Kampen for å se hva du vil

Khoja Hamidullah (42) og Fahim (25) følger med på TV-serier samtidig som de jobber om kvelden i Qala-e-Fatullah i Kabul.

En ung tyrkisk manns kjærlighet til sin stetante fenger og provoserer i Afghanistan. Samtidig har amerikansk torturaction og kjekke fengselsrømlinger blitt mer populære enn indiske såpeserier.

Kommentar av Taran Khan

I disse dager sørger Kabuls dedikerte TV-seere over tapet av en av deres hemmelige favoritter. Nærmere bestemt den populære tyrkiske serien ”Ishq e Mamnu”, eller ”forbudt kjærlighet” som ble dubbet på dari og vist på den populære kanalen Tolo TV. Serien er en herlig rekke med skandaler som spinner rundt forholdet mellom en ung mann og hans tiltrekkende stetante (gift med den gamle onkelen hans), et pikant trekantdrama som garanterte umiddelbar oppmerksomhet i konservative Afghanistan.

Serien var blitt kraftig redigert før visning for å unngå at man faktisk kunne se umoralen, men publikum ble både henrykte og sjokkerte av de dekadente verdiene som likevel lot seg fortelle. Da serien raste i vei med stadig mer kompliserte intriger, holdt et betydelig antall menn og kvinner pusten på kontorene i byen på formiddagen. Og ikke overraskende ble interessen for dramaet fulgt av intense fordømmelser. Det ble påstått at ungdommens sinn ble forkrøplet, og at Afghanistans framtid var truet. Sjarmerende nok var ofte de største kritikerne de samme som ikke kunne gå glipp av en episode. Til slutt hadde hylekoret blitt så stort at det var umulig å overhøre. For noen uker siden erklærte departementet for informasjon og kultur at de av hensyn til ivaretakelsen av den afghanske kulturen måtte stoppe programmet.

Det er gjennom historien vært mange diskusjoner om at media bidrar til moralsk forfall. Debatten omkring ”Ishq e Mamnu” i Afghanistan minner om de sterke reaksjonene på serien ”Tara” – Indias første såpeserie med en korthåret, moderne kvinne som snakket røft. Og reaksjonene til venner og kolleger her i Kabul i år er ikke så ulike dem til eldre tanter og onkler hjemme i India som pusser brillene og setter seg i favorittstolen for å se ”Emotional Atyachar’. I dette showet settes kjærestepars lojalitet på prøve med den utalte hensikt å gi naive gutter og jenter en leksjon i moral.

Stoppingen av ”Ishq e Mamnu” er likevel en milepel i historien om afghansk mediekontroll som legger føringer for framtidige formiddagssåper. Et fenomen som opptod da alltid dristige Tolo TV begynte å dubbe indiske såper til dari. En av de første serien som kom til Kabul var ”Kyunki Saas Bhi Kabhi Bahu Thi” eller rett og slett ”Tulsi” som den blir kalt overalt. Og da mener vi overalt. På min første tur til Kabul i 2006 ble jeg møtt av en iransk mann som hang over TV-en like ved immigrasjonsskranken på flyplassen og uanstrengt la ut om hvordan de mange feidene i serien kunne løses, mens misunnelige politimenn sto og så på. Taxisjåfører med store, gråe skjegg oppdaterte meg om de indiske kvinnenes nyeste beundrere. Hver kveld kunne du se menn skynde seg hjem med besinkanner til generatorene så de fikk strøm og siste nytt om Virani-familien. Tulsi-interessen overgikk selv årets oppstyr rundt ”Ishq e Mamnu”. Det gikk tvilsomme historier om mullaer som tilpasset bønnetidene til sendetidene, familier som var så oppslukt av det som skjedde på TV at de ikke merket at noen stjal bilen deres, og skinnende sarier dukket opp på alle stilbevisste bryllup i byen. En kollega som ikke hadde generator, husker hvordan hver kveld ble tilbrakt i isbaren som hadde stabil strømtilførsel og TV. Eieren tjente en god slump bare på å ta betalt fra alle som satte seg ned for å se.

