Anders Hammer

Etter tre år som guvernør i Faryab 
mener Abdul Haq Shafaq at han har gjort sitt. Alle foto: Anders Sømme Hammer

Norske myndigheters nærmeste støttespiller i Faryab-provinsen har fått nok. – Hadde det vært opp til meg, hadde jeg dratt hjem i dag og blitt der, sier guvernør Abdul Haq Shafaq.

Anders Sømme Hammer

MAIMANA: Faryab i Nordvest-Afghanistan domineres av mektige menn som tilber den usbekiske krigsherren Abdul Rashid Dostum og opprørere som sverger til hellig krig. Dostum er ansett som en av de mest voldsomme krigsherrene Afghanistan har fostret i moderne tid. Opprørerne har spredd seg til hele Faryab de siste årene. Der kriger de mot norske, amerikanske og afghanske soldater og politimenn og driver utstrakt skattlegging og rekruttering.

Norske myndigheter har dermed hatt en betydelig utfordring når de har søkt etter egnede samarbeidspartnere til forsøket på statsbygging i det som ofte kalles den norske provinsen i Afghanistan. Det er her Abdul Haq Shafaq har vært redningen; Han er blitt selve symbolet på den såkalte ”afghaniseringen” som det er meningen at den norske krigføringen og bistanden skal føre til. Og han stiller alltid opp på bilder og roser Norge når norske ministere kommer på Afghanistan-besøk. Norge bruker 750 millioner kroner på utviklingshjelp og nødhjelp i Afghanistan i år. Rundt 20 prosent av pengene tilfaller Faryab. Norske soldater har siden 2005 vært utplassert i Faryab og hatt ansvaret for sikkerheten i provinsen på vegne av NATOs såkalte internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF).

Gjensidig avhengig

Den sjarmerende guvernøren Shafaq som har en mastergrad i sharia, ble direkte utpekt av president Hamid Karzai i 2007. Shafaq tok over etter Latif Ibrahim som ifølge en rapport fra den norske ambassaden i Kabul, hadde gjort ”en meget dårlig figur som guvernør i provinsen”. Ibrahim hadde blant annet samarbeidet tett med lokale kommandanter og trenert utviklingsprosjekter, hevdes det i rapporten som Afghanistanbloggen har fått tilgang til. I tillegg ble han anklaget for å være korrupt.
Shafaq kom fra stillingen som guvernør i Samangan-provinsen i Nord-Afghanistan. Ambassaden beskrev Shafaq som en faglig sterk teknokrat med relativt svakt politisk maktgrunnlag. Dermed var grunnlaget lagt for en allianse: Norge hadde behov for en presentabel afghansk leder som verken ble oppfattet som korrupt eller nær alliert av krigsherren Dostum. Shafaq trengte norske penger og beskyttelse.

Utslitt

Venterommet utenfor det store kontoret til Shafaq i Maimana by er fullt av menn med problemer de håper guvernøren kan løse. Sitter de her et par timer, får de audiens. En mann kommer inn til Shafaq og klager på korrupsjon i den lokale administrasjonen. Han nevner navnet på en mann som skal motta bestikkelser. Shafaq sier han kjenner mannen, og mener det ikke kan stemme at han er korrupt. Den besøkende klager på at han ikke har fått lønn på fem måneder. Shafaq spør retorisk om hvordan han da har klart seg. Mannen takker for seg og går ut. Borgermester Mohammad Nazar kommer inn på kontoret og ber om Shafaqs underskrifter på noen papir.

– Du er borgermester, du kan skrive under selv, sier Shafaq.

Borgermesteren går ut igjen.

Vi møter Shafaq gjentatte ganger gjennom en uke. Han tar seg ofte til hodet, gjesper, lukker øynene under møter og snakker mye om hvor sliten han er, og at det er på tide å gi seg. Han vet han hele tiden er i livsfare. Han har fått så mange drapstrusler at han har sluttet å gå i bryllup.

– Selv frykter jeg bare Allah. Men jeg er redd mange mennesker vil bli skadd hvis noen angriper meg, sier Shafaq.

