeg alltid har hatt lyst til å like Linkin Park, egentlig mest på trass. Når jeg leser at Bennington har slitt med narkomisbruk, så må han gjerne skrive litt overtydelige tekster om hvor vanskelig livet kan være for min del. Gnålet til musikkjournalister (minus Holen) om at Linkin Park ikke har kredibilitet minner meg om noen av reaksjonene da Nirvana tok av etter Nevermind-albumet i 1991. Når noe selger, kan det ikke være bra. En logikk som også rammet Linkin Park da de slo salgsrekord med sitt debutalbum Hybrid Theory.

For å trasse videre kan vi sammenlikne Linkin Park og Nirvana litt mer. Kommersmaset etter at Nirvana ble allemannseie, bidro til at den usikre og narsisistiske Kurt Cobain satt sammen det som må være et av de mest kompromissløse oppfølgingsalbumene i musikkhistorien: det rufsete In Utero produsert av Steve Albini (hvis du er klar for et svært fascinerende, dog mørkt, innblikk i Cobains liv, anbefaler jeg “Heavier than Heaven” av Charles R. Cross). In Utero er et glimrende album, kanskje bedre enn Nevermind. Men under innspillingen bar det for alvor utfor med Cobain. Det stoppet ikke før det smalt fra hagla i Cobains garasje 5. april 1994. Mens Cobain dyrket det selvdestruktive, ble Linkin Park den positive motsetningen der de som populærpsykologer sang, rappa og skreik til unge over hele verden at det er normalt å slite litt. Følelsen av å bli dumpa eller føle seg annerledes, er like kjip enten du bor i California, Oslo eller Mazar-e-Sharif. Jeg har ikke møtt Linkin Park-fans tidligere i Afghanistan, men er heller ikke så overrasket over at jeg gjør det først nå, ti år etter at de slo gjennom i store deler av resten av verden. Det er en del trender som kommer litt sent til Afghanistan. Wrestling og Jean-Claude Van Damme-filmer er veldig populære her nå. Men med stadig flere TV-kanaler, et stor piratmarked for DVD-er og bedre internettilgang, spres filmer og musikk nå raskere enn før: og det oppstår en særegen populærkulturell miks av trender fra de tre siste tiårene.

“Just gonna stand there and watch me burn”. Det er Rihanna som åpner “Love the Way You Lie”-låten til Eminem. Det er også ringetonen på mobilen til Samir. Oppringningen kommer hjemmefra. Klokken er litt over sju og Samir får beskjed om å komme hjem. Dagen starter en god del tidligere i Afghanistan enn i Norge. Mange står opp halv fem-fem og går tilsvarende tidligere til sengs. Vi prater likevel litt til. Kameratene startet bandet “Third Sun” for et halvt år siden. Navnet tok de fra et brett i Playstation 3-spillet “Metal Gear Solid 4”. Bandnavnet har ingen dypere mening. De synes bare det høres fett ut. De er ikke klare for å legge ut musikken sin på internett ennå, men så fort det skjer, skal jeg lenke herfra.

Third Sun har hatt en konsert, eller en “gig” som de selv sier. Det var under nyttårsfeiringen på et hotell i Mazar (det nye året startet i mars her).

– Vi spilte “Figure.09” av Linkin Park. Folk ble litt sjokka. De hadde aldri hørt noe liknende, sier Yousuf.

I et land der der mange av de mest populære låtene er svulstige hyllester til elver, fjell og kvinner, var Linkin Parks låt om selvhat ingen umiddelbar hit i Mazar.

Yousufs olabukse sitter løst. En grå boxer-shorts kryper mer og mer fram, helt til et napp får buksen til å henge rundt livet i noen minutter igjen.

Jeg spør om det er mange jenter som liker dem fordi de spiller i band. Det er det ikke.

– De liker ikke skrikingen vår, sier Yousuf.

Måten kameratene omtaler seg selv, bryter med den selvsikre poseringen. De forteller at det ikke er lett å spille NU-metall og ha et rocka image i et hav av kjortler. De får kjeft når de går på gata.

– Klærne og håret vårt er annerledes og det er en del som sier en del stygge ting, sier Yousuf.

Han understreker at det viktigste for ham er å høre på familiens formaninger og ta en skikkelig utdanning.

Yousuf hører på Linkin Park, Limp Bizkit, Cat Stevens, John Lennon og en del persisk musikk.

Samir leder to radioprogrammer på kanalen “City FM” i Mazar-e-Sharif: Programmene  heter “Hyggelig aften med venner” og “City Club”.

– Vi spiller rap, hip hop, NU-metall og rapcore og DJ Tiësto og sånn, sier Samir.

Favorittartistene hans er Eminem, Dr. Dre og 50 Cent.

– Det er ikke NU-metall-band Afghanistan først og fremst trenger nå. Vi trenger folk med utdanning, sier Yousuf, som forteller at bandets første vokalist forsvant da han fikk et stipend for å studere i Kent i Storbritannia.

–      Vi spiller bare for å ha det litt moro, sier Samir.

Kameratene importerer skoene med hjelp fra venner i utlandet.