– Spiller bare for å ha det litt moro

Third Sun-medlemmene henger utenfor Den blå moskeen i Mazar-e-Sharif i helgene. Fra venstre Asef, Morteza, Yousuf og Samir.

Jentene liker ikke skrikingen deres. Klærne og håret deres hisser opp masse folk de ikke kjenner. Afghanistans første NU-metall-band har moderate ambisjoner.

Anders Sømme Hammer

Mazar-e-Sharif: Blitslyset gir oss et glimt av mosaikken og fire unge menn foran Den blå moskeen i Mazar-e-Sharif i Nord-Afghanistan. Det kan være den oransje skinnjakken til Samir (17), saggebuksen til Yousuf (19), designer-t-skjorten til Asef (23), eller capsen til Morteza (18) – eller hårsveisene til hele gjengen – som får oss til å stoppe. De unge mennene poserer og tar bilder av hverandre denne torsdagskvelden som innleder helgen. De virker skamløse der de vrir seg foran kameraet. Vi tusler bort. Jeg setter meg på trappa og bemerker den uvanlige stilen. Der jeg bor i Kabul trekker unge menn som oftest skinnende dressjakker over tradisjonelle kjortler med broderier når de kler seg opp. En kombinasjon som sammen med spisse lærsko fortsatt anses som relativt moderne i store deler av Afghanistan.

Yousuf forklarer med amerikansk aksent at de har et band. De spiller NU-metall og rapcore; Kort sagt en blanding av rap og rock.

– Jeg er en stor fan av Mike Shinoda (den ene vokalisten i NU-metall-gruppen Linkin Park, min anm.). Han er så tøff, sier Samir.

–      Hvorfor liker dere Linkin Park?

–      Fordi de synger om hvordan det er å leve under press og å være triste, sier Yousuf.

– Jeg liker skrikingen til Chester (Chester Bennington, den andre vokalisten i Linkin Park, min anm.), sier Samir.

Låtene til Linkin Park toppes gjerne i refrenger der Bennington skriker og Shinoda pratesynger om angst, sviktende selvtillit, frykt og relaterte temaer. Da NU-metallbandene oppsto på slutten av 1990-tallet, dannet de det som raskt ble en av tidenes mest utskjelte musikksjangre. Dette er musikken du ikke skal like, slik journalist Øyvind Holen treffende oppsummerer det. I og med at dette er en blogg, tillater jeg meg å fortelle at jeg alltid har hatt lyst til å like Linkin Park, egentlig mest på trass. Når jeg leser at Bennington har slitt med narkomisbruk, så må han gjerne skrive litt overtydelige tekster om hvor vanskelig livet kan være for min del. Gnålet til musikkjournalister (minus Holen) om at Linkin Park ikke har kredibilitet minner meg om noen av reaksjonene da Nirvana tok av etter Nevermind-albumet i 1991. Når noe selger, kan det ikke være bra. En logikk som også rammet Linkin Park da de slo salgsrekord med sitt debutalbum Hybrid Theory.

For å trasse videre kan vi sammenlikne Linkin Park og Nirvana litt mer. Kommersmaset etter at Nirvana ble allemannseie, bidro til at den usikre og narsisistiske Kurt Cobain satt sammen det som må være et av de mest kompromissløse oppfølgingsalbumene i musikkhistorien: det rufsete In Utero produsert av Steve Albini (hvis du er klar for et svært fascinerende, dog mørkt, innblikk i Cobains liv, anbefaler jeg “Heavier than Heaven” av Charles R. Cross). In Utero er et glimrende album, kanskje bedre enn Nevermind. Men under innspillingen bar det for alvor utfor med Cobain. Det stoppet ikke før det smalt fra hagla i Cobains garasje 5. april 1994. Mens Cobain dyrket det selvdestruktive, ble Linkin Park den positive motsetningen der de som populærpsykologer sang, rappa og skreik til unge over hele verden at det er normalt å slite litt. Følelsen av å bli dumpa eller føle seg annerledes, er like kjip enten du bor i California, Oslo eller Mazar-e-Sharif. Jeg har ikke møtt Linkin Park-fans tidligere i Afghanistan, men er heller ikke så overrasket over at jeg gjør det først nå, ti år etter at de slo gjennom i store deler av resten av verden. Det er en del trender som kommer litt sent til Afghanistan. Wrestling og Jean-Claude Van Damme-filmer er veldig populære her nå. Men med stadig flere TV-kanaler, et stor piratmarked for DVD-er og bedre internettilgang, spres filmer og musikk nå raskere enn før: og det oppstår en særegen populærkulturell miks av trender fra de tre siste tiårene.