Da han nylig var i Kabul og holdt en pressekonferanse var tonen langt mer positiv. Da hevdet Shafaq at Taliban ikke utgjør noen trussel i Nord-Afghanistan. Og til glede for ISAFs informasjonsarbeidere påsto Shafaq at sikkerhetssituasjonen er blitt bedret i Faryab.

Shafaq forteller at han under besøket i Kabul ba om å få gå av som guvernør så fort som mulig.

Han trykker seg gjennom tekstmeldingene på mobilen, og leser opp noen av truslene han har mottatt. I en melding forteller opprørene at de skal kutte strømforsyningene i Faryab. I en annen melding forteller de at de skal sprenge de nye broene i provinsen. Og i en tredje melding forteller de at en mann er klar til å drepe Shafaq. Det kommer stadig advarsler om at selvmordsbombere ligger i skjul utenfor Maimana og venter på å gå til angrep.

Misfornøyd med utviklingsorganisasjonene

5. november i år ble Faryab rammet av det kraftigste selvmordsangrepet gjennom tidende. Minst ti mennesker ble drept og over 40 mennesker ble skadd da en selvmordsbomber slo til på et marked en halvtimes kjøretur utenfor Maimana. Målet var lederen for provinsrådet i Faryab, Rahmatullah Turkistani, som ble hardt skadd, men som nå er på bedringens vei.

Shafaq vet at han hele tiden er i livsfare.

– Det er over to år siden jeg ba nordmennene og amerikanerne om en pansret bil, men ingenting har skjedd, sier Shafaq.

Han sier han ikke ønsker flere utenlandske soldater inne i Maimana by fordi de kan tiltrekke seg angrep som setter sivile i fare. Han sier forøvrig at han er veldig fornøyd med samarbeidet med norske myndigheter. Han roser både militæret og de sivile rådgiverne som arbeider for Utenriksdepartementet i den norske militærleiren utenfor Maimana. Men Shafaq er misfornøyd med utviklingsorganisasjonene i provinsen.

– Kirkens Nødhjelp, ACTED, DACAR og de andre organisasjonene samarbeider ikke med meg. De bare mottar penger og kommer og gir beskjed når prosjekter er gjennomført. Det er ingen koordinering, sier Shafaq.

Minnes med idrettsanlegg og gater

I løpet av åtte måneder skal det som kanskje blir Afghanistans flotteste idrettsanlegg reises rett foran guvernørens kontor. Dette har vært Shafaqs hjertebarn: et anlegg med fotballbane, volleyballbane, basketballbane, sykkel- og løpebane. Og kanskje tennisbane og biljardbord. Prislappen er på i underkant av seks millioner norske kroner. Pengene kommer fra det afghanske departementet for narkotikabekjemping.

– Det er viktig at ungdommene har noe å gjøre, sier Shafaq.

Han mener det er uproblematisk å bruke pengene som er ment til narkotikabekjemping, fordi det ifølge ham ikke lenger er noen som dyrker narkotika i Faryab.

En av de nye hovedgatene i Maimana er oppkalt etter guvernør Shafaq. Med tilhørende sidegater kommer guvernøren til å etterlate seg mellom seks og åtte gater som bærer hans navn i provinshovedstaden. Dette har ført til en konflikt vi vil snart fortelle om i et annet innlegg på Afghanistanbloggen.
Shafaq sier at det er folket og ikke han som står for navnvalget.

– Jeg har prøvd så godt jeg kunne, men nå må en ny mann ta over. Hvis folk er glade, er jeg glad, og folk er glade, sier Shafaq.

Nekrologen til Taliban-lederen i Faryab

Disse mennene i Ghormach og opprørerne i resten av Faryab mistet lederen sin i et luftangrep 5. oktober. De minnes ham som modig og glad.