Men i løpet de neste besøkene mine begynte feberen å avta. Dette kan delvis ha å gjøre med at afghaneres interesse for Tulsi, Prerna (fra ”Kasauti Zindagi Ki”) og beslektede serier skyldes at de kjente igjen trekk fra deres egen kultur. Men etter hver som kvinnene fikk flere moralske dilemmaer, inngikk nye ekteskap og karakterer stadig gjenoppsto, mistet mange familier interessen for karakterenes (mange) liv. Nå som strømtilførselen er bedre i Kabul, og kanalene er blitt mange fler, ser folk tilbake til tiden med Tulsi med et overbærende smil, som en venn de er ferdig med.

Interessant nok ble kvinnene i såpeseriene presset til side av ”24”, en serie som har en intensitet som bare matches av dens aparte historier. Å se Kiefer Sutherland, agent hos den fiktive antiterrornheten CTU og forsvarer av høyrevridde amerikanske verdier, bruke tortur for å beskytte USA mot muslimske terrorister, er ganske sært i landet der USA har gått lengst i forsøket på å gjennomføre en rettferdig krig. Ironien ligger på mange plan. Men Kabul-borgerne tok imot hardtslående Jack Bauer som en av deres egne, og slukte alt av delte TV-skjermer og tikkende klokker som de ble servert. Taxisjåfører klistret opp store røde ”24”-merker i bakrutene med den lett gjenkjennelig digitale fonten – antakelig det mest presise popularitetsbarometeret som er å oppdrive.

Dette var for litt over ett år siden. Nå er det ”Prison Break” som er den mest populære serien, igjen reflektert i klistremerker på taxier og SUV-er som presser seg fram i Kabuls trafikkork. Det er også kommet en spansktalende serie av ukjent opphav som rett og slett bare kalles ”Mafia”. Denne åpner med en blodfarget montasje av skudd, lik og veldreide kvinner, alt framstilt som siluetter. Det kan ha sammenheng med tiårene med krig, med afghanere ser ut til å ha utviklet en spesiell sans for kraftige narkodealere med hestehaler og veldig store våpen.

I tilegg til alt blodet og gørret er det kommet en rekke nye kanaler som tilbyr mer variert familieunderholdning. Det er koreanske komedier med moter som fort blir plukket opp av unge urbane afghanere, fra de smale buksene til det strittende håret. Det er andre tyrkiske serier med mindre sensitive plott. Og det er kommet afghanske såpeserier, blant annet ”Dette husets hemmeligheter”, igjen på Tolo TV. Men selv om publikum har mer å velge mellom, har de mindre kontroll over hva de kan se. Alle bilder av templer, guder, og andre uislamske elementer får et tåkete filter over seg i indiske serier. Det samme gjelder delene av kvinnene som ikke er tildekket, som liv, kløfter og bein. Den puritanske sensuren gir ufrivillig komiske resultater som når frekke musikkvideoer bare viser et kvinneansikt som flyter i en tåkete smørje.

Men selvfølgelig har kreative TV-seere funnet sin vei rundt disse og andre problemer. Også i 2008 innførte myndighetene et forbud mot indiske serier som truet den afghanske kulturen. Da gikk TV-junkiene ganske enkelt over til kabel-TV. Med forbudet mot ”Ishq e Mamnu” ble liknende geriljataktikker tatt i bruk. Episoder blir nå sett på nettet i stedet (i sin helhet og dermed i mye mer spennende versjoner), på satellitt via tyrkisk TV, på pirat-dvd-samlinger (som blir solgt for 3000-4000 afghani – 300-400 kroner) eller via minnepinner som de får fra venner med de rette kontaktene. Det faktum at de færreste forstår den tyrkiske dialogen som ikke er tekstet, demper ikke anstrengelsene for å få fulgt serien videre. Som en fan sa: ”Vi gjør det for å få se bildene”. De som protesterer mot sensur og streng mediekontroll tar dette kanskje ikke så alvorlig, men det er ingen tvil om at vi ser en afghansk kamp for retten til å se middelmådige formiddagssåper fra hele verden.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.