Mørkeste perioden på fire år

Angrepet på kjøpesenteret Kabul City Centre 14. februar er ett av sju selvmordsangrep i Afghanistan på under fire uker. Foto: Anders Sømme Hammer

En rekke angrep på sivilpersoner de siste ukene har ført til at modige afghanere gir etter for frykten.

Kommentar av Anders Sømme Hammer

Kabul: ”For første gang snakker kollegene mine om at de er redde for at noen skal ta seg inn i redaksjonen og skyte oss”. Det fortalte en afghansk journalistvenn meg i går kveld. Jeg hadde nettopp sagt at jeg føler dette er den mørkeste perioden i løpet av mine snart fire år i Afghanistan. Rett etterpå fikk jeg melding om at det går rykter om at det er ti selvmordsbombere som er klare til angrep i byen Herat i Vest-Afghanistan. Slike rykter er konstant i omløp i Afghanistan nå.

Aldri tidligere har så mange venner fortalt meg at de er redde her i Afghanistan. Det er endringene i opprørernes angrepstaktikk som skaper uroen. Jeg liker ikke ordene ”terrorister” og ”terrorisme”. De misbrukes så ofte politisk og strategisk at de nesten er tømt for mening. Men det er terrorismens vesen vi nå ser i Afghanistan der hensynsløse angrep på uskyldige sprer frykt og endrer folks psyke. Det blir meningsløst å betegne det som noe annet selv om jeg framover også helst vil unngå å bruke ordene.

Opprørerne har de siste årene drept tusenvis av sivile. Drapstallene varierer kraftig, og det er ingen som har nøyaktig oversikt. Det nye i år er en rekke angrep direkte rettet mot sivilpersoner. Ifølge The New York Times er 116 afghanere blitt drept i sju selvmordsangrep i løpet av mindre enn fire uker (artikkelen ligger ikke åpent tilgjengelig på nettet).

Det startet med angrepet på kjøpesenteret ”Finest” i Kabul fredag 28. januar som vi tidligere har omtalt på Afghanistanbloggen. Og i de påfølgende ukene har vi sett brutale angrep over hele landet, senest i helgen. På lørdag ble tre sivilpersoner drept og 25 skadet da en selvmordsbomber sprengte seg selv under en buzkashi-konkurranse i Shirin Tagab-distriktet i Faryab-provinsen. Buzkashi er en tradisjonell afghansk hestesport som samler tusenvis av tilskuere hver helg i vinter- og vårhalvåret, spesielt mange barn.

På mandag ble minst 14 sivilpersoner drept og tolv skadet da to bomber eksploderte under en en hundekamp i Arghandab-distriktet i Kandahar-provinsen. For to uker siden omtalte vi på Afghanistanbloggen hvordan det populære kjøpesenteret Kabul City Centre ble rammet av et selvmordsangrep.

Det er imidlertid angrepet på Kabul Bank i Jalalabad i Øst-Afghanistan 19. februar som har skapt mest frykt. TV-kanalen Tolo TV fikk tilgang til bilder fra overvåkingskameraer som viser hvordan en mann i politiuniform skyter tilfeldige bankkunder på kloss hold med et kalasjnikovgevær. Videoen ligger fortsatt på internett, men jeg lar være å lenke til den fordi det er noe av det verste jeg har sett på lenge. Bankkunder vinkes inn i et av rommene i banken. Noen av dem skytes idet de løper inn. Når så en gruppe menn og kvinner har krøpet sammen på gulvet, står mannen i politiuniformen og skyter personer i klyngen. Sju menn med selvmordsvester skal ha deltatt i angrepet som kostet minst 38 mennesker livet. Den ene av mennene skal ha ventet med å gå til angrep til etter at helsepersonell ankom åstedet.
Opprørerne har dermed lykkes med å skape rekordstor frykt. Tidligere har de konsentrert angrepene mot politi og afghanske og utenlandske soldater. Angrepene har også rammet mange sivile, men de har som oftest ikke vært hovedmålene.
Her i Kabul der innbyggerne tidligere har vist en imponerende evne til å gjenoppta dagliglivet kort tid etter angrep, snakker nå mange om at de er redde for å gå ut og handle. De holder seg hjemme de travleste handledagene og unngår de største kjøpesentrene. Frykten siver inn i folk jeg kjenner som tidligere har virket uredde på tross av all uroen.

I Kabul stenges enda flere gater, og murene rundt bygninger som disponeres av utlendinger og afghanske myndigheter blir enda høyere. Flere dårlig utdannede politimenn settes ut i gatene der de bruker mye av tiden på å plage eller tulle med folk. Det eneste synlige resultatet er at trafikkorken blir enda verre. Ingen klarer å hindre at angrepene fortsetter.

Jeg er usikker på i hvilken grad denne situasjonen for den afghanske sivilbefolkningen kommer til å speiles i Norge. Usikkerheten har tre årsaker:

* Det pågående opprøret i Midtøsten er historisk og vil binde opp store deler av de norske redaksjonenes utenriksbudsjetter i år. Da er det fortsatt Forsvarets velregisserte billigturer som kommer til å føre flest norske journalister til Afghanistan. Og da er det den norske soldatvirkeligheten som skildres, ett liv svært annerledes sivile afghaneres.

* Journalister som meg og kommentatorer vil bli anklaget for bare å fokusere på det negative. Spesielt fra folk i militæret vil vi få klager på at vi ikke forteller gladhistorier om at flere afghanske jenter går på skole, og at mange afghanere samarbeider med og liker de utenlandske soldatene. Og fram til de utenlandske soldatene overlater afghanerne til seg selv, kommer militærsjefer og deres alltid optimistiske talspersoner til å fortsette å si at de ser håp og takknemlighet i afghanske barns øyne når de er ute på patruljer.

* Færre norske soldater blir nå drept og skadet. Det er ikke noe som skaper mer oppmerksomhet om Afghanistan i Norge, enn når nordmenn rammes av krigen. Ingen nordmenn er blitt drept i Afghanistan siden fire norske soldater ble drept av en veibombe i Almar-distriktet i Faryab 27. juni 2010. Dette skyldes antakelig innrykket av rundt 700 amerikanske soldater i Faryab-provinsen i fjor som har ført til at norske soldater er ute på færre kampoppdrag. Det er varslet en ytterligere nedtrapping neste år, og dermed vil Afghanistan antakelig få enda mindre oppmerksomhet i Norge.

Dette er også grunnene til at vi vil fortsette å dekke sikkerhetsutviklingen for sivile på Afghanistanbloggen.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

One Comment

  1. Pingback: Mens vi venter på at det blir verre – Afghanistanbloggen

Leave a Reply

Your email address will not be published.