Landet som synker

En død mann løftes inn i en ambulanse etter et angrep i Kabul i juni. Foto: Anders Sømme Hammer

Du kan si mye om Celine Dions musikk, men hun gir en god pekepinn på hvor Afghanistan er på vei.

Anders Sømme Hammer

Kabul: Om våren, sommeren og tidlig høst hører jeg ”My Heart Will Go On” fra filmen Titanic flere ganger om dagen når jeg er hjemme i Kabul. Jeg likte filmen, men er ikke blant dem som har sett den ti ganger. Dem er det mange av i Afghanistan. Også på reiser i Afrika har jeg møtt mange som har Titanic som favorittfilm. I Addis Abeba syntes jeg det var litt morsomt med alle de voksne mennene som gikk rundt med Leonardo DiCaprio-t-skjorter. I Egypt var jeg på ørkensafari. Det anbefaler jeg. Du trenger ikke være spesielt spirituelt anlagt for å bli salig av å ligge i sanden om kvelden og se etter stjerneskudd på en himmel som ikke forstyrres av kunstig lys fra bakken. Men for mange vil det kanskje være enda mer gripende hvis du ikke samtidig hører på Celine Dion. Mitt sterkeste minne fra ørkenturen er sjåføren fra reiseselskapet som var besatt av den canadiske vokalisten, og til og med lot henne synge for fullt ut fra firehjulstrekkeren med de åpne dørene da vi hadde parkert og lagt oss i sanden.

Jeg føler aldri noe behov for å høre på ”My Heart Will Go On”, men låten kommer skjelvende ut av høyttaleren på isvognen som en mann dytter forbi huset mitt tre-fire ganger om dagen i issesongen (dog litt sjeldnere nå som det er Ramadan). Signaturlåten fra Titanic er altså issangen her, og det synes jeg er litt komisk når jeg ikke har bedre ting å tenke på. Forøvrig er det slik at mennene som kjører rundt med gassbeholdere spiller en annen låt om og om igjen for å gjøre alle oppmerksomme på at de er i området. Søppelmennene synger den samme sangen hver gang de kommer med eselvognene så folk skal åpne døren. Og mennene som går rundt og tar skredderoppdrag, gjentar en regle med høy stemme, eller med megafon hvis de har tatt seg råd til en slik. Dette er et enkelt system som fungerer i et svært fattig land.

Det er mulig jeg er treg, men det er først nå det symbolske ved å høre Titanic-låten flere ganger om dagen i Afghanistan har slått meg. Ti år etter den amerikansk-ledede invasjonen, føles det som om vi er om bord på et synkende skip. Titanic var spesialbygd for å tåle en kollisjon med isfjell, men da skipet traff isfjellet, sank det. I Afghanistan har militæreksperter og andre eksperter utarbeidet kompliserte planer for å skape stabilitet, men på tross av det vanvittig antallet milliarder som er brukt på å realisere planene, er Afghanistan blitt stadig mer utrygt. Det er derfor grunn til å ta på alvor advarslene om at Libya ikke nå bør bli et liknende forsøkslaboratorium for utenlandske eksperter.

I mai holdt jeg en tale i Oslo som jeg følte var mer eller mindre et enkelt sammendrag av situasjonen i Afghanistan. Likevel greide jeg å erte på meg enkelte i Forsvaret og andre selvproklamerte eksperter. Jeg skjønner at de som risikerer livet med våpen her har et stort behov for å tro at det nytter, og de kaller seg sjelden eksperter. De mest skråsikre Afghanistan-kommentatorene er som oftest dem som bare er her rundt ti dager i året, hvis de i det hele tatt kommer hit. Nå som det nærmer seg ti års-markeringen for 11. septemberangrepene, vil de snart dukke opp på en radio eller TV nær deg, og i kommentarspaltene i avisene du leser. I tillegg til de enorme humanitære lidelsene, kommer den pågående Afghanistan-krigen til å huskes for hvordan mange relativt smarte folk mislyktes med å lage gode analyser og gode løsninger.

Etter over fire år i Afghanistan synes jeg fortsatt det er vanskelig å svare på hvorfor det har gått galt, og å forklare hva som burde vært gjort annerledes. Det er lett å si at både krigføringen og den sivile innsatsen har vært en fiasko. Det er nå åpenbart for alle bortsett fra informasjonsarbeidere i Forsvaret og Utenriksdepartementet, regjeringspolitikere og en og annen major. Men på tross av årene her, ser jeg fortsatt ingen klare løsninger. Og jeg er glad for at jeg slipper å profilere meg som en Afghanistan-ekspert som må lire av meg noen enkle løsninger som egner seg for gjengivelse. Jeg foretrekker å fortsette å høre på ”My Heart Will Go On”, gjøre intervjuer og prøve å skildre deler av utviklingen. Akkurat når jeg avslutter denne kommentaren får jeg meldinger om at en bombe har eksplodert utenfor en moske i Almar-distriktet i Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan. Minst tre mennesker er drept, over 20 såret. Jeg håper virkelig at dette landet ikke vil synke dypere selv om alt tyder på det.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

One Comment

  1. Pingback: Mens vi venter på at det blir enda verre – Afghanistanbloggen

Leave a Reply

Your email address will not be published.