Afghanistanbloggen har ankommet Faryab-provinsen i Nordvest-Afghanistan. Det siste året har vært det mest urolige i Faryab siden 2001, noe som også har gjort det betraktelig vanskeligere å besøke provinsen på egen hånd. Norske soldater har hatt ansvaret for sikkerheten i Faryab på vegne av NATOs såkalte internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) siden 2005. Det er nå rundt 300 norske soldater i provinsen. I år har 700 amerikanske soldater rykket inn i provinsen og tatt initiativ til mange angrep og operasjoner. Amerikanerne satte i høst igang en klappjakt på Taliban-ledere. Målet var å drepe eller pågripe sentrale personer for å bryte opp opprørsnettverket og demotivere de gjenværende væpnede mennene. I begynnelsen av oktober ble både Talibans skyggeguvernør i Faryab og skyggeguvernøren i naboprovinsen Badghis drept. Skyggeguvernøren er ganske enkelt Taliban-lederen i den enkelte provinsen. Skyggeguvernøren i Faryab, Qari Ziauddin, ble drept i et luftangrep i Dawlatabad-distriktet 5. oktober. I tillegg er en rekke mellomledere og fotsoldater som betegnes med samlebegrepet Taliban, blitt drept. De av dere som følger med på militærets pressemeldinger og artikler basert på disse meldingene, har sikkert fått med dere alt eller mye av dette allerede. Her i Faryab har jeg imidlertid fått en kopi av Talibans nekrolog for skyggeguvernøren Qari Ziauddin som jeg har oversatt raskt. Ordvalg og beskrivelser gjør at iallfall jeg syntes dette er interessant, og litt kuriøst, med blant annet beskrivelser av kroppsbygging og utseende og forholdet til familien. Teksten forteller en del om idealene, verdiene og propagandaen til Taliban. Og den er ikke helt ulik minnetaler for falne soldater fra andre hærer. Oversettelsen min er basert på en engelsk oversettelse som inneholder et par åpenbare skrivefeil som jeg har rettet selv. Språket er litt krøkkete, men det er i tråd med originaloversettelsen.

Nekrologen:

“Martyr Mulla Qari Ziauddin – som også var kjent som ”Farooq” – ble født i år 1403 (1982) i Haji Abdulbaqis hus i Toub Khana Qala i Dawlatabad i Faryab-provinsen.
Bror Ziauddin hørte til Beik-stammen og var usbeker, en av de mest kjente etniske gruppene i Afghanistan, og familien hans elsket jihad, religion og kunnskapsrike mennesker.

Han memorerte Koranen i ungdommen, Allah være med ham, og han elsket Sharia-vitenskap fra barndommen av. Han fikk undervisning av mange Sharia-lærere i regionen, men ble så opptatt med jihad mot korsfarerne og deres samarbeidspartnere at han ikke kunne fortsette utdanningen.

Etter at korsfarerne aggressivt invaderte landet uten lov, og begikk de mest grusomme overgrep mot afghanske muslimer, kunne ikke bror Farooq sitte i trygghet og studere mens hans brødre og familie ble slaktet av okkupantene, så han samlet noen av kollegene og startet sin velsignede jihad.

På tross av sin unge alder, var han kjent for sitt mot og unike militære instinkter blant venner og i hele provinsen. Han påførte korsfarerne de mest smertefulle nederlag, og takket være hans overlegne instinkter greide han å begrense tap blant sine egne hellige krigere samtidig som han sørget for maksimalt tap på den andre siden. Han gjennomførte mange operasjoner mot fienden fram til frykten sev inn i hjertene til Allahs fiender. Korsfarerne og deres samarbeidspartnere fryktet ham og nektet å gå inn i kamper som ville innebære direkte konfrontasjoner med ham…

[jeg hopper her over et lengre kampreferat som jeg synes blir repeterende, og går i stedet over til beskrivelser av Ziauddins personlige egenskaper]

…Martyr Mulla Qari Ziauddin, måtte Allah akseptere ham, var kjekk, hadde middels kroppsbygging, smilte ofte, var i godt humør og var veltalende, høyt ansett i familien og blant jevnaldrende og brødre. Han var kjent blant de hellige krigerne for å være uselvisk, omsorgsfull, lojal og pliktoppfyllende. Han behandlet folk i landsbyen sin og i Taliban med stor omtanke og god dømmekraft. På grunn av sin gode moral ble han elsket av alle bortsett fra fienden som fryktet ham. Han var veldig tøff mot dem i felten; talte mot dem i landsbyer og i moskeer. Han fulgte ordrene til Taliban-ledelsen og utførte de i detalj uten utsettelser eller protester.

