Krisen er total i Afghanistan

Ingen var i stand til å beskytte de ansatte da demonstranter gikk til angrep på FN-kontoret i Mazar-e-Sharif. Foto: Anders Sømme Hammer

Det er umulig å forutsi hva som kommer til å skje i Afghanistan i ukene framover, vi vet bare at det blir enda verre.

Anders Sømme Hammer

Som omtalt tidligere i Afghanistanbloggen, har det vært et dramatisk stemningsskifte i Afghanistan i år. Det startet med selvmordsangrepet på et supermarked i Kabul i slutten av januar. Påfølgende hensynsløse opprørsangrep som har tatt livet av over 150 sivilpersoner, har skapt en mye større frykt enn tidligere. Samtidig har det internasjonale militærets drap på sivilpersoner ført til stadig kraftigere protester.

Angrepet på FN-kontoret i Mazar-e-Sharif fredag, der den norske militærrådgiveren Siri Skare og seks andre FN-ansatte ble drept, fører oss over i en ny fase der håpet om fred og utvikling kommer til å bli enda fjernere.

Jeg blir stadig avbrutt når jeg skriver dette. Venner og bekjente i ulike deler av Afghanistan ringer og forteller om demonstrasjoner og angrep og advarer om planlagte angrep på vestlige statsborgere. En kamerat av meg fra Maimana ringte i morges og fortalte at to amerikanske soldater nettopp hadde blitt skutt av en afghansk politimann. Tre timer senere ble angrepet bekreftet av lokale myndigheter og NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF). Det er svært spent i Faryab-provinsen nå, og det går mange rykter om at det planlegges flere angrep på utlendinger.

All uroen knyttes til Koran-brenningen i USA. Afghanske myndigheter prøver nå å stoppe alle tilløp til demonstrasjoner.

Koran-brenningen har ført til et enormt sinne her. I går møtte jeg en afghansk mann i Mazar-e-Sharif som ble skutt i armen og magen under angrepet på FN-kontoret. Han hadde ingen kommentar da jeg spurte hva han følte for de FN-ansatte som ble drept. Men selv om han pustet tungt og hadde store smerter, fyrte han seg opp da jeg spurte om Koran-brenningen: ”Koranen vår er gitt til oss fra Gud og profeten. Hvis vi ikke forsvarer Koranen, hvordan muslimer er vi da? Hvis de setter fyr på Koranen igjen, vil afghanere bli enda sintere, og vi vil få flere voldelige protester”. Mannen, som heter Mohammad og er 28 år, sa han tidligere hadde støttet utlendingene, men nå vil han at alle skal forlate Afghanistan. ”Vi har hjulpet NATO mye, men de setter fyr på våre hus og herjer med oss akkurat slik de vil,” sa han.

Jeg møtte militærrådgiveren Siri Skare for to måneder siden. Vi tok samme fly. Skare var oppriktig opptatt av, og godt informert om, sikkerhetsutviklingen i Nord-Afghanistan. Selv om Skare tilhørte Forsvaret, var FN-kontoret der hun arbeidet, det største symbolet på det internasjonale sivile nærværet i byen.

I Mazar-e-Sharif har jeg prøvd å få svar på hvorfor ikke angrepet på FN-kontoret ble stoppet. Fram til i går ettermiddag var 36 mennesker blitt pågrepet etter angrepet, en stor del av dem kommer fra Mazar-e-Sharif. Afghansk politi, det norske Forsvaret og FN er blant dem som nå gjennomfører separate etterforskninger. Det er åpenbart at en rekke sikkerhetsrutiner har sviktet. Blant hovedspørsmålene er: Hvorfor stoppet ikke afghansk politi demonstrantene? Hvorfor ankom utenlandske soldater FN-kontoret så sent?

I går traff jeg sikkerhetssjefen for politiet i Mazar-e-Sharif, Abdul Rahoof Taj. Han sa at politiet som var tilstede ved FN-kontoret, ikke kunne gjøre annet enn å fyre av varselskudd opp i luften. ”Det var ikke en, to, tre, eller hundre eller fem hundre mennesker. Det var mer enn to-tre tusen mennesker. Hvis politiet hadde skutt mot menneskene, ville flere enn tusen ha blitt drept”, sa han.