“Just gonna stand there and watch me burn”. Det er Rihanna som åpner “Love the Way You Lie”-låten til Eminem. Det er også ringetonen på mobilen til Samir. Oppringningen kommer hjemmefra. Klokken er litt over sju og Samir får beskjed om å komme hjem. Dagen starter en god del tidligere i Afghanistan enn i Norge. Mange står opp halv fem-fem og går tilsvarende tidligere til sengs. Vi prater likevel litt til. Kameratene startet bandet “Third Sun” for et halvt år siden. Navnet tok de fra et brett i Playstation 3-spillet “Metal Gear Solid 4”. Bandnavnet har ingen dypere mening. De synes bare det høres fett ut. De er ikke klare for å legge ut musikken sin på internett ennå, men så fort det skjer, skal jeg lenke herfra.

Third Sun har hatt en konsert, eller en “gig” som de selv sier. Det var under nyttårsfeiringen på et hotell i Mazar (det nye året startet i mars her).

– Vi spilte “Figure.09” av Linkin Park. Folk ble litt sjokka. De hadde aldri hørt noe liknende, sier Yousuf.

I et land der der mange av de mest populære låtene er svulstige hyllester til elver, fjell og kvinner, var Linkin Parks låt om selvhat ingen umiddelbar hit i Mazar.

Yousufs olabukse sitter løst. En grå boxer-shorts kryper mer og mer fram, helt til et napp får buksen til å henge rundt livet i noen minutter igjen.

Jeg spør om det er mange jenter som liker dem fordi de spiller i band. Det er det ikke.

– De liker ikke skrikingen vår, sier Yousuf.

Måten kameratene omtaler seg selv, bryter med den selvsikre poseringen. De forteller at det ikke er lett å spille NU-metall og ha et rocka image i et hav av kjortler. De får kjeft når de går på gata.

– Klærne og håret vårt er annerledes og det er en del som sier en del stygge ting, sier Yousuf.

Han understreker at det viktigste for ham er å høre på familiens formaninger og ta en skikkelig utdanning.

Yousuf hører på Linkin Park, Limp Bizkit, Cat Stevens, John Lennon og en del persisk musikk.

Samir leder to radioprogrammer på kanalen “City FM” i Mazar-e-Sharif: Programmene  heter “Hyggelig aften med venner” og “City Club”.

– Vi spiller rap, hip hop, NU-metall og rapcore og DJ Tiësto og sånn, sier Samir.

Favorittartistene hans er Eminem, Dr. Dre og 50 Cent.

– Det er ikke NU-metall-band Afghanistan først og fremst trenger nå. Vi trenger folk med utdanning, sier Yousuf, som forteller at bandets første vokalist forsvant da han fikk et stipend for å studere i Kent i Storbritannia.

–      Vi spiller bare for å ha det litt moro, sier Samir.

Kameratene importerer skoene med hjelp fra venner i utlandet.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

4 Comments

  1. Hei, Anders,

    Flott blogg, veldig morsomme og gode poster; bra å bli minnet på at Afghanistan har en nær historie som både er tradisjonell og verdslig – og ikke bare ‘muslimsk’. Og de rockegutta var veldig søte og reflekterte, da. ‘En hyggelig aften med venner’, det høres ut som et radioprogram Finn Bjelke kunne ha laget…

    • Takk Cato! Finn Bjelke er en kompliment som jeg skal prøve å videreformidle og forklare til gutta i nord. Jeg skal legge ut en del fra kulturlivet her framover. Det funker greit med videoer, og det kan også bidra til å skape litt mer nærhet til stoffet. Det kan av og til være bedre å se selv at det ikke bare er enorme forskjeller mellom Afghanistan og Norge, enn at jeg skal skrive det; det kan fort bli litt platt. Vi skal i studioer så vi kan legge ut musikkvideoer nå og da, da skal vi også møte kvinnelige artister, noe som mangler i disse sakene. Det er forøvrig veldig mye som er ulikt fra Norge her, som også egner seg på video.

      anders

  2. Fin artikkel! Vil du si at ulike subkulturer som dette “vanlige” i Kabul? Er det folk som trener f.eks. løping på eget initiativ der?

    Hva med drikkesteder?

    • Det begynner å dukke opp band som spiller mer alternativ musikk som disse gutta. Jeg skal møte flere band og artister snart, og legge ut opptak og artikler. Det er mange som trener her, mye kampsport, og du kan alltid se menn som er ute på løpeturer i fem-sekstiden om morgenen. Det er ulovlig for afghanere å drikke alkohol. Så dette skjer mer i smug, men det er mye vodka rundt omkring. De etablerte drikkestedene er forbeholdt utlendinger som drikker på myndighetenes turistlisens.

Leave a Reply

Your email address will not be published.