Han var familieorientert. I tillegg til konen, etterlot han seg tre sønner og to døtre, og tre brødre. Bror Farooqs familie var kjent for å være offervillige hellige krigere, og to av onklene hans døde som martyrer før ham, og sju av slektningene hans ble arrestert av de utenlandske okkupantene.

Så måtte Allah være ham nådig med vår martyr og slippe ham inn i himmelen og slippe fri alle muslimske fanger.”

Elleve år gamle Ziauddin (t.h.) går på skolen fra sju til ti om morgen. Resten av dagen selger han plastposer i sentrum av Kabul sammen med kameraten Habib. “Jeg er nødt til å tjene penger til familien min. Det er tøft i Kabul, vi må jobbe hardt for å få mat”, sier Ziauddin. I forrige uke var det den muslimske høytiden Eid. Skolene var stengt. Ziauddin forteller at under Eid skal barn få god mat og nye, fine klær. Men han kunne ikke ta fri. Han måtte selge plastposer da også. Ziauddin sier han er redd for bomber. “Hvis jeg blir skadd, vil ikke familien min ha råd til å ta meg med til sykehuset”, sier han. Ziauddin forteller at to slektninger nylig ble skadd i et selvmordsangrep. Han er sikker på at det ikke er bedre i Kabul enn i New York og London. ” Vi har ikke penger og ikke fred”, sier Ziauddin. ALLE FOTO: Anders Sømme Hammer

– Barna er trolig tryggere i Kabul enn de ville være i London, New York, Glasgow eller mange andre byer, sa NATOs Mark Sedwill til BBCs barneprogram Newsround. Barn i Kabul mener det må være bedre de fleste andre steder i verden.

Anders Sømme Hammer og Islam Mohammadi

Sedwill har hovedansvaret for å koordinere NATOs sivile og militære innsats i Afghanistan. Hans uttalelser føyer seg inn i rekken av meldinger fra NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) om at det nå går rett vei i Afghanistan. Men Sedwill er såvidt Afghanistanbloggen har registrert talspersonen som har tatt hardest i i det siste.

– De fleste barna kan fortsette å leve i sikkerhet. Dette er et svært familieorientert samfunn, sa Sedwill.

Uttalelsene til den tidligere britiske ambassadøren Sedwill, som nå er hjemme på ferie hos sin fire år gamle datter i London ifølge avisen The Telegraph, har møtt stor motstand fra humanitære organisasjoner. De påpeker at ifølge levekårsundersøkelser er Afghanistan verdens verste land å bli født i. En femtedel av barna lever ikke til de blir fem. Mellom september 2008 og august 2010, er 1.795 barn blitt skadd eller drept i krigen. Bare i løpet av de seks første månedene i år er 74 barn blitt drept av veibomber og selvmordsangrep, melder The Telegraph.

I dag gikk vi ut for å snakke med barn for å høre dem fortelle om livet i Kabul.

Emal (11) har vasket biler i fem år. Han kombinerer bilvasken med å stå på taxiholdeplasser og rope hvor bilene er på vei. I tillegg går han på skole fra åtte til tolv om morgen. Når han er ferdig på jobben i fire-femtiden, går han en time for å hente vann til familien. Så spiser han middag og legger seg. Han er redd når han jobber i byen. Han sier at folk i gata ofte snakker om bomber. “Hvis jeg er for nærme et selvmordsangrep, vil jeg bli drept og moren min kommer til å gråte”, sier Emal. Han ler når han får høre at NATO-sjefen mener barn er tryggere i Kabul enn i London og New York. “Det er ikke sant. Utlendingene har et mye bedre liv. Som du kan se, er det veldig vanskelig her”.