Det faktum at en gruppe hovedsaklig lokale menn hisset seg opp og gjennomførte et så brutalt angrep på FN, vil få store konsekvenser for aktiviteten til de internasjonale organisasjonene her. Mazar-e-Sharif har lenge vært regnet som en av de tryggeste og mest provestlige byene i Afghanistan. Fra sommeren er det meningen at afghanske sikkerhetsstyrker selv skal ha ansvaret for sikkerheten i byen. Dette skal markere starten på overføringen av sikkerhetsansvaret fra NATO og USA til Afghanistan.

Utad vil det meldes at arbeidet til FN og andre hjelpeorganisasjoner mer eller mindre fortsetter som før i Afghanistan. Men alle som er i kontakt med disse organisasjonene, vet at dette angrepet kommer til å føre til at mye arbeid utsettes eller skrinlegges. Etter angrepet på et gjestehus i Kabul der fem FN-ansatte ble drept i oktober 2009, var det en god del utlendinger jeg kjenner som forlot Afghanistan. De hadde nådd grensen for hvor stor fare de ville utsette seg for. Det er all grunn til å tro at det samme vil skje i ukene framover. De som ikke flytter herfra, vil få enda mindre kontakt med afghanere. De vil nå stort sett bare få lov til å bevege seg mellom de bevoktede kontorene og gjestehusene deres. I et så komplekst land, er det avgjørende å ha nær kontakt med lokalbefolkningen for å prøve å forstå hva som skjer.

Jeg anbefaler disse sakene for dem som vil lese mer om hvordan angrepet i Mazar-e-Sharif vil redusere aktiviteten til de internasjonale organisasjonene: The Guardian , UN Dispatch.

Jeg mener det er hevet over enhver tvil at det blir verre i Afghanistan. Det var også det jeg ble fortalt da jeg nylig var på rundreise og møtte lokalbefolkningen i Faryab-provinsen. Jeg ble derfor overrasket da forsvarssjef Harald Sunde og den amerikanske ambassadøren i Norge, Barry White, hevdet det motsatte i Aftenposten fredag. Jeg håper for deres skyld at etterretningsarbeiderne deres gir dem et mer reellt bilde av situasjonen enn det de selv beskriver i artikkelen. Det er på høy tid at skjønnmalingen opphører. Det går ikke bedre i Afghanistan. Krisen er total for de internasjonale organisasjonene og militæret, og afghanere lever i konstant frykt. Og alt tyder på at det blir verre i ukene framover.

 

Vi har i dag mottatt mobilbilder tatt under demonstrasjonen i Mazar-e-Sharif. Vi publiserer ikke bilder av de drepte.

 

About anders

Denne nettsiden styres av meg, Anders Hammer (f. 1977). Jeg flyttet til Afghanistan i juni 2007 og har siden arbeidet med å dekke konflikter. I tillegg til å rapportere for blant annet NRK, Dagbladet, Morgenbladet og regionsavisene, har jeg skrevet dokumentarbøkene "Drømmekrigen" (2010), "Heia Kabul!" (2013) og "Faryab – Arven etter Norge" (2019) på egen hånd. "– Alt dette kunne vært unngått" (2014) og "Krigen der aldrig ender/Krigen som aldri tar slutt" (2016) har danske Carsten Jensen og jeg skrevet sammen. De siste årene har jeg regissert sju filmer om Norges og nordmenns rolle i krig og konflikter som er blitt vist i NRK Brennpunkt. Jeg hadde regi for den sivile delen av dokumentarserien "Exit Afghanistan" som ble vist på NRK, og som nå også er tilgjengelig på Netflix i en filmversjon. I tillegg har jeg arbeidet med en del andre dokumentarer på forskjellig vis, og jeg fortsetter med det.
Bookmark the permalink.

13 Comments

Leave a Reply to Øyvind Neeraas Cancel reply