Et hundeliv

Rundt 150 kvinner møtte i fjor opp utenfor Khatam Al Nabi-moskeen i Kabul for å demonstrere mot en ny lov for afghanske sjiamuslimer. Loven slår blant annet fast at kvinner ikke kan forlate hjemmet uten mannens tillatelse. Kvinnene ble møtt av rundt 1.000 motdemonstranter og ble ført vekk av politiet. Foto: Anders Sømme Hammer

 

Kommentar av Nasima Azkiya (27), menneskerettighetsarbeider, Afghanistan

Jeg er født og oppvokst i Afghanistan. Som alle vet er dette et krigsherjet land, med mange konflikter i fortid og nåtid. Dette har ført til store lidelser for alle som bor her. Alle utsettes for vold, men kvinner og barn rammes hardest. Dette sårer meg og gjør meg veldig trist.

 

 

I mitt land er en jente likestilt med en hund. I mitt land har gamle krigsherrer vedtatt en lov som dikterer livsførselen din, hvordan man skal leve i et forhold som mann og kone. I mitt land blir kvinner frarøvet grunnleggende rettigheter som utdanning, arbeid og helsetjenester.

Alt dette føler afghanske kvinner og jenter på kroppen hele tiden. Hver dag ser du hvordan kvinner undertrykkes.

Jeg vil gi et par eksempler, dette er bare en liten del av hva kvinner og jenter utsettes for. Mange jenter blir voldtatt. Etterpå begår en del selvmord, mens andre blir drept av slektninger. Skammen er for stor til å leve med. Verken familien eller samfunnet kan akseptere voldtatte kvinner. Mange ser ikke på jentene som ofre, men som kriminelle.

De siste årene har det vært flere voldtekter av mindreårige jenter i ulike provinser i Afghanistan, men mennene som voldtar blir ikke straffeforfulgt. Dette er mennesker som har penger, makt og nettverk som gjør at de ikke straffes.
Det er veldig tøft for ofrene som overlever.

Familievold er også svært utbredt. Det skjer nesten i alle familier. De fleste kvinner blir slått jevnlig av ett av de mannlige medlemmene i familien. De aksepterer dette som en del av hverdagen. De tror at ektemennene, fedrene, brødrene og svogrene har rett til å slå dem. Denne volden foregår ikke bare i fjerntliggende områder, dette skjer også i byene, hver dag. Mennene mener de har lov til dette.

Når du leser dette forstår du hvor vanskelig livet er her, og du føler kanskje et ansvar for å bidra til å endre dette.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

3 Comments

  1. godt at hoerediss historie fortalt af “rigtige” mennesker! Tak Anders for at give Nasima plads paa din blog – mere af det!

    • Takk for hyggelig tilbakemelding, jeg skal bringe det videre til Nasima. Det vil komme mange flere innlegg her skrevet av afghanere det kommende året.

  2. Hei Alle sammnen.Jeg er veldig trist på grunn av krig i mitt land. Jeg er altid mot Taliban og mot Mojahedin om gjørte masse krig mot oss

Leave a Reply

Your email address will not be published.