Tolv år gamle Maqsood (t.v.) samler brusbokser i gatene sammen med lillebroren Manshor (8), timene han ikke er på skolen. På en normal dag tjener han seks kroner. Han har samlet bokser i ett år, før det pleide han å vaske glass ved en bod der det ble solgt ferskpresset juice. “Jeg har ikke noe valg, jeg er nødt til å jobbe”, sier Maqsood, som i alt har to søstre og fire brødre. I fjor fikk han en liten splint i ryggen da en selvmordsbomber gikk til angrep mot italienske soldater på veien til flyplassen i Kabul. “Etter angrepet er jeg blitt mye mer redd. Jeg kunne blitt drept”, sier han. Heller ikke Maqsood skjønner noe av påstanden om at det er bedre i Kabul enn i New York og London. “Det er helt klart for alle at det ikke er bra her, selv om vi ser bort fra bombene, er det ille. De fleste er fattige”, sier han.

Rambi (7) arbeider sammen med pappa Sher Jan. Hun selger barnesko. Han selger sko for voksne. Moren til Rambi ble syk og døde. Nå sover Rambi sammen med faren i et skur på gata. Hun går ikke på vanlig skole, men får Koran-undervisning i moskeen. “Jeg vil ha det bra og gå på skole”, sier Rambi. Pappa Jan mistet venstrebeinet da han tråkket på en mine.  “Vi har så mange problemer. Dette er ikke noe liv”, sier han.

Hamid (12) selger joggebukser om vinteren og skjorter om sommeren, og går på skolen noen timer om dagen. Tidligere i år var han i sentrum av Kabul da en selvmordsbomber slo til. Etter den første eksplosjonen hørte han mange skudd. ”Først la jeg meg ned i gata og så løp jeg hjem. Jeg var redd for å bli skutt”, sier Hamid. Han mener det ikke er noe tvil om at barn må være tryggere i London enn i Kabul. ”De har det mye bedre enn oss i utlandet”, sier han.

Når jeg er i Kabul, starter jeg som regel dagen med å kjøpe ferskt brød. Det er en kort gåtur som innledes med at jeg vinker til naboen som sitter i en liten blikkiosk han har skrudd opp utenfor huset. Slike kiosker med sigaretter, potetgull og colabokser er det mange av i byen. Naboguttene knipser klinkekuler, prøver å holde papirdragene unna trærne og binder hverandre fast til lyktestolpene i gata. Et par av de eldste hilser alltid på meg på engelsk: ”excuse me, what is your favourite meal?”, ”how’s your health?”, ”this is my brother, he is very beautiful” og liknende. I dag lekte de med en gutt jeg ikke hadde sett før. ”He’s made in Pakistan”, kunne de fortelle. Jeg svarer på enkel dari, som er et av hovedspråkene her i Afghanistan. Det er hyggelig å våkne til løsprat. Kabul er finest i morgensola. Og hele veien til bakeren hilser jeg på folk, slik vi som regel bare gjør hvis vi går tur i fjellet eller i skogen i Norge.

Men har du ikke hatt ubehagelig opplevelser i Afghanistan, har du reist for lite rundt eller vært her for kort. Bomber eksploderer, skudd løsnes, mennesker kidnappes. Har det vært rolig en stund, vet du at det snart smeller. Og har du sett hvordan en bombe ødelegger et menneske, følger det deg. Etter å ha vært tett på noen selvmordsbomber og veibomber, er jeg alltid på vakt. Jeg ser meg over skuldrene og ned i de åpne søppelkanalene. Målet er å oppdage alt som er utenom det vanlige så fort som mulig, men dette er vel mer en refleks enn en smart sikkerhetsrutine.

