Ungdommen prioriteres ikke

En narkoman har flatet ut i Kabul. Analfabeter fristes til rusmisbruk og opprør i Afghanistan. Foto: Anders Sømme Hammer

 

Afghanske myndigheter og det internasjonale samfunnet satser ikke på dem som kunne ha blitt Afghanistans redning.

Kommentar av Kawa Sahab (30), menneskerettsaktivist

Ungdommen er framtiden i ethvert land. I Afghanistan er dessuten flertallet av befolkningen unge. På tross av dette fokuserer ikke afghanske myndigheter på ungdommen, og de prioriteres heller ikke av internasjonale donorer.

Vi kan analysere utfordringene og problemene til afghanske ungdommer ved å dele dem inn i tre grupper:

* De som har gått på skole eller universitetet og som nå er arbeidsløse

* De som er analfabeter og arbeidsløse

* De som arbeider

 

For dyre privatskoler

Først vil jeg diskutere situasjonen for dem som er ferdig med videregående, men som ikke har lykkes med å komme inn på universitetet fordi de ikke har bestått den tøffe opptaksprøven. Dette dreier seg om rundt 75.0000 unge kvinner og menn dette året. Afghanske myndigheter greier ikke å hjelpe dem til å få andre jobber. Mange har ikke råd til å studere ved private universiteter. Og de får heller ikke arbeide for statlige eller ikke-statlige organisasjoner. Det første de blir spurt om når de søker organisasjonsjobb, er om de har relevant arbeidserfaring, noe de som regel ikke har.

Mange av dem som har fått ta universitetsutdanning, har samme problemer som dem som har måttet slutte etter videregående. Myndighetene kan ikke tilby dem stabile jobber. Når de skal ut og søke jobber, er de første spørsmålene: hvilken relevant arbeidserfaring har de, og kan de engelsk eller kan de bruke en datamaskin? Men mange av dem som går på universitetet, sliter med økonomien, og de har derfor ikke hatt råd til private språktimer eller datakurs.

Disse unge mister håpet, blir rastløse og greier ikke å legge gode planer for framtiden. De vil rømme og prøver å komme til Europa: De tror de kan oppnå alt mulig der. De er ikke klar over hvor utspekulerte menneskesmuglerne er, og de mange farene på veien.

 

Lett å manipulere analfabeter

Så har vi de arbeidsløse analfabetene. Det er så lett å manipulere dem. Det er et veldig høyt antall slike unge i Afghanistan. De fleste har ikke kunnet studere på grunn av borgerkrigen, dårlig økonomi og andre problemer. De evner ikke å løse problemene de støter på i samfunnet. En del av dem ender opp som opprørere eller narkomane: to grupper som skaper enorme problemer for Afghanistan, ikke bare innenlands, men også i forhold til utlandet.

Noen av disse ungdommene prøver å emigrere til nabolandene, spesielt Iran og Pakistan, for å få arbeid. Der kommer noen av dem i også i kontakt med opprørsbevegelser og narkomiljøer. Og noen utsettes vold og får andre alvorlige problemer.

 

Ungdom med ambisjoner

Den tredje gruppen består av unge med høyere utdanning og arbeid. Dette er en gruppe som er godt motiverte til å prøve å skape endringer. De har ikke høy lønn, men har ofte godt pågangsmot. Men verken myndighetene eller det internasjonale samfunnet vier disse unge særlig oppmerksomhet. Ingen er klare for å satse på dem selv om de aktive, og har store ambisjoner for seg selv og for Afghanistan. De har kompetanse og vilje til å skape avgjørende endringer i samfunnslivet. De kan fungere som friskt blod i årene i det framtidige styret i Afghanistan. De kan bygge er nytt og stabilt Afghanistan. Det er noen organisasjoner her som har lyst til å fokusere på disse unge og arbeide med dem. De prøver å hjelpe dem med studier, arbeid og andre deler av livet. Disse organisasjonene trenger støtte fra donorer. Men donorene ønsker å arbeide med saker som kan gi store resultater på kort sikt.

Men det er en kjent sak at ungdomsarbeid må virke over tid før det gir skikkelige resultater.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen" (2010), "Heia Kabul!" (2013) og "Faryab – Arven etter Norge" (2019) på egen hånd. "– Alt dette kunne vært unngått" (2014) og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt" (2016) har danske Carsten Jensen og jeg skrevet sammen. De siste årene har jeg regissert sju filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

Leave a Reply