Når frykt hindrer skolering

Mens menn beveger seg fritt rundt, forventes det ofte at kvinner gjør minst mulig ut av seg i Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

Frykten for at afghanere skal hoppe av i Vesten, gjør det vanskeligere å skolere menneskerettighetsarbeidere.

Nasima Azkiya (27), menneskerettighetsarbeider, Afghanistan

Denne gangen vil jeg skrive om hvilke utfordringer en ung kvinne som meg møter når jeg prøver å arbeide utenfor hjemmet, og til og med prøver å reise utenlands. Det er ikke lett, spesielt ikke når jeg arbeider med kvinnespørsmål og andre menneskerettigheter.

Etter ni år med en regjering uten Taliban, har kvinner fortsatt svært mange problemer i Afghanistan. Som alle vet, tar det tid å skape endringer når vi prøver å forbedre kvinners situasjon og menneskerettighetsforhold generelt. Dette er utviklingsprosjekter som må virke over tid. Og de synlige resultatene er ofte få i det korte løp. Men jeg har stor tro på at vi kan få til positive endringer her, men det er ikke lett.

Det blir riktignok gitt en del pengestøtte til menneskerettighetsorganisasjoner fra donorland, men det er ikke nok for å skape de nødvendige endringene. På grunn av den dårlige sikkerhetssituasjonen på landsbygda, blir det meste av det støttede arbeidet lagt til de afghanske byene. Det er i seg selv en stor begrensning. Men også i byene er det mange problemer, spesielt for kvinnelige menneskerettighetsarbeidere: konservativt kjønnsrollemønster, faren for angrep og trakassering og manglende økonomisk støtte og beskyttelse fra afghanske myndigheter er bare noen av problemene kvinnene får når de prøver å arbeide med menneskerettigheter.

I tillegg oppstår det problemer i forhold til landene som støtter menneskerettighetsarbeidet. Som en naturlig del av samarbeidet inviteres lokalt ansatte afghanere til koordineringsmøter og kurs i donorlandene. Arrangementer som det ofte ikke er mulig å gjennomføre i Afghanistan. Men i de vestlige landene hersker det en frykt for at hvis en afghaner får visum, vil ikke hun eller han reise hjem igjen. Slik er det ikke. Mange som ønsker å dra, gjør det fordi de vil skaffe seg ferdigheter som kan gjøre dem bedre skikket til å løse arbeidsoppgavene i Afghanistan. I fjor måtte jeg selv avlyse en tur til Skandinavia fordi jeg ikke fikk utstedt visum i Kabul. Mange får det samme problemet fordi en del av landene som støtter utviklingsprosjekter i Afghanistan, ikke utsteder visum fra Kabul. Når du møter opp ved ambassadene i den afghanske hovedstaden, får du bare beskjed om å dra til Islamabad i Pakistan istedet. I Kabul kan de bare gi visum til dem som er blitt invitert av de respektive landenes utenriksdepartementer. Det hjelper ikke om du da er blitt invitert av anerkjente institusjoner i hjemlandene deres.

Men det er veldig vanskelig å dra til Islamabad. Pakistan er ikke stabilt, spesielt ikke for en afghansk kvinne som reiser alene. Da er det eneste alternativet å avlyse turen. Dermed har vi en situasjon der landene som støtter menneskerettighetsarbeid i Afghanistan, har visumrutiner som gjør det enda vanskeligere å lykkes med arbeidet.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.