Fordelen med de konsentrerte gåturene er at jeg får med meg en hel del. Og i sommer så jeg generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, henge i et vindu med griseører og grisenese. Jeg hadde sett bildet flere ganger før. Det er ett av disse som ble manipulert og distribuert etter at Kokkvold støttet redaktørene som trykket de danske karikaturtegningene av profeten Mohammmed. Det ble mye rot da karrikaturstriden oppsto i 2006. Jeg var i Colombia, men fikk likevel med meg hvordan en del demonstranter viftet med bilder av Kokkvold som de hadde blitt fortalt sto bak tegningene. Jeg syntes synd på Kokkvold da jeg så bildet av ham i Kabul. Det er riktignok en gris i Afghanistan. Den er plassert i dyreparken. Du kan få skinke og bacon på noen av restaurantene som utlendingene frekventerer her. Men afghanere flest skyr grisen. Det er et skittent og uislamsk dyr. Og denne grisen i dyreparken skremmer mange på samme måte som når jeg ser en slange. Henger noen deg i et vindu med griseører og grisenese, er det ment som en grov fornærmelse. Jeg åpnet døren hos det som er gardinverksted. Hafizullah (20) hadde sett meg stå utenfor og granske bildet, og var litt stressa da jeg kom inn. Men etter en kort presentasjon, tilbød han en kopp te. Jeg spurte om hvorfor de hadde et bilde av en halvt gris, halvt mann i vinduet. ”Det er han som tegnet Mohammed”, sa Hafizullah. Jeg sa at han blandet. Tegneren er dansk, mannen i vinduet er norsk, som meg. Jeg sa som sant er, at jeg hadde intervjuet mannen med grisetrynet og kunne garantere at han ikke hadde tegnet profeten. Hafizullah ba meg ta med bildet av den riktige mannen, så ville han bytte det ut. Men jeg hadde heller ikke noe lyst til å se den danske tegneren Kurt Westergaard hver morgen. Jeg hisset meg aldri opp på grunn av selve Mohammed-karikaturene. Og i motsetning til Fredrik Græsvik i TV 2 har jeg ikke følt at norske redaktører har forsøkt få meg drept ved å trykke karikaturene. Men jeg synes mye av debatten omkring tegningene har vært slitsom der den i stor grad er blitt kuppet av ekstreme muslimer og bitre muslimmotstandere. Karikaturene  i seg selv minner meg om platte vitsetegninger i norske ukeblader på 80-tallet. Kurt Westergaard kommer jeg først og fremst til å huske som mannen som løp og gjemte seg i et angrepssikkert rom og lot det fem år gamle barnebarnet være igjen i stua, da en mann trengte seg inn i huset hans med øks og kniv.

Kokkvold ble hengende der i vinduet langs veien til bakeren i Kabul i flere måneder. Så en dag var han borte. Da gikk jeg inn til Hafizullah igjen. Han hadde selskap av kollegene Wahidullah (18) og Abdul Rahim (18). Jeg ble invitert på lunsj. De fortalte at det var så mange som hadde bedt om å kopiere bildet, at det til slutt hadde blitt krøllete og stygt, så de kastet det. De hadde fått bildet en dag de leverte et parti gardiner i naboprovinsen Logar. Like ved markedsplassen var det en butikkeier som delte ut bilder av Kokkvold og oppfordret folk til å ta kopier og dele ut til kjente. Hafizullah forklarte at han ville ha bildet fordi karikaturene hadde gjort ham så bedrøvet. ”Vi er alle muslimer. Mohammed var den siste profeten. Derfor vil vi ikke at noen skulle gjøre narr av ham”, sa Hafizullah. Han fortalte at han hadde sett karikaturene på iransk TV. Det var tegninger der Mohammed så unormal ut med langt hår og lange ører. Butikkeieren i Logar sa at mannen på bildet hadde fått griseører og grisenese fordi han hadde krenket Mohammed. Det går mange historier om hvordan mennesker forvandles til dyr i Afghanistan, og det er mye overtro, selv om landet mangler en nasjonal størrelse som Snåsamannen. Det var derfor ikke så overraskende at Hafizullah og kollegene var usikre på om griseørene og grisenesa var ekte.”Jeg er bare 20 år, og vet ikke om dette virkelig skjedde. Men spør en mulla, han har svar på alt”, sa Hafizullah. ”Vi vet at folk som er stygge mot Mohammed, blir straffet. Men jeg har ikke sett det selv. I Herat (provins i Vest-Afghanistan, min anm.) så jeg imidlertid at det kom slanger opp fra bakken der en sexy kvinne lå begravet.” ”Sexy kvinne?”, spurte jeg. Hafizullah forklarte at det er en kvinne som har hatt sex med mange menn. Prostitusjonen blant afghanere er vanskelig å få øye på for utlendinger, men det foregår på samme måte som i resten av verden, bare litt mer skjult. Wahidullah sa at det fortelles mange historier på iransk TV om hvordan folk som synder, straffes. De religiøse programmene får du inn over store deler av Afghanistan der det er mulig å se TV. ”I Ghazni (provins i Sentral-Afghanistan, min anm.) var det en mann og en kvinne som stoppet en motorsykkel og hadde sex på den. Kvinnen ble så forvandlet til en ape”, sa Wahidullah. ”Så du dette?”, spurte jeg. ”Nei, men jeg har sett bildet av henne på en mobiltelefon. Og hun så ut som en ape”, sa Wahidullah.

