Afghanistanbloggen har vært med på rullestolbaskettrening i Nord-Afghanistan. I dag møter vi jentelaget i Mazar-e-Sharif.
Anders Sømme Hammer
Mazar-e-Sharif: – Hei! Hvordan har dere det?, sier Jess Markt (34).
Han er amerikansk, basketspiller og sitter i rullestol. I New York spiller han på “The New York Rollin’ Knicks”. Nå har han kommet til Mazar-e-Sharif i Nord-Afghanistan for å trene byens jentelag og guttelag i rulletstolbasket.
Jentene hilser lavt på Jess. Det tar litt tid før de slapper av nok til å bruke utestemmene. Men etter hvert tar de i.
– Ok, først skal vi gå gjennom noen av de grunnleggende reglene i rullestolbasket, sier Jess.
– For det første, dere trenger bare å sprette en gang for annenhver gang dere dytter stolen, sier han.
Jentene blir glade. De er vant til å sprette for hvert dytt.
Jess tar så for seg de vanligste kasteteknikkene. Dette er andre gang Jess har kommet til Afghanistan for å trene med rullestolbrukere. Han mener de afghanske spillerne generelt er for ivrige etter å skyte. Nå snakker han om hvor viktig det er å sende og spille seg tett opp til kurven. Da øker sjansen betraktelig for å få poeng.
Føler seg normal
Kamila (17) er kaptein på jentelaget i Mazar. Hun er veldig fornøyd med å ha besøk av Jess, og sier hun lærer mye. Kamila har spilt i halvannet år. Hun fikk poliomyelitt som liten og har aldri kunnet gå.
– Før var jeg alltid trist. Jeg var bare hjemme og gjorde ingenting. Foreldrene mine var redde for at andre barn ville mobbe meg hvis de så meg. Det var vanskelig å få tak i en rullestol. Men etter at jeg fikk den, og begynte å være ute, føler jeg meg normal. Jeg tenker ikke at jeg er handikappet. Jeg kan gjøre husarbeid og alt mulig annet, sier Kamila.
Hun sier at alle naboene er stolte av henne fordi hun nå ruller på egen hånd til Den blå moskeen og andre steder i Mazar. Hvis noen sier noe stygt til henne, svarer hun bare. Hun er ikke redd lenger.
– Basket er veldig god trening, vi blir sterkere. Så jeg vil fortsette å spille. Vi får snart en større og jevnere bane, og det gleder jeg meg veldig til, sier Kamila.
Hennes største drøm er å få gå på universitetet og bli lege. Hun ønsker å oppfordre alle andre afghanske jenter som ikke kan gå, til å komme seg ut, og bli en del samfunnet, som hun sier.
Lagvenninnen Salah (17) sier hun vil bli journalist. Men det er vanskelig i Afghanistan fordi det er så mange som ikke liker at kvinner er på TV. Salah har spilt i ett år. Hun liker det så godt fordi alle vennene hennes også spiller.
Kamila vil understreke at hun aldri klager eller synes synd på seg selv.
– Jeg er aldri sliten. Når jeg setter meg mål, når jeg dem, sier Kamila.
– Elsker folket
Jess er svært imponert over jentene i Mazar, og han sier det føles veldig bra å være tilbake igjen i Afghanistan.
– Jeg elsker folket her, jeg elsker spillerne. Afghanistan er veldig annerledes enn slik du får inntrykk av gjennom nyhetene i USA, sier Jess.
Han var litt nervøs rett før han dro, fordi det kom så mange meldinger om angrep og kamper i Afghanistan da. Men forloveden og resten av familien er mye mer bekymret enn ham selv.
Det var en kvinne som hadde filmet rullestolbasketlaget i Maimana i Nord-Afghanistan, som fikk Jess til å komme til Afghanistan første gang. Hun reiste rundt i USA og viste opptak fra treningen i Maimana, og spurte om noen kunne tenke seg å komme og trene. Jess så ingen grunn til at det ikke skulle være han.
Til uka forteller vi om hvordan det gikk da Jess trente sammen med guttelaget i Maimana, og vi får et gjensyn med Salam som fortsatt trener for å kunne rulle fra Maimana til Kabul.
Kamila (spilleren nærmest ballen) rykker mot kurven mens Jess Markt (med fløyte) og de andre spillerne ruller etter.
FLERE BILDER FRA TRENINGEN
