Trener fra halv seks om morgenen

Ramazan (foran) gir alt på morgentreningen.
Basketballdagbøkene # 2
Søndag fortalte vi om jentelaget i Mazar-e-Sharif. Nå blir vi med på morgentrening med guttelaget i Maimana. Og vi har igjen kroket opp med langdistanserulleren Abdul Salam som fortsatt insisterer på at det er mulig å ta seg over fjellet til Kabul.

Anders Sømme Hammer

MAIMANA/MAZAR-E-SHARIF: Klokken er halv seks. Det føles ikke så tidlig når du har sovet ute. Idet strømmen forsvinner og viftene stopper, blir det veldig klamt inne. Sola har stått opp, men det er et par timer til den begynner å varme ordentlig. Det er perfekt for basket. Treningen er i gang.

Skutt i bakholdsangrep

Fareed (24) tar på en basketball for første gang. For tre år siden var han politimann og fikk 11 eller 12 kuler i kroppen da han ble beskutt i et bakholdsangrep. Dette var rett utenfor Maimana som er hovedstaden i Faryab-provinsen nordvest i Afghanistan. Fareed var døden nær, og det tok lang tid før han ble i stand til å sette seg i en rullestol. Han har blitt med på treningen denne morgenen fordi den amerikanske basketspilleren Jess Markt (34) overbeviste ham om at det ville være bra for kroppen. Som vi fortalte søndag, har Markt som spiller på “The New York Rollin’ Knicks”, kommet til Afghanistan for å trene rullestolbrukere i basket.

Det føles godt å få rørt kroppen. Fareed har lyst til å fortsette å trene. I tenårene bodde han en periode i nabolandet Iran, og der holdt han på med kroppsbygging. Men dette er første gang han driver med idrett etter angrepet.

Livet forøvrig er vrient.

– I og med at jeg er handikappet, er det vanskelig å planlegge. Jeg håper jeg får litt hjelp så jeg kan starte en butikk, men det er vanskelig å få hjelp fra myndighetene, sier Fareed som er gift.

Han skal få 470 kroner månedlig i trygd fra myndighetene. Men det går måneder, opptil åtte-ni, mellom hver gang han faktisk får utbetalt penger. Og da har han som regel måttet reise 74 mil til Kabul. Fareed forteller at alle de offentlige kontorene som har ansvaret for utbetalingen til handikappede, tar en del av trygden hans.

– Må trene

Ramazan (17) har spilt basket i to år, Rafee (20) i ett. Når Ramazan ikke spiller, går han i niendeklasse og arbeider som skredder.

– Det er viktig å være sterk når du er handikappet, så jeg må trene, sier Ramazan.

Han falt i bakken da han var ett år gammel. Etter noen år fant foreldrene ut at det var noe alvorlig galt med beina hans.

For fire år siden var Rafee på vei til skolen. Da tråkket han på en mine. Han måtte amputere høyrebeinet under kneet. Rafee går på skole og driver en liten butikk. Mange handikappede sliter med å få seg arbeid i Afghanistan. Ramazan og Rafee er derfor blant de heldigere.

På langtur

Afghanistanbloggen så fram til å møte Abdul Salam igjen i Maimana.

På tross av sine femti år er Abdul Salam den sprekeste rullestolbrukeren i Maimana.

I januar fortalte vi om hvordan han lå i hardtrening for å ta rullestolen over fjellet til Kabul. Det er som nevnt 74 mil som Salam er fast bestemt på å tilbakelegge i rullestol. Salam spiller også basket, men da vi kom til Maimana, hadde han lagt ut på nok en langtur til Mazar-e-Sharif. Dette er en strekning på 34 mil der blir opptil 45 varmegrader. Selve veien er ferdig asfaltert og er blitt mye bedre enn for noen år siden. Men siden i fjor har opprørerne stadig satt opp veikontroller her, og utviklingsorganisasjoner våger ikke å la deres utenlandske ansatte bruke denne veien lenger.

Vi møter Salam senere i Mazar-e-Sharif i stedet. Han er blid og topptrent. Han brukte tre dager på turen fra Maimana til Mazar-e-Sharif. Det var kamper langs veien i disse dagene, og Salam sier han var litt urolig på den ene strekningen. Men det gikk greit, det eneste problemet er at det verker i nakken, og han fått litt vondt i øynene av den sterke sola. Dette er den tredje gangen han har rullet fra Maimana til Mazar. Han sier han ennå ikke har bestemt seg for når han skal rulle til Kabul. Men så fort han føler seg sterk nok og får seg en sponser, skal han gjøre det.

FLERE BILDER:

Fareed føler han har mye å lære, men var godt fornøyd med sin første baskettrening.

Jess Markt (t.v.) har for andre gang kommet fra New York til Maimana for å trene rullestollaget.

Rafee mistet deler av høyrebeinet da han tråkket på en mine.
Jess Markt synes Afghanistan er mye mer skremmende på avstand.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

2 Comments

  1. I cannot understand the language, but can guess the story from the photos.

Leave a Reply

Your email address will not be published.