Jentene liker ikke skrikingen deres. Klærne og håret deres hisser opp masse folk de ikke kjenner. Afghanistans første NU-metall-band har moderate ambisjoner.

Anders Sømme Hammer

Mazar-e-Sharif: Blitslyset gir oss et glimt av mosaikken og fire unge menn foran Den blå moskeen i Mazar-e-Sharif i Nord-Afghanistan. Det kan være den oransje skinnjakken til Samir (17), saggebuksen til Yousuf (19), designer-t-skjorten til Asef (23), eller capsen til Morteza (18) – eller hårsveisene til hele gjengen – som får oss til å stoppe. De unge mennene poserer og tar bilder av hverandre denne torsdagskvelden som innleder helgen. De virker skamløse der de vrir seg foran kameraet. Vi tusler bort. Jeg setter meg på trappa og bemerker den uvanlige stilen. Der jeg bor i Kabul trekker unge menn som oftest skinnende dressjakker over tradisjonelle kjortler med broderier når de kler seg opp. En kombinasjon som sammen med spisse lærsko fortsatt anses som relativt moderne i store deler av Afghanistan.

Yousuf forklarer med amerikansk aksent at de har et band. De spiller NU-metall og rapcore; Kort sagt en blanding av rap og rock.

– Jeg er en stor fan av Mike Shinoda (den ene vokalisten i NU-metall-gruppen Linkin Park, min anm.). Han er så tøff, sier Samir.

–      Hvorfor liker dere Linkin Park?

–      Fordi de synger om hvordan det er å leve under press og å være triste, sier Yousuf.

– Jeg liker skrikingen til Chester (Chester Bennington, den andre vokalisten i Linkin Park, min anm.), sier Samir.

Låtene til Linkin Park toppes gjerne i refrenger der Bennington skriker og Shinoda pratesynger om angst, sviktende selvtillit, frykt og relaterte temaer. Da NU-metallbandene oppsto på slutten av 1990-tallet, dannet de det som raskt ble en av tidenes mest utskjelte musikksjangre. Dette er musikken du ikke skal like, slik journalist Øyvind Holen treffende oppsummerer det. I og med at dette er en blogg, tillater jeg meg å fortelle at jeg alltid har hatt lyst til å like Linkin Park, egentlig mest på trass. Når jeg leser at Bennington har slitt med narkomisbruk, så må han gjerne skrive litt overtydelige tekster om hvor vanskelig livet kan være for min del. Gnålet til musikkjournalister (minus Holen) om at Linkin Park ikke har kredibilitet minner meg om noen av reaksjonene da Nirvana tok av etter Nevermind-albumet i 1991. Når noe selger, kan det ikke være bra. En logikk som også rammet Linkin Park da de slo salgsrekord med sitt debutalbum Hybrid Theory.

For å trasse videre kan vi sammenlikne Linkin Park og Nirvana litt mer. Kommersmaset etter at Nirvana ble allemannseie, bidro til at den usikre og narsisistiske Kurt Cobain satt sammen det som må være et av de mest kompromissløse oppfølgingsalbumene i musikkhistorien: det rufsete In Utero produsert av Steve Albini (hvis du er klar for et svært fascinerende, dog mørkt, innblikk i Cobains liv, anbefaler jeg “Heavier than Heaven” av Charles R. Cross). In Utero er et glimrende album, kanskje bedre enn Nevermind. Men under innspillingen bar det for alvor utfor med Cobain. Det stoppet ikke før det smalt fra hagla i Cobains garasje 5. april 1994. Mens Cobain dyrket det selvdestruktive, ble Linkin Park den positive motsetningen der de som populærpsykologer sang, rappa og skreik til unge over hele verden at det er normalt å slite litt. Følelsen av å bli dumpa eller føle seg annerledes, er like kjip enten du bor i California, Oslo eller Mazar-e-Sharif. Jeg har ikke møtt Linkin Park-fans tidligere i Afghanistan, men er heller ikke så overrasket over at jeg gjør det først nå, ti år etter at de slo gjennom i store deler av resten av verden. Det er en del trender som kommer litt sent til Afghanistan. Wrestling og Jean-Claude Van Damme-filmer er veldig populære her nå. Men med stadig flere TV-kanaler, et stor piratmarked for DVD-er og bedre internettilgang, spres filmer og musikk nå raskere enn før: og det oppstår en særegen populærkulturell miks av trender fra de tre siste tiårene.

“Just gonna stand there and watch me burn”. Det er Rihanna som åpner “Love the Way You Lie”-låten til Eminem. Det er også ringetonen på mobilen til Samir. Oppringningen kommer hjemmefra. Klokken er litt over sju og Samir får beskjed om å komme hjem. Dagen starter en god del tidligere i Afghanistan enn i Norge. Mange står opp halv fem-fem og går tilsvarende tidligere til sengs. Vi prater likevel litt til. Kameratene startet bandet “Third Sun” for et halvt år siden. Navnet tok de fra et brett i Playstation 3-spillet “Metal Gear Solid 4”. Bandnavnet har ingen dypere mening. De synes bare det høres fett ut. De er ikke klare for å legge ut musikken sin på internett ennå, men så fort det skjer, skal jeg lenke herfra.

Third Sun har hatt en konsert, eller en “gig” som de selv sier. Det var under nyttårsfeiringen på et hotell i Mazar (det nye året startet i mars her).

– Vi spilte “Figure.09” av Linkin Park. Folk ble litt sjokka. De hadde aldri hørt noe liknende, sier Yousuf.

I et land der der mange av de mest populære låtene er svulstige hyllester til elver, fjell og kvinner, var Linkin Parks låt om selvhat ingen umiddelbar hit i Mazar.

Yousufs olabukse sitter løst. En grå boxer-shorts kryper mer og mer fram, helt til et napp får buksen til å henge rundt livet i noen minutter igjen.

Jeg spør om det er mange jenter som liker dem fordi de spiller i band. Det er det ikke.

– De liker ikke skrikingen vår, sier Yousuf.

Måten kameratene omtaler seg selv, bryter med den selvsikre poseringen. De forteller at det ikke er lett å spille NU-metall og ha et rocka image i et hav av kjortler. De får kjeft når de går på gata.

– Klærne og håret vårt er annerledes og det er en del som sier en del stygge ting, sier Yousuf.

Han understreker at det viktigste for ham er å høre på familiens formaninger og ta en skikkelig utdanning.

Yousuf hører på Linkin Park, Limp Bizkit, Cat Stevens, John Lennon og en del persisk musikk.

Samir leder to radioprogrammer på kanalen “City FM” i Mazar-e-Sharif: Programmene  heter “Hyggelig aften med venner” og “City Club”.

– Vi spiller rap, hip hop, NU-metall og rapcore og DJ Tiësto og sånn, sier Samir.

Favorittartistene hans er Eminem, Dr. Dre og 50 Cent.

– Det er ikke NU-metall-band Afghanistan først og fremst trenger nå. Vi trenger folk med utdanning, sier Yousuf, som forteller at bandets første vokalist forsvant da han fikk et stipend for å studere i Kent i Storbritannia.

–      Vi spiller bare for å ha det litt moro, sier Samir.