Mens vi venter på at det blir verre

Alle foto: Anders Sømme Hammer

Afghanistans tidligere president Burhanuddin Rabbani ble drept i et selvmordsangrep hjemme i Kabul tirsdag. Utsiktene til fred blir nå om mulig enda dårligere.

Kommentar av Anders Sømme Hammer

Foreløpige meldinger går ut på at Rabbani ble drept da han skulle møte to menn som representerte Taliban. En av mennene skal ha gjemt en bombe i turbanen som han detonerte da han klemte Rabbani. I år er en rekke attentater blitt gjennomført med slike turbanbomber. Det anses som uislamsk og krenkende å ransake en manns turban her.

Rabbani var formann i det nasjonale fredsrådet i Afghanistan og hadde ansvaret for å prøve å skape fred mellom opprørerne og myndighetene. En stilling han ikke nødvendigvis var spesielt godt skikket til da han tidligere som brutal krigsherre og president framsto som en av Talibans største fiender. De siste ukene hadde han markert seg med kraftige fordømmelser av opprørernes selvmordsangrep.

BBC, The Wall Street Journal, The New York Times, Foreign Policy  og The Guardian har bred dekning av attentatet og Rabbanis fortid. Her diskuteres blant annet hvordan drapet vil skape problemer for fredsforhandlinger med opprørere. En prosess som allerede så ut til å gå svært dårlig under Rabbanis ledelse. Men det er ingen tvil om at drapet på Rabbani er nok et tegn på at Afghanistan er i full oppløsning som jeg blant annet har vært inne på blant her, her, her og her.

Det er også verdt å merke seg de svært lite forsonende uttalelsene fra menn som var sentrale da Nordalliansen kjempet mot Taliban, og som i dag fortsatt har stor innflytelse i Afghanistan. Ahmed Wali Massoud, broren til Nordalliansen-lederen Ahmad Shah Massoud som ble drept 9. september 2001, sier til The Guardian: “This absolutely shows that peace with the Taliban is dead”. Mens tidligere presidentkandidat Abdullah Abdullah sier til The New York Times: “This is a lesson for all of us that we shouldn’t fool ourselves that this group, who has carried out so many crimes against the people of Afghanistan, are willing to make peace.”

Jeg oppfatter slike uttalelser som et forvarsel om en ny voldsom etnisk borgerkrig, et tema som ble drøftet på denne bloggen i april.

Jeg bor i omtrent 20 minutters gangavstand fra Rabbanis hjem, og etter angrepet i går gikk jeg ut med kameraet. Det er ikke lett å ta bilder i mørket, det er heller ikke lett å bevege seg etter angrep. Mange nervøse politimenn og soldater vifter og kjefter med våpen. Hovedveien og enda flere sidegater enn vanlig er sperret av i ambassadeområdet der Rabbani ble drept. I går kveld gikk det ut meldinger fra ambassader om at det også hadde vært uro i etterkant av angrepet og folk fikk beskjed om å holde seg innendørs. Det er bare en uke siden jeg sist var i ambassadeområdet og tok bilder av drepte og skadde mennesker da opprørere gikk til angrep og holdt byen i sjakk i 20 timer. På tross av de ugunstige forholdene synes jeg bildene jeg har lagt inn over viser noe av usikkerheten som preget Kabul rett etter angrepet.

Mandag ettermiddag og kveld møtte jeg to gode afghanske venner som ble svært skremt av det lange angrepet i Kabul i forrige uke. Vi var alle enige om at sikkerhetssituasjonen er blitt betraktelig verre siden i fjor, og tirsdag kveld tekstet vi hverandre om hvordan vi bare kan vente enda mer uro framover. “Det blir verre her”. Det er regla du stadig må gjenta som reporter i Afghanistan. Noen timer etter angrepet tirsdag mottok jeg en epost fra NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) der de kom med sin autopilotmelding: “To those who offer only death and destruction to the Afghan people, our message is clear: you will not prevail. You will not stop the Afghan people from taking their destiny in their own hands and you will not shake the resolve of the international and Afghan partnership. We will continue to work shoulder to shoulder to provide a better and safer future for the Afghan people.” Det lyder hult og virkelighetsfjernt nå som det blir verre og de utenlandske soldatene skal trekkes ut. Mange afghanere føler ikke at utlendingene står skulder ved skulder med dem. Utlendingene har gitt opp og er på vei hjem. Nok en gang vil Afghanistan overlates til seg selv, og en internasjonal krig vil avløses av en ny intens borgerkrig.

Denne høsten skal det nesten ukentlig arrangeres Afghanistan-seminarer i Norge. Jeg er blitt invitert til en del av dem, men prioriterer å arbeide i Afghanistan. Men jeg vil likevel være frekk nok til å bemerke at en del av paneldeltakerne ikke har beveget seg uten væpnet beskyttelse i Afghanistan. Og enda færre har de ti siste årene vært her på mer enn korte, gjerne årlige, turer, som først og fremst bidrar til at de i debatten kan legge inn ”da jeg selv var i Afghanistan”, ”jeg har selv vært X antall ganger i Afghanistan” etc. Jeg tenker da på en del politikere, forskere, synsere og representanter for Forsvaret. Noen av dem kommer med uttalelser om framgang i Afghanistan som bare ville fungert på stand up-show her hvis slikt eksisterte. Det er kleint å påpeke manglende felterfaring når jeg selv har bodd her i fire og et halvt år. Men jeg gjør det likevel fordi jeg synes en del av analysene av utviklingen i Afghanistan i Norge er merkelige, urealistiske spinndoktorpåstander på lavt nivå, og bygger på erfaring som ligger langt unna forskningsmetodene vi lærte om som grunnfagsstudenter på Blindern. Jeg er sikker på at en del av dem som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn det de gir uttrykk for offentlig. Men jeg tror de ville hatt større kvaler med å framstille ønsketenkning som analyser hvis de beveget seg ute blant folk og så hvor tøft de nå har det her.