Sikre på at det er bedre i New York og London enn i Kabul

Elleve år gamle Ziauddin (t.h.) går på skolen fra sju til ti om morgen. Resten av dagen selger han plastposer i sentrum av Kabul sammen med kameraten Habib. “Jeg er nødt til å tjene penger til familien min. Det er tøft i Kabul, vi må jobbe hardt for å få mat”, sier Ziauddin. I forrige uke var det den muslimske høytiden Eid. Skolene var stengt. Ziauddin forteller at under Eid skal barn få god mat og nye, fine klær. Men han kunne ikke ta fri. Han måtte selge plastposer da også. Ziauddin sier han er redd for bomber. “Hvis jeg blir skadd, vil ikke familien min ha råd til å ta meg med til sykehuset”, sier han. Ziauddin forteller at to slektninger nylig ble skadd i et selvmordsangrep. Han er sikker på at det ikke er bedre i Kabul enn i New York og London. ” Vi har ikke penger og ikke fred”, sier Ziauddin. ALLE FOTO: Anders Sømme Hammer

– Barna er trolig tryggere i Kabul enn de ville være i London, New York, Glasgow eller mange andre byer, sa NATOs Mark Sedwill til BBCs barneprogram Newsround. Barn i Kabul mener det må være bedre de fleste andre steder i verden.

Anders Sømme Hammer og Islam Mohammadi

Sedwill har hovedansvaret for å koordinere NATOs sivile og militære innsats i Afghanistan. Hans uttalelser føyer seg inn i rekken av meldinger fra NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) om at det nå går rett vei i Afghanistan. Men Sedwill er såvidt Afghanistanbloggen har registrert talspersonen som har tatt hardest i i det siste.

– De fleste barna kan fortsette å leve i sikkerhet. Dette er et svært familieorientert samfunn, sa Sedwill.

Uttalelsene til den tidligere britiske ambassadøren Sedwill, som nå er hjemme på ferie hos sin fire år gamle datter i London ifølge avisen The Telegraph, har møtt stor motstand fra humanitære organisasjoner. De påpeker at ifølge levekårsundersøkelser er Afghanistan verdens verste land å bli født i. En femtedel av barna lever ikke til de blir fem. Mellom september 2008 og august 2010, er 1.795 barn blitt skadd eller drept i krigen. Bare i løpet av de seks første månedene i år er 74 barn blitt drept av veibomber og selvmordsangrep, melder The Telegraph.

I dag gikk vi ut for å snakke med barn for å høre dem fortelle om livet i Kabul.

Emal (11) har vasket biler i fem år. Han kombinerer bilvasken med å stå på taxiholdeplasser og rope hvor bilene er på vei. I tillegg går han på skole fra åtte til tolv om morgen. Når han er ferdig på jobben i fire-femtiden, går han en time for å hente vann til familien. Så spiser han middag og legger seg. Han er redd når han jobber i byen. Han sier at folk i gata ofte snakker om bomber. “Hvis jeg er for nærme et selvmordsangrep, vil jeg bli drept og moren min kommer til å gråte”, sier Emal. Han ler når han får høre at NATO-sjefen mener barn er tryggere i Kabul enn i London og New York. “Det er ikke sant. Utlendingene har et mye bedre liv. Som du kan se, er det veldig vanskelig her”.
Tolv år gamle Maqsood (t.v.) samler brusbokser i gatene sammen med lillebroren Manshor (8), timene han ikke er på skolen. På en normal dag tjener han seks kroner. Han har samlet bokser i ett år, før det pleide han å vaske glass ved en bod der det ble solgt ferskpresset juice. “Jeg har ikke noe valg, jeg er nødt til å jobbe”, sier Maqsood, som i alt har to søstre og fire brødre. I fjor fikk han en liten splint i ryggen da en selvmordsbomber gikk til angrep mot italienske soldater på veien til flyplassen i Kabul. “Etter angrepet er jeg blitt mye mer redd. Jeg kunne blitt drept”, sier han. Heller ikke Maqsood skjønner noe av påstanden om at det er bedre i Kabul enn i New York og London. “Det er helt klart for alle at det ikke er bra her, selv om vi ser bort fra bombene, er det ille. De fleste er fattige”, sier han.
Rambi (7) arbeider sammen med pappa Sher Jan. Hun selger barnesko. Han selger sko for voksne. Moren til Rambi ble syk og døde. Nå sover Rambi sammen med faren i et skur på gata. Hun går ikke på vanlig skole, men får Koran-undervisning i moskeen. “Jeg vil ha det bra og gå på skole”, sier Rambi. Pappa Jan mistet venstrebeinet da han tråkket på en mine.  “Vi har så mange problemer. Dette er ikke noe liv”, sier han.

Hamid (12) selger joggebukser om vinteren og skjorter om sommeren, og går på skolen noen timer om dagen. Tidligere i år var han i sentrum av Kabul da en selvmordsbomber slo til. Etter den første eksplosjonen hørte han mange skudd. ”Først la jeg meg ned i gata og så løp jeg hjem. Jeg var redd for å bli skutt”, sier Hamid. Han mener det ikke er noe tvil om at barn må være tryggere i London enn i Kabul. ”De har det mye bedre enn oss i utlandet”, sier han.

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen", "Heia Kabul!", "– Alt dette kunne vært unngått" og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt", de to sistnevnte i samarbeid med danske Carsten Jensen. De siste fem årene har jeg regissert fem filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.