Av Carsten Jensen
Da jeg våren 2013 reiste rundt i Afghanistan sammen med Anders Sømme Hammer la jeg merke til noe usedvanlig ved hans spørreteknikk.
Vi intervjuet mange ulike mennesker fra alle samfunnslag, brutale krigsherrer som har en makt som vi i et vestlig samfunn har store problemer med å forestille oss, enker med mange barn som lever et liv så usselt at det også ligger hinsides vår forestillingsevne.
Men det var et spørsmål han stilte nesten alle, og det kom hver gang like overraskende på meg. Anders’ stil er nøkternheten. Han legger kjensgjerningene frem med tillit til lesernes egen dømmekraft. Men så skjer plutselig dette uventede. Han spør om noe jeg aldri har hørt andre journalister som arbeider under liknende forhold, spørre om.
“Hva drømmer du om natten?” spør han krigsherren med de mange menneskeliv på samvittigheten.
“Hva drømmer du om natten?” spør han den kvinnelige aktivisten som hver dag utsetter seg for drapstrusler.
“Jeg drømmer om krig,” sier krigsherren.
“Jeg drømmer om en mann som nærmer seg med en skuddklar kalasjnikov,” sier den kvinnelige aktivisten.
For krigsherren er det en god drøm. For kvinnen et mareritt. Men de har begge to, krigsherren og den kvinnelige aktivisten, samme uttrykket i ansiktet når de svarer. Det er ikke kun overraskelse fordi noen aldri tidligere har stilt dem dette spørsmålet. Det er en dypere undring som om de plutselig hører seg selv avsløre noe om deres eget indre liv, som de ikke selv var klar over. Det er ikke kun Anders som oppdager noe om dem. De oppdager også noe om seg selv.
Det er slik Anders Sømme Hammers journalistikk er: en oppdagelsesreise i mer enn en dimensjon.
Det er den samme arbeidsmetode Anders har benyttet i sitt portrett av Afghanistans første kvinnelige fotballandslag. Han er kommet så tett som man kan på Afghanistans tilbaketrukne og skjulte kjønn, skjønt mange av oss, enten vi er fotballfans eller ei, kanskje trodde vi kjente dem fra mediene. De var jo de tøffe jentene som kastet burkaen for å drible seg inn på den samme fotballstadion hvor Talibans religiøse fanatikere stenet kvinner som var mistenkt for utroskap. De driblet seg ikke kun inn på gressmatten, de driblet seg også inn i våre hjerter som symboler på kvinnefrigjøring. Og de driblet seg fremfor alt inn i politikernes taler som gjerne ville forsvare denne krigen i Afghanistan som ikke ville ta slutt. De ble symboler på mange ting, også på at krigen var rettferdig. De ble brukt og misbrukt. Men hva skjedde egentlig med dem?
Hvis man kan forestille seg en fotballbane som ligger i en skråning, og hvis man kan forestille seg et lag som alltid blir tildelt den banehalvdelen som ligger ved foten av bakken, så begynner man å ha en idé om de hindringene jentene fra Kabul kjemper mot.
De skal overvinne et fjell av motstand og den de møter fra motspillerne på banen, er den minste. De er i krig med en nedarvet, dypt konservativ tradisjon, med ondsinnede fordommer og sjokkerende omgivelser. Og fremfor alt er de viklet inn i et politisk spill de ikke kan slippe unna, og hvor det ikke er hensynet til deres talent, lykke eller fremgang som deres bakmenn er mest opptatt av.
Det er en usedvanlig historie, og det er en usedvanlig bok skrevet av en journalist som ikke bare er blant de mest kunnskapsrike og kompromissløse når det gjelder den innviklede krigen i Afghanistan. Anders Sømme Hammer eier også en ektefølt lydhørhet som tillater ham å komme tett på de unges drømmer og håp.
“Heia Kabul!” er et portrett av et land vi vet altfor lite om, skjønt vi har vært i krig i det. Men det er også et portrett av unge mennesker i den vanskelige prøvetiden hvor en uoverskuelig verden åpner seg for første gang med sine farlige invitasjoner.
Anders Sømme Hammer kommer bak kulissene i mer enn en forstand. Ikke kun maktspillets kulisser, men også der de unge sårbare menneskene gjemmer seg når de mister kontrollen med deres virkelighet.
Vi har alle et medansvar for krigen i Afghanistan. “Heia Kabul!” er et portrett av en flokk jenter hvis liv vi